Flaks at jeg elsker høst

 

For et ruskevær! Det er jo langt mer høst enn sommer for tiden. Flaks at jeg elsker høsten! Det er virkelig noe med den årstiden altså. Her på Sunnmøre er det jo stort sett høst uansett hva kalenderen viser, så ganske sikker på at jeg har havnet i det perfekte landet for meg, haha! Så lenge man har mulighet til å reise litt, da. Det skal vi for så vidt straks gjøre også - Hunderfossen og Lilleputthammer er neste reisemål. Iiih, som jeg gleder meg! Jeg blir jo som et barn selv, haha.

Dette blir vårt tredje Lillehammer-besøk på rad med Sienna, så det har virkelig rukket å bli en fast tradisjon. Det er jeg så innmari glad for - slike minner er gull verdt. Man trenger jo virkelig ikke å reise verken langt eller lenge for å skape feriefølelse for de små♥ En tur til sydligere strøk tenker jeg å heller prioritere i vinter, jeg har lyst til å oppleve Gran Canaria! Men først; sommerferie. Den tenker jeg å fylle med alt mulig gøy de fem ukene Sienna skal ha fri. Små dagsturer, utflukter i nærområdet, besøk, overnattingsgjester (jeg har nemlig store planer om å "kidnappe" tantebarna mine en del - broren min vet bare ikke om det ennå) og masse, masse moro. Åååhh, okei, sommeren er helt nydelig den også, selv om vi har høstvær! 

Nei åh, i dag er jeg så full av energi at jeg ikke riktig vet hvor jeg skal gjøre av meg selv. Det spørs om ikke vaskefilla og moppen får kjørt seg litt ekstra i dag, før jeg skal hente verdens beste jente i barnehagen. Vi våknet til lyn og torden i dag tidlig, så det er en viss sjanse for at "utegjengen" som niesen min kaller oss, kanskje skal prøve oss på inne-kos i stedet. Jeg fikk en hel haug flotte bøker fra forlaget mitt, Publica Bok, her om dagen - så da har vi i alle fall masse å kose oss med under pleddet i sofaen. Hverdagsidyll♥ 

Men først; jobben kaller. Artikler skal skrives, intervjuforespørsler skal sendes ut og redaksjoner skal pitches. Ja, for ikke å snakke om manusene mine som har lagt på stedet hvil i to døgn.. Jeg har så mandagsfølelse i dag, det er kanskje derfor energien er på topp? Uansett; ha en nydelig dag! 


Følg meg: 
Instagram: Lizbethosnes
Snapchat: Lizbethosnes 

 

#hverdag #personlig #smil #tirsdag #jobb #arbeid #motivasjon #inspirasjon #lykke #privat #mamma #mammablogg #barn #bloggombarn #sommer #høst #høstfølelse 




Veien ut av mørket

 

Dette innlegget har jeg gruet meg lenge til å skrive. Jeg vet at jeg har vært uendelig heldig som har fått en ny sjanse i livet, samtidig som jeg også vet at jeg har jobbet for det. Hardt. Beinhardt. Flere ganger har kampen virket uutholdelig, på så mange måter. Jeg tror ikke man kan ane hvor mye enklere det føles å bare gi opp, når det er det hele kroppen - hele hjertet - skriker at man bør gjøre. 

Det fantes ingen garantier for at jeg ville bli frisk, eller for at jeg i det hele tatt ville få et liv verdt å leve. Det var ingen som kunne fortelle meg at alt ville bli bedre, eller at jeg en dag ville elske livet igjen. Og om noen hadde sagt det, ville de ha brutt min tillit til dem for alltid. Det kunne nemlig ingen vite. 

For meg handlet min vei mot å bli frisk, like mye om tilfeldigheter som tøffe valg og harde kamper. En støttende familie. Få, men gode venner. Én spesiell venn som viste meg at jeg var verdt så uendelig mye mer enn jeg trodde jeg var, en venn jeg fremdeles, den dag i dag, har alt i hele verden å takke for - selv om han ikke vet det selv. En fortid som gang på gang viste meg at jeg var i stand til å ta de riktige valgene for meg selv, og som viste at jeg kunne overleve det meste. Valgene om å spise, om så bare litt. Valget om å snu før jeg hadde nådd målet om å løpe til jeg besvimte. I alle fall noen dager. Valget om å satse på en fremtid - selv om jeg ikke visste hva den ville bringe. 

Jeg hadde ingen garantier for hvordan fremtiden min ville vise seg å bli. Likevel valgte jeg å satse på den. Jeg gav meg selv én måned. Jeg skulle leve som om jeg var frisk i én liten måned. Deretter kunne jeg gå tilbake til å telle kalorier, løpe til jeg stupte og gjøre sport i det å gå lengre og lengre uten en eneste matbit. En liten måned var det som skulle til for å forandre livet mitt for alltid. Jeg visste nemlig at tanken på å skulle være frisk for alltid, var for skummel til at jeg ville takle det. Skulle jeg aldri mer få kjenne den uendelige rusen av tilfredsstillelse når vekten vist et lavere tall enn dagen før? Skulle jeg aldri få kjenne på følelsen av å være så utsultet at magen hadde gitt opp å lage en eneste lyd? Skulle jeg aldri mer få oppleve den selvkontrollen jeg visste jeg hadde, når huden var så uttørket at den sprakk? Skulle jeg ikke noen gang igjen få kjenne på hvor lykkelig sykdommen gjorde meg? Jo. Selvfølgelig skulle jeg det. Om en liten måned. Jeg skulle bare teste det å være frisk, først. Det var min tankegang. 

Én måned som frisk. En måned med mat. En måned uten å løpe. En måned uten vekten. Jeg skulle jo gå tilbake til årevis med sulting og strenge rutiner om bare tretti små dager. Det skulle jeg klare. 


Disse bildene ble tatt i min "prøveperiode", som jeg kaller det. Den perioden hvor jeg skulle teste ut det å leve som frisk. Den kritiske perioden hvor jeg skulle bestemme meg for å satse, eller krype tilbake. Leve eller dø. Jeg elsker disse bildene, mest av alt fordi smilene endelig var ekte. 
 

En måned ble til to, og i løpet av den tiden ble jeg sikrere enn noen gang på hva min aller største drøm var. Jeg ville bli mamma. Ikke på naturlig vis, selvsagt, jeg hadde jo fått beskjed om at det ville være umulig. Jeg så frem mot en tid med prøverør, eller eventuell adopsjon. Det var min aller største drøm i hele verden. For at den drømmen en dag - om fem, ti eller tjue år - skulle gå i oppfyllelse, måtte jeg ta et valg. Skulle jeg fortsette å leve som om jeg var frisk, eller skulle jeg velge å gå tilbake til sykdommens harde grep? 

Man skulle tro at valget var enkelt, men det var det ikke. Jeg hadde valget mellom en fjern drøm, eller den trygge, stabile hverdagen jeg kjente til. For meg var det i alle fall slik, selv om jeg den dag i dag ikke kan begripe hvordan jeg overhodet kunne se på mitt tidligere "liv" som et liv overhodet. Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg tok valget i slutten av året 2011. Jeg hadde så mange forsøk på å bli frisk bak meg. Så mange tilbakefall. Så mange runder med meg selv at det nærmest var et under at jeg ikke ble svimmel av hele opplegget. Denne gangen føltes det annerledes. Denne gangen visste jeg at det ikke ville finnes noen vei tilbake; det var nå eller aldri. Om jeg valgte å bli frisk denne gangen, ville jeg være frisk for alltid. Om jeg valgte å tråkke tilbake til gamle spor.. Vel, da ville jeg sette meg fast. Også det, sannsynligvis for alltid. 

Jeg ville aldri i verden ha risikert å bringe et barn inn i livet mitt, med mindre jeg visste at det var til en mamma som for alltid skulle være frisk fra spiseforstyrrelser og angst. Det var det som var det skremmende. Skulle jeg virkelig gi opp alt jeg hadde bygget opp, kun for en drøm jeg ikke ante om jeg noensinne ville nå? Jeg hoppet i det. Med begge føttene landet jeg pladask i det som skulle vise seg å være et forhold som ville gi meg min store drøm. Mitt drømmeliv. Det er kanskje unødvendig å si, men jeg har aldri angret et eneste sekund. Fra det øyeblikket jeg bestemte meg for å bli frisk, ett år før en liten Sienna-spire landet i magen min, har jeg aldri sett meg tilbake. Og det vet jeg at jeg aldri vil gjøre heller. Det som tidligere var min største frykt - å vite at jeg aldri kunne gå tilbake til spiseforstyrrelsens maktgrep om jeg ønsket - er i dag min drømmetilværelse. Jeg vil aldri tilbake dit, og sikkerheten i det å vite at det aldri noensinne vil skje heller, er fantastisk. 

For meg handlet det om å bytte ut sikkerhet, trygghet og "stabilitet" med drømmer. Nei, jeg visste ikke at jeg kom til å bli mamma - og i alle fall ikke etter så kort tid. Jeg visste heller ikke at jeg ville lande drømmeyrkene, eller at jeg ville sitte i min helt egen, nydelige leilighet bare kort tid etter. Jeg visste ikke at jeg kom til å leve selve definisjonen av drømmelivet. Men; jeg håpte. Jeg ønsket. Jeg drømte om det. Og for meg, var det nok. For meg, var drømmene så tydelige og så uendelig meningsfulle, at de alene - selv om jeg ikke visste om jeg ville oppnå dem - var verdt det. Alt sammen. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg fikk sperret øynene opp på denne måten, og ikke minst for veien som har ført meg hit. 

Ville jeg ha vært en like god mor, om det ikke var for at det å få være nettopp en mamma, var det største jeg noensinne kunne forestille meg? Ville jeg ha vært en like tålmodig, kjærlig, omsorgsfull og gøyal mamma, om jeg ikke hadde opplevd motgang tidligere? Kanskje. Sannsynligvis ikke. Det at jeg har fått denne gaven er noe jeg aldri har gått en eneste dag uten å prise meg overlykkelig for. I svangerskapet gikk det ikke én eneste dag uten at jeg sovnet med hånden på magen, og tanker om hvor ubeskrivelig heldig jeg var. Etter at min datter ble født, har det ikke gått en eneste dag hvor jeg virkelig, fra innerst til ytterst, har tenkt på hvor fantastisk ydmyk og takknemlig jeg er. Selv i de mest stormende "trassperioder" har jeg smilt og tenkt hvor inderlig ønsket alt dette er, og hvor evig takknemlig jeg er for at jeg får oppleve det. For meg er min fortid verdt alt sammen. Den har ført meg til hit jeg er i dag, og den har gjort meg til den beste mammaen jeg noensinne kunne ha vært. Og for meg, betyr det alt. For meg er dette drømmen. 

 

For øyeblikket er jeg i gang med en roman som forespeiler det livet jeg ser for meg at jeg ville ha hatt dersom jeg tok det andre valget den gangen. Valget om å bli værende i det trygge, og la drømmen slippe. Jeg aner ikke om jeg i det hele tatt hadde levd så lenge, eller om det hadde endt slik som i romanen, men det er det jeg tror det ville ha gjort. Denne boken kommer sannsynligvis til å være mitt mest krevende og langsiktige bokprosjekt noensinne, men jeg vil så gjerne ta dere med gjennom det. Jeg kommer derfor til å dele utdrag og tanker rundt dette manuset i mine nyhetsbrev fremover, så følg meg gjerne: Nyhetsbrev, Lizbeth Osnes

 

#sykdom #anoreksi #fortid #fortiden #blogg #mamma #mammablogg #anoreksia #spiseforstyrrelser #psykisk #psykiskhelse #helse #tanker #meninger #forfatter




Ny SnapChat: Følg meg tettere

 

Nå som jeg har så mange baller i luften og en hel masse gøy på arbeidsfronten, opprettet jeg like gjerne en ny SnapChat-konto til mine følgere. Her vil jeg dele "alt" fra min hverdag som mamma, journalist og forfatter - følg meg gjerne!

SnapChat: ForfatterLiz

Her vil jeg komme til å dele et stort knippe hverdagsprat, i tillegg til å gi dere et innblikk i hvordan livet som mamma, hundeeier og "karriérekvinne" (og ja, det er fortsatt en ganske uvirkelig betegnelse for en pensjonert nav'er som meg) kan være. En smule utenfor min komfortsone, men det er jo det som er så gøy! 

NB: Jeg kommer kun til å bruke MyStory på denne brukeren. 

 

#forfatter #forfatterliv #mystory #snapchat #hverdag #livet #personlig #privat #følgmeg #mamma #mammablogg #mammablogger #barn #bloggombarn #jobb #arbeid #journalist #skriving #dele 




Slik holdes forfatterdrømmen i live

 

Det er knallhardt å være forfatter. Det kan jeg si allerede nå, selv om jeg ikke har utgitt mer enn tre e-bøker på eget forlag, og er aktuell med minst én bok i løpet av det neste året. Likevel er det noe rent magisk ved det, også. Det er jo selve drømmen. Det i seg selv er så skummelt; skal jeg virkelig få lykkes med det jeg elsker å gjøre? Det føles så fjernt, selv om det aldri har vært nærmere enn realitet. 

Så, derfor tenkte jeg å skrive ned noen ord om hvordan forfatterdrømmen holdes i live - selv når alt føles ravnsvart og jeg kjenner meg som en dyslektisk alien på en ukjent planet: 

Jeg skriver for meg selv - og kun for meg selv. Selv om jeg vet at dersom mine manus er gode nok til at én person - forfatteren selv - skal like det, så er det også godt nok for flere, er det én tanke som alltid holder meg gående. Jeg skriver kun for meg selv. Det å skrive er tilnærmet alt for meg, bortsett fra familien min. Jeg ville ikke ha taklet en verden uten skriving, og det er grunnen til at jeg holder ut gjennom både refusjoner og øyeblikk med midlertidig galskap i form av banneord og svettetokter over tastaturet. 

Støtten. Det er ikke mange - om noen i det hele tatt - av mine nærmeste som virkelig har satt seg inn i hvor ekstremt krevende denne prosessen er. Likevel er den uvurderlige støtten der fra alle de viktigste kantene. Spørsmål som hvordan det går med manusene, og ord som viser at de har fulgt med i svingene og vet hva jeg har på gang for tiden er rett og slett livsviktig. Selv om jeg nok er den eneste blant mine nærmeste som har som mål å bli (vel, fortsette å være) forfatter, er jeg så heldig at de aller fleste er støttende og gode. Det er så vanvittig viktig når man vakler rundt på så ustødige bein som det man gjør i et yrke som dette, og jeg kan ikke få sagt nok hvor takknemlig jeg er for støtten og interessen de viser. 

Pilotlesere. Jeg vet ikke hvor flaksen har kommet fra, men pilotleserne mine er virkelig fantastiske. En deilig kombinasjon av ros, kritikk, ros, kritikk og atter ros er så viktig! Det å høre at flere faktisk liker det jeg skriver, og ikke minst kunne få flotte inputs fra de som (heldigvis for dem) ikke befinner seg i hjernen min når jeg skriver er rett og slett uendelig viktig. 

Tanken på å holde bøkene mine i hendene. Herlighet, se det for deg.. Å holde sin helt egen bok i armene! Tenk for en lykke! Det må være 0000,00001% av den vanvittige følelsen det er å holde sitt barn i armene for første gang etter en fødsel, jo! Og det dere, det er sinnsyke greier altså. 


Så ja, det er definitivt verdt både blod, svette og tårer. Det er verdt alt i hele verden, og enda mer til! 


#forfatter #skrive #skrivekunst #bok #bokelsker #bøker #bøkenesverden #forfatterliv #forfatterskolen #drøm #drømmer #drømmefanger #livet #hverdag #jobb #arbeid #elskerdet 




New ink

 

For en dag! Jeg bestemte meg helt brått for å ta en ny tatovering - denne gangen langs ribbeina. Herlighet, så vondt det gjorde! Sleeve'en min kunne ikke en gang måle seg med denne smerten altså. Fy søren! Jeg hører rykter om at låret skal være enda verre, så det skal jo bli interessant i slutten av august - når så godt som hele låret skal til pers. Ups! 

Resultatet ble i alle fall veldig pent, og definitivt verdt det! Den sklir så godt sammen med tatoveringen jeg har langs hele ryggen også, så dette ble bra. Teksten er forresten "Dream, believe, achieve"♥ Veldig passende, og den har - som alle mine tatoveringer - stor betydning for meg. 

Mellom sutring (for ja, det gjør faktisk helt sinnsykt vondt fremdeles) og arbeid er jeg nå i full sving med manuset jeg holder på å utvikle. Det kommer til å bli bra, jeg har virkelig troen! Nå har vi jo også kommet oss et godt stykke på vei med barneboken min, "Den ulykkelige Smokkefeen", så 2018 ser virkelig lovende ut på forfatterfronten altså. Jeg er så spent!

Om du vil forhåndsbestille en fantastisk smokkeslutt-bok (198,-, faktura medfølger når du mottar boken) er det bare til å sende ditt navn og adresse til Kontakt@lizbethosnes.com, forresten! 


#mamma #mammablogg #hverdag #personlig #bok #bøker #tatovering #tatoveringer #ink #blekk #kropp #sommerkropp #sommerkroppen2017 




6 setninger som irriterer meg

 

"Du har ikke en ordentlig jobb" 

Ikke det? Mine to deltidsstillinger er i butikk og i kommunen, er ikke det ganske "ordentlig"? Mine to hovedyrker er riktignok ikke spesielt A4 - men det betyr da ikke at det ikke er "ordentlig" jobb av den grunn. Jeg tjener penger på ærlig vis - og det er tydeligvis behov for denne type arbeid ettersom jeg faktisk kan leve av det. Det ligger mye arbeid bak det å være journalist og forfatter, selv om det ved første øyekast kan se ut som om jeg bare spyr ut tilfeldige ord på et dokument for så å få penger inn på konto. Jeg har verdens beste jobb, men ja - det er jobb


"Hvor har jeg sett deg før, mon tro?"

Okei, dette er seriøst tidenes mest oppbrukte sjekketriks. Jeg får sånn cirka 3 meldinger i uken med akkurat dette spørsmålet. For det første; sannsynligheten for at du faktisk "har meg fra et sted" er rimelig minimal - særlig når du bor på andre siden av landet, og jeg er tidenes mest hjemmekjære menneske. For det andre; om du faktisk har sett meg, er det sannsynligvis på en blogg. Uansett; kom på noe bedre enn det. HAHA, faktisk ble jeg såpass lei av denne setningen da det for andre gang på én dag tikket inn en slik melding at jeg svarte noe sånt som "Å? Er du gynekolog?". Det viste seg at han faktisk hadde møtt meg tidligere, og at jeg ikke akkurat burde være spesielt frekk.. Ups. 



"Hvorfor svarer du aldri på meldinger? Jeg ser jo at du er pålogget!" 

At mine nærmeste kommenterer dette er helt greit; de bør jo faktisk kunne forvente seg et svar av meg. Men; når helt tilfeldige mennesker knapt skriver annet enn spørsmål om akkurat dette blir jeg irritert. 1: Jeg har barn. 2: Jeg har jobb. Ikke bare èn, men fire. 3: Jeg er pålogget på Facebook i jobb-sammenheng, men det betyr ikke at jeg er pålogget eller sjekket innom Messenger. Jeg prioriterer Sienna først og fremst, deretter jobb - og til sist alt annet. Får du ikke svar så vent til jeg har tid til å faktisk svare. Helst uten å sende tjue meldinger etter hverandre bestående av spørsmålstegn og "hvorfor svarer du meg ikke?!". 


"Holder det ikke med én hund? Hvorfor tre?" 

Nei, det holder tydeligvis ikke med en så lenge jeg har lyst til å ha tre. Fordi jeg vil. 


"Du er så heldig som slipper å bli sliten av å jobbe!" 

Jeg vet at jeg er heldig, men å gå ut ifra at jeg aldri blir sliten av den jobben jeg gjør er ikke akkurat logisk. Det hadde vært mindre slitsomt å ha en jobb med faste arbeidsoppgaver og minimalt med tenking, enn det er å alltid måtte ha hjernen i full firsprang for å kunne levere på best mulig måte. 


"Du må jo ha tid til Sienna også" 

Denne kommentaren serveres gjerne når det er snakk om arbeidstimene mine, eller det faktum at jeg har tre voffser. Jeg blir så sint. Selvfølgelig har jeg alltid tid til datteren min - hun er jo hele årsaken til at jeg jobber som jeg gjør; når hun likevel er i barnehagen (som igjen er etter hennes eget ønske, forresten) og på kveldstid når hun har lagt seg. Hundene luftes sammen med henne, og trenes etter leggetid. Jeg ville aldri i livet ha risikert mindre tid med datteren min for noe som helst i hele verden, og det irriterer meg grenseløst at enkelte ser ut til å tro at jeg prioriterer noe som helst over henne. 



Puuuuhh! Sånn ellers er jeg blid og glad. 




Friyay

 

Det er ikke ofte jeg tar meg en velfortjent pause før klokken 14.00 altså, men i dag har jeg virkelig stått på. Én artikkel er skrevet og levert, og to andre er halvferdige. I tillegg har hundene blitt luftet, og leiligheten begynner sakte men sikkert å skinne. Så deilig! Resten av dagen skal gå til mer jobb og mer husarbeid, men i slow motion. Det er så deilig når jeg ikke har hundre ting hengende over skuldrene mine, men i stedet kan ta det litt mer med ro enn hva jeg er vant med.

Jeg har også planer om å skvise inn tid til et lite møte jeg mildt sagt er fryktelig spent på.. Vi får se hvordan det går, men det er vel kanskje ingen overraskelse at jeg som vanlig er i gang med nye prosjekter..? Jeg forteller selvfølgelig mer om det blir aktuelt. Vi får se, vi får se! Jeg har så inderlig lyst til å gjøre alt på en gang - det er jo nå jeg er frisk, ung og rask! 

ToDo ToDay: 

♥ Bestille time til et spennende møte 
♥ Vaske leiligheten 
♥ Skifte på sengene 
♥ Handle inn til helgen 
♥ Jobbe videre med to av artiklene jeg skriver 
♥ Fortsette med manuset jeg er i gang med 
♥ Kose meg en hel haug med Sienna resten av dagen!♥


Ha en strålende sommerdag! 

 

#hverdag #personlig #privat #mamma #mammablogg #mammablogger #barn #bloggombarn #sommer #fredag #friyay 




Eksponering av barn i sosiale medier - kort oppsummert

 

ARGUMENT 1: Det skader ikke barnet 

● Om du mener at det ikke direkte skader barnet ditt er det én ting. Men er det virkelig til det beste for barnet? Skal vi ikke heller tenke på hva som er best for barnet - og ikke hva som "sikkert ikke skader dem"? Sienna hadde helt sikkert ikke tatt skade av det dersom jeg dro på butikken og lot henne være hjemme alene en kveld - hun våkner helt sikkert ikke, og det begynner helt sikkert ikke å brenne. Det hadde nok gått fint å ikke bruke en sikker bilstol også - vi krasjer helt sikkert ikke. Skjønner du tegningen? Må det virkelig være til skade for barnet før vi tar grep? Jeg tror ikke det. Og ja, jeg er fullstendig klar over at sammenligningene var temmelig hårreisende - men det må til for å få frem et poeng. 


ARGUMENT 2: Det finnes pedofile over alt uansett 

● Nå er det ikke pedofile som er min første tanke når jeg vemmes av eksponering over nettet, men det er likevel et hyppig brukt argument; det finnes pedofile over alt, vi kan ikke skjerme barna våre for dem. Nei, det er helt sant. Jeg sier ikke at barn ikke skal bade nakne på stranden eller at de ikke skal gå ute i offentlighet, heller. Men, og det uten å ha noen som helst form for kjennskap til sykdommen, vil jeg tippe at et barn den pedofile allerede har et "forhold til" i form av at det indirekte kjenner barnet, vil være mer attraktivt enn et tilfeldig barn på en strand - der også omsorgspersoner er tilgjengelig. Jeg føler rett og slett at jeg kjenner mange av bloggbarna. Jeg vet når de har bursdag, hvem familien deres er, hvilken farge de liker best, hva de liker å gjøre, hvilken barnehage de går i, om de er kresne i matveien, om de er innadvente eller utadvente.. Som tidligere nevnt er det selvfølgelig ikke farlig å dele denne informasjonen med meg, men tenk på hvor mange andre det er som leser slike blogger? Jeg husker selv episoden da Andrea Badendyck ble stalket. Det var helt forferdelig - men enda verre hadde det vært dersom hun var et lite barn, og offer for foreldrenes idioti og ikke "bare" eksponering av seg selv av fri vilje. 

ARGUMENT 3: Du mister lesere av å ikke eksponere barnet 

● Javel, så lesere er viktigere enn barnets privatliv? Det argumentet orker jeg ikke en gang å svare bedre på. 

 

ARGUMENT 4: Leserne blir for nysgjerrige om ikke 

● Vi husker vel alle "Fotballfrues" forklaring på hvorfor hun brått bestemte seg for å dele bilder av sin førstefødte? Jo, fordi lesere ble nysgjerrige. De møtte opp hjemme hos henne, tittet nedi vognen og what not. Jeg kan forstå at det er ubehagelig, men ærlig talt; når man ser hvor syke enkelte personer er og hvor langt de er villige til å strekke seg for å se på ungen din - da burde de i alle fall ikke få se den. Å argumentere med dette er rett og slett så kvalmt og så langt bak mål som overhodet mulig. Dessuten; om andres meninger veier mer enn den du i utgangspunktet hadde, bør du ta et kraftig tak i deg selv. Det er den merkeligste og mest absurde unnskyldningen jeg noensinne har hørt. Rett og slett. 


For barnas skyld; la oss tenke på hva som er til det beste for dem. Ikke hva som helt sikkert ikke kan gjøre noen skade, eller hva som sikkert ikke vil plage dem når de blir eldre. La oss være sikre på at de ikke tar skade. La oss være sikre på at de kan føle seg trygge på at deres privatliv har blitt skjermet. Vi er foreldrene og vi bestemmer enn så lenge - men vi burde virkelig bestemme oss for å ikke benytte oss av barna våre, eller overtrampe deres privatliv. De er ikke små dukker eller eiendeler; det er barna våre. Og for dem er kun det beste godt nok. Det burde det i alle fall være. 


#tanker #meninger #personlig #mamma #mammablogg #eksponering #eksponerebarna #barn #bloggombarn #barn #barna #mammablogging #mammablogger




Ikke sy pute under NAV'erne

 

Jeg er fullstendig klar over at dette innlegget har potensiale til å provosere, så la meg ha dette sagt én gang for alle: Jeg skriver ut ifra mine egne erfaringer, og mine erfaringer alene. Jeg har "levd på NAV" i syv lange år, og stått på egne bein de drøye to siste årene. Med dette vet jeg så inderlig godt hvordan det er å være alvorlig syk, og ikke minst være avhengig av et velferdsnorge. Jeg vet også hvor uendelig viktig det er for både kropp og sjel å kunne føle at man er til nytte, at man bidrar til samfunnet og ikke minst til sitt eget liv. Jeg vet alt om hvor fryktelig det føles å nok en gang trappe opp på NAV-kontoret med enda en sykemelding fra fastlegen, som man gjerne må gå mange runder for å overhodet få. Jeg kjenner til nederlaget når man igjen og igjen må forklare seg, og fortelle hvorfor man ikke er i stand til å arbeide. Fungere. Bidra. Være noe

På de første møtene ble det snakket om hva jeg kunne tenke meg å jobbe med, hva jeg liker og ikke liker å gjøre, hvordan jeg ser for meg fremtiden og hva jeg er flink til. Jeg sa som jeg har sagt siden tidlig barneskolealder; jeg elsker å skrive. Jeg kan å skrive - og drømmen er å få jobbe med nettopp det. Å sitte på et NAV-kontor og fortelle at din største drøm er å bli journalist og forfatter var ikke spesielt kult. Derfor la jeg kjapt til at jeg svært gjerne kunne tenke meg å arbeide på kontor eller være assistent av et slag.

I stedet for å høre på meg og mine ønsker, ble jeg kastet ut i lærerassistent-jobb for SFO. Med min emetofobi og vanskeligheter med fysisk arbeid, sier det seg selv at det mildt sagt fungerte dårlig. Deretter ble jeg kastet ut i butikkjobb. Dyrebutikk. Blomsterbutikk. Dagligvarebutikk. Godteributikk. Jeg vet ikke om du noensinne har hatt en butikkjobb, men jeg kan love deg at det "å sitte i kassa på REMA 1000" rett og slett ikke skal tolkes bokstavelig. Vi snakker varepåfylling, kundebehandling, tunge løft, lagerarbeid og ofte svært høyt tempo. Det er virkelig ikke en jobb for lathanser, eller de som - på lik linje med meg den gangen - ikke bør eller skal anstrenge seg nevneverdig fysisk. Igjen; det fungerte dårlig. Nok et nederlag. Nok et bevis på hvor udugelig jeg er.

LES OGSÅ: HEI DU, NAVER! 

På nytt møtte jeg opp med et ønske. Denne gangen om utdannelse. I alle fall kurs. Vanlig skolegang var ikke noe for meg den gangen; det var for krevende. Å stå opp, møte opp, være i nærheten av mat, fungere sosialt, fokusere på skolearbeid og ikke minst henge med i svingene var rett og slett for mye forlangt for en som knapt nok klarte å fokusere på annet enn å puste, eksistere og trene. Og å unngå mat. Jeg ville studere over nettet, men fikk beskjed om at det ikke var mulig. Nei vel, kunne jeg gå deltidsskole, da? Nei. Det ville ta for lang tid. 

Behandlerne mine var også skeptisk til at jeg ønsket meg ut i arbeidslivet. "Det er ikke noe for alle, vet du. Du må ta den tiden du trenger, og ikke forhaste deg. Akkurat nå har du mer enn nok med deg selv", var ordene jeg fikk servert. Det stemte kanskje også, det. Men hva når det man trenger mest i hele verden er å få en pause fra seg selv, og et fokus rettet mot oppgaver og gjøremål? Ingen hørte meg, og jeg ble etterhvert både vant og fornøyd med at livet mitt rett og slett ikke skulle inneholde arbeidstider og ansvar. 

Nå skal det sies at alt ordnet seg til slutt. Jeg ble frisk, og kunne ta fatt på drømmen. Samtidig som jeg var 100% hjemmeværende med min da ett år gamle datter, studerte jeg nettjournalistikk. Det de fleste bruker 3 år på å lære seg gangen i, gjorde jeg på ett år samtidig som jeg var hjemmemamma, tok to ulike kurs og startet opp eget firma. Ikke fordi jeg er tøff. Eller sterk. Eller skal bevise meg selv på noen måte. Rett og slett fordi jeg kunne. Jeg var frisk! Tiden etter dette har vært magisk. Jeg har lykkes. Jeg klarer meg svært godt, og kan leve at det jeg alltid har drømt om. Men, uansett hvor fornøyd jeg er med livet mitt nå, får jeg ikke tiet den lille stemmen som spør; "hvordan hadde det blitt om noen pushet meg i riktig retning, litt tidligere?". Jeg får aldri vite om jeg hadde blitt frisk raskere eller begynt å arbeide tidligere dersom noen så meg og unngikk å sy puter under armene på meg, men sjansen er der. 

Nå som jeg er frisk, vet jeg hvor uendelig mye det hadde betydd for meg dersom det ble jobbet for at jeg skulle finne noe jeg mestret og trivdes med på et tidligere tidspunkt. Tenk så mye mer verdt jeg ville ha følt meg! Det ville ha vært gull verdt. 

Jeg personlig mener at de aller, aller fleste kan bidra til noe. Ikke fordi vi ikke skal "snylte på samfunnet" - men fordi verdien i det å bidra og vise seg selv at man kan, har så uendelig mye mer verdi enn man skulle tro. Å lytte til hver enkelt og arbeide hardt for å finne noe som kan passe til den enkelte, er så uendelig viktig. Om ikke fast ansettelse, så praksis gjennom NAV. Om ikke en "ordentlig" jobb, så som frivillig. Støttekontakt for noen, kanskje. Assistent. Ryddehjelp. Hva som helst! Det gir så mye, mye mer tilbake enn de ekstra kronene på konto. Ikke sy pute under armene på "NAV'erne" - lytt heller til dem, og vis dem at det finnes uendelige muligheter. Og ja, for all del; ikke kast en person uten arbeidserfaring inn i butikkjobb bare fordi det ser enkelt ut. Jeg driver eget firma, men kan med hånden på hjertet si at butikkjobb er langt tyngre. 

 

#personlig #tanker #jobb #arbeid #nav #naver #snylter #drømmejobb #drømmejobben #naving #inspirasjon #motivasjon 




Slik skaper du leseglede hos barn

 

Det er ingen tvil om at jeg krysser alt i verden for at Sienna skal kunne falle like pladask for bøkenes verden som det jeg har gjort. Jeg mener; det er virkelig noe helt eget å kunne trekke seg tilbake i en annen verden. Å lese er for meg både avslapping, kunnskap, inspirasjon, motivasjon, glede - og ren og skjær lykkefølelse. Det er så viktig, og jeg håper så inderlig at også datteren min vil kunne oppleve den gaven det er å elske bøker. 

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg valgte å bli forfatter, og svaret på det er ganske enkelt; pappaen min. Jeg liker å tro at min sans for skriving også kommer av at jeg er fem ganger tippoldebarnet til Henrik Ibsen (nei, det er ikke tull), men det er nok papsen som skal ha den æren. Da lillebror og jeg var små skrev han nemlig ofte "bøker" selv, som han leste for og sammen med oss om kveldene. Det er et av de aller, aller fineste minnene jeg har her i livet - og er garantert det som har ført til min egen vei mot forfatterdrømmen. 

Ettersom jeg er så opptatt av å legge alt tilrette for at Sienna også skal få denne interessen, har jeg noen tips på lager til foreldre som ønsker det samme. Jeg tror jeg har lykkes hittil; hun var ikke eldre enn knappe to år da hun utbrøt "Mamma! Det der er S'en min, jo! S for Ssssienna! Ikke sant?!" - og ganske riktig, så var det selvfølgelig det. 



Mine beste tips for å skape leseglade barn: 

Les for dem! Masse! Dette punktet sier kanskje seg selv, men det er for viktig til å ikke ta det med. Les bøker allerede fra starten av. Om du syns dagens barnebøker er kjedelig, kan det kanskje være nostalgisk å finne frem en av dine favoritter fra den gangen du var liten? Jeg tror og mener at foreldrenes oppriktige interesse er kjempeviktig for at det skal smitte over på barna - da er det fint om du ikke gjesper deg gjennom fortellingene. 

Lag egne historier. Sienna og jeg dikter ofte opp våre egne fortellinger. En av oss begynner med én setning, deretter fullfører den andre setningen. Det blir ekstremt mange artige historier ut av det, for å si det sånn. God fantasi er gull verdt! 

Dra på biblioteket. La barnet få velge seg ut noen bøker, og selv ha ansvaret for å plukke dem ut, legge dem på skranken og ikke minst forsøke å huske å ta dem med tilbake når dere er ferdige med dem. Ansvar, oppgaver, glede over å selv få velge ut - og ikke minst den store variasjonen av bøker er en sikker vinner. 

Snakk om bokens innhold. Ikke bli irritert eller fortsett lesingen når barnet spør om bilder eller handling; snakk om det! Stopp opp, og hold heller en finger der du slapp. Prat om det, vis interesse og se på boken med like nysgjerrige og interesserte blikk som barnet. Det er så viktig å ikke drepe nysgjerrigheten ved å avbryte barnas egen fantasi rundt boken - det er langt mer verdt å bruke litt lenger tid på å bli ferdig med den, enn å rase igjennom uten tid til å stoppe opp underveis. 

Gjør litt mer ut av det. Her i hus er bøker så spennende og så morsomt at vi sjelden trenger å gjøre mer ut av det enn å rigge oss til i sofakroken med et pledd og boken på fanget, men jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre dersom interessen viser et tegn på å svekke; å gjøre litt ekstra ut av lesestunden. Jeg snakker snacks-fat med frukt, bær, grønnsaker og gode kjeks. Å lese under spisestuen. Å snuggle opp i sengen min for å heller lese der. Å lese annenhver setning på norsk og engelsk (for de av dere som har like språkglade barn som mitt). Les med rare stemmer - eller hva med å gjøre fortellingen i boken om til et teater? Bruk dere selv, eller barnas leker, bamser eller dukker. Lesegleden får nemlig ikke gå noen vei - lesing skal aldri bli kjedelig i dette huset, det er i alle fall sikkert. 

Lek med bokstaver og alfabetet. Da Sienna først kom med kommentaren om at bokstaven jeg skrev var "S'en hennes", var det som om dette øyeblikket åpnet øynene hennes for bokstaver, skriving og lesing. Jeg hadde ikke lagt opp til dette på forhånd (annet enn å lese - mye - for henne), men der og da begynte det virkelig. For hver gang vi passerte et skilt, ville hun vite hva som stod der, hvilke andre ord de ulike bokstavene kunne være bokstaven til - og hvordan man skulle skrive det. Jeg lagde rett og slett et eget spill til henne; jeg skrev hele alfabetet i stor skrift og med stort mellomrom mellom hver, på et ark i Word, printet det ut og klippet til. Deretter limte jeg hver bokstav på en papp-bit. Når vi skulle leke la jeg alle kortene (i begynnelsen bare de enkleste bokstavene, jeg tror det var S, O, L, M og P vi begynte med her) opp-ned på gulvet, og det var hver sin tur til å velge et kort. Når hun valgte et kort sa jeg hvilken bokstav dette var, og spurte så hvilke ord som begynner på denne bokstaven. Etterhvert kjente hun dem igjen selv, og "hjalp" meg med å både lese hvilken bokstav jeg hadde valgt ut, og hvilke ord som begynner på akkurat den bokstaven når det var min tur. Denne leken kunne vi holde på med i evigheter - gøy! Dette er forresten et greit tips når det kommer til tall-lek også; la barnet lære å kjenne igjen de ulike tallene, og vise hvor mange det er med fingre (og tær, når de kommer så langt). Dere kan variere tall-leken med at barnet skal tegne like mange figurer som det tallet lappen viser. 

Og ja; skriv egne bøker til barna. Foreldrene mine har gitt meg uendelige inputs til hva jeg selv ønsker å føre videre til min datter - og det å skrive egne, personlige bøker til Sienna er noe jeg definitivt vil komme til å gjøre. Forhåpentligvis så lenge jeg lever! Det spiller ingen rolle om du skriver saktere enn allmennlegen på noen-og-sytti, eller om fantasien er elendig. Tenk så spesielt for barnet å få høre at mamma eller pappa har skrevet en helt spesiell bok - kun for dem! Det er hverdagsmagi for meg. 


Gjør barna en tjeneste - la dem bli kjent med bøkenes magiske verden så tidlig som mulig! 


#bøker #bok #bokelsker #forfatter #leseglede #lese #lesing #bokorm #bibliotek #leselyst #leseiver #lek #lekmedbarna #barn #mamma #tips #råd #goderåd #forfatter #journalist #hverdag #personlig 




Pust inn, pust ut

 

Wooaaahhh, for en langhelg! Når mandag er dagen for å puste ordentlig ut altså.. Da vet man at man har stått på! Jeg jobbet seriøst hvert eneste våkne sekund fra torsdags morgen til søndags kveld, med unntak av to timer på lørdagskvelden (som jeg tok igjen utover natten i stedet) og et par timer på søndag. På et tidspunkt var jeg så sliten at tårene trillet ukontrollert, haha!

De to fritimene på lørdag gikk til filmkveld hos verdens beste lillebror. Vi kom frem til at vi ikke kan ha sett film sammen siden den gangen "Torque" (som var min all time favoritt-film i ekstremt mange år - i over ett år i strekk så jeg den hver eneste kveld når jeg skulle legge meg!) var ny. Den kom ut i 2004... Er det mulig?! Vi er egentlig ganske flink til å finne på ting sammen, men det å se en film og bare ta livet helt med ro med prat og fjas må vi virkelig gjøre oftere. Valget falt på grøsseren "Friend Request", som faktisk kan anbefales videre. Det er ikke akkurat den beste grøsseren jeg har sett, men i forhold til mange andre av de nye filmene på markedet var den helt okei. Verken mer eller mindre. 

I dag har jeg derimot tatt det mer med ro, med kun "kosejobbing" med skriving av morsomme artikler og research til bokprosjektene mine. Jeg har også fått handlet inn diverse til Sienna, og hatt en koselig kjøretur med henne og pappaen. For en deilig dag det har vært! Vi er litt småtufs i formen begge to, men jeg antar at det ikke skyldes annet enn den ekstremt varierte temperaturen vi har om dagen. Her har det gått fra tretti grader til usle tolv på no-time, så det er kanskje ikke så rart at halsen føles litt groggy for tiden. 

Og ja; her ser dere altså mine planer for dagen; research! Først skal jeg skrive ferdig en artikkel jeg skal få levert i løpet av kvelden, også skal jeg begrave meg i denne gullgruven av minst ett tiår gamle ungdomsbøker. Noen som kan gjette hvilket prosjekt jeg er i gang med nå..? Hihi!

Å skrive min første ungdomsbok for et forlag gav mildt sagt mersmak, så nå er jeg i tenkeboksen om hvorvidt jeg skal begi meg ut på en hel serie.. Hmmm. Det frister veldig, men først får bok nummer én i denne hittil kun hode-eksisterende boken komme til live, så får vi se hva det ender opp med å bli. Spennende er det i alle fall, jeg føler meg så uendelig heldig som får lov til å jobbe med det jeg elsker høyest her i verden. Det er så luksus! 


Vinneren av konkurransen jeg hadde gående ble Bente. Gratulerer så mye! 

 

#blogg #hverdag #mandag #mamma #barn #småbarn #jobb #forfatter #journalist #arbeid #personlig #blogger #hund #chihuahua 




En første gang for alt

 

Så raskt forsvant altså solen og den deilige våren fra oss. Også i dag som det var fotografering i barnehagen også, da! Gjett hvem som pent måtte legge bort sommerklærne jeg hadde planlagt å sende Sienna i, haha. Jaja, bildene blir garantert nydelige uansett - jeg gleder meg fælt til å se dem, og ikke minst til å få dem opp på veggen. Bildet av hele barnehage-gjengen tenkte jeg at hun kunne få ramme inn og ha på rommet sitt, også skal jeg finne en fin plass til bildet av henne alene på stua. Jeg tenker over TV'en - det blir så fint♥ 

Det er virkelig noe magisk med det å ha barnehagebarn altså, det må jeg innrømme. De tre årene vi hadde hjemme sammen var helt fantastiske, og jeg ville aldri i verden ha byttet bort ett eneste sekund, men det er absolutt noe med det å levere i barnehagen og få en god klem - og ikke minst den deilige velkomsten når jeg kommer for å hente igjen. For ikke å snakke om det første barnehagebildet som snart dukker opp... Ææh, jenta mi har blitt så stor! 

Bildene over er altså så absolutt ikke tatt i dag, haha! Da hadde pelsen til Felix vært klissvåt og Sienna ikledd regndress, for å si det sånn. Etter barnehagen i dag dro vi til kjøpesenteret for å handle inn litt nytt tøy til vesla, før vi tok turen til den ene storebroren min på middag der. Sienna hadde mast i evigheter om å få besøke ham, så det passet mildt sagt ypperlig i dag. Nå har hun lagt seg for lengst, og jeg skal skrive en artikkel før jeg skal ta en velfortjent fri-kveld.

"Langhelgen" min kommer nemlig til å bestå av aktiv jobb fra i morgen til søndag i de to andre jobbene jeg har utenom journalistikk og bok-skriving, så litt fri er nok på sin plass i kveld. Kanskje. Jeg har så mange bokprosjekter på gang nå, og det er så innmari gøy og spennende (fun fact: jeg planlegger aldri hvordan boken skal forløpe eller slutte før den er helt ferdig), så det spørs om jeg klarer å legge det helt bort - selv for en kveld.. 


HUSK: Konkurranse - vinn et personlig smykke


#blogg #mamma #barn #hund #hunder #sol #vår #hverdag #personlig #blogger #jobb #arbeid 




Vanskelig å finne på ting med barna?

 

Selv om jeg så absolutt er enig i at barn skal kunne kjede seg innimellom, er det ingenting jeg syns er så gøy som å tilbringe tid sammen med verdens beste favorittperson - datteren min♥ Det er så innmari deilig å bare legge fra seg både mobiltelefon og datamaskin til fordel for kvalitetstid med de små. Etter min erfaring spiller det nesten ingen rolle hva vi gjør - så lenge barna har vårt fulle fokus, og vi er sammen. Det er egentlig litt trist å tenke på det; de små ønsker jo bare vår oppmerksomhet og tid sammen med oss.

Jeg har aldri vært den som har vært mest aktiv på telefonen eller datamaskinen så lenge Sienna har vært våken/hjemme, men tidligere i år ønsket jeg å ha et lite prosjekt med meg selv. Jeg la merke til foreldre rundt meg, over alt. På lekeland. På besøk. På lekeplassen. På butikken. På tur. Over alt. Det er ikke det at så fryktelig mange går med mobilen så klint inn i ansiktet at de står i fare for å krasje inn i nærmeste lyktestolpe med det første, men det er den hyppige oppdateringen jeg bet meg mest merke i. Det å være lynrask på labben så snart det tikker inn en melding. "Skal bare svare på meldingen". Sjekker Facebook. Oppdaterer Instagram. Snapper litt her og litt der. Det blir mye til slutt, det. 


Hvorfor sjekke telefonen, når man kan bygge Lego? 

Jeg begynte med å kun sjekke meldingene som tikket inn - aldri svare på dem. Ettersom jeg "alltid" er på jobb er det viktig for meg å vite om noen forsøker å få tak i meg i den forbindelse, så derfor sjekker jeg som regel (langt ifra alltid - særlig ikke nå som denne vanen har blitt godt innprentet i meg) telefonen når den gir lyd fra seg - og legger den bort like raskt. Jeg trenger også å oppdatere eposten med jevne mellomrom - men overhodet ikke så ofte som hver time. Min hovedregel er å aldri røre telefonen når Sienna og jeg er midt i noe, enten det er lek, måltid, kos, film eller noe annet vi gjør sammen. De gangene jeg sjekker telefonen når hun er våken, leker hun for seg selv. Aldri om mitt barn skal føle seg tilsidesatt eller som en nummer to etter noe så meningsløst som mobiltelefonen min. 

Det er ikke meningen å skrive dette for å gi andre foreldre dårlig samvittighet. Jeg er veldig klar over hvor enkelt det er å fiske opp telefonen nå og da, enten for å oppdatere seg, svare på meldinger, "snappe" eller bare.. Et eller annet. Jeg forstår det så godt - jeg har jo vært der selv. Det er fryktelig enkelt å plukke opp telefonen når barna ser film; Fantorangen og Drømmehagen er ikke akkurat det mest spennende som kan rulle over skjermen. Men hva forteller det barna våre? Nå har det jo ikke vært mobiltelefon i den grad som det nå i så mange år, så det vet vi ikke før arvingene blir store. Men positivt, det tror jeg neppe at det er. Jeg er så for kvalitetstid med barna - særlig i en verden hvor vi som foreldre ofte ikke er den som ser barnet vårt flest timer i løpet av en dag en gang. Legg bort telefonen. Finn på noe. Se barna dine. Vær sammen. Det er jo det beste i hele verden! 


Noe av det beste vi vet: 

Å gå tur helt uten mål og mening. En "rask luftetur" med hundene ender like gjerne opp i skogen hvor tresorter, blomsterarter og snegler blir hovedfokuset, som i fjæra hvor vi kaster stein, ser på tang og tare eller leter etter krabber. Det å ikke ha noen plan for hva vi skal eller hvor vi ender opp er så gøy! 
Å spise ute. Vi tar ofte med oss nistepakken enten til lunsj eller kvelds, og spiser den ute. Det trenger ikke å være med verken piknik-teppe eller etter en lang distanse; barnehagen i nabolaget funker like greit. 
Apropos piknik; det er gøy inne også, det! For eksempel under bordet. Eller i mammas seng (når den likevel skal skiftes på samme kveld, that is..). Absolutt mitt beste tips til foreldre med barn i "småspist-perioder". 
Sette på en "kosefilm" som vi kaller det. Dette kan også være en serie av et slag. Vi blar oss gjennom Netflix og NRK Super, og finner som regel alltid noe vi begge helt oppriktig har lyst til å se. Som nevnt er ikke hodet mitt laget for verken Fantorangen, Teletubbies eller Drømmehagen - men det er jo så mye barnevennlig som er like gøy for oss voksne. Favorittene våre sammen er blant annet Sol snart seks, 3 venner, Daniel Tiger, Kaptein Sabeltann (den gamle versjonen - du finner det meste på Youtube!) og Shrek. Ja, og "Slipp Willy free", men da må jeg alltid love at jeg ikke skal begynne å gråte. 
Spille spill. Det beste er "Memory" eller "Lotto". For å gjøre det ekstra avansert tar vi lotto'en på engelsk, ettersom Sienna er veldig glad i språk og det å lære engelsk. 
Lese bøker. Bøker står alltid øverst på ønskelisten til både bursdag og jul. Kanskje ikke så rart når mamsen selv er forfatter, men det er ikke påtvunget fra min side altså. Bare litt. Haha! Neida, det er vi begge like glad i. Når vi går lei av bøkene vi har her hjemme, eller når mammas fantasi ikke strekker seg lengre enn til egne bokprosjekter en dag, er heldigvis ikke biblioteket langt unna. Det er så stas for henne å få plukke ut de bøkene hun vil ha med hjem, og ikke minst ha "ansvaret" for å huske å levere dem tilbake. 
Besøke venner og familie. Dette gjør vi som regel flere ganger i uken, og det er alltid like hyggelig. Tidligere, da Sienna ikke gikk i barnehage, var jeg alltid ute uker i forveien for å planlegge og tilrettelegge det slik at vi fikk vært mest mulig sosial hver eneste uke - helst daglig - men nå som hun går i barnehage tar vi det helt etter hva vi føler for der og da. 
Pekebøker på engelsk. Sienna har en rekke babybøker fra da hun var liten - disse tas i bruk igjen nå som hun er så interessert i engelsk. 
Bokstav-lek. Det spørs om ikke denne jenta har arvet mammaens interesse for språk og skriving, for det er noe av det beste hun vet. Både å kjenne igjen bokstaver, ord og å skrive dem. Gøy for henne - og ikke minst gøy for meg, som utvilsomt ser verdien i det å ha interesse for både lesing og skriving. Selv om hun skal få bli nøyaktig det hun ønsker når hun blir stor, håper jeg at hun kan holde på interessen på hobbybasis. Det gir så uendelig mye tilbake, så det oppfordrer jeg så absolutt til. 
Gjøre husarbeid sammen. Mesteparten av husarbeidet tar jeg enten når hun sover eller når hun er i barnehage, men vi har funnet ut at det er riktig så koselig å gjøre dette sammen. Å brette klær er gøy - særlig når man får legge dem på plass selv, og ikke minst få være med på å bestemme hvor alt skal i de ulike skuffene. Når vi gjør det til en lek trenger man i alle fall ikke å ha dårlig samvittighet over å måtte ta i et tak når kvalitetstid burde stå på planen - det kan jo like gjerne kombineres. 


Jeg håper at dette innlegget kun fører til inspirasjon - og ikke dårlig samvittighet. Barna våre er kun små én gang, det gjelder å nyte tiden for alt det er verdt. Det skal jeg i alle fall! 


#mamma #barn #småbarn #tips #foreldre #foreldretips #mammatips #inspirasjon #lek #ute #utelek #finnepå #barna #mobil #mobilbruk #tanker #meninger




Ikke akkurat vårfølelse

 

Aaahh, for en deilig morgen! Vel, bortsett fra at den startet med at Felix tisset i buret sitt akkurat idet jeg skulle slippe han ut for dagens første tissetur, da. Det har i alle fall blitt unntaket fremfor regelen at han har uhell inne i det hele tatt, så det gjør ikke så mye.

I skrivende stund koser vi oss med Fantorangen, før vi om litt skal se om vi ikke får dratt eller invitert på besøk. Regndressen ligger igjen i barnehagen, så om ikke været letter nok til at utebukse og jakke er godt nok, ligger det an til å bli en ordentlig inne-kosedag for oss i stedet for skogstur slik jeg egentlig hadde planer om. Hyggelig skal det i alle fall bli; vi har allerede planlagt både lotto og å øve på engelsk etter veslas ønsker♥ 

Et aldri så lite bildedryss fra søkordet "Spring" på We Heart It. Det trengs nå som været brått bestemte seg for å ligne mer på høst enn den våren vi har hatt i det siste. Kose oss skal vi i alle fall gjøre, også tenkte jeg å skrive et innlegg med tips til hva man kan finne på både ute og inne når man er hjemme med barn. Etter tre år som 100% hjemmeværende mamma og enda et halvår som kombinert hjemmemamma og barnehagemamma kan man vel trygt si at vi har lært å sjelden kjede oss - verken ute eller inne, i eget selskap eller sammen med andre. 

Ha en nydelig dag da, dere! 
 

HUSK: Konkurransen hvor du kan vinne et valgfritt smykke med personlig motiv :-) 


#hverdag #mamma #foreldre #barn #småbarn #innekos #kos #koseross #vår #regn 




One sheep, two sheep

 

At det går an å være så trøtt som det jeg er om dagen, jeg fatter det bare ikke. I natt sov jeg i hele syv timer, og da jeg skulle legge meg nedpå litt for å se en episode av "Black Widows" sov jeg like gjerne i to timer til. Er det mulig?

Jeg har i det minste fått gjort litt fornuftig i dag, ettersom jeg har vært i et møte, jobbet litt og planlagt både denne helgen og neste helg, men det er likevel en smule irriterende å føle at jeg knapt kan holde øynene våken. Jeg er ikke i 100% god form ellers heller, så det kan vel være derfor. Det spørs om det ikke er på tide å roe ned bittelitt..? 

Akkurat slik finner man altså meg i dag; sminkeløs i daffeklær, henslengt på sofaen. Sienna skal en tur til pappaen sin i dag, så da har jeg bestemt meg for at det er helt innafor å sløve litt før et jobboppdrag, som ikke starter før om i underkant av tre timer. Jeg skal få gjort unna litt skriving før den tid også, men det spørs om det blir så fryktelig produktivt nå på dagtid. Det er det nemlig sjelden - det er om kvelden både rastløsheten og kreativiteten sloss om å få plass både i hodet og på papiret. Gjerne når jeg aller helst burde sove, noe som igjen kanskje kan forklare mitt umettelige søvnbehov. Jeg drømmer om jobb liksom, da begynner det å bli litt i overkant.. Haha! 

Bortsett fra jobb i ett par timer skal jeg gå en god tur med hundene, for så å bruke resten av kvelden til en god blanding av jobb og vasking av leiligheten. Prioritering nummer én er å skrubbe hele sofaen med grønnsåpevann for så å gre denne fri for lo med en lusekam. Det funker som bare det, og sofaen blir så fin som ny! Så da vet dere det. Jeg har nemlig både barn og hund, så akkurat nå kan sofaen i seg selv fortelle fine historier fra både 17. mai, og den gangen Dias syns det var en strålende idé å stjele en yoghurt for så å søle den utover hele sofaen - for deretter å prøve å slikke det opp. Veldig delikat.

 

HUSK KONKURRANSEN: Du kan vinne et personlig smykke med valgfritt bilde av en du har kjær!  


#friyay #fredag #friday #hverdag #alenemor #alenemamma #mamma #barn #blogg 




Er jeg stolt?

 

Jeg er takknemlig og svært ydmyk over alt jeg har fått, og fått til, i livet mitt. Jeg er ufattelig takknemlig over at jeg i en alder av 21 kunne kjøpe mitt første egne hjem, og for at jeg fremdeles - nå som jeg er alene - har muligheten til å bo her. Jeg er takknemlig over at jeg har muligheten til å jobbe, og ikke minst sjonglere mellom mine fire ulike arbeidsplasser som jeg er så glad i. Jeg er takknemlig for at helsen min godtar at jeg har de tre hundene jeg har, og for at jeg har alle muligheter til å gi dem det beste livet de kunne ha fått. Jeg blir ydmyk når jeg tenker over alt jeg har, og hvor godt jeg lever. Jeg er takknemlig, ydmyk og svært glad for å ha alt dette i livet mitt - men ikke stolt. Betyr det at jeg ikke er stolt over meg selv? Det er jeg. I aller høyeste grad. 

Jeg er stolt over at jeg har kjempet den tyngste kampen jeg kan forestille meg. Jeg er stolt over alle de dagene jeg kom meg opp av sengen og gikk på skolen - selv om jeg flere ganger dro hjem igjen etter kort tid, enn holdt ut gjennom hele skoledagen. Jeg er stolt over at jeg gjorde mitt beste for å holde på vennene mine, selv om jeg ikke fikk det til - og endte opp alene. Jeg er stolt over de dagene jeg innså at jeg ikke ville klare å gå på skolen selv om jeg hadde lyst, men i stedet brukte all min energi på å klare å ta en dusj. Jeg er stolt over de gangene jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg bare trengte å løpe noen få timer - ikke helt til jeg besvimte. Jeg er stolt over de dagene jeg klarte å spise, selv om det bare var en halv sjokoladeknekk. Jeg er stolt over at jeg brukte min stemme til å hjelpe andre i samme situasjon - selv om det bare var på en blogg som jeg skrev fra sengen. Jeg er stolt over de gangene jeg ærlig kunne svare "ja" på spørsmålet om jeg hadde spist. Jeg er fryktelig stolt over den jenta jeg var, og den kampen jeg kjempet for å komme hit jeg er i dag. Alt etter det, bortsett fra Sienna som jeg også er umåtelig stolt over, er jeg evig takknemlig for- men ikke stolt. 

Den virkelige kampen er ikke for meg å kunne sjonglere tilværelsen som alenemor med tre hunder, eget hjem, stasjonsvogn og fire jobber. Det er ingen kamp - det kalles livet. Et fantastisk liv. Kampen var å kunne finne glede når alt i hele kroppen skrek at det måtte ta slutt. Jeg er så stolt over at jeg fant mot til å kjempe med nebb og klør for å grave meg ut av en elendighet dypere og mørkere enn de fleste noensinne kan forestille seg. 

Jeg blir oppriktig trist når jeg tenker på hvordan folk så på meg før, kontra nå. Den dag i dag får jeg ofte skryt og komplimenter for at jeg "klarer" å leve det livet jeg gjør i dag.

"Er det ikke hardt å være alenemor? Er det ikke fryktelig krevende med fire jobber? Er det ikke vanvittig vanskelig å ha tre hunder?" - eller det som verre er: "Du er så vanvittig flink som får til alt dette! Du bør være stolt, det er ikke mange som hadde klart alt du klarer! Du må jo være et overmenneske som klarer å sjonglere alt!". Det er klart at det gjør godt med skryt av og til, men det er ikke nå jeg trenger det. Tenk om noen skrøt av meg eller gav meg komplimenter for innsatsen den gangen jeg virkelig trengte det? Den gangen livet var en kamp - og ikke bare et fantastisk liv som jeg på alle måter har valgt selv? 

Tenk om noen sa "Du er så vanvittig tøff som klarte å møte opp til skolen i dag, det gjør ingenting at du ikke klarte å holde ut i mer enn en time! Du er knallflink som har klart å spise et helt knekkebrød til sammen denne uken! Bra jobba, du klarte å stå opp av sengen i dag! Fy søren så flink du er som klarer å holde en hel filmkveld med vennene dine uten å få panikk over at du heller burde trene!". Tenk om noen kunne se kampen for det det var - en beinhardt, altoppslukende kamp for livet? Tenk om noen kunne vise meg den respekten jeg i dag får, den gangen? Det var da jeg virkelig fortjente det. Ikke nå. 

Jeg vet at det høres rart ut, men jeg blir oppriktig lei meg. Jeg skal ikke ha "creds" for at jeg klarer å leve et hakket mer hektisk liv enn de fleste; jeg har tross alt et langt tøffere liv bak meg enn det de fleste har, og det sier dermed seg selv at jeg sannsynligvis er enda bedre rustet til alt som måtte møte meg, enn de som aldri har opplevd større hindringer enn hva som vanlig er. Jeg vil at folk skal se meg for alt jeg gjorde for å komme nettopp hit - ikke for stedet jeg er på nå. Helt ærlig; når man har slitt med en så alvorlig diagnose som det jeg har, blir alt etter det lekende lett. 

Se på de rundt deg. Du vil kanskje skryte av stjerneeleven med toppkarakterer i alle fag? Eller de av vennene dine som har fått både én, to og tre bachelor- eller mastergrad? De fortjener det alle som en - selvfølgelig. Men se litt videre, også. Se på den venninnen din som hver eneste dag kjemper en indre kamp, men som likevel klarer å tusle avgårde til jobben på den lokale bensinstasjonen. Se på den mammaen som sender barna sine i barnehagen, men som selv legger seg på sofaen frem til det er tid for henting. Se på de som har valgt, eller har blitt tvungen til, å avslutte sitt yrkesaktive liv - til fordel for å "drive dank" og "nave" i sengen i stedet. Ta en ekstra titt. Sannsynligheten for at de fortjener, og trenger, akkurat like mye skryt, er nemlig veldig stor. 

 


HUSK: Konkurranse: Vinn et personlig smykke med valgfritt bildemotiv! 


#personlig #helse #psykiskhelse #psykisk #tanker #meninger #følelser #skryt #selvskryt #nav #naver #anoreksi #anoreksia #anorexianervosa #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #hjelp 




KONKURRANSE: VINN ET PERSONLIG SMYKKE MED VALGFRITT BILDE ELLER MOTIV

 

Ettersom jeg nå kunne tenke meg å blogge mer aktivt her inne, er det vel ingen bedre måte å kicke det hele i gang på enn en flott konkurranse? Du kan nå vinne et valgfritt smykke fra Personlige Smykker!


Det er litt vanskelig å ta et bilde som virkelig viser smykkenes gode kvalitet, så for å se hvilken kvalitet smykkene har - se bildet av ID-brikken Dias poserer med i bildet under. Dette smykket er av min datter - med sand i hele ansiktet, akkurat det jeg føler representerer henne best ;-) 

Du kan velge mellom et smykke med et personlig bilde (enten av barnet ditt, deg selv, kjæledyret ditt eller din kjære - kun fantasien setter grenser!), et smykke med navn i valgfri fargebakgrunn eller en ID-brikke (også denne med valgfri bakgrunnsfarge) til hunden din. Vinneren vil få mer informasjon om valgmulighetene så snart konkurransen er avsluttet. 

Alt du trenger å gjøre for å melde deg på konkurransen er følgende: 
1. Klikk "Liker" på Facebook-siden til Personlige Smykker
2. Kommentere dette innlegget med hvilket smykke du ønsker å vinne (bildesmykke, navnesmykke eller ID-brikke) 

Lykke til! 


Dias måtte stille til modell for Felix' ID-brikke, ettersom alle kan tenke seg til hvor vanskelig det er å få tatt et skikkelig bilde av en hyperaktiv valp. Bakgrunnsfargen på ID-brikkene er valgfri. 

#konkurranse #smykke #hund #barn #pynt #konk #hunder #smykker #personlig 

 

PS: I gruppen "Kellys Håp" kan du bli med i konkurransen om å få en ID-brikke til hunden din. Du kan selvfølgelig melde deg på både her og i gruppa for å øke vinnersjansene dine :-) 




Førstegangsfødende: Disse rådene bør du faktisk følge

 

Jeg, som er så totalt imot "rådgivere" som ikke har bedt om å overhodet gi sine råd, skal med dette være blant de samme. Men; jeg lover - er det noen tips du som førstegangsfødende faktisk bør ta til deg, så er det disse. Jeg kan ikke fordra pekefingrene som retter seg mot førstegangsmødre som logisk nok ikke aner hvordan det vil bli å verken føde eller å være mamma, men nå skal jeg altså rekke en lang, rosa-lakkert (for jada, du får tid til sånt som mor også altså - slapp av) pekefinger direkte i din retning. Ja, og med en aldri så liten langfinger rettet mot alle andre som prøver på det samme. 

I alle fall; jeg har tidligere fortalt om den verste - og den eneste - dårlige erfaringen jeg har fra min fødsel. Jeg var hele tiden livredd for at det skulle bli verre. Jeg klarte ikke å fokusere på noe som helst, det eneste som raste gjennom hodet mitt var at jeg snart skulle oppleve det verste helvetet jeg noensinne hadde vært gjennom. Snart skulle det bli forferdelig. Snart skulle jeg rope ut at jeg heller ønsket å dø. Om bare en liten stund til, skulle jeg ønske at jeg ikke var tilkoblet til alskens ledninger og pipende maskiner - for jeg ville komme til å ønske å hoppe ut av vinduet mer enn jeg noensinne ønsket barnet som i bare noen timer og minutter til lå plassert i magen min. Det var jo det alle sa. Det var klart at det var slik det måtte bli.

Ikke minst var det fryktelig vanskelig å gå denne tiden i møte, vel vitende om at jeg selv kunne få bestemme om det ville bli fødsel eller keisersnitt. Tro det eller ei (for dere med litt peiling), så hadde jeg et langt svartere syn på fødsel enn keisersnitt - rett og slett fordi jeg var blitt påvirket av alle andres råd, meninger, tanker og følelser rundt det å føde et barn. På grunn av min historie som alvorlig syk kunne jeg bestemme dette selv; jeg kjente kroppen min best, og visste hva den ville tåle og ikke, var beskjeden jeg fikk - samtidig som jeg selvsagt på det sterkeste ble anbefalt normal fødsel. Jeg kunne ikke ha vært mer glad for at jeg valgte nettopp det, fremfor det jeg den gang så på som det enklere alternativet. 

Så; til deg som snart, eller om mange år, skal føde ditt første barn. Følg mine råd - og lov meg å ikke hoppe like elegant over disse rådene som du bør over "alle" andres:

 ♥ Om du er fan av å lese fødselshistorier, søk på "drømmefødsel" på Google. Intet annet. Det å lese fødselshistorier kan være både givende og skremmende, så sørg for at du leser historier skrevet fra et positivt perspektiv. Det betyr selvfølgelig ikke at du unngår sannheten; i manges øyne ville min fødselshistorie være en skrekk-historie. Jeg mener; med alvorlig svangerskapsforgiftning, epidural som ble satt feil (min skyld, sorry!), utallige helsepersonell hastende til rommet mitt og en fødsel som varte i 10 timer uten hvile, er det klart at mange ville ha skrevet den på en annen måte om de var meg. Det er de heldigvis ikke, og jeg sitter igjen med utelukkende positive følelser rundt fødselen. For meg var det aldri et helvete. Det var overhodet ikke uoverkommelig og jeg kunne ha gjort det daglig (vel, om jeg bare slapp å gå gravid først - det var ikke helt det store for meg). 

Planlegg det du kan planlegge - om du ønsker det. Om du er kontrollfreak kombinert med listeelsker som meg, vil du ønske å planlegge i forkant av fødselen. Det er flott! Men; sørg for å planlegge ut ifra det du faktisk kan planlegge. Hvem ser du for deg at du vil ha ved din side, for eksempel? Mange trives best med å takle nye og skremmende (ja, for det er skremmende - men bare fordi du ikke vet hva du går til) situasjoner alene, andre med partneren sin og noen med flere. Jeg visste at jeg trenger så mange som mulig rundt meg i vanskelige situasjoner, og valget var derfor enkelt; jeg ville ha min daværende samboer, hans mor og min mamma tilstede under fødselen. Det føltes riktig for meg, og jeg har aldri angret ett sekund på valget. Jeg visste også at jeg blir mer stresset av å vite at noe potensielt fælt skal skje, enn å prøve å ha kontroll over noe jeg rett og slett ikke kan kontrollere uansett. Jeg gav derfor beskjed til jordmødrene om at de fikk gjøre jobben sin uten å blande meg inn i det; var det nødvendig med tang, bruk den uten å si et ord. Må du klippe, gjør det uten å informere meg om det først. Må jeg syes i ettertid, si at du bare skal sjekke hvordan det står til der nede, eller si at du skal vaske meg litt. Ikke fortell meg om det, rett og slett. For meg ble dette de to eneste punktene på den eviglange listen jeg i det hele tatt trengte. Å kontrollere det ukontrollerbare er det ikke tiden for under en fødsel. 

Godta at du ikke vet hva du går til. Du har aldri født et barn før, og du kan dermed overhodet ikke forestille deg hvordan det er. Uansett hvor mange timer du har brukt på å lese fødselshistorier eller å glane på fødende kvinner på TLC eller Youtube, har du ikke den minste peiling. Embrace it! Godta at du skal oppleve noe helt nytt, og ta det som det er. Husk å minne deg selv på at din opplevelse av det ikke kommer til å ligne på noen andres; det hjelper ikke uansett hvor godt du setter deg inn i det. Om du er en kontrollfreak er det selvfølgelig helt greit å sette seg inn i de ulike fasene av fødsel og hva som kan skje i hvilke faser, men hold deg til det. Ikke gruble så mye over det; godta at du rett og slett ikke har peiling. Nå skal du prøve noe helt nytt! Er ikke det litt kult? 

Kos deg med å pakke fødebagen - gjerne altfor tidlig. Jeg ble innlagt allerede i uke 26 på grunn av sterke rier, og jeg husker at jeg stresset som bare det med den forbaska fødebagen. Ikke at det ikke ville være tid for å hente den dersom jeg skulle gå i fødsel der og da; jeg måtte jo ha blitt på sykehuset i en evighet om det ikke var for at kroppen min bare lurte meg. Men; for meg var det et stressmoment, og jeg vil derfor råde deg til å ha denne klar. Det er ikke alltid man tenker særlig rasjonelt i en uventet situasjon (som jeg ser for meg at en første fødsel alltid vil være uansett), så jo mindre du har å tenke på - jo bedre. Dessuten er det jo så innmari hyggelig med denne planleggingen, og det å kose seg med å pakke ned det du vet du vil trenge den største dagen i ditt liv er bare fint. 

Vær tydelig - og gjør akkurat det du føler for. Dette gjelder både i tiden før, under og etter fødselen. Du er rett og slett i fokus nå - og alle skal høre på deg. Så enkelt er det bare. Jeg skulle for alt i hele verden ønske at jeg hadde vært tydeligere i min sak da jeg sa at jeg rett og slett ikke ønsket besøk på sykehuset overhodet, og at besøk den første tiden hjemme skulle begrenses til det minimale frem til vi personlig inviterte noen. Åh, som jeg skulle ønske at jeg stod på mitt og kastet hvem som helst loddrett ut igjen før de hadde rukket å kjenne lukten av morsmelk og babygulp sige ut døråpningen. Det er klart at du ikke med 100% sikkerhet hva du vil ønske og ha behov for når tiden er inne for det, men gjør det som føles riktig for deg - og stå på det. Det er alltid lov å ombestemme seg, men da skal du gjøre det fordi det føles riktig for deg. Ferdig snakka. 

 

Det var altså mine svært viktige råd til alle førstegangsfødende der ute. Det er kjempeskummelt å gå en fødsel i møte - men bare tanken på at jeg sannsynligvis aldri vil få oppleve det igjen er nok til å få meg på gråten. Det finnes rett og slett ikke en større eller mer magisk opplevelse enn det å få sitt eget barn til verden. Gled deg - det hadde jeg gjort om jeg var deg! 


#gravid #fødsel #fødselshistorie #råd #tanker #meninger #føde #fødeavdeling #mamma #snartmamma #tips #hjelp 




Slik er jeg...


/Inspirert av Sraad 


På skolen: Jeg har alltid slitt med det å faktisk møte opp på skolen, ettersom spiseforstyrrelsene alltid krevde for mye av meg til at det var særlig gjennomførbart. I voksen alder elsker jeg skole, og har tatt studier og kurs konstant siden 2014. Jeg har også store planer om skolegang til høsten eller i løpet av neste år, men vi får se hvordan hverdagen min er når den tid kommer. Det frister i alle fall veldig. 

Som mamma: Omsorgsfull, snill og rettferdig. Jeg er nok på ingen måte en særlig streng mamma, men heller en som alltid finner på skøyeraktige påfunn, og som elsker å oppfordre datteren min til å være akkurat den hun er. Jeg er rettferdig og holder på mine prinsipper og "regler" - men de er det ikke i overflod av. Jeg er opptatt av å sikre Sienna en trygg, stabil, god og herlig barndom full av gode minner, og føler absolutt at det er slik det er også. Jeg er en veldig kjærlig og god mamma, det vet jeg heldigvis godt at jeg er. Og ja; jeg er tidenes hønemor som alltid nærmest sitter på hendene mine for å ikke gripe inn eller rope ut "vær forsiktig" i alle slags situasjoner. Jeg er så for at barna skal få finne ut av ting og prøve seg frem selv, men det er så innmari mye enklere sagt enn gjort, haha. 

I klesveien: Behagelig, trygt og forhåpentligvis litt pent. Nå som jeg endelig stortrives med kroppen min er klær noe jeg syns er vanvittig gøy, og som jeg gjerne utforsker med. Hjemme finner man meg alltid i en eller annen utslitt joggebukse, stram topp og eventuelt en ti nummer for stor hettegenser, men skal jeg noe er jeg glad i å kle meg passelig greit. Men altså; jeans og en topp er egentlig alltid et safe valg uansett. 

På badet: En drøm å bo sammen med, tror jeg. De dagene jeg faktisk tar meg bryet med å sminke meg bruker jeg nøyaktig to minutter. Slår jeg på stortromma og retter ut håret, bruker jeg syv. Å dusje tar meg sånn cirka ti minutter. Med andre ord; at jeg kun har ett bad i leiligheten hadde nok ikke gjort stort om jeg så måtte dele det med tre personer til, haha. 

I søvne: Jeg bruker evigheter på å faktisk sovne, er avhengig av å høre på lydbok fra telefonen på nattbordet og tankene mine løper alltid løpsk hver natt. Når jeg først sover ligger jeg som regel på magen, og der ligger jeg musestille og urørlig frem til jeg våkner igjen - som regel av tassende barneføtter eller en klynkende, tissetrengt valp. Jeg snakker også en del i søvne, og har en tendens til å innrømme litt av hvert i de situasjonene der. Det er ikke alltid like kult, for å si det sånn. 

Som venn: Jeg er nok ikke den beste til å ta kontakt, men jeg mener ingenting med det. Som (et utdrag av) noe min beste venninne sa for en stund siden; "Tusen forbanna takk for at du er bestevennen min og at vi begge skjønner at vi har et liv som ikke kun omhandler vårt vennskap. Og; ikke minst for at vi kan gå uten å prate sammen i flere uker om så, og at det fortsatt er som det alltid er når vi først møtes. Elsker deg". Fy søren, som jeg elsker den jenta der. Det er litt slik det er. Livet raser avgårde i rekordfart, og det er helt umulig for meg å skulle holde kontakt med alle. Jeg vil så innmari gjerne være der for alt og alle på én og samme tid, men for å gjøre det måtte jeg ha slitt meg selv ut fullstendig. Jeg håper, og tror, at mine nærmeste vet at jeg er her uansett og at jeg er uendelig glad i dem selv om jeg ikke er den beste til å ta kontakt. Ellers er jeg utvilsomt den alle kan snakke med om absolutt alt, og den som alltid lytter og gir en ærlig, men velment, mening om jeg blir bedt om det. Jeg er så evig glad i de vennene jeg har, og håper at de er fullstendig klar over det. 

Økonomisk: Sparsommelig og fornuftig. Jeg bruker selvfølgelig penger på både meg selv og Sienna (noen ganger litt i overkant..), men jeg er stort sett veldig økonomisk fornuftig. 

På date: Haha! Det vet jeg faktisk ikke, det har jeg aldri tenkt over. Jeg trår nok litt inn i rollen som journalist, og vil heller snakke om vedkommende enn meg selv, i tillegg til at jeg gjør mitt beste for at det ikke skal bli pinlig stillhet - det er helt greit når det skjer i jobbsammenheng, men jeg får helt fnatt når det skjer på date. Jeg har fått høre fra samtlige jeg noensinne har vært sammen med, datet eller "hatt en greie" med at jeg er forferdelig mystisk, så da er jeg vel det også. 

Hjemme hos foreldrene mine: Da blir jeg femten år igjen. Jeg slenger meg på sofaen og forventer både barnevakt, butler-tjenester og hjemmelaget middag - servert og oppskjært. Haha, neida, men det er nesten litt slik. Av og til er det akkurat slik, faktisk. Jeg prøver i det minste å huske å bære ut igjen middagstallerkenen min etter mat, da. Ikke at det skjer så ofte, men tanken er god. 

På fest: Høyt og lavt, haha. Jeg er som regel å finne på dansegulvet eller i en samtale med en eller annen fremmed. Jeg er veldig sosial av meg, og det kommer bare ekstra godt frem når jeg drikker alkohol. Jeg er blid og glad - men også den som lengter etter senga når klokka bikker to, haha. Jeg er kanskje også den som stresser mest med å ha planen for hvordan jeg skal komme meg hjem klar i god tid. 

På trening: Den som foretrekker styrke fremfor kardio. Jeg er så uendelig lei av løping, hjertebank og smerter i hele kroppen etter så lang tid med sykdom, så styrketrening er utvilsomt greia for meg. Treningssenter har jeg gitt opp for lenge siden, så her svinger jeg rundt med kettlebells og strikk på stuegulvet i stedet. 

I et forhold: I motsetning til slik jeg er som singel; ekstremt lite selvsikker. Jeg vil alltid gjøre mitt aller beste for den jeg er sammen med, og ender opp med å ødelegge meg selv fullstendig. Det er ikke rart at jeg har fått litt "angst" for å binde meg til noen. Jeg vet med så altfor stor sikkerhet at jeg vil ende opp med å aldri føle meg god nok, og en slik innstilling kan man rett og slett ikke gå inn i et forhold med. Med andre ord; enten venter jeg til at denne siden av meg selv sakte men sikkert fordufter, eller så må man pent vente til man møter den man kan være fullt og helt seg selv med. 

Som sjåfør: La oss begynne med denne hyggelige samtalen jeg hadde med en kompis som satt på med meg for første gang; 
*Bang*
Han: Herregud, hørte du det der?! Vet du hva som skjedde nå? 
Jeg: Nei, men du, hva er denne lyden for noe? Den dukker opp hele tiden, særlig når det er mørkt. Hva skjer med bilen min?? 
Han: Du kjørte nettopp ned en veistikke.. 
Deretter kan jeg fortelle at jeg ikke har en fungerende fløyte; den tok natta bare en måned etter at jeg fikk sertifikatet. Hva da, smålig frustrert av andres manglende kjøreegenskaper? Sånn ellers er jeg (tro det eller ei) forsiktig og fornuftig i trafikken.

Ta gjerne utfordringen du også, sånt er gøy! 

#personlig #meg #tanker #meninger #megselv #egosentrisk 




Blivende foreldre: Bare vent!

 

Jeg ble så inspirert av å tilbringe tid hos en venninne tidligere i uken, at det rett og slett måtte bli et eget innlegg av det. Vi har begge våre grunner til å mene litt av hvert om all klagingen rundt tilværelsen som småbarnsforeldre - hun langt mer enn meg, men likevel. Dette er noe som har plaget meg i lang tid; har vi egentlig rett til å klage? 

Det begynte allerede da jeg ble gravid. Hadde jeg vært åpen om prøvingen hadde det helt sikkert startet allerede da, men det er en annen sak. I alle fall; klagingen og kommentarene om hvor fælt det er, ville bli og kom til å være i lang tid fremover, var mange. "Bare vent" var frasen som tydeligvis så ut til å ligge lett og luftig på alles tunger. Bare vent til morgenkvalmen slår til. Bare vent til du må opp for å tisse hundre ganger om natta. Bare vent til bekkenet ditt bestemmer seg for å leke atomkrig med deg. Bare vent til samliv og kjæresteforhold går ad undas. Bare vent til magen blir i veien. Bare vent til du blir blytung og alt blir et ork. Bare vent til fødselen; det er fæle greier, det. Bare vent! Var det da jeg skulle fortelle at "bare vent" for meg hadde betydd "bare vent, en dag vil du kanskje, bare kanskje, stå med adopsjonspapirene i hånda - klar til å hente hjem ditt første og sannsynligvis eneste barn. I en alder av nærmere femti. Om du lever så lenge, da". 

Det stoppet selvfølgelig ikke der. Bare vent til babyen får kolikk. Bare vent til hundre våkne netter på rappen. Bare vent til du blir så utmattet at du ikke vet opp-ned på deg selv en gang. Bare vent til babyen begynner å krype rundt - det blir slitsomt, det. Bare vent til kroppen din viser deg at du aldri noensinne vil se presentabel ut igjen. Bare vent til ungen biter puppene av deg. Bare vent til du får tette melkeganger og brystbetennelse. Bare vent! Er det nå jeg skal fortelle at jeg overhodet ikke hadde forventet at jeg noensinne kunne bli gravid, og at mitt "bare vent" en gang i tiden hadde vært "bare vent, en dag tar også ditt liv slutt"? 

Jeg ble drittlei allerede fra første stund. Hvorfor i huleste skulle jeg "bare vente" - når det jeg opplevde der og da var det største, sterkeste og det aller mest fantastiske jeg noensinne har vært gjennom? Under fødselen for eksempel. Det som på alle tenkelige måter var tidenes drømmefødsel ble ødelagt av én eneste tanke: "nå blir det snart verre. Nå blir det snart verre!". Fordi; jeg skulle jo bare vente

I tillegg til forsøkene på å ødelegge enhver glede over situasjonen her og nå, ser det også ut til at en uskreven regel blant småbarnsforeldre er å selv klage. Masse. I bøtter og spann, faktisk! Det er jo så slitsomt å ikke få sove hele natten. Det er så fælt når ungen trasser dagen lang. Det er grusomt at ikke unger kommer med en av-knapp man selv kan styre. Det er så irriterende når unger ytrer sin mening - særlig i offentlighet. Det er helt forferdelig å være foreldre, fy søren. Det er nesten litt slik.


Bare vent, du! 

Altså; jeg er med glede den første til å innrømme at det å være mamma er knalltøft. Det er klart at det er slitsomt når ungen er våken til tre på natta, står opp klokka halv sju og skal krangle om absolutt alt fra A til Å i ekte trassalder-stil, men det er ikke det som gjør jobben som mamma tøff. Det er vanskelig å håndtere de uendelige bekymringene, og de evigvarende tankene om alt som kan gå galt og på hvilke måter det kan gjøre nettopp det. Det er dritvondt å tenk på at barnet ditt en eller annen gang vil gå gjennom en vanskelig periode. Det er fælt å tenke på at jeg som alenemor må "dele" på det kjæreste jeg har - selv om jeg på alle tenkelige måter er uendelig takknemlig for at jeg må nettopp det. Det er fryktelig hardt å hele tiden skulle være sikker på at man tar de riktige valgene for seg og sin familie. Det er knallhardt å være mamma - men ikke fordi du ikke nødvendigvis får åtte timer søvn hver natt. 

Tenk så mye enklere alt hadde blitt om en bare kunne stoppe opp og ta seg tid til å nyte det som skjer her og nå? Det er klart at jeg også kan bli sliten, trist, nedfor og irritert i mammarollen, men aldri utakknemlig. Her om dagen ble en ordentlig Mamma VS Treåring-krangel om til den fineste natta-samtalen jeg har hatt i hele mitt liv. Vet du hvorfor? Fordi jeg i stedet for å syntes synd på meg selv, satte meg ned og omfavnet situasjonen. Jeg tenkte meg om, og innså for sikkert tusende gang den kvelden, hvor uendelig heldig jeg er. Tenk at jeg har en datter som stoler så mye på meg at hun våger å rase mot meg med alt hun eier og har. Tenk at hun vet at det ikke skjer henne noe når hun setter seg så på bakbeina som enhver treåring kan finne på å gjøre. Tenk at hun føler seg så trygg på seg selv og sine meninger at hun ytrer det med all sin kraft - uten å gi seg før hun får en god forklaring og et holdbart argument imot. Tenk at vi kunne snu situasjonen, og hun endte opp med å servere meg noen av de vakreste ordene jeg noensinne har hørt. Så åpent. Så ærlig. Fordi hun våger. Fordi hun vet at jeg alltid er her, selv om jeg i enkelte øyeblikk kan være verdens verste mamma i hennes øyne. 

Tenk litt på det. Er det egentlig så viktig å styre så kraftig unna den velkjente rosemalingen av et hektisk småbarnsliv? Jo visst er det slitsomt, og selvfølgelig skal vi ikke lure noen til å tro at "jobben" som foreldre alltid er som en dans på roser - men er det så forbanna viktig å late som om det alltid er grusomt? Det er jo virkelig ikke det. Så langt, langt, langt, langt ifra. Og om du føler at det er det, er tiden inne for å få hjelp. Beklager - men sånn er det. Bare er ikke, og skal ikke være, en byrde for oss foreldre. De skal gi oss grå hår og sprut-tårer de dagene frustrasjonen slår til på sitt sterkeste - men det skal ikke være en byrde. Og det bør vi heller ikke ytre at det er. 

Om en venninne av meg spør meg om hvordan det for meg føltes å være gravid, svarer jeg ærlig. Jeg kan fint innrømme at det å gå gravid for meg føltes som en ni måneder lang matforgiftning kombinert med menstruasjon uten blod toppet med kraftig influensa, jeg. Om noen spør meg om hvordan det er å føde, vil jeg med glede fortelle om angsten for at det skulle bli uholdbart - slik alle fortalte meg at det ville bli. Om noen spør meg om hvordan barseltiden var, har jeg ikke det minste problem med å innrømme at det var en boble av frustrasjon, null søvn (niks, nada, null - at all, faktisk) og at det bare var de få minuttene med kos per dag som fikk meg gjennom det uten å bryte totalt sammen. Jeg er virkelig ikke redd for å si at det er krevende å være småbarnsforeldre. Det er klart at det er det! Men; det kan ikke sammenlignes med hvor "krevende" det ville ha vært å ikke få ha æren av å være i denne situasjonen i det hele tatt. Det hadde vært en sorg. Det hadde vært en byrde. Det hadde vært et levende mareritt. Å være mamma er en velsignelse. Glede. Ren og skjær lykke, fra innerst til ytterst. Jeg kunne bare så inderlig ønske at flere kunne se på det på samme måte - også når det stormer. 

Kjære alle vordende foreldre: bare vent! Bare vent til du ser hvor fantastisk dette livet virkelig er. Bare vent til du finner den selvsikkerheten i den nye rollen som foreldre, og virkelig kan nyte tilværelsen. Bare vent til all kosen, gleden og lykken du har i vente. Bare vent til du skjønner nøyaktig hva jeg snakker om. Bare vent, sier jeg bare! 


#ærlig #mamma #barn #småbarn #fødsel #foreldre #tanker #meninger #følelser #åpen #kjærlighet




Barnehage eller ikke?

 

Jeg får mange spørsmål fra både kjente og ukjente, om hva jeg nå tenker om barn i barnehage. Som de fleste er klar over var min datter 100% hjemme hos meg frem til hun hadde bikket tre år. I utgangspunktet var planen å sende henne deltid i barnehage som ettåring, men jeg kjente raskt på at det ikke var noe jeg ønsket eller ville føle meg komfortabel med. Ett år ble til to år, og to år ble som kjent til tre. Etter at hun bikket to ønsket jeg å være hjemme med henne til skolestart; det føltes riktig for meg, og jeg visste at jeg ville gå 100% inn for å gi henne det beste utgangspunktet før skolestart.

Men, som kjent er man ikke lenger sjefen når det kommer et barn inn i bildet. Man kan gjerne tro det, men til syvende og sist er det barnet som bestemmer - i alle fall på enkelte punkter. Sienna har alltid vært ei bestemt frøken, og da hun sommeren før hun fylte tre begynte å snakke om at hun ville begynne i barnehage, måtte jeg kaste inn håndkleet da jeg la merke til at den desidert beste barnehagen i kommunen (i mine øyne) hadde ledig plass. Jeg ringte dem og møtte opp med en liste like lang som Bibelen selv i hodet mitt, og tenkte at dersom absolutt alle disse punktene ville passe - så skulle hun få plass. Jeg sa ifra til pappaen hennes at dette var planen min, men han lo av meg. "Det kommer ikke til å skje uansett, en barnehage har ikke sjanse i havet til å dekke alle de kravene du har", lo han. Du kan tro han var sjokkert da jeg kom hjem og fortalte at jeg hadde bestilt plass til henne. Han var så skråsikker på at barnehagen ikke kunne oppnå kravene mine at han ikke en gang hadde fått med seg hvilken barnehage det var snakk om, haha! Det sier sitt, altså. 

Så ja; for meg føltes det riktig å sende henne i barnehage når Sienna selv standhaftig fortalte at det var dette hun ønsket, og ikke minst når denne barnehagen oppfylte alle mine krav og ønsker - og vel så det. Jeg kunne ikke ha valgt en bedre barnehage til henne, og jeg kunne virkelig ikke ha vært mer fornøyd med personalet der. Som både jeg og pappaen hennes gang på gang har sagt; vi kan ikke se for oss at noen av de som jobber der kunne ha jobbet med noe annet enn det de gjør. Dette er de skapt til, det er det ingen tvil om. 

For å svare på spørsmålet som så ofte dukker opp; jeg angrer overhodet ikke på at jeg holdt henne hjemme så lenge som det jeg gjorde. I mine øyne kunne jeg gjerne ha vært hjemme med henne til skolestart, og jeg vet at det hadde gått knirkefritt for henne. Jeg gikk "all in" for å gi henne det beste av det beste, og hver eneste dag var lagt opp til å kunne sørge for å dekke alle hennes behov på alle tenkelige måter. Slitsomt for meg? Ja visst, men det var det verdt.

Heldigvis er jeg også helt sikker på at det var det riktige valget for oss å la henne begynne da hun gjorde det. Først og fremst fordi hun ønsket det selv, men også fordi jeg da kunne fokusere på å være 100% mamma når hun er hjemme med meg, og i 100% jobbmodus når hun er der. Det sier seg selv at det var fryktelig slitsomt den perioden jeg kombinerte det å være hjemmemamma med å være student, ta to ulike kurs, starte opp egen bedrift og ta meg av hus og hjem helt alene over i 50% av tiden. Om ikke annet har den tiden i det minste gjort at jeg overhodet ikke syns at overgangen fra å være to sammen til å være alenemor er stor i det hele tatt, haha! 

Mine råd er klare; om du har mulighet og ønsker å være hjemme med barnet ditt utover permisjonstiden - gjør det. Om det så er ett år eller to år; du vil ikke angre. Ikke i det hele tatt. Overgangen fra å være hjemmeværende med foreldrene sine til å begynne i enten barnehage eller skole er stor uansett; jeg vil ikke påstå at det er vanskeligere for en treåring enn en ettåring. Heller motsatt, om noe. 

Med det sagt er jeg også fullstendig klar over at ikke alle ønsker eller har mulighet til å ta dette valget, og det har jeg full forståelse for. Det er klart at det ikke er det beste dersom det skaper stressende situasjoner. Jeg holder en knapp på at alle foreldre bør ta de valgene som føles riktig for sitt barn, og sin familie. Det er ingen andre i hele verden som sitter med fasiten; det er det du som gjør. Og ja; det er fullt lov å prøve og feile. Det gjør vi alle. For husk; foreldre i 2017 er dømt til å mislykkes uansett. 
 

#mamma #barn #småbarn #barnehage #tanker #meninger #følelser #søndag #hjemmemamma #permisjon #mammaperm #mammapermisjon #pappaperm #pappapermisjon #foreldre #familie #familieliv 
 




Work Work Work

 

Nå var det godt å endelig ta skikkelig helg altså! Ved midnatt natt til søndag, haha. Jeg hadde mine to første dager på jobb i går og i dag, og gjett om jeg har storkost meg. Det er virkelig noe med det å gjøre seg klar for å gå på jobb, møte opp smilende og ta imot kunder altså. Det er jo så langt ifra to av de andre jobbene mine som overhodet mulig, der jeg for det meste sitter med øynene stirrende inn i en skjerm mens fingrene utøver det jeg liker å kalle magi på tastaturet. Nei, dette trengte jeg - selv om jeg utvilsomt kjenner på hvor sliten jeg faktisk er akkurat nå. 

Etter endt syv timers arbeidsdag hentet jeg hjem skatten min, og siden har vi bare kost oss med lek, lørdagsgodteri og film frem til leggetid. Da hun endelig falt i søvn fikk både moppen, oppvasken, vaske- og tørketrommelen samt filler og universalspray kjørt seg litt. Ja, det gjorde for så vidt jeg også; etter en uke med så mye på agendaen at jeg knapt har fått tid til det aller mest nødvendige av husarbeidet hver dag var det mildt sagt nok å henge fingrene i. Det er jo så innmari deilig med alt som er gjort, så nå skal jeg ta rennfart og lande pladask i sengen så snart valpen har slitt seg ut nok til å forhåpentligvis sove natten gjennom. 

Den nye jobben min er altså som promotør (salg og markedsføring) for Retail House AS, der jeg skal vise frem og tilby smaksprøver på ulike produkter minst to helger i måneden. Jeg visste at jeg kom til å trives i jobben altså, men at det skulle være gøy og inspirerende som det er hadde jeg faktisk ikke forventet. Selv om ryggen min er evig takknemlig for at senga bare ligger noen meter og en hvitmalt dør unna meg, er det ikke tvil om at dette er en ekstrajobb som vil gjøre meg godt på så mange måter. 

Ikke minst er det fryktelig enkelt å selge et produkt man liker så godt. Jeg mener; hvem blir vel ikke fristet av dette?! Haha, nå er vel kanskje ikke dandering mitt aller sterkeste område, men jeg er sikker på at jeg lærer etterhvert. Bildet av meg stolt poserende med boden min fikk meg også til å revurdere den, så jeg satte produktene opp på en annen måte og gjorde som bildet under med smaksprøvene i stedet. Wii. 

Okei, nå må valpen være sliten nok. Selv Dias' tunge henger og slenger i gulvet, så da er det nok på tide å si god natt. Finally! Sov godt, og ha en nydelige søndag om noen timer. 

 

#hverdag #jobb #nyjobb #sommer #vår #mamma #lørdag #bilde #bilder #mat #inspirasjon 




50 questions

 

Beklager - men jeg blir aldri lei av slike, haha. 


1. Hvilke serier ser du på for øyeblikket? 
Pretty Little Liars, Teen Mom, The Vampire Diaries, SKAM, Paradise Hotel, Luksusfellen og Prison Break. Det var visst en del, det. 

2. Hva er dine beste egenskaper? 
Jeg er genuint snill og omtenksom. 

3. Hva er dine verste egenskaper? 
Jeg er naiv, spontan og bekymrer meg altfor mye. I tillegg kan jeg nok utvilsomt regnes som dumsnill. Jeg mener, når jeg sier unnskyld for noe en annen har gjort mot meg altså.. Haha, håpløst. Det er jeg forhåpentligvis ferdig med. 

4. Blir du raskt sint, eller er du langsint? 
Nei, ingen av delene. Jeg kan bli irritert, men det går raskt over. Sist jeg var ordentlig forbanna (som er en liten evighet siden) hadde jeg en veldig god grunn til det, men selv det gikk helt over i løpet av et par uker. 

5. Hvordan er dine kjøkkenferdigheter? 
Jeg lager nesten alltid god middag, men til alt annet er jeg fullstendig udugelig. Jeg har laget én kake fra bunnen av i hele mitt liv, og det var en gulrotkake til en som hadde bursdag. Den smakte faktisk ganske godt. Ellers; passe udugelig. 

6. Hvordan er du å bo med? 
Whipped. 

7. Hva spiser du i løpet av en dag? 
Mye rart! Akkurat nå går det i lompe med rømme, agurk og skinkepålegg, smoothie, brødskive med tunfisk og majones og hva enn jeg bestemmer meg for å ha til middag. Ja, og sjokolade. I mengder. 

8. Hva drikker du på fest? 
Jeg starter med hvitvin, men det ender som regel opp med sprit og shots (som jeg nipper til) etter hvert. 

9. Er du spontan eller fornuftig? 
Jeg mener ikke nødvendigvis at disse to er hverandres motsetninger, men om jeg må velge er jeg definitivt mest spontan. 

10. Hvor mange barn vil du ha? 
Kun Sienna, men ønsker bonusbarn velkommen når tiden er inne for det. Jeg ønsker også å bli foster- eller beredskapshjem når Sienna blir eldre. 

11. For eller imot ulv i Norge? 
For. 

12. Blir du lett forelsket? 
Jeg blir nok lett betatt, men forelskelse tar det lengre tid med. 

13. Hva ville du ha endret ved utseendet ditt? 
Ingenting. 

14. Hva ville du ha endret med personligheten din? 
Naiviteten min. Jeg er så ferdig med å være hyggelig mot mennesker som overhodet ikke fortjener det. 

15. Hva liker du best med utseendet ditt? 
Leppene mine, kanskje?

16. Hva liker du best med personligheten din? 
At jeg er omtenksom, og helt oppriktig ønsker det beste for alt og alle. 

17. Hvor lenge har ditt lengste forhold vart? 
I fire og et halvt år. 

18. Hva drømmer du om? 
Jeg vet at det høres rart ut, men jeg har rett og slett nådd alle drømmene jeg noensinne har hatt for livet mitt. Om jeg skal velge noe jeg drømmer om i dag, må det være et nusselig lite småbruk med hester, geiter og frittgående høns. Vi får se om tiden noensinne strekker til, men det hadde vært innmari koselig. 

19. Den beste middagsmaten du vet om? 
Oi, det er mye! Bacalao og laks scorer rimelig høyt her, i alle fall. Det gjør også steik, biff, pizza, taco, lasagne, blomkålsuppe, chili con carne.. Ærlig talt, det er helt umulig å velge. Haha. 

20. Hva drikker du mest? 
Pepsi max, te, energidrikk og vann. 

21. Hvilke blogger leser du fast? 
Det har blitt en del opp gjennom årene altså. De jeg kan komme på i farta (og som dermed er de jeg liker aller best, antar jeg) er Kristina Andersen, Ida Wulff, Komikerfrue, Pappahjerte, Konatil, Pilotfrue, Marthe Borge og Casa Caos. 

22. Hva gjør du akkurat nå? 
Skriver dette innlegget, sender forespørsler om intervju til artiklene jeg skriver på for øyeblikket og planlegger resten av uken. 

23. Hvilke type mennesker irriterer deg? 
De som er totalt blottet for selvinnsikt. Man kan raskt bli riktig så overrasket over hva man kan snuble over av personligheter der ute.. 

23. Hvor ser du deg selv om ti år?
Da er jeg forhåpentligvis akkurat like fornøyd med livet mitt som det jeg er i dag. Jeg har solgt leiligheten til fordel for et hus eller småbruk for lengst, har tre hunder som begynner å dra på årene (ikke ødelegg for meg nå!) - og ikke minst, så har jeg en tenåringsdatter (!!!!) med alt det medfører. Ååh, som jeg gleder meg til å se hva fremtiden har å by på! 

24. Miste en arm eller miste en fot? 
En fot.

25. Hvordan er du når du møter nye mennesker? 
Sosial, pratsom, lett å bli kjent med og veldig "outgoing". Jeg er ganske sikker på at jeg har evnen til å sjokkere enkelte med mine uttalelser av og til, haha! 

26. Hva er ditt forhold til politikk? 
Jeg engasjerer meg, og mener at alle burde gjøre det samme. I alle fall nok til å vite hvilket parti du føler representerer dine meninger på best mulig måte. Noe av det mest irriterende jeg vet om er mennesker som sier "jeg stemmer på ** fordi foreldrene mine gjør det". Ærlig talt - det er landet vårt det er snakk om. Sett deg litt inn i det, og ta ansvar! 

27. Hater du noen? 
Nei, men nesten. 

28. Elsker du noen? 
Ja, det gjør jeg. 

29. Hva skal du i dag? 
Jobbe og forhåpentligvis slappe av med litt serie mellom slagene. 

30. Hvilke tema engasjerer deg mest?
Absolutt alt jeg presterer å sette meg inn i, haha! Jeg skal ikke en gang begynne å ramse opp de temaene jeg brenner mest for, det ville ha tatt altfor mye plass - og provosert hakket mer enn det jeg er komfortabel med.

31. Er du ryddig eller rotete? 
Rotete - og elsker det, haha. 

32. Hva er din naturlige hårfarge? 
Da jeg ble født og årene frem til jeg begynte å farge det, var jeg blond. Nå er etterveksten mørk brun. Never gonna give up on the blonde, tho. 

33. Det minst attraktive jenter kan gjøre? 
Å bruke evigheter på å sminke seg. Ja, og å gå med syltynne spermie-bryn. 

34. Det minste attraktive gutter kan gjøre? 
Å være for "pusekatt". 

35. Hva tiltrekker deg hos det motsatte/samme kjønn? 
Tatoveringer, humor, selvsikkerhet og selvtillit. 

36. Når var du sist sint? 
Jeg kan ikke huske sist jeg var sint altså. Det er jeg så godt som aldri. 

37. Når gråt du sist? 
Tidligere i dag. 

38. For deg er økonomi... 
Faktisk ikke en privatsak, som det er for så mange. Jeg syns derimot at det burde bli langt mer åpenhet om økonomi i det store og hele - også privatpersoners inntekter og utgifter. På den måten er jeg sikker på at det vil bli et langt mindre tabulagt tema - noe vi definitivt trenger. Jeg mener ikke at det er riktig å snoke på Skattelistene, og er glad for at man nå får beskjed om hvem som har søkt deg opp der, men det burde generelt bli mye mer åpenhet rundt det. Det bør også bli et eget fag på ungdomsskolen. 

39. De 5 dyreste tingene du eier? 
1. Leiligheten 
2. Bilen 
3. Datamaskinen 
4. Dias
5. Spisestuen eller sofaen

40. Hva skal du resten av uken? 
Jobbe en hel masse :-) Forhåpentligvis blir det tid til mye kos også, da. 

41. Hva ligger på startsiden til "ny fane" på nettleseren din? 
1. Eposten min 
2. Blogg.no
3. Bloggen min 
4. Faktureringsprogrammet mitt 
5. Klikk.no 
6. TV2.no 
7. Nettbanken min
8. Kristina Andersens blogg 

42. Hva skal du ha til middag i dag? 
I dag hadde vi bacalao. 

43. Hva er ditt favoritt-ordtak? 
"Ta livet som det faller seg" ;-) (Og ja; vær så god for at du fikk den melodien på hjernen) 

44. Hva er det verste du vet? 
Angst. Bortsett fra det; urettferdighet. 

45. Kan du noen partytriks? 
Skal vi seee.. Jeg kan slikke meg selv på albuene og vrenge armene mine i helt sinnsyke stillinger som ser regelrett grusomt ut, haha! Når jeg tenker meg om bør jeg innøve litt mer "classy" partytriks.. 

46. Hvordan er du som person? 
Som mamma (det er tross alt min viktigste rolle) er jeg rettferdig, full av merkelige påfunn, blid - og streng når det trengs. Som person generelt vil jeg si at jeg er sprudlende, smilende, ærlig, omtenksom, snill, sosial og en man alltid kan snakke med om absolutt alt. Noe av det jeg liker best med meg selv er at de aller fleste føler at de kan snakke med meg om hva som helst etter svært kort tid. Det er en fin følelse - særlig når jeg vet at de har all grunn til å kunne stole fullt og helt på meg. 

47. Favorittband? 
Pink Floyd, selvfølgelig. Jeg husker at en fyr skulle legge an på meg en gang for mange år siden, og fikk vite at dette var favorittmusikken min.. Han hadde ikke den store sjansen lenger da han presterte å si "jeg liker også Pink Floyd, han er flink!". HAHA. Litt søtt da, men altså... No can do. 

48. Hva skal du gjøre senere i dag? 
Spise digg krydderost, drikke Pepsi Max, jobbe og titte litt på serier innimellom. 

49. Hvilke mennesker går du best overens med? 
Jeg kommer egentlig godt overens med de aller fleste, men de likhetstrekke jeg har lagt merke til er at ingen av favorittene mine er typiske A4-mennesker. Jeg elsker mennesker med litt attitude, humor og ikke minst mer dybde til personligheten enn det helt overfladiske. Jeg er så glad i de menneskene jeg kan snakke med om absolutt alt mellom himmel og jord. 

50. Om du skulle fortelle noe til den 15 år gamle utgaven av deg, hva ville det ha vært? 
Se fremover. Hold deg like sterk som det du allerede er. Pust med magen. Vit at det ordner seg. 


#spørsmålogsvar #spørsmål #svar #50questions #challenge #utfordring #gettoknowme 




Måneden som gikk: April

Månedens høydepunkt: 
Den nye jobben min! Det er så utrolig gøy å ha så mye å henge fingrene i, og ikke minst få ha så varierte dager som det jeg har. I love it! Ja, og ikke minst det at vi har fått en liten valp i hus. Lille Felix er helt nydelig, og gjør utvilsomt den lille flokken vår komplett. 

Månedens meg-tid: 
Fantastiske dager med herlige mennesker. Åh, som jeg har savnet flere av dem! Jeg, som egentlig ikke kan fordra dagene hvor Sienna ikke er sammen med meg, har rett og slett storkost meg sammen med et lite knippe av de aller fineste jeg vet. Det har vært så herlig, og ikke minst nødvendig. Jeg er så heldig som har så mange gledesspredere i livet mitt. 

Sanger som beskriver denne måneden: 
Den BB - Trump. Jeg døøør. 

Månedens største ønske: 
At alle måneder skal gå så på skinner som det denne måneden egentlig har gjort. Jeg har det så vanvittig fint, og vil så gjerne holde på den deilige følelsen jeg har i hele meg akkurat nå. 

Månedens sparing: 
Sparing, ferie og tatovering. Haha. I den rekkefølgen der. 

Månedens viktigste lærdom: 
Å komme seg ut hver eneste dag, selv om man egentlig bare føler for å sløve på sofaen. Det må jeg huske bedre på fremover altså, særlig nå som våren virkelig har meldt sin ankomst til Sunnmøre. 

Månedens middag: 
Bacalao. Mmmhhhh! 

Ukens tanke: 
At jeg skal stå på og gjøre mitt aller beste innenfor alt i livet mitt. Ikke la meg distrahere så lett, men holde tunga beint i munnen og sikte mot målene jeg har satt meg. Ikke minst er jeg så vanvittig ferdig med å skulle være hyggelig og høflig mot mennesker som rett og slett ikke fortjener det. Jeg tror vi alle får mye ut av å sette oss selv først av og til. 

Månedens nedtur: 
Altfor lange netter. 

Månedens gullkorn: 
Sienna: Mamma, om du ikke leker gjemsel med meg nå så ødelegger du livet mitt!! 

Månedens prioriteringer: 
Sienna og jobb. Jobb. Jobb. Jobb. Jobb. 

 

Vi snakkes april - velkommen mai! 

#månedensomgikk #april #måned #1mai #mai #vår #hverdag #tanker #personlig #dyr #hund #barn #mamma #blogg




Når man sovner stående

 

Er det mulig å være så trøtt som det jeg er for tiden? Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg antageligvis mistenkt en graviditet. HAHA! Nei uff, men seriøst - jeg tror jeg har presset grensene litt for hardt og litt for lenge her. Jeg skulle legge meg nedpå en liten time etter at Sienna var plassert i barnehagen i dag, men det gikk ikke helt etter planen.. Da den første alarmen ringte husker jeg at jeg tenkte "å nei, jeg skulle jo gifte meg i drømmen! Best å sove videre for å finne ut hva som skjer, om jeg stikker av fra alteret eller hva jeg gjør". Haha, er det mulig? Så ja; en time ble til tre, og da jeg slo opp øynene igjen hadde jeg allerede rukket å drømme om giftermål, skilsmisse og å sove stående. I drømmen skulle jeg levere Sienna til pappaen sin, men sovnet stående da jeg stod og snakket med ham. Haha, når jeg drømmer om at jeg er trøtt altså... At det går an. 

Så joda, det var altså begynnelsen på min dag. Nå har jeg nettopp fått tilsendt ti artikkeloppdrag som jeg så vidt har rukket å snuse litt på, skrevet timeliste for jobb nummer to, vasket gulv, luftet hunder og planlagt den kommende helgen med tanke på både jobb og fritid. Så ja, jeg har heldigvis rukket å være litt fornuftig til tross for en altfor lang powernap. Takk og lov har jeg både Prison Break, Pretty little liars og Paradise Hotel å slå ihjel tiden med i kveld - sammen med jobben. Det kan nemlig bli en interessant og søvnløs natt etter det lille stuntet om å legge seg nedpå "litt", haha. 

Om få strakser skal jeg suse ut dørene for å hente Sienna i barnehagen. Foreldrene mine kommer på besøk i kveld, og før den tid må vi få til å gå en skikkelig tur med voffsene. Tenk at det er sol i dag! Det er ikke verst bare det, altså. 

Jeg håper dere har hatt en hakket mer produktiv dag enn meg :-) 


#onsdag #hverdag #blogg #mamma #barn #søvn #jobb #journalist #forfatter #frilans




Boktips: De syv søstre

 

Denne boken jeg rett og slett tipse om. Den er en deilig blanding av feelgood, romantikk, tårekanal-øyeblikk og nydelige endringer i tid og perspektiv. Normalt sett er jeg ikke så glad i bøker med "to hovedpersoner", og særlig ikke der den ene av handlingen foregår i vel fortid, men i denne boken er det rett og slett helt fantastisk. Forfatteren, Lucinda Riley, tok meg med storm fra første øyeblikk. 


Boken som er avbildet er også verdt å sjekke ut - mer om den siden! 

"De syv søstre" er bok nummer én i serien med samme navn, og handler om den nokså forsiktige, men nysgjerrige, Maja. Da hennes adoptivfar dør, legger han igjen spor som leder henne tilbake til fortiden - og til sin opprinnelige slekt. Der blir hun møtt med en rekke gamle brev, og dermed også en stor innsikt i hennes oldemors spennende og fortvilende liv.. Jeg skal ikke røpe så mye mer enn at denne boken definitivt er verdt hvert eneste sekund, lov meg å sjekke den ut! 

Boken finnes som lydbok i Storytel, og er altså det jeg benytter meg av for øyeblikket. Jeg har dessverre ikke så god tid til å lese fysiske bøker, men TV-titting på kveldstid har nå blitt byttet ut med lydbøker; det er jo så genialt. Så ja; sjekk ut denne boken. Seriøst, lov meg det. 


#bok #bøker #tips #lese #lesehest #boktips #storytel 




Chillmode

 

Åh, jeg hadde så mange planer for denne dagen. Jeg skulle rydde, vaske, ordne, brette og fikse i hele kveld - men så ble det ikke helt slik, da. Jeg la meg sammen med Sienna i kveld, og våknet en smule fortumlet av en meget tissetrengt Felix klokka halv elleve. Ups! Jaja, jeg trengte det helt sikkert. Nå skal jeg med andre ord ordne kveldsmat til hundene, før jeg selv tusler i seng - og det uten så mye som å skifte på sengen slik jeg også hadde store planer om å gjøre i dag. 

I morgen har jeg hele dagen til sånt, så da får jeg heller komme meg i gang så snart Sienna er levert i barnehagen. Note to self; kjøp med deg en grønn Burn på vei hjem fra barnehagen. You'll need it. 


 

Slik finner dere meg akkurat nå; i totalt chillmode med leker, pappesker (forresten, jeg syns jeg kan høre Sienna nå; "det er ikke pappesker mamma, det er pasienter som skal opereres!!") og teddybjørner flytende over alt. Jaja, jeg har i det minste vasket over overflater i dag, selv om mye fremdeles gjenstår. Bombenedslaget av et lekeparadis får bare stå til i morgen; jeg er så usannsynlig trøtt i dag. Ikke har jeg gjort noe spesielt heller, vi valgte å ta en real inne-kosedag, som vi kaller det. Været har som vanlig vært like ustabilt som en nymfeparakitt på anabole steroider, så da fant vi ut at vi like gjerne skulle droppe den planlagte lufteturen med hundene. De voksne krabatene er uansett ikke så glad i noen andre værforhold enn strålende sol og haugevis av plussgrader likevel, så det passet dem nok utmerket. Felix på sin side har fått et langt tau på terrassen som han står i noen ganger per dag, og er strålende fornøyd med det. Lille "rottskyen" vår♥ 

Så, for min egen del; min to-do-liste for morgendagen: 
♥ Skift på begge sengene
♥ Vask og tørk minst 2 maskiner med klær (nei, jeg gidder ikke å nevne å brette dem en gang - det blir ikke gjort før det bugner over på tørkestativet likevel) 
♥ Støvsuge og vaske alle gulv 
♥ Rengjøre terrassen for gjenkjennelige valpespor.. 
♥ KJØP GRØNN BURN. 

Nå skal jeg hive meg rundt for å få skrevet ferdig og levert de tre siste artiklene jeg har på planen for denne uken. Tjohei, som det går! I helgen har jeg arbeidshelg, og det samme gjelder helgen etter det igjen; da starter jeg nemlig i min nye jobb! Æææh, jeg kan knapt vente! Det skal bli hektisk, men herlighet som jeg skal kose meg fremover. Til de som måtte lure på hvordan jeg gjør det med tanke på helgearbeid og Sienna; på enkelte arbeidsoppdrag kan hun bli med, i andre tilfeller er hun hos pappaen sin og noen ganger har vi barnevakter som stiller opp når jeg må jobbe. Per i dag har hun fri fra barnehagen to ukedager hver uke, i tillegg til at jeg vil ta henne oftere fri nå og da nå som jeg jobber de fleste helger. Tid med henne skal aldri byttes ut med jobb - vi bare omrokkerer litt♥ 

 

#hverdag #blogg #personlig #mamma #barn #småbarn #mandag #livet #jobb #arbeid




RAQ

 

Hvorfor viser du plutselig bilder av datteren din? Jeg trodde du var imot det, jeg? 
Det er veldig enkelt. Bildene jeg deler er fra den tiden hun var veldig liten - altså baby, eller rundt året. Hun er ikke til å kjenne igjen i dag, så derfor føler jeg at det er helt innenfor å dele denne typer bilder en sjelden gang. De viser et lite barn som ikke kan kjennes igjen i dag, og ikke minst viser de ikke hennes personlighet (noe jeg for øvrig mener er det skumleste med å eksponere barna på nettet). Og ja; jeg er imot det. Jeg er imot å "blottlegge" barn på Internett - både når det kommer til å dele bilder, og informasjon. Det skremmer meg at jeg vet "alt" om hvilke aktiviteter bloggbarna driver på med, hva favorittfargen deres er, hvem som stiller opp i både dåp og bursdag, hvor de bor og hva de foretar seg. Det er, som tidligere nevnt, ikke særlig skummelt å dele denne informasjonen med meg - men det er skummelt å vite at de også deler den med "resten av Norge" også. Jeg syns virkelig at alle foreldre bør tenke seg om én, to, ti og førtini ganger på barnas vegne. Jeg har til en viss grad forståelse for at enkelte kan tenke at det ikke kan direkte skade, men jeg kan ikke forstå at noen skal kunne mene at det er til det beste for dem heller. Og da er det strengt tatt ikke noe poeng i å gjøre det heller, spør du meg. 

Du vet vel at det er farlig at barnet har en slik himmelseng? 
Så klart. Derfor har jeg knyttet den svært godt fast i madrass-sprinklene, slik at det på alle tenkelige vis er umulig for henne å vikle seg inn i den. 

Ammet du ikke, siden du skrev i innlegget om at du var usikker og uerfaren, at du gav flaske? 
Jo, jeg ammet frem til hun nærmet seg året. Men; det gikk noen flasker også, ettersom jeg hadde hørt at det mettet bedre og fikk barnet til å sove lettere. Myth busted - i vårt tilfelle, vel å merke. 

Hvor stor leilighet har du? 
Den er 85 kvadratmeter. Stue, kjøkken, gang, bad, vaskerom og bod. Pluss en garasje og svær terrasse i tillegg. 

Hvordan har du plass til tre hunder, der to av dem er/blir store? 
Jeg vet ikke med andres hunder, men mine skal være så nærme meg som overhodet mulig til enhver tid. De ligger enten i sengene sine eller i sofaen. Det hadde ikke spilt noen rolle for dem om jeg så hadde en svær villa; de hadde vært klint inntil meg uansett. Og ja; både sofaen og sengen er stor nok for hele gjengen. Haha! 

Hvilke raser er hundene dine? Og hvorfor har du valgt akkurat de rasene? 
Dias er en Staffordshire Bull Terrier, Aqua er Chihuahua og Felix er blanding av Rottweiler og Alaska Husky. Dias valgte jeg og min daværende samboer fordi han ønsket seg en staff, rett og slett. Det er familievennlige hunder som elsker alt og alle, i tillegg til at de har litt størrelse. Den klovne-aktige oppførselen og det nydelige utseendet var hovedgrunnen her. Chihuahua er ikke en rase jeg personlig er så fryktelig begeistret for, men individet Aqua falt jeg pladask for. Hun har hatt en trøblete fortid, og er ikke den typiske "gneldrete" Chihuahuaen i det hele tatt. Hun er svært vennlig, kosete og glad i barn, så det var et enkelt valg å hente henne hjem. Felix' kombinasjon passer meg utmerket nå som jeg er alenemor, og ikke akkurat har noe imot vaktinnstinktene. I tillegg er det fint for meg å ha en hund som blir med på alt; de to andre holder seg helst innendørs om været ikke er perfekt - og det er ikke alltid like gøy. Jeg syns også at tre hunder er helt perfekt; da kan jeg gå tur med én og én i tillegg til hele flokken, uten at den som blir værende igjen blir alene. Det er så mye enklere med tre - slik har de alltid selskap i hverandre om jeg skulle ønske å ta med bare den ene. Tar jeg med meg to kan jeg like gjerne ta alle tre, så det er utrolig greit. 

Hvor mange jobber har du egentlig, og hvorfor? 
1. Journalist. Rett og slett fordi dette er mitt kall, og det jeg virkelig er god på. Jeg elsker livet som journalist, og hadde det gått an å være forelsket i et yrke hadde jeg vært forelsket i journalistikken, haha. 
2. Forfatter. Det å skrive bøker har i hele mitt liv vært en drøm, og nå er det altså også en realitet. Jeg kombinerer bokskriving med journalistikken, og sammen går de to yrkene hånd i hånd føler jeg. Jeg kommer nok aldri til å bli forfatter på fulltid; jeg trenger litt realitet og det å bruke hodet på en mer utfyllende måte, men jeg kommer aldri til å slutte å skrive manus. 
3. Den jeg ikke snakker om. Haha, så hemmelighetsfull. Dette er i alle fall en liten ekstrajobb som jeg fikk med en tilfeldighet. Jeg har alltid ønsket å arbeide med mennesker i vanskelige situasjoner, og det gjør jeg her. Det er svært krevende og til tider frustrerende, men det er veldig, veldig verdt det. 
4. Den nye jobben! Her skal jeg arbeide med salg og markedsføring, noe som også passer meg utmerket. Jeg er jo veldig interessert i begge deler, så i tillegg til at dette er en svært sosial jobb føler jeg at det utvilsomt er det riktige for meg. 

Skal du søke enda flere jobber? 
Jeg er inne i en periode hvor jeg bare vil utvikles, utvikles, utvikles og utvikles - så ja, det er godt mulig. Journalistikken og bøkene går jo ingen steder; jeg kan jobbe med det når som helst og hvor som helst, så det legger jeg aldri fra meg. Som jeg alltid har sagt er det jo først og fremst en dyrebar hobby, og det at jeg tjener penger på det - og mer enn nok til å kunne leve av det - er rett og slett bare en bonus. Det er helt sant. Så ja; jeg vil utvilsomt prøve meg innen mye forskjellig, og det å stå i butikk er også noe jeg kunne tenke meg. Da helst i en deltid- eller ekstrastilling for å få alt til å gå opp. 

 

#raq #spørsmål #spørsmålogsvar #svar #hverdag #blogg #hund #hunder #mamma #barn #foreldre #personlig 




I got the job!

 

For en liten lykkerus jeg har levd på det siste døgnet! Som jeg fortalte om i forrige innlegg, søkte jeg på en ny jobb for et par dager siden. Jeg og det jeg håpte på skulle være min nye sjef hadde avtalt intervjurunde én over telefon i går, og da klokken nærmet seg det avtalte tidspunktet var jeg mildt sagt nervøs. Som dere vet startet jeg opp som selvstendig næringsdrivende med det samme sykdom var ute av bildet, og det å arbeide som journalist er overraskende nok ikke det mest sosiale yrket. Jeg treffer riktignok folk, men det er alltid i mer "pressede" situasjoner fra deres side. I alle fall; ønsket mitt om å arbeide med mennesker har bare vokst seg større med tiden, og min "jobb nummer to" som jeg aldri forteller om her inne dekker selvsagt en del av det - men det er ikke store stillingen jeg har der. 

Så, denne jobben ønsket jeg meg altså så inderlig. Den er fleksibel, i tillegg til at den har kundeservice som punkt nummer én. Det kunne ikke ha passet meg bedre, med andre ord. I løpet av samtalen sa sjefen noe sånt som "normalt sett pleier vi å kjøre en intervjurunde til ansikt til ansikt eller over Skype, men ut ifra CV'en din og det vi har snakket om til nå, kan jeg med glede tilby deg jobben med det samme". Iiiiik! Er det mulig?! Jeg ble så gira at jeg glemte helt av arbeidstidene, så det måtte jeg sende en epost for å spørre om like etterpå, haha. Han tok det heldigvis med et smil - det er vel bare positivt at jeg ble overlykkelig for nyheten, antar jeg! 

Nå kan våren bare komme, med andre ord! Det har den for så vidt også gjort her på Sunnmøre. Eller, den hinter i alle fall om det. Sludd og hagl i det ene øyeblikket, og strålende sol med skyfri himmel det neste. Slik skal det nok fortsette ut april og et lite stykke ut i mai om jeg kjenner Sunnmøre riktig, men dere - så er våren i gang for fullt! 

Om dere ikke kan høre entusiasmen og gleden i skrivestemmen min nå så vet ikke jeg, haha. I dag skal vi tusle oss en liten tur med hundene, før vi skal i bursdagsselskap til en av Siennas små venninner. Så koselig lørdag!♥ I morgen skal jeg jobbe fra morgen til ettermiddag, så det gjelder å utnytte tiden godt i dag kjenner jeg. Det skal vi nok få til, særlig nå som solen har bestemt seg for å stråle i noen øyeblikk timer. 

Nå er jeg så glad, spent og motivert at det spørs om jeg ikke må slå til med en aldri så liten treningsøkt etter at Sienna har lagt seg for kvelden. Det skjer litt sånn sporadisk her og der, men det er alltid digg når jeg først får beveget meg litt. Vi får se! Jeg har i alle fall et par artikler som skal skrives og leveres, så kose meg skal jeg i hvert fall. 

Ha en nydelig lørdag! 

#vår #nyjobb #jobb #hverdag #personlig #lykkelig #glad #lykkerus #vårfølelse #mamma #barn #blogg
 




Fingers crossed

 

Hola! Dagene suser avsted som vanlig her hjemme, og brått har det gått nesten en uke uten oppdatering. Ups, sånn kan det gå! Jeg har ikke lagt på latsiden likevel; jobb har blitt satt som høyeste prioritering, sammen med søvn. Jeg merker tydelig at søvn har vært mangelvare for meg i så altfor lang tid, men slik er det jo når man har små barn som man desperat forsøker å kombinere med natt-arbeid..

Faktisk har jeg gått til et så stort sprang som å søke på en liten stilling i en mer "normal" jobb, for å kunne fokusere utelukkende på de artiklene jeg syns det er aller morsomst å skrive, og dermed ikke måtte tvinge meg selv til å være våken "døgnet rundt" lenger. Om jeg er så heldig at jeg får denne jobben gjenstår å se, men da blir det i alle fall aktuelt å arbeide de dagene Sienna er i barnehage, også kan jeg ha skrivingen av både bøker og artikler - i tillegg til den andre jobben jeg sjelden nevner her inne - litt mer på siden av det. Det hadde passet meg perfekt. 

Jeg kjenner jo veldig på det at mens de andre på min alder har vært innom jobb både her og der, satset jeg på drømmen med én gang og har holdt meg til det siden. Ikke misforstå; jeg elsker jo livet som journalist og forfatter, men jeg har så innmari lyst til å teste meg selv på andre områder innenfor yrkeslivet også. Jobben jeg har søkt later til å kunne gi meg akkurat den utfordringen jeg ønsker, så det skal bli fryktelig spennende å se om det blir noe av. Fingers crossed! 

I dag har vi bare tatt livet med ro og kost oss inne med lek, sang, dans og artige "konkurranser", frem til vi pakket oss inn i varme klær og gikk ut for å lufte hundene. Dias og Felix i bånd, og Aqua pent plassert i Siennas dukkevogn (sammen med dukken hennes) etter at hun hadde vært flink som gikk i rundt ti minutter på egenhånd. Det var så elendig vær at det takk og pris knapt fantes mennesker å se, for jeg blir alltid så flau når vi finner slike "alternative løsninger" for Aqua. Jeg føler et sterkt behov for å forklare at jeg fikk henne for halvannet år siden, og at hun knapt hadde brukt kroppen sin de fire årene før det. Med andre ord; hun er ikke vant til å gå i bånd, og trives heller ikke med å gå tur. Men; ut må man alle som en, så da blir hun heller belønnet med å bli båret eller trillet (som hun er vant med fra der hun kommer fra...) når hun har vært flink et stykke. Så ja, min lille familie var nok litt av et syn for øyet i dag, haha! 

Nå skal jeg gjøre litt kosejobb, avtale mer for dagen i morgen og veldig, veldig snart hoppe rett til køys med lydboken jeg hører på for øyeblikket. Jeg er i gang med bok nummer to i serien "De syv søstre", og er totalt oppslukt. Bok nummer én er blant de beste jeg har lest, så jeg er vanvittig spent på hvordan denne andre boken vil utforme seg. Lucinda Riley står i fare for å bli blant mine favoritter på den fronten, altså. 


#hverdag #personlig #mamma #barn #hund #tur #selfie #bok #bøker #lydbok 




Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017


Hei! Jeg heter Lizbeth Osnes, er 25 år gammel og alenemor til Sienna født i september 2013. Denne bloggen er en solid dose hverdagsprat, tanker, meninger og mitt arbeidsliv som journalist og forfatter. Følg meg gjerne!

For kontakt:
kontakt@lizbethosnes.com











hits