Når man sovner stående

 

Er det mulig å være så trøtt som det jeg er for tiden? Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg antageligvis mistenkt en graviditet. HAHA! Nei uff, men seriøst - jeg tror jeg har presset grensene litt for hardt og litt for lenge her. Jeg skulle legge meg nedpå en liten time etter at Sienna var plassert i barnehagen i dag, men det gikk ikke helt etter planen.. Da den første alarmen ringte husker jeg at jeg tenkte "å nei, jeg skulle jo gifte meg i drømmen! Best å sove videre for å finne ut hva som skjer, om jeg stikker av fra alteret eller hva jeg gjør". Haha, er det mulig? Så ja; en time ble til tre, og da jeg slo opp øynene igjen hadde jeg allerede rukket å drømme om giftermål, skilsmisse og å sove stående. I drømmen skulle jeg levere Sienna til pappaen sin, men sovnet stående da jeg stod og snakket med ham. Haha, når jeg drømmer om at jeg er trøtt altså... At det går an. 

Så joda, det var altså begynnelsen på min dag. Nå har jeg nettopp fått tilsendt ti artikkeloppdrag som jeg så vidt har rukket å snuse litt på, skrevet timeliste for jobb nummer to, vasket gulv, luftet hunder og planlagt den kommende helgen med tanke på både jobb og fritid. Så ja, jeg har heldigvis rukket å være litt fornuftig til tross for en altfor lang powernap. Takk og lov har jeg både Prison Break, Pretty little liars og Paradise Hotel å slå ihjel tiden med i kveld - sammen med jobben. Det kan nemlig bli en interessant og søvnløs natt etter det lille stuntet om å legge seg nedpå "litt", haha. 

Om få strakser skal jeg suse ut dørene for å hente Sienna i barnehagen. Foreldrene mine kommer på besøk i kveld, og før den tid må vi få til å gå en skikkelig tur med voffsene. Tenk at det er sol i dag! Det er ikke verst bare det, altså. 

Jeg håper dere har hatt en hakket mer produktiv dag enn meg :-) 


#onsdag #hverdag #blogg #mamma #barn #søvn #jobb #journalist #forfatter #frilans

Boktips: De syv søstre

 

Denne boken jeg rett og slett tipse om. Den er en deilig blanding av feelgood, romantikk, tårekanal-øyeblikk og nydelige endringer i tid og perspektiv. Normalt sett er jeg ikke så glad i bøker med "to hovedpersoner", og særlig ikke der den ene av handlingen foregår i vel fortid, men i denne boken er det rett og slett helt fantastisk. Forfatteren, Lucinda Riley, tok meg med storm fra første øyeblikk. 


Boken som er avbildet er også verdt å sjekke ut - mer om den siden! 

"De syv søstre" er bok nummer én i serien med samme navn, og handler om den nokså forsiktige, men nysgjerrige, Maja. Da hennes adoptivfar dør, legger han igjen spor som leder henne tilbake til fortiden - og til sin opprinnelige slekt. Der blir hun møtt med en rekke gamle brev, og dermed også en stor innsikt i hennes oldemors spennende og fortvilende liv.. Jeg skal ikke røpe så mye mer enn at denne boken definitivt er verdt hvert eneste sekund, lov meg å sjekke den ut! 

Boken finnes som lydbok i Storytel, og er altså det jeg benytter meg av for øyeblikket. Jeg har dessverre ikke så god tid til å lese fysiske bøker, men TV-titting på kveldstid har nå blitt byttet ut med lydbøker; det er jo så genialt. Så ja; sjekk ut denne boken. Seriøst, lov meg det. 


#bok #bøker #tips #lese #lesehest #boktips #storytel 

Chillmode

 

Åh, jeg hadde så mange planer for denne dagen. Jeg skulle rydde, vaske, ordne, brette og fikse i hele kveld - men så ble det ikke helt slik, da. Jeg la meg sammen med Sienna i kveld, og våknet en smule fortumlet av en meget tissetrengt Felix klokka halv elleve. Ups! Jaja, jeg trengte det helt sikkert. Nå skal jeg med andre ord ordne kveldsmat til hundene, før jeg selv tusler i seng - og det uten så mye som å skifte på sengen slik jeg også hadde store planer om å gjøre i dag. 

I morgen har jeg hele dagen til sånt, så da får jeg heller komme meg i gang så snart Sienna er levert i barnehagen. Note to self; kjøp med deg en grønn Burn på vei hjem fra barnehagen. You'll need it. 


 

Slik finner dere meg akkurat nå; i totalt chillmode med leker, pappesker (forresten, jeg syns jeg kan høre Sienna nå; "det er ikke pappesker mamma, det er pasienter som skal opereres!!") og teddybjørner flytende over alt. Jaja, jeg har i det minste vasket over overflater i dag, selv om mye fremdeles gjenstår. Bombenedslaget av et lekeparadis får bare stå til i morgen; jeg er så usannsynlig trøtt i dag. Ikke har jeg gjort noe spesielt heller, vi valgte å ta en real inne-kosedag, som vi kaller det. Været har som vanlig vært like ustabilt som en nymfeparakitt på anabole steroider, så da fant vi ut at vi like gjerne skulle droppe den planlagte lufteturen med hundene. De voksne krabatene er uansett ikke så glad i noen andre værforhold enn strålende sol og haugevis av plussgrader likevel, så det passet dem nok utmerket. Felix på sin side har fått et langt tau på terrassen som han står i noen ganger per dag, og er strålende fornøyd med det. Lille "rottskyen" vår♥ 

Så, for min egen del; min to-do-liste for morgendagen: 
♥ Skift på begge sengene
♥ Vask og tørk minst 2 maskiner med klær (nei, jeg gidder ikke å nevne å brette dem en gang - det blir ikke gjort før det bugner over på tørkestativet likevel) 
♥ Støvsuge og vaske alle gulv 
♥ Rengjøre terrassen for gjenkjennelige valpespor.. 
♥ KJØP GRØNN BURN. 

Nå skal jeg hive meg rundt for å få skrevet ferdig og levert de tre siste artiklene jeg har på planen for denne uken. Tjohei, som det går! I helgen har jeg arbeidshelg, og det samme gjelder helgen etter det igjen; da starter jeg nemlig i min nye jobb! Æææh, jeg kan knapt vente! Det skal bli hektisk, men herlighet som jeg skal kose meg fremover. Til de som måtte lure på hvordan jeg gjør det med tanke på helgearbeid og Sienna; på enkelte arbeidsoppdrag kan hun bli med, i andre tilfeller er hun hos pappaen sin og noen ganger har vi barnevakter som stiller opp når jeg må jobbe. Per i dag har hun fri fra barnehagen to ukedager hver uke, i tillegg til at jeg vil ta henne oftere fri nå og da nå som jeg jobber de fleste helger. Tid med henne skal aldri byttes ut med jobb - vi bare omrokkerer litt♥ 

 

#hverdag #blogg #personlig #mamma #barn #småbarn #mandag #livet #jobb #arbeid

RAQ

 

Hvorfor viser du plutselig bilder av datteren din? Jeg trodde du var imot det, jeg? 
Det er veldig enkelt. Bildene jeg deler er fra den tiden hun var veldig liten - altså baby, eller rundt året. Hun er ikke til å kjenne igjen i dag, så derfor føler jeg at det er helt innenfor å dele denne typer bilder en sjelden gang. De viser et lite barn som ikke kan kjennes igjen i dag, og ikke minst viser de ikke hennes personlighet (noe jeg for øvrig mener er det skumleste med å eksponere barna på nettet). Og ja; jeg er imot det. Jeg er imot å "blottlegge" barn på Internett - både når det kommer til å dele bilder, og informasjon. Det skremmer meg at jeg vet "alt" om hvilke aktiviteter bloggbarna driver på med, hva favorittfargen deres er, hvem som stiller opp i både dåp og bursdag, hvor de bor og hva de foretar seg. Det er, som tidligere nevnt, ikke særlig skummelt å dele denne informasjonen med meg - men det er skummelt å vite at de også deler den med "resten av Norge" også. Jeg syns virkelig at alle foreldre bør tenke seg om én, to, ti og førtini ganger på barnas vegne. Jeg har til en viss grad forståelse for at enkelte kan tenke at det ikke kan direkte skade, men jeg kan ikke forstå at noen skal kunne mene at det er til det beste for dem heller. Og da er det strengt tatt ikke noe poeng i å gjøre det heller, spør du meg. 

Du vet vel at det er farlig at barnet har en slik himmelseng? 
Så klart. Derfor har jeg knyttet den svært godt fast i madrass-sprinklene, slik at det på alle tenkelige vis er umulig for henne å vikle seg inn i den. 

Ammet du ikke, siden du skrev i innlegget om at du var usikker og uerfaren, at du gav flaske? 
Jo, jeg ammet frem til hun nærmet seg året. Men; det gikk noen flasker også, ettersom jeg hadde hørt at det mettet bedre og fikk barnet til å sove lettere. Myth busted - i vårt tilfelle, vel å merke. 

Hvor stor leilighet har du? 
Den er 85 kvadratmeter. Stue, kjøkken, gang, bad, vaskerom og bod. Pluss en garasje og svær terrasse i tillegg. 

Hvordan har du plass til tre hunder, der to av dem er/blir store? 
Jeg vet ikke med andres hunder, men mine skal være så nærme meg som overhodet mulig til enhver tid. De ligger enten i sengene sine eller i sofaen. Det hadde ikke spilt noen rolle for dem om jeg så hadde en svær villa; de hadde vært klint inntil meg uansett. Og ja; både sofaen og sengen er stor nok for hele gjengen. Haha! 

Hvilke raser er hundene dine? Og hvorfor har du valgt akkurat de rasene? 
Dias er en Staffordshire Bull Terrier, Aqua er Chihuahua og Felix er blanding av Rottweiler og Alaska Husky. Dias valgte jeg og min daværende samboer fordi han ønsket seg en staff, rett og slett. Det er familievennlige hunder som elsker alt og alle, i tillegg til at de har litt størrelse. Den klovne-aktige oppførselen og det nydelige utseendet var hovedgrunnen her. Chihuahua er ikke en rase jeg personlig er så fryktelig begeistret for, men individet Aqua falt jeg pladask for. Hun har hatt en trøblete fortid, og er ikke den typiske "gneldrete" Chihuahuaen i det hele tatt. Hun er svært vennlig, kosete og glad i barn, så det var et enkelt valg å hente henne hjem. Felix' kombinasjon passer meg utmerket nå som jeg er alenemor, og ikke akkurat har noe imot vaktinnstinktene. I tillegg er det fint for meg å ha en hund som blir med på alt; de to andre holder seg helst innendørs om været ikke er perfekt - og det er ikke alltid like gøy. Jeg syns også at tre hunder er helt perfekt; da kan jeg gå tur med én og én i tillegg til hele flokken, uten at den som blir værende igjen blir alene. Det er så mye enklere med tre - slik har de alltid selskap i hverandre om jeg skulle ønske å ta med bare den ene. Tar jeg med meg to kan jeg like gjerne ta alle tre, så det er utrolig greit. 

Hvor mange jobber har du egentlig, og hvorfor? 
1. Journalist. Rett og slett fordi dette er mitt kall, og det jeg virkelig er god på. Jeg elsker livet som journalist, og hadde det gått an å være forelsket i et yrke hadde jeg vært forelsket i journalistikken, haha. 
2. Forfatter. Det å skrive bøker har i hele mitt liv vært en drøm, og nå er det altså også en realitet. Jeg kombinerer bokskriving med journalistikken, og sammen går de to yrkene hånd i hånd føler jeg. Jeg kommer nok aldri til å bli forfatter på fulltid; jeg trenger litt realitet og det å bruke hodet på en mer utfyllende måte, men jeg kommer aldri til å slutte å skrive manus. 
3. Den jeg ikke snakker om. Haha, så hemmelighetsfull. Dette er i alle fall en liten ekstrajobb som jeg fikk med en tilfeldighet. Jeg har alltid ønsket å arbeide med mennesker i vanskelige situasjoner, og det gjør jeg her. Det er svært krevende og til tider frustrerende, men det er veldig, veldig verdt det. 
4. Den nye jobben! Her skal jeg arbeide med salg og markedsføring, noe som også passer meg utmerket. Jeg er jo veldig interessert i begge deler, så i tillegg til at dette er en svært sosial jobb føler jeg at det utvilsomt er det riktige for meg. 

Skal du søke enda flere jobber? 
Jeg er inne i en periode hvor jeg bare vil utvikles, utvikles, utvikles og utvikles - så ja, det er godt mulig. Journalistikken og bøkene går jo ingen steder; jeg kan jobbe med det når som helst og hvor som helst, så det legger jeg aldri fra meg. Som jeg alltid har sagt er det jo først og fremst en dyrebar hobby, og det at jeg tjener penger på det - og mer enn nok til å kunne leve av det - er rett og slett bare en bonus. Det er helt sant. Så ja; jeg vil utvilsomt prøve meg innen mye forskjellig, og det å stå i butikk er også noe jeg kunne tenke meg. Da helst i en deltid- eller ekstrastilling for å få alt til å gå opp. 

 

#raq #spørsmål #spørsmålogsvar #svar #hverdag #blogg #hund #hunder #mamma #barn #foreldre #personlig 

I got the job!

 

For en liten lykkerus jeg har levd på det siste døgnet! Som jeg fortalte om i forrige innlegg, søkte jeg på en ny jobb for et par dager siden. Jeg og det jeg håpte på skulle være min nye sjef hadde avtalt intervjurunde én over telefon i går, og da klokken nærmet seg det avtalte tidspunktet var jeg mildt sagt nervøs. Som dere vet startet jeg opp som selvstendig næringsdrivende med det samme sykdom var ute av bildet, og det å arbeide som journalist er overraskende nok ikke det mest sosiale yrket. Jeg treffer riktignok folk, men det er alltid i mer "pressede" situasjoner fra deres side. I alle fall; ønsket mitt om å arbeide med mennesker har bare vokst seg større med tiden, og min "jobb nummer to" som jeg aldri forteller om her inne dekker selvsagt en del av det - men det er ikke store stillingen jeg har der. 

Så, denne jobben ønsket jeg meg altså så inderlig. Den er fleksibel, i tillegg til at den har kundeservice som punkt nummer én. Det kunne ikke ha passet meg bedre, med andre ord. I løpet av samtalen sa sjefen noe sånt som "normalt sett pleier vi å kjøre en intervjurunde til ansikt til ansikt eller over Skype, men ut ifra CV'en din og det vi har snakket om til nå, kan jeg med glede tilby deg jobben med det samme". Iiiiik! Er det mulig?! Jeg ble så gira at jeg glemte helt av arbeidstidene, så det måtte jeg sende en epost for å spørre om like etterpå, haha. Han tok det heldigvis med et smil - det er vel bare positivt at jeg ble overlykkelig for nyheten, antar jeg! 

Nå kan våren bare komme, med andre ord! Det har den for så vidt også gjort her på Sunnmøre. Eller, den hinter i alle fall om det. Sludd og hagl i det ene øyeblikket, og strålende sol med skyfri himmel det neste. Slik skal det nok fortsette ut april og et lite stykke ut i mai om jeg kjenner Sunnmøre riktig, men dere - så er våren i gang for fullt! 

Om dere ikke kan høre entusiasmen og gleden i skrivestemmen min nå så vet ikke jeg, haha. I dag skal vi tusle oss en liten tur med hundene, før vi skal i bursdagsselskap til en av Siennas små venninner. Så koselig lørdag!♥ I morgen skal jeg jobbe fra morgen til ettermiddag, så det gjelder å utnytte tiden godt i dag kjenner jeg. Det skal vi nok få til, særlig nå som solen har bestemt seg for å stråle i noen øyeblikk timer. 

Nå er jeg så glad, spent og motivert at det spørs om jeg ikke må slå til med en aldri så liten treningsøkt etter at Sienna har lagt seg for kvelden. Det skjer litt sånn sporadisk her og der, men det er alltid digg når jeg først får beveget meg litt. Vi får se! Jeg har i alle fall et par artikler som skal skrives og leveres, så kose meg skal jeg i hvert fall. 

Ha en nydelig lørdag! 

#vår #nyjobb #jobb #hverdag #personlig #lykkelig #glad #lykkerus #vårfølelse #mamma #barn #blogg
 

Fingers crossed

 

Hola! Dagene suser avsted som vanlig her hjemme, og brått har det gått nesten en uke uten oppdatering. Ups, sånn kan det gå! Jeg har ikke lagt på latsiden likevel; jobb har blitt satt som høyeste prioritering, sammen med søvn. Jeg merker tydelig at søvn har vært mangelvare for meg i så altfor lang tid, men slik er det jo når man har små barn som man desperat forsøker å kombinere med natt-arbeid..

Faktisk har jeg gått til et så stort sprang som å søke på en liten stilling i en mer "normal" jobb, for å kunne fokusere utelukkende på de artiklene jeg syns det er aller morsomst å skrive, og dermed ikke måtte tvinge meg selv til å være våken "døgnet rundt" lenger. Om jeg er så heldig at jeg får denne jobben gjenstår å se, men da blir det i alle fall aktuelt å arbeide de dagene Sienna er i barnehage, også kan jeg ha skrivingen av både bøker og artikler - i tillegg til den andre jobben jeg sjelden nevner her inne - litt mer på siden av det. Det hadde passet meg perfekt. 

Jeg kjenner jo veldig på det at mens de andre på min alder har vært innom jobb både her og der, satset jeg på drømmen med én gang og har holdt meg til det siden. Ikke misforstå; jeg elsker jo livet som journalist og forfatter, men jeg har så innmari lyst til å teste meg selv på andre områder innenfor yrkeslivet også. Jobben jeg har søkt later til å kunne gi meg akkurat den utfordringen jeg ønsker, så det skal bli fryktelig spennende å se om det blir noe av. Fingers crossed! 

I dag har vi bare tatt livet med ro og kost oss inne med lek, sang, dans og artige "konkurranser", frem til vi pakket oss inn i varme klær og gikk ut for å lufte hundene. Dias og Felix i bånd, og Aqua pent plassert i Siennas dukkevogn (sammen med dukken hennes) etter at hun hadde vært flink som gikk i rundt ti minutter på egenhånd. Det var så elendig vær at det takk og pris knapt fantes mennesker å se, for jeg blir alltid så flau når vi finner slike "alternative løsninger" for Aqua. Jeg føler et sterkt behov for å forklare at jeg fikk henne for halvannet år siden, og at hun knapt hadde brukt kroppen sin de fire årene før det. Med andre ord; hun er ikke vant til å gå i bånd, og trives heller ikke med å gå tur. Men; ut må man alle som en, så da blir hun heller belønnet med å bli båret eller trillet (som hun er vant med fra der hun kommer fra...) når hun har vært flink et stykke. Så ja, min lille familie var nok litt av et syn for øyet i dag, haha! 

Nå skal jeg gjøre litt kosejobb, avtale mer for dagen i morgen og veldig, veldig snart hoppe rett til køys med lydboken jeg hører på for øyeblikket. Jeg er i gang med bok nummer to i serien "De syv søstre", og er totalt oppslukt. Bok nummer én er blant de beste jeg har lest, så jeg er vanvittig spent på hvordan denne andre boken vil utforme seg. Lucinda Riley står i fare for å bli blant mine favoritter på den fronten, altså. 


#hverdag #personlig #mamma #barn #hund #tur #selfie #bok #bøker #lydbok 

Nytt familiemedlem

 

Mamma og jeg hadde tidenes hyggeligste dag i går, med lang biltur på til sammen rundt tretten timer. Det var da ikke helt uten mål og mening; et nytt, lite familiemedlem er nå vel plassert i flokken vår♥ Akkurat nå ligger alle de tre hundene sovende side om side - noe så herlig!

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til hvordan det skulle gå å introdusere de to voksne for den nye valpen, men det har virkelig gått over all forventning. Jeg var sikker på at Aqua skulle være kranglete og sint, og at Dias skulle være så hyperaktiv at han skremte den lille, men de har vært eksemplariske begge to. For ikke å snakke om valpen; han er så snill og rolig (enn så lenge), så jeg er ikke en gang utmattet etter dette døgnet - haha. Det blir nok bare verre jo tryggere han blir på oss og hjemmet sitt, men den tid - den sorg. 

Hils på lille Felix! Vel, "lille" og "lille" fru blom - dette er intet mindre enn en blanding av Rottweiler og Alaska Husky - eller "Rottsky" som de sier i USA. Han er liten og søt nå, men blir nok litt av en bamse om noen måneder. Navnet var det Sienna som fikk bestemme, forresten. Jeg var litt skeptisk til å la en treåring bestemme navnet, jeg mener, sist hun fikk døpe noen ble kaninene hetende Gutt og Kompis, men da hun bestemte seg for å kalle valpen det hun selv skulle hett om hun var en gutt, kjente jeg at det var helt greit likevel. 

Nå skal jeg nyte stillheten av at alle tre hundene sover søtt sammen, også skal jeg vaske leiligheten. Ja, og ikke minst; jeg lurer på om Påskeharen har lagt igjen et brev til Sienna, og påfølgende brev over alt i leiligheten frem til hun finner den store skatten.. Hmm! 

Ha en deilig påskeaften, alle sammen!♥

 

#hund #hunder #rottweiler #husky #valp #hverdag #mamma 

Sliten mamma

 

Sånn egentlig håper jeg at ingen klikker seg inn hit i dag; jeg regner med at påsken har begynt for fullt hos de fleste? Når sant skal sies er det såpass lenge siden jeg hadde en A4-hverdag, at jeg rett og slett ikke aner når de fleste tar ferier, haha. Sienna har i alle fall ferie fra barnehagen, så nå er det bare om å gjøre å fylle påsken med så mye koselig som overhodet mulig. 

I morgen skal vi til min yngste storebror på middag - og vipps, så er fredagen her! Jeg gleder meg så innmari til en hel dag sammen med den beste mammaen i hele verden, og ikke minst til å hente hjem en herlig liten valp. Sienna har allerede døpt ham for Felix, det samme navnet som hun selv skulle hatt dersom hun ble gutt, så det blir fryktelig stas. Med andre ord; påsken min kommer til å gå ut på å tørke tiss og miljøtrene en liten sprettert. Det skal bli så koselig, selv om jeg også er forberedt på at det vil bli uutholdelig slitsomt innimellom. Men - det er det verdt altså. 

Der har dere altså meg fra dagens lek før kveldstid; jeg var pasient, og Sienna var doktor. Etter å ha lagt henne har jeg knapt rørt på meg, og befinner meg i omtrent nøyaktig samme stilling som på dette bildet. Jeg skjønner ingenting, jeg er så forferdelig sliten om dagen. Jeg kunne ha sovnet stående, det er jeg sikker på! Derfor skal jeg gå inn for å gjøre et aldri så lite eksperiment med meg selv, for å se om det kan hjelpe å få en hakket mer normal døgnrytme.. Som dere kan se etter innlegget "Et døgn i mitt liv", er det ikke særlig mye normalt med måten jeg lever på om dagen. 

Det eneste som holder meg våken, er å være ute - eller i full lek på stuegulvet. Ikke for det, jeg har prestert å sovne på gulvet før, jeg. Det var vel å merke da Sienna var en liten baby, haha. Jeg tipper på at det vil hjelpe å få mer enn noen få timers søvn innabords hver natt, så da får jeg bare omorganisere arbeidsrutinene mine litt. Det er kanskje ikke så dumt likevel - det blir så altfor fort til at jeg får en "litt her og litt der"-holdning til det hele, så det hadde nok vært på sin plass med bedre struktur i hverdagen. 

Nå skal jeg straks snurre dagens episode av Paradise over skjermen, så snakkes vi i morgen. Og ikke minst på lørdag; jeg må jo introdusere hjemmets "lillebror" til dere. Iiiihhh, jeg gleder meg så fælt! 


 

Jeg har også vært uerfaren og usikker

 

WOW, responsen på innlegget ("Foreldre i 2017: Dere er dømt til å mislykkes") har virkelig vært over all forventning. De personlige meldingene så mange av dere har sendt, betyr uendelig mye for meg. Ikke bare fordi det er gøy å se at så mange leser budskapet mitt mellom linjene - men også fordi jeg vet at jeg har vært med på å gi mine "fellow parents" en bedre selvfølelse. For det - det fortjener vi. Alle sammen. Jeg skal svare alle som har sendt både epost og melding på Facebook så snart jeg får tid. Akkurat nå drukner innboksen min i en god blanding av private meldinger, jobb og prosjektrelaterte eposter, så tålmodighet må til :-) 

I alle fall, årsaken til innlegget er såre enkel: Jeg har også vært uerfaren og usikker. Jeg har vært den mammaen som hele veien higet etter det jeg i dag innser var perfeksjon - selv om jeg også den gang var motstander av ordet. Men; samme hvor stor motstander jeg var av selve ordet, ser jeg jo at jeg ikke var imot selve betydningen av det. Jeg ville mestre mammarollen perfekt. Jeg ville være den perfekte mammaen. Og det var jeg også. I alle fall om man skal tro kommentarene og alle meldingene jeg fikk. 

Jeg husker spesielt da en bekjent tok kontakt, og skrev et langt og utfyllende, personlig brev til meg. Hun skrev blant annet om hvor mye hun beundret meg, og hvordan hun så opp til meg som mor. Hun ville være den mammaen jeg var, men fikk det ikke til. Hun var sliten. Hun var trøtt. Det var ikke alltid hun maktet å komme seg ut i frisk luft uansett vær og vind. Noen ganger maktet hun ikke en gang å stå opp ved det første skriket babyen gav, skrev hun. Hun ville så gjerne vite hva hemmeligheten min var - men det kunne jeg ikke fortelle henne. Ikke den gang. Jeg var for usikker, og tok i stedet stolthet i ordene. Det skulle jeg ikke ha gjort. 

Sannheten er at jeg slet selv. Selvsagt ikke med depresjoner eller lignende som jeg utvilsomt ville ha søkt hjelp for om det var tilfellet, men at babytiden var slitsom kjente jeg godt på. Riktignok aldri ovenfor Sienna, som den gang var en kolikkbaby som omtrent aldri sov. Jeg husker da jeg en gang møtte opp på helsestasjonen til kontroll, og helsesøsteren spurte hvordan det gikk med meg, og med oss. 

Meg: "Å joda, kjempefint! Jeg har det helt strålende, og kunne ikke ha vært lykkeligere. Men du? Er det farlig at babyen ikke sover særlig mye? Nå har hun vært våken i 25 timer uten så mye som en to minutters blund. Ikke at det gjør meg noe altså, men jeg tenker at det kanskje ikke er så bra for henne? Jeg har prøvd alt, så klart, men hun har visst rett og slett ikke hatt så lyst til å sove. HEHE". Påtatt latter. Påtatt smil. "Påtatt" lykke. 

Ikke ville jeg fortelle henne at jeg ved et tilfelle slengte en flaske med morsmelkerstatning i veggen i ren frustrasjon, og at det fremdeles den dag i dag er et hull i kjøkkenveggen min. Jeg mener; hvem i alle verdens navn og rike gir morsmelkerstatning til en tre måneder gammel baby?! Det er uhørt. Perfekte mødre ammer jo. Det vet vi alle. 

Ikke kunne jeg fortelle om den voldsomme klumpen, nei, smerten, i magen hver gang datteren min lagde en lyd idet jeg holdt på å få noen sårt etterlengtede minutter på øyet - med henne liggende sprellende og lys våken i vippestolen ved siden av meg. Altså; hvem legger seg til å sove foran en våken baby - til tross for at du snart nærmer deg to døgn uten søvn? Og ikke minst; vippestol som barnevakt? Hah, jeg kunne føle blikkene alle ville gitt meg dersom de fant ut av det. 

At jeg hver eneste natt bruke timer på timer på timer til å prøve å få den vesle babyen til å sove, og at jeg like ofte sang, bysset, vugget og pratet med den mest silkemyke stemme var ikke særlig imponerende. Ikke med tanke på at jeg med det samme jeg dro ut fra rommet fant nærmeste pute eller pledd, og hylte så høyt jeg bare kunne inn i det. I dag er jeg sikker på at om jeg bare byttet ut de klassiske barnesangene med en mild versjon av "bæ, bæ, lille unge, vær så snill - sov. Ikke ligge våken, ikke ligg og hyl. So, ro, sov nå, før jeg klikker helt" en gang iblant - selvsagt med silkestemmen på - hadde det hjulpet betraktelig. Å hele tiden vise meg fra min "perfekte" side ovenfor babyen var én ting - det var jo ikke hennes feil. Noe annet var det at jeg ikke tillot meg å overhodet gjøre annet enn det pedagogisk korrekte i nærheten av henne. Aldri skulle hun se meg gråte av frustrasjon. Aldri skulle jeg snakke til henne med noe som helst annet enn en silkestemme - blid og glad. Aldri skulle hun høre meg mumle "sov for faen". Selv om jeg er sikker på at det hadde hjulpet litt. Bittelitt. 

Jeg har vært der. Ung, usikker, uerfaren og ikke under noen som helst omstendigheter mottakelig for hjelp. Jeg har stått på og gjort alt i hele verden for å gi barnet mitt det perfekte liv. Den perfekte mammaen. Det perfekte hjemmet. Den perfekte økonomien. Jeg har ordet - og nå endelig også betydningen av det - "perfekt" så langt oppi vrangstrupen som overhodet mulig. Ikke fordi det er så innmari hardt å være mamma, selv om det til tider er det også, men fordi det er så forbanna vanskelig å innrømme at man feiler. Sliter litt. Ikke syns at det er så forferdelig rosenrødt absolutt hele tiden. 

For å ikke gi inntrykk av at tilværelsen som foreldre er forjævlig og at det eneste du kan forvente deg er en sliten kropp og et hode som ikke fungerer; den dag i dag har jeg det fantastisk. Ja, om det ikke hadde vært for at jeg fremdeles får mark av ordet "perfekt", kunne jeg nesten ha brukt det. Men bare nesten, altså.

Sannheten er at så fort jeg la fra meg masken, så fort jeg åpnet meg opp og sa høyt "du, jeg syns ikke dette bestandig er så enkelt, jeg" til mine nærmeste når det stormet som verst rundt meg, roet alt seg. Jeg så at ingen mistenkte meg for å være en dårlig mor av den grunn. Jeg så at ingen dømte meg, og ingen kom med de hevede øyenbrynene jeg så sårt hadde fryktet. I stedet nikket de anerkjennende, og delte egne historier. Noen av dem langt verre enn mine egne, som ikke var verre enn den brutale sannheten om at jeg skulle ha gitt levra mi for å få tak i en "nattmamma" som kunne avlaste meg slik at jeg fikk sove.

Det var nemlig min dypeste, mørkeste hemmelighet. At jeg så inderlig kunne ønske at noen ville hjelpe meg noen få timer om natten, slik at jeg kunne fungere på dagtid. Jeg ler litt av meg selv. Ikke fordi ønsket var så teit, men fordi jeg syns det var så innmari hardt å innrømme det. Come on; la oss bare innrømme først som sist at enhver forelder med kolikkbaby som aldri sov i lengre intervaller enn ti minutter av gangen og som på toppen av det hele lett kunne være våken i over ett døgn i strekk, ville ha ønsket det samme. 

Poenget mitt med denne ekstremt lange teksten er helt enkelt; jeg har vært der - og det kan jeg banne på at hvilke som helst andre foreldre har, også. Ikke streb så hardt etter den forbaska "perfeksjonen" - du finner den ikke før du innser at den ikke eksisterer likevel. Det er ikke enkelt å bli foreldre. Det er et helt nytt liv du selv har skapt - og ikke minst blir det et nytt liv for deg selv også. At det til tider kan være hardt og vanskelig - særlig uten mer søvn enn maks 7 timer fordelt på en hel uke - er faktisk verken særlig rart eller ubegripelig for noen. Det er så innmari lov å si at man er sliten. 

Så til sist; en stor klem til alle dere foreldre der ute. Og en ekstra high five til knalltøffe kolikkforeldre. Og enda et klapp på skulderen til dere som våger å ta imot hjelp. Det er dere som er de ekte tøffingene - ikke de som bare later som. 


#mamma #personlig #helse #baby #svangerskap #gravid #fødsel #psykisk #psykiskhelse #meninger 

"Nytt" rom for vesla

 

Gooooooood morgen! Eller, skal man si formiddag når klokken er godt på vei mot å bli elleve? For oss som står opp ved nitiden kan det definitivt kalles morgen ennå - det kjennes i alle fall slik ut i kroppen. Sienna er levert i barnehagen som siste dag før en lengre påskeferie, og jeg venter på en spennende telefonsamtale. Jeg har så mange morsomme prosjekter på gang nå, og det vi skal snakke om i dag er virkelig stort. Jeg gleder meg til å se utviklingen, og ikke minst til å fortelle dere om det når tiden er inne. Det blir så bra! 

I går kveld hadde vi besøk av Siennas tante, Lillian, og det tok ikke lange tiden før lek og kos ble omgjort til ommøblering av Siennas rom. Hun har jo hatt et innebygd klesskap uten fronter på i en evighet, så vi bestemte oss like gjerne for å lage en kosekrok med sengen hennes i den. Det angret vi mildt sagt på da vi gikk i gang; sengen fikk ikke plass, så først demonterte vi hele den gamle enkeltsengen, før vi innså at den ikke fikk plass da heller. Fy søren, så irritert jeg ble et øyeblikk! Haha, da fikk vi den jo verken inn eller ut. Det endte med at vi tok av listene langs gulvet, så sengen passet til slutt akkurat på millimeteren - snakk om flaks. 

Det ble i det minste veldig verdt det når det omsider stod ferdig; se så koselig♥ Ikke så rart at Sienna sov som en prinsesse i natt, hihi. Det skal males hvitt der inne om et par uker, og klistremerker skal dekorere den lille sovealkoven. Det blir fint! Da skal jeg vise dere resten av rommet også, når detaljene kommer mer på plass enn det de er nå. 

Jeg har jo ikke ønsket å gjøre noe særlig mye med leiligheten ettersom planen alltid har vært å kjøpe hus innen kort tid, men nå som jeg er alene ser jeg for meg at jeg vil bli boende her i noen år til. Leiligheten er jo helt grei, og ikke minst passelig størrelse for Sienna, meg og en aldri så liten flokk firbente.

Nå skal jeg altså ta en telefon i hvert øyeblikk, før jeg skal ta turen til byen for å møte noen for en hyggelig tur med hundene. De kommer ikke til å få stort krevende turer fremover ettersom vi snart får en liten en til flokken som skal få slippe å være så mye alene, så de skal nok få slite seg ut lit i dag. Ikke for det, jeg finner alltids på løsninger for å få gitt de voksne hundene det de trenger også, men i begynnelsen er det alltid litt krevende. 

Vi snakkes senere - ha en ordentlig fin dag! 


#interiør #barnerom #soverom #barn #mamma #hverdag #inspirasjon #rosa #inspo #bilder 

Ut på tur, aldri sur

 

Hurra for trege morgener - igjen! Vi stod opp tidlig i førsteomgang, men etter litt frokost i magen trasket vi tilbake til sengen min og satte på "Lille Prinsesse". Det er så deilig å bare sløve litt slik, selv om det som regel ender opp med full turning og herjing likevel, haha. Nå skal vi straks bevege oss mot butikken for å handle inn til uken, før vi setter snuten mot et eller annet turområde.

Vi er så heldige å være fryktelig bortskjemt på flotte turstier her vi bor, så det skal ikke være så vanskelig å finne et sted. Kanskje vi skulle pakke med oss litt mat og god drikke også? Det er alltid så koselig. 

Noe av det beste vi vet om er å ta turen til en eldre mann som driver med høns her i bygda. Sienna har vel funnet navn til hver enkelt høne i tillegg til hanen, så det er alltid gøy. De går fritt når sommeren kommer altså, bare for å få det sagt. 

I dag regner det imidlertid altfor mye til at hønene befinner seg utendørs, så da får vi heller finne på noe annet. Kanskje endene ved vannet har lyst på mat? Ah, som jeg elsker disse dagene hvor ingenting annet enn kos og lek står på tapeten! Det er luksusvare i en hektisk hverdag, det gjelder bare å nyte det så lenge man kan. Tenk, det er faktisk ikke så fryktelig lenge til jeg har skolejente i hus - særlig ikke om tiden skal gå så lynraskt som den har gjort til nå... Ææh, nei, stopp tiden litt♥ 

Ha en riktig fin dag, alle sammen :-) Nyt den for alt det er verdt. Skap nye minner. 


#friluft #friluftsliv #natur #tur #turbilder #hverdag #mamma #barn #småbarn #hjemme #påske #påskeferie #hverdagsluksus

Inngangspartiet - det viktige førsteinntrykket

/Reklame 

Har du noen gang tenkt over hvor mye førsteinntrykket faktisk har å si? Vi har vel alle vært borti mennesker med det slappeste, svetteste håndtrykket noensinne, og vel - det kan ikke sies å gi det beste førsteinntrykket, akkurat. Det gjelder det meste - også inngangspartiet i både egne hjem, på kjøpesenter, hoteller og i det hele tatt. 

Et førsteinntrykk dannes i løpet av svært få øyeblikk, og er derfor svært avgjørende. Hvem vil ikke gi det beste førsteinntrykket overhodet mulig? Det har selvfølgelig Boon Edam tenkt over da de skapte sine avanserte, nyskapende og funksjonelle inngangsløsninger

Royal Boon Edam er en ledende aktør på det globale markedet for inngangsdører. De har hovedkvarter i Nederland, og med over 140 års erfaring har de skaffet seg omfattende ekspertise innen administrasjon av menneskestrømmer gjennom kontorbygninger, flyplasser, sykehus, hoteller og andre typer bygninger. Royal Boon Edam er dreven i å produsere fremtidssikre mobilitetssentre som oppfyller kravene knyttet til bærekraftighet, sikkerhet og service. Med andre ord; her er det ikke bare førsteinntrykket som står i fokus - helhetsopplevelsen er upåklagelig. 

I tillegg til å være nyskapende og funksjonelt, gir det også en global miljøpåvirkning. Ettersom Royal Boon Edam har distribusjonsnettverk over hele verden, kan de enkelt tilby produktene og tjenestene hvor som helst, og når som helst. 

 

Påskestemning

 

Iihh, ingenting sier påskestemning så godt som påskeliljer og deilig te fra en knallgul kopp♥ Jeg har perioder hvor jeg drikker ekstremt mye te, og nå er jeg visst inne i en slik fase igjen. Engelsk te med ekstreme mengder honning i - nam! Det er så digg. Da trenger man ikke godteri heller, selv om jeg skal innrømme at både marsipan, fylte påskeegg og sjokolade skal dras frem om litt likevel.. Jeg vet å kose meg, haha. 

Vi har  vært hos foreldrene mine på Vigra i hele dag, det er greit å slippe å lage middag selv av og til. Det kjenner jeg særlig på nå som det bare er meg og Sienna - det blir liksom litt trist. Ikke for det; vi er flinke til å invitere oss selv på middag hos andre, vi. Særlig foreldrene mine og den ene storebroren min, haha. Som broren min nylig sa selv; "jeg trenger jo aldri å invitere deg på middag, du inviterer bare deg selv uansett". Oh yes - slik er det altså. 



Nå skal jeg slappe av en liten stund til, kanskje med et eller annet snurrende over skjermen. Ida Wulff anbefalte nylig serien "Big little lies", så den har jeg lyst til å gi en sjanse. Men; noen som vet hvor jeg får sett den online? Jeg vet at jeg har sett den et eller annet sted da jeg vurderte å snurre serien, men nå aner jeg ikke hvor det kan ha vært.. Så irriterende når jeg først har bestemt meg for å se noe. Jeg finner vel ut av det, på et eller annet vis. 

God påske, folkens! 

Hei du, NAV'er!

/Dette innlegget har tidligere vært publisert 
 

"Du er på NAV fordi du er lat!", "alt du gjør er å nave!", "du kommer deg ingen vei her i livet", "jeg er sikker på at du bare later som om du er syk, for å slippe å jobbe", "du lever av mine skattepenger! Mine!!!" 

Det er bare noe av det jeg har hørt i min karrière som NAV'er. I hele seks år levde jeg på NAV - eller "dine skattepenger" om du vil. Og tro meg; jeg har hørt det meste. Jeg har hørt at jeg er lat. Snylter. Tafatt. Udugelig. Løgner. Mislykket. Lat. Lat. Lat. Lat

Når jeg møtte nye mennesker var et av de første spørsmålene de stilte alltid det samme, "hva driver du med, da?" Eller; "hva jobber du med da?" Førstnevnte var greit nok - da kunne jeg jo bare late som om jeg ikke forstod spørsmålet og dermed svare et eller annet svada om det jeg drev på med der og da, for så å elegant hoppe over til neste emne. Det siste var det verre med. Jeg har aldri vært en løgner, og hadde ingen planer om å bli det av et sånt spørsmål. "Nei, altså, jeg går på arbeidsavklaringspenger, jeg". Kjapt etterfulgt av en "Hehe, å få betalt for å sove og se på serier er livet ass". 

Jeg gikk i selvforsvar, og hadde som Chandler i FRIENDS humor som mitt viktigste våpen. Litt selvironisk kunne jeg legge til at jeg aldri ville ha tatt til takke med en eller annen drittjobb. Hvorfor skal man det, om en bare kan leve på NAV? 

Men så skjedde det noe. 

Jeg ble frisk! 

Borte ble spiseforstyrrelsene som i årevis hadde hengt over meg som en stor, svart sky. Borte ble angst som følge av selvhat, sulting og både indre og ytre sabotasje av en fremdeles altfor ung kropp. Borte var vonde tanker, negative følelser og et liv i misnøye. Forduftet var alle tanker om at jeg kom til å ende opp som "ung uføre" som viktigste mål her i livet. 

Jeg var frisk. 

Det tok ikke lange tiden før jeg kastet meg på utdannelsen jeg alltid hadde drømt om, og jeg ble ikke en gang ferdig uteksaminert før jeg hadde startet opp mitt eget firma som frilansjournalist. Faktisk satte jeg i gang med utdannelse over nettet, to ulike kurs og mitt eget firma midt i rollen som hjemmemamma for en aktiv småtass uten barnehageplass. For ikke å snakke om at jeg da fremdeles var alene 50% av tiden, og hadde både hjem og hunder å ta meg av i tillegg. 

2014 var et hektisk år. 2015 var fullstendig fantastisk. 2016 har vært enda bedre. Og 2017? Jeg kan knapt tro det selv. 

Det er faktisk ikke så himla vanskelig. Tenk deg det selv, da! Å tjene 10.000 kroner i måneden for å gjøre ingenting. Det høres jo ganske greit ut, ikke sant? Men; du kan ikke stå overtid for å tjene inn litt ekstra ved å bare "nave litt mer", om du skulle trenge - eller ønske - større inntekt før en ferie, julehandelen eller bare en tur til frisøren. Du får ikke det enorme kick'et av lønnsforhøyelse, skryt av sjefen eller lykkerus av egen innsats om du sover på høyre side i stedet for venstre side frem til klokka 16.30 om ettermiddagen. Du kan ikke forvente at noen klapper deg på skulderen for god innsats, når du har prestert å både dusje og pusse tennene dine før klokka slår 18.00. Du kan ikke en gang ta en velfortjent ferie (om du overhodet kan ta deg råd til det, lurer på hvor mange måneder med nudler som levebrød det ville ha tatt) uten å melde det inn til NAV. Du føler deg heller ikke stort til nytte på arbeidsplassen når du omsider får satt kopper og fat i oppvaskmaskinen, eller om du har prestert å våkne før klokka 15. For så å ta en lur igjen 16.30. 

Gang på gang på gang må du sitte på det nærmest sterile, ukoselige kontoret og velge mellom å beholde æren og legge på litt ekstra skryt for så å risikere å miste pengene du er så totalt avhengig av for å kunne leve, eller å være ærlig og føle deg som et mislykket menneske, men med penger. I alle fall nok til nudler og mobilregninga, utover husleie og strøm. 

Luksus, sier du? 

Da skal jeg fortelle deg hva luksus er.

Det er å stå opp om morgenen, og målrettet gå til arbeid. Det er å sende fakturaer eller skrive arbeidstimer. Det er å motta lønn, og å sette av penger til skatt og pensjon. Det er å se en sparekonto, bufferkonto, barne-sparekonto, hundekonto og feriekonto vokse for hver måned som går. Det er å vite at drømmen om hus slett ikke beror på om et hemmelig familiemedlem plutselig dør og spesifikt ber deg om å ta over. Luksus er å kunne bestille pizza fra Pizzabakeren eller å ta en spontantur til frisøren for både klipp og farge, uten at det går utover verken familieliv, mat på bordet eller økonomisk jevn fordeling i parforholdet. Luksus er å kjenne en sikkerhet utover "åh, et helt år igjen på arbeidsavklaringspenger før vi må søke om forlengelse". Det er å vite at du er i full stand til å gjøre alt dette - uten at det tapper deg for energi, fører deg rett til den psykiske kjelleren eller får deg til å ønske deg så langt bort som overhodet mulig. Luksus er å gjøre nøyaktig som du vil, når du vil og fordi du vil. Ikke fordi sykdom har presset deg dit. 

Det er faen ikke mye luksus å ligge på sofaen, så lenge du ikke selv har valgt å ligge der. 

Har man først vært så syk at man ikke ser annen utvei enn å leve av NAV, finnes det få grenser for hva du kan utrette når du først blir frisk - det er i alle fall sikkert. Og du? Skattepengene "dine" trenger du ikke å være redd for; jeg har vært naver vettu. Vært ute en vinternatt før. De er tjent inn igjen raskere enn du rekker å si "mine penger!!!".  Med eller uten utropstegn. 

 

#personlig #mening #meninger #nav #naver #psykisk #psykiskhelse #helse #mamma #mammablogg #familie 

NYHET: Herlig barnebok om smokkeslutt!

 

KJENNER DU ET BARN SOM SKAL SLUTTE MED SMOKK I LØPET AV DE NÆRMESTE ÅRENE? 

Mangelen på gode smokkeslutt-bøker fikk meg til å skrive min egen, noe som endte opp med manuset "Den ulykkelige smokkefeen" som skal gis ut av Publica Forlag så snart forhåndssalget har gått som smurt. Nettopp derfor vil jeg allerede nå spørre dere her inne, om dere kjenner et barn som med tiden skal slutte med smokk? Dette vil være det perfekte hjelpemiddelet til foreldre som skal støtte barna i smokkeslutten - og vil derfor være en flott gave å gi til enten dåp, bursdager, jul, storesøsken-gave eller som en ekstra oppmerksomhet. 

Boken er akkurat passelig pedagogisk riktig, fantasirik, søt og enkel å forstå for barna i målgruppen. Boken gjøres også personlig til hvert enkelt barn, slik at hvert barn vil få den tryggheten det trenger for å selv kunne ta aktiv del i beslutningen om å slutte med smokk. Når du velger å forhåndsbestille boken settes ditt navn og adresse opp på en liste, og boken sammen med faktura (198,-) tilsendes når boken gis ut, noe som som nevnt skjer når forhåndssalget har gått som det skal. Det er altså her dere kommer inn - om dere ønsker å hjelpe en nybakt barnebokforfatter til å nå sin store drøm. Dette prosjektet er i stor grad selvstyrt av meg, så det betyr utrolig mye med all støtte og bestillinger for en fersk barnebok-forfatter. 

Dette sier mine pilotlesere om manuset:

Linn Tesli Lønaas (31) er utdannet barnevernpedagog og har arbeidet mye som pedagogisk leder for barn mellom 3 og 5 år. Hun er også mor til Storm på 4 år. Hun sier:

"Som både pedagog og mamma syns jeg at dette leses som en innertier! Det blir spennende å se illustrasjonene. Jeg tenker at språket er veldig passende for aldersgruppen; det er ikke for komplisert, men lett å følge. Jeg likte veldig godt det med at Baby Bastian virker sint, men at Smokkefeen Stjernestøv skjønner at han er trist. Dette er en flott inngangsport til eget barn uten å virke påtrengende! Som pedagog ble jeg veldig positivt overrasket over at den er god pedagogisk. Som mamma tenkte jeg at dette er en bok som sønnen min ville ha lest, selv om han brukte lite smokk og har sluttet med det for lenge siden."

Martine Krogh Odenmarck (23) er utdannet barnehagelærer, og har arbeidet med barn gjennom praksis i tre år. Hun har selv ingen barn. Hun sier:

"Dette er en veldig fin bok. Boken gir muligheter til samtale underveis, og den gir muligheter for barna til å relatere seg med følelsene, og de får mulighet til å sett eord på dem. Jeg likte den veldig godt - det er fint at barnet får noe i retur (brevet) mot å levere fra seg smokken. Dette er en bok jeg kunne ha kjøpt og tatt i bruk både på hjemmefronten med venner og families barn, og i arbeidslivet."

Jeg ønsker også å legge til at jeg ikke personlig kjenner disse pilotleserne, ettersom det var ønskelig å få en så korrekt og upartisk tilbakemelding som mulig.

Ta gjerne kontakt for forhåndsbestilling! Merk eposten med "Barnebok" som emne, og send ditt navn og adresse på epost til meg: Frilansjournalist@lizbethosnes.com. Du betaler selvfølgelig INGENTING før du får boken i posten, da vil det følge med en faktura på 198,- for denne herlige boken. Jeg gleder meg så innmari til å dele mer av prosjekter fremover, og ikke minst til å se listen over forhåndsbestilte bøker vokse seg nærmere og nærmere min aller første utgivelse av en trykt barnebok. Dette er så spennende! 

 

#forfatter #barnebok #leseglede #lesehest #bøker #bok #skriving #skrive #personlig #mamma #barn #småbarn 

Wow - topplisten igjen?!

 

Oi, så gøy å se så gode plasseringer på topplistene i dag! Det er tydelig at innlegget i går ("Foreldre i 2017: Dere er dømt til å mislykkes") ble godt likt. Det gjør meg så glad! Er det noe vi foreldre trenger, så er det en heftig high five for den innsatsen vi gjør - til tross for at vi selv oftere kjenner på følelsen av å mislykkes, enn å faktisk lykkes. Så det, så! 

Sienna og jeg har hatt tidenes roligste lørdags formiddag helt frem til for en times tid siden. Det er så deilig å bare ligge lenge i sengen og kose, herje og titte på Barne-TV sammen. Slike morgener er gull verdt♥

Da jeg spurte vesla om hva hun ville finne på i dag var svaret soleklart; først kose oss litt til her hjemme, og så ville hun besøke farmoren sin. Så, da blir det slik, da! Jeg får handle inn litt til påske i mellomtiden, og kanskje gå en litt lengre tur med hundene. Det har de nok godt av begge to. For ikke å snakke om meg selv. Den kondisjonen har sett sine bedre dager for å si det mildt. 

Jeg fikk låne en liten ponni av en venninne i forrige uke, og jeg vet ikke hvem som var mest svett og sliten etter rideturen - jeg, eller ponnien som tross alt løp som en tulling mesteparten av tiden? Haha! Det var i alle fall innmari gøy, og minte meg på at jeg slett ikke har mistet alt av ferdigheter. Det må gjentas så snart som mulig, det er helt sikkert. 

Nei, nå får jeg nyte mine five seconds of fame på topplista her, så skal jeg nok oppdatere senere. Jeg hadde glemt hvor mye morsommere det var å blogge når man faktisk har et publikum.. Ha en strålende fin dag da, dere! 


#hverdag #mammablogg #mamma #lørdag #påske #helg #morgenstund #småbarn #topplisten

Foreldre i 2017: Dere er dømt til å mislykkes


Ammer du barnet ditt, sier du? Du vet vel at du frarøver far en gylden mulighet til å knytte bånd med barnet ditt? Dessuten blir ungen din en mammadalt som ingen noensinne kan passe. 
Gir du MME? Stakkars barn, alle vet at morsmelk er det beste for alle barn. 

Tviholder du på gode rutiner, enten det er helg, julaften eller nyttårsaften? Ungen din kommer til å slite den dagen han eller hun møter uforutsette endringer. 
Er det ikke så nøye om rutinene endres nå og da? Ærlig talt, unger trenger en fast rutine å forholde seg til - ellers gjør du dem bare forvirret! 

Lever familien uten sukker, hvetemel og asparmatam? Stakkars barn som aldri får noe godt. Du er en fæl mamma. 
Lever du etter prinsippet "alt med måte"? Alle vet at sukker og den slags er skadelig for barna. Du er en elendig mamma. 

Sender du ettåringen din i barnehage? Skam deg - du vet jo at barn blir stresset av en slik hverdag. Hadde DU taklet åtte timer med høyt volum, kanskje?
Utsetter eller dropper du barnehage totalt? Barna dine kommer aldri til å bli skikkede mennesker, lære å dele eller utvikle sosiale antenner. Sannsynligheten for at de aldri vil lære å snakke er også veldig stor. 

Lar du barnet ditt sitte foran skjermen, enten det er snakk om nettbrett eller TV? Ring barnevernet, denne ungen kommer til å ta stor skade. 
Dropper du alt av skjermtid? Du tenker kanskje ikke på at du frarøver ungen din muligheten til å tidlig komme i gang med det som er fremtiden? Barnet ditt kommer til å bli hengende etter. 

Har du ofte barnevakt til barnet ditt? Alle vet at barnet trenger foreldrene sine, og at man aldri skal forlate barnet sitt mer enn antall minutter per måneder eller hva det nå enn er som er regelen for alle verdens barn. 
Har du ikke barnevakt til barnet ditt allerede fra første stund? Lykke til - ungen din kommer til å bli en uselvstendig dritt som ikke en gang kan dra på skole eller jobb som attenåring, fordi den skal henge i skjørtekanten din hele tiden. Nå har du gjort det store. 

Jobber du? Jasså, så du velger jobb og penger fremfor tid med barnet ditt? Skam deg. 
Jobber du ikke? Neivel, så ungen din skal tenke at det er helt greit å ikke jobbe for å tjene samfunnet? Barnet ditt kommer til å bli NAV'er kun på gøy. Tenk det, du! 

Sliter du psykisk? Du vet vel at ungen kommer til å slite selv og aldri komme seg noen vei her i livet? 
Sliter du ikke? Hah, stakkars den ungen som vokser opp uten å være klar over at det finnes annet her i livet enn enhjørninger og rosa skyer. Gleder meg til den dagen den opplever en kvise på panna eller enda verre - kjærlighetssorg. Det blir rett i grøfta, det. 


Kjære foreldre i 2017; dere er dømt til å mislykkes uansett. Feile gjør dere i andres øyne uansett hva dere foretar dere - så hvorfor ikke følge instinkt og magefølelse? Det kan umulig gå særlig mye verre enn hva det hadde gjort uten likevel. Lykke til! 

 

#mamma #foreldre #hverdag #personlig #blogg #meninger #tanker #følelser #tips 

RAQ


Er det vanskeligere å date som alenemor? 
Om du tenker på om det er vanskeligere å finne noen å date, er svaret helt klart nei. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler i alle fall at det er helt motsatt. På den andre siden blir man (jeg, i alle fall) automatisk langt mer selektiv, "kresen" og skeptisk, så på den måten er det jo vanskeligere. Men igjen, det er jo mitt eget valg. 

Har du opplevd negative reaksjoner fra menn, når de får vite at du har et barn? 
Nei, absolutt ikke. Det kan jo også være fordi min "målgruppe" ofte har barn selv og er i alderen hvor de nesten bare må innse at de fleste av interesse har barn fra før, men det har aldri vært et problem - ikke blant de som selv ikke har barn, heller. 

Har du vært på mange dates? 
Haha! Det har blitt noen, da. 

Hvorfor er puppene dine mindre nå enn før? Har du tatt ut silikonen? 
Normalt sett ignorerer jeg denne type spørsmål, men greit; jeg skal svare én gang for alle. Puppene mine er, som den svært viktige informasjonen dette er, akkurat som tidligere. Det eneste som har endret seg er kroppen min ellers; jeg er tross alt en god del tyngre nå enn da jeg ble gravid, så da ser de automatisk mindre ut nå som de matcher resten av kroppen min. Så nei, de har ikke endret seg i det hele tatt, og jeg har selvfølgelig aldri operert dem heller - noe jeg må ha skrevet rundt to hundre ganger i løpet av min tid som blogger. Jeg kan for så vidt ikke huske å ha lagt ut bilder hvor man overhodet kan bedømme om de er større, mindre eller samme størrelse som tidligere heller, haha. Men men, vi har alle våre interesser, antar jeg. 

Kommer du til å ville flytte fra der du bor for å bo nærmere familien din? 
Nei, det ser jeg ikke for meg at jeg vil komme til å gjøre. Det er her Sienna har pappaen sin like i nærheten, vennene sine, barnehagen sin og den skolen hun vil komme til å bli kjent med allerede i barnehagealder. Jeg vil ikke rive henne bort fra det, så det ser jeg på som et ikke-tema. Jeg bor bare en times tid unna min egen familie, så det er ikke så ille. 

Hva tenker du angående en ny, fremtidig samboer? 
At det er forferdelig skummelt og jeg kan helt ærlig ikke se det for meg. Kjæreste, ja, kanskje en dag. Men samboer? Wooah. 

Går det bra med deg? 
Takk som spør! Det går veldig bra med meg. Jeg stortrives på alle plan i livet, og har det helt supert. 

Skal du noe i påsken? 
Jeg skal hente hjem et nytt familiemedlem til flokken! Bortsett fra det skal vi kose oss masse her hjemme sammen med familien. Det blir innmari koselig, det vet jeg i alle fall sikkert♥ 


#hverdag #personlig #spørsmål #raq #mamma #mammablogg 

Slik ble jeg kvitt "mammamagen"

 

Dette innlegget har jeg lenge vurdert om jeg skal skrive eller ikke. Jeg mener; det er allerede et så altfor stort fokus på utseende, "mammamage" og prestasjoner på det fysiske plan etter svangerskap og fødsel, og det er overhodet ikke noe jeg ønsker å bidra til. Tro meg - etter 16 lange år med spiseforstyrrelser er det ekstremt deilig å slippe å bry seg om det estetiske ved utseendet mitt. Jeg gir blaffen - og elsker det. 

Det jeg ikke har likt så godt med kroppen min i svangerskapet og etter fødsel, har vært de fysiske plagene. At magen har hatt heng og at det kunne se ut som om Sienna ventet en lillesøster, lillebror eller begge deler på én gang har ikke vært det største problemet for min del. For meg har det vært smertene og ubehaget som til sist førte til at jeg i oktober i fjor oppsøkte plastikkirurg. Det har vært noe jeg har valgt å holde for meg selv ovenfor de fleste, ettersom jeg nok en gang ikke ønsket å legge vekt på utseendet. At problemene har vært mer dyptliggende enn som så, er det nok få som vil ha forståelse for uten å ha gått gjennom det samme. 

For meg betydde delte magemuskler, heng, overflødig hud og samlet fett rundt liv og mage så utrolig mye mer enn at jeg ikke lenger hadde den slanke figuren jeg var vant med å ha. For meg betydde det også at jeg hadde et konstant ubehag og smerter i mageområdet. Ryggen hadde store problemer, jeg fikk ikke til å gå eller sitte med god holdning - noe som igjen gav smerter og ubehag, og ikke minst var det svært vanskelig å kle meg uten at det gjorde vondt. Stramme klær betydde ikke bare gratulasjoner, men også smerter. Å ligge på siden var umulig, og lå jeg på ryggen føltes det som om alt i mageområdet falt bak mot ryggen. Å ligge på magen gjorde heller ikke godt, da hud og fett kom i klem. Med andre ord; utseendet mitt var og er det siste som plaget meg. 

Etter at jeg ble singel og alenemamma en uke etter konsultasjonen, måtte jeg avbestille denne. Jeg hadde ikke sjanse til å gå i over åtte uker som totalt handicappet uten den konstante støtten og hjelpen jeg hadde belaget meg på da jeg var inne for konsultasjon hos kirurgen - som forøvrig kunne bekrefte at magemusklene mine var delt med over 7 centimeter. Det vil si 7 centimeter mellom ytterkanten på den ene muskelen, til den andre. Ganske ekstremt, med andre ord. Jeg måtte fikse det på andre måter. 



Jeg tok kontakt med en av mine aller nærmeste venninner, Trening- og kostholdsveileder Marit Ebeltoft ved Statera, og fikk lagt opp et personlig kost- og treningsprogram. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk; var det nå jeg måtte kutte ut hverdagskosen? Helgekosen? Avslappende kvelder på sofaen? Haha, det føltes helt ærlig ikke særlig overkommelig å skulle følge noe som helst. Ikke for en som er så glad i frihet på alle plan som det jeg er. 

Heldigvis fantes det råd - og det var virkelig ikke særlig vanskelig å følge heller. Det fulle programmet og kostholdsveiledningen jeg fikk er altfor omfattende til at jeg vil nevne det i dette allerede altfor lange innlegget, og dessuten bør hver enkelt følges opp personlig. Om du sliter med det samme kan du mer enn gjerne ta kontakt med henne for et uforpliktende tilbud; Marit@kostholdsveiledning.net. 

I korte trekk er dette de tiltakene jeg har gjort: 

  • Forsiktig, nøyaktig tilpasset, målrettet og effektiv trening. De vanlige mageøvelsene som "situps" skal man være svært forsiktig med, ettersom mange av øvelsene vil kunne gjøre de delte musklene enda mer delt - og dermed ha motsatt effekt. Det er så viktig å sette seg inn i hvilke øvelser man bør gjøre for å ta tak i de dype musklene og føre disse sammen igjen. Jeg har trent magen rundt tre dager i uken, i cirka ti minutter per gang. 
  • Daglig kontakt med musklene. Når du først har lært deg hvilke øvelser du skal gjøre og hvordan det skal kjennes ut i kroppen når du holder på, er det enkelt å legge inn øvelser nå og da som griper tak og sørger for kontakt med de dype magemusklene. Dette gjør jeg nå og da mens jeg sitter foran dataskjermen, er på jobb, lufter hundene, lager middag også videre. Jeg vet ikke hvor effektivt det er når det blir gjort i tillegg til den målrettede treningen, men jeg har tro på at det er summen av alt jeg gjør som har ført meg hit. 
  • Maten. Jeg har droppet store mengder sjokolade og annet snoperier, og har fokus på å spise gode, mettende, sunne og balanserte måltider. Aldri i verden om jeg ville ha droppet verken snacks eller junkfood - men jeg spiser det i langt mindre grad enn tidligere. Jeg sørger for å få i meg nok proteiner og sunt fett, samtidig som jeg automatisk har kuttet ned på raske karbohydrater. Jeg følger overhodet ingen slavisk diett - aldri i livet om jeg ville ha utsatt meg selv for det uten at det virkelig ikke fantes en annen løsning. Det handler om enkle grep - eller "balanse" som Marit sier. 



Den øverste delen av magen min er nå samlet og slik den skal være. Musklene i den nederste delen av magen har fremdeles et glipp mellom seg, men overhodet ikke så stort og omfattende som det var tidligere. Hele magen er flat uansett posisjon, huden er strammere og smertene er på ingen måte like hemmende som de var tidligere. Ikke ser jeg gravid ut heller - så gratulasjoner kan heller serveres i form av "grattis med ny valp" om få uker. Haha! Jeg er så utrolig glad for at jeg gav trening og kosthold en ny sjanse, fremfor å legge meg under kniven - noe selv kirurgen så på som eneste løsning ettersom mine problemer var såpass store og omfattende som de var. Til informasjon var mitt problem såpass stort at det ville ha blitt dekket av staten, og ville blitt et T-snitt med sammensydde magemuskler og fettsuging på mage og hofter. 

Jeg har en liten vei å gå enda før musklene blir synlige - men det er heller ikke et mål i seg selv. Jeg er bare glad for å kunne gå kledd i akkurat det jeg vil - og ikke minst ligge som jeg vil når jeg skal sove. Det er magisk, det! 


Før-bilder kan sendes på epost, ettersom det blir altfor ubehagelig for meg å dele det her. Send til: Frilansjournalist@lizbethosnes.com og merk mailen med "Delte magemuskler" for å motta bilder som viser den enorme forskjellen på før- og etter. For mer informasjon om delte magemuskler og hva som kan gjøres som tiltak, kontakt: Marit@kostholdsveiledning.net. 


#trening #mammablogg #muskler #magemuskler #deltemagemuskler #styrketrening #mammakropp #mammakroppen #sommerkroppen

Mine beste råd til deg som nylig har blitt singel/aleneforelder

 

Et samlivsbrudd er aldri enkelt. Det er ofte til det beste, men særlig enkelt kan det vel neppe sies å være. Nå som jeg for et halvt års tid siden ble singel etter å ha vært i et forhold med mitt barns far i over fire og et halvt år, var det selvfølgelig en stor omveltning, til tross for at det ikke ligger det snev av verken kjærlighetssorg, hat eller drama her. Det var jo en utfordring likevel. Man får litt den "hva faen gjør jeg nå?"-følelsen, selv om all fornuft og logikk tilsier at det vil løse seg og at det utvilsomt er til det beste. 

Det å velge å bli alenemor like før man fyller 25 er nokså tøft - det skal jeg innrømme. Han hadde jo vært der i hvert sekund av hele mitt voksne liv - hvem er jeg egentlig uten? Og det dere, det var det deilig å finne ut av. Haha! Før jeg setter i gang med mine beste tips til alle nysingle der ute, vil jeg nok en gang understreke at min eks og jeg er gode venner, og ikke minst at vi har et fantastisk godt samarbeid rundt datteren vår. Jeg kunne ikke ha bedt om en bedre forelder for jenta mi, og jeg vet at han føler det på samme måte. Så; no drama - no pain her i gården, men likevel en omstilling man bør la seg selv fordøye i eget tempo. 



Mine beste tips til deg som nylig har blitt singel: 

Tillat deg selv å ha det vondt. Det å gå så smertefritt ut av et forhold som det jeg har gjort er nok mer en luksustilværelse enn normalen, vil jeg tro. Selv om det for meg og oss var det eneste riktige på det tidspunktet, har jeg ikke problemer med å forstå at det for mange kan være vanskelig. Gi deg selv tid og rom til å være nedfor og lei deg. Om du føler for å hylgrine til "The Notebook" så gjør du det. Vil du dynke deg i iskrem, sjokolade, potetgull eller vin - så gjør du det også. Vær lei deg. Hat verden. En liten stund, i alle fall. 

Gjør noe som gir deg glede. Skriv opp 10 eller flere hverdagslige ting som gir deg en god følelse. Enten det er å lese en god bok, legge deg tidlig, drikke en kopp te, gå tur midt på natten, ta et langt bad, ringe en nær venn eller venninne, lakke neglene samtidig som du sitter med både ansiktsmaske og hårkur, rydde.. Skriv det opp - alt sammen. Deretter skal du ha som mål å gjøre så mye som overhodet mulig på denne listen hver eneste dag. You can do this!

Drop the alcohol. Okei, så er det innmari deilig å slå seg løs med jentene når man først har fått ordet "singel" stemplet i panna - men er det egentlig så fryktelig lurt? Av og til, kanskje, men ikke hele tiden. I begynnelsen er det meste lov; da handler alt om overlevelse likevel. Etterhvert kan det imidlertid være lurt å "face" realiteten uten alkohol innabords. Kjenn litt på det. 

Utnytte dine nærmeste. Jeg vet alt om hvor fælt det er å føle at man er til bry, men sannheten er at dine nærmeste høyst sannsynlig vil bli kjempeglad for å kunne være der for deg. Spør om de vil finne på noe med deg, om de kan overnatte eller om de tilfeldigvis har ledig gjesteseng til deg. Jeg vet i alle fall at jeg setter uendelig stor pris på å få lov til å være der for mine kjære, så jeg er sikker på at dine vil føle det på samme måte. Våg å være litt til bry - livet ditt suger tross alt bittelitt akkurat nå. 

Våg å være alene. Og neida, dette er ikke stikk i strid mot punktet ovenfor. Det er så viktig å kunne ha noen å lene seg til i denne perioden! Men; minst like viktig er det å lære deg å være alene. Det er da realiteten virkelig treffer deg som en AK47 rett i fleisen, for å si det mildt. Ha tidenes datenight - med deg selv! Det er gull verdt å bli sin egen beste venn, det kan virkelig ikke sies nok altså. Kjenn litt på det å være alene, samtidig som du gjør noe fint for deg selv. Fisk frem listen du skrev i punkt nummer to, og gjør ditt beste for å oppfylle alt som står der - så lenge det er realistisk og gjennomførbart en helt vanlig hverdag. Lær deg å trives i ditt eget selskap - det er etter min mening selve nøkkelen til det å aldri trenge å føle på den massive håpløsheten noen gang igjen. 

 

Mine beste tips til deg som nylig har blitt aleneforelder: 

Alle punktene over. Seriøst; ikke glem deg selv opp i alt. Jeg vet at det er barnet eller barna som står som fokus nummer én akkurat nå, men glem for all del ikke deg selv. Husk det. 

Rett fokus mot det dere har - ikke det dere mister. Greit, så blir feriene litt annerledes enn det du i utgangspunktet hadde planlagt. Økonomien er kanskje ikke like romslig, og den typiske, kjærlige A4-familien gikk regelrett i dass. Who cares?! Du har jo så mye annet å tilby både deg selv og barna dine. Tenk at du får æren av å lære dem "first hand" hvor viktig det er å kunne være selvstendig og stå på egne bein. Det er jo ikke annet enn gull verdt. Du mister ikke familien din - du får bare en litt annen type familie enn det du hadde sett for deg. Og helt ærlig - det trenger virkelig ikke å være negativt. 

Ha kvalitetstid med barna. Det er ekstremt vanskelig å få til de gode stundene med barna når det føles ut som om hele livet ditt har gått i knas, men desto viktigere er det å få på plass den gode kvalitetstiden. Kom dere ut i skog og mark, spis kveldsmaten under bordet, ta middagen ute, se en hyggelig film sammen eller finn på noe annet gøy. Det å kjenne på den deilige familietilværelsen selv om dere nå bare er én voksen i hjemmet, er ekstremt viktig. Kjenn på at det kan være fint, det også. 

Be om hjelp. Ta det fra en som vet alt om hvor grusomt det er å faktisk be om hjelp eller støtte; det er viktig. Tillat deg selv å være litt ekstra sliten, ha kortere lunte enn vanlig eller å bare være for nedfor til å kunne være "supermammaen" du drømmer om å være. La eksen, familie eller andre nære hjelpe deg med barna i større grad enn tidligere, og våg å spørre om hjelp. Det er ikke et tegn på svakhet - heller det motsatte. Barna er så mye mer lønt med en mamma som tar seg tid til å helbrede seg selv. Du vet; det er ikke uten grunn at flyvertene alltid opplyser at man skal sikre seg selv før man hjelper andre. 

Vit at du er god nok. Du gjør ditt beste for barna dine - mer kan du ikke få gjort. Om det betyr at det enkelte dager serveres pølser i brød, halvtørr spaghetti eller ostesmørbrød til middagsmat, spiller ingen rolle. Det er heller ikke så viktig om hjemmet ikke ser ut som innholdet i en møbelkatalog til enhver tid, eller at barna går med de samme klærne tre dager i løpet av én uke. Stress ned. Vær deg selv. Vit at du er god nok. 

Ingen vil ha deg, sier du? Oh well.. Helt ærlig; selv ikke som singel, superblond, megarosa, ultratynn og "careless" tjueåring var innboksene mine både her og der så stappfulle som det de er nå. Det er (overhodet) ikke for å skryte - men for å med hånden på hjertet fortelle deg at det å være alenemor virkelig ikke er ensbetydende med at ingen vil ha deg. Heller tvert om! Jeg tror absolutt at bak tittelen som aleneforelder ligger det konklusjoner de fleste trekker - og det i den positive retningen. Tro meg - fiskene dauer ikke, de spreller bare mer. Tjohei! 

 

Lykke til! Og du? Du kommer til å klare deg helt strålende♥

#forhold #kjærlighet #personlig #singel #single #alenemor #alenemamma #aleneforelder #mammablogg #mammablogger 

Angst eller frykt?


Jeg har inntrykk av at ordet "angst" brukes like fritt som ordet "hei". For oss som virkelig har kjent angst på kroppen er det nesten som et slag i magen. Jeg mener; hvordan i alle verdens dager kan folk forvente seg at ens medmennesker er sykemeldt, eller kanskje til og med permanent uføre, på grunn av angst dersom folket har inntrykk av at angst er det samme som redsel, eller normal frykt? 

Til tross for at jeg selv ikke er plaget med emetofobien i den grad jeg tidligere var, husker jeg så altfor godt de hevede øyenbrynene og himlingen med øynene dersom jeg sa ting som "jeg har for mye angst til å klare dette akkurat nå" eller "jeg kan ikke komme likevel, har angst". Kom igjen - hvor seriøst blir man egentlig tatt? Hos de fleste; ikke litt en gang. 

Nettopp derfor tenkte jeg å ta en aldri så liten repost av en av mine tidligere artikler, som tydelig viser forskjellen mellom angst og redsel. Ettersom araknofobi, eller angst for edderkopper, er en angst mange kjenner til, tar jeg det som eksempel her. 


 

Person 1 er redd for/frykter edderkopper. Vedkommende blir livredd idet han eller hun ser en edderkopp. Frykten kan føles lammende, hjertet banker i vill galopp og symptomer som pustevansker, hyperventilering, kaldsvette og svimmelhet er helt normalt. Noen klarer å ta grep rundt situasjonen og drepe/fjerne edderkoppen, mens andre stenger seg selv eller edderkoppen ute/inne for å slippe å hanskes med den.

Når edderkoppen ikke lenger er i syne, fungerer vedkommende som normalt. Denne personen lider ikke av angst - men frykt. Det er ille nok det, men skal ikke sammenlignes med angstlidelse - en alvorlig psykisk lidelse.  

 


 

Person 2 har angst for edderkopper. I hver eneste situasjon hvor det kan tenkes å dukke opp en edderkopp, er vedkommende på vakt. Før nøkkelen settes i nøkkelhullet, har han eller hun allerede sørget for at det ikke befinner seg en eneste edderkopp ved døren, eller i nærheten av den. Når hun kommer inn tas skoene av, og hun nærmest hopper unna for å forsikre seg om at det ikke har havnet en edderkopp under skoen langs veien fra bilen til ytterdøren. Vel hjemme, med alle dører og vinduer lukket og låst for å unngå de hersens krypene, er hun likevel på vakt. Når hun skal sette seg i sofaen. Sette på kaffe. Pusse tennene. Sette seg på toalettet. Legge seg i sengen. Er det edderkopper der? For hvert eneste rom vedkommende entrer, føles det som om sjansen for at en edderkopp skal dukke opp fra intet, er enorm. Tanken er grusom. Hva skjer dersom jeg treffer på en edderkopp nå? Jeg holder ikke ut tanken. Hjertet dundrer som ti hester i vill galopp, og hun forsøker å roe seg ned. Slapp av, det er ingen edderkopp her. Jeg vet aldri når de kan dukke opp, men her og nå er det ingen.

Det velkjente mantraet går i ett, og sakte men sikkert blir hun mindre urolig. Det å møte på en edderkopp føles som verdens undergang. Hva skjer egentlig den dagen jeg møter en, eller blir nødt til å hanskes med synet av en? Vil jeg overleve? Til tross for at all logikk i verden tilsier at det vil gå helt fint og at livet sannsynligvis vil fortsette som normalt bare minutter senere, føles det umulig. Det kan ikke skje. Aldri. Det får ikke skje!

Varmen fra den stekende sommersolen er ikke nok til å sjanse på å la verken vinduer eller verandadører stå så mye som på gløtt. Alle klær ristes omhyggelig før bruk, og hver gang det viser seg å ikke befinne seg en edderkopp eller to i tøyet føles som en enorm seier. Jeg kan puste igjen. Å legge seg med lyset av er en umulighet. Tenker på alle de som kan gå rett til køys, legge seg og finne drømmeland med det samme trøttheten gjør tegn til ankomst. Det er umulig her. Først må dynene ristes. Helst skal sengetøyet av og ristes før det på nytt kan legges på. Madrassen bankes, og hver minste millimeter undersøkes nøye. Støvsugeren tas frem, men ikke uten å ha fått nytt filter. Hva om det havnet en edderkopp i filteret jeg brukte i går? Grøsser av tanken.

Det støvsuges. Over alt. Støv på hjernen? Ikke det smule. Angst for edderkopper, kalles det. Madrassen støvsuges. Den lille, skumle glippen mellom madrass og seng støvsuges nøye. Det samme gjør vinduskarmer, hjørner og listene langs gulvet. Om mulig, dras også moppen over både gulv og lister. Ingen edderkopper. Ikke i dag. Kan puste ut igjen. Sengen føles trygg. Frem til i morgen, i alle fall - når tvangstankene på ny tar overhånd, og en ny kamp begynner. Denne personen har angst. 

 

Så det, så. 


Jeg er selvsagt klar over at angst, fobier og panikkangst har ulike alvorlighetsgrader og ulik påvirkninger på forskjellige personer - men dette er et godt eksempel på forskjellene mellom de to. Jeg har emetofobi. Jeg er ikke redd idet jeg spyr, eller når jeg kjenner kvalme i kroppen. Jeg har angst hver eneste dag, og frykter alltid at det jeg er aller mest redd for i hele verden, skal skje. Og det til tross for at jeg ikke har kastet opp siden februar 1998. Det er angst, det. 

#angst #psykisk #psykiskhelse #psyk #helse #personlig #fobi 

Måneden som gikk: Mars


Månedens opptur: 
Bryllupet til min herlige storebror og hans frue (uææh, han er gift!), vel! Hurra for kjærligheten♥ 

Månedens nedtur: 
Årsavgiften, og det faktum at jeg er rimelig klar over at kommunale avgifter også snart står for tur. Ikke at det gjør meg stort å bidra til samfunnet altså (hilsen pensjonert NAVer), men vi som driver eget selskap og allerede skatter i både hytt og gevær burde nesten bli litt fritatt. Slik føler jeg det i alle fall nå. Spør meg igjen om femti år, og jeg er antageligvis glad for at Norge fungerer som det gjør. Men akkurat suger det altså litt. 

Månedens gullkorn: 
Eksen: Når skiftet du olje på bilen din sist, egentlig? 
Jeg: .... Jeg trenger en mann. 
Eksen: Nei, det du trenger er et verksted.. 

Månedens craving: 
Druer!! Herlighet, hadde det ikke vært for at det på alle tenkelige vis er umulig, hadde jeg vært sikker på at jeg var gravid. Altså, jeg drømmer om druer. 

Månedens sparing: 
Ferietur! Og en ny tatovering. Jeg må bare finne noen som tatoverer på fingrene først, haha. 

Månedens gleder-seg-til: 
Et nytt, "lite" familiemedlem til flokken vår! Uæææh, så gøy (og fryktelig slitsomt) det skal bli! 

 

Hei, april! Ikke lur meg, da. 

 

Vår i luften


Herlighet så deilig det er å kjenne på at våren endelig er i anmarsj! I går tilbragte vi hele kvelden - med nistepakke og det hele - utendørs. Det er så deilig å kunne gjøre slike ting uten å fryse rumpa av seg, selv om det ble bittelitt kaldt når regnet kom. Om vi ikke bare slapper av med en "kosefilm" som Sienna så fint kaller det, gjentar vi nok suksessen i kveld. Bare koble helt av, kun ta frem telefonen for å knipse et par bilder for så å være 100% tilstede. Det er noe magisk med det i en ellers hektisk hverdag. 







Ååh, hverdagsidyll♥ Jeg har virkelig tenkt mye på det med å utnytte tiden på best mulig måte, nå som Sienna begynte i barnehagen tre dager i uken i høst. Selv om jeg er heldig som får være så mye sammen med henne, kjenner jeg veldig på det likevel. Det er så altfor lett å kaste seg på sofaen med en film, bok eller mobilspill etter en lang dag med barnehage for henne, og jobb for meg selv. Ikke at det er noe galt i det, men de gode samtalene dukker som regel opp når det ikke er annet som forstyrrer rundt. Det er magisk, det! 

Nå er jeg så sulten at jeg holder på å gå fra vettet, haha! Lukten av middag har allerede inntatt leiligheten, så det er heldigvis ikke lenge igjen nå. Honningmarinert kyllingfilet, søtpotet- og pastinakkmos med smørsaus er snart klart for servering. Mmhhh

Nyt våren, og ettermiddagen da, dere♥ 

 

#familie #personlig #hverdag #blogg #natur #foto #barn #mamma #mammablogg

Et døgn i mitt liv: 28.03.2017


Slike innlegg er så gøy å lese selv, så jeg tenkte at det kanskje kan være litt morsomt for dere også? Jeg kan ikke skryte på meg å ha verdens mest inspirerende hverdag - men hverdagslykke står sentralt hos oss. Jeg er så brennende opptatt av å være den beste mammaen jeg kan for datteren min, men også den beste versjonen av meg selv. For å få til det er det viktige elementer som må på plass, og det føler jeg at jeg får til ganske greit. Så, en helt vanlig og rolig dag i mitt liv ser altså slik ut: 

09.30: Våkner med halvt panikk, og innser at vi har forsovet oss. Normalt sett kommer Sienna tuslende inn til meg i ni-tiden så noen vekkerklokke er sjelden nødvendig - men det var jo før vi stilte den hersens klokka mot sommertider.. Så ja, opp i en fei, slenger på meg halvdugelige klær og nærmest løper inn på Siennas rom for å vekke henne. 

10.00: En altfor kjapp frokost, litt kos, påkledning og tannpuss er unnagjort. Av sted i bilen; barnehagetid! 

10.10: Vi ankommer barnehagen akkurat litt for sent til å være innenfor, men det er de ansatte helt ærlig rimelig vant med. Det får stå som høstforsett å gjøre noe med den konstante for sent-ankomsten. 

10.30: Handleturen for dagen er unnagjort, og med i posene tok jeg med sjokolade (mamsen skal jo ha full arbeidsdag og vel så det..), yoghurt, dagens middag (som i dag blir glutenfri lasagne med kyllingkjøttdeig - hurra for intoleranser som må tas hensyn til i 6 måneder fra nå), brødvarer og pålegg. Dagens arbeidsinnsats settes i gang, og jeg begynner med noen oppdrag jeg fikk tidligere denne dagen. Jeg har allerede så utrolig mye på tapeten, men det blir jo helt ærlig aldri nok. Døgnet har kanskje ikke nok timer, men det har heldigvis livet. Eller noe sånt. 

12.20: En inspirerende telefonsamtale må til i løpet av dagen. Det er så deilig å bare koble av og la praten flyte med noen som både inspirerer deg, og som takler å høre på litt klaging innimellom. Haha!

12.35: Etter nærmere et kvarter i telefonen er jeg klar for jobb igjen, og innsatsen skjerpes. En artikkel blir skrevet på snaue ti minutter, og jeg sier meg fornøyd med innsatsen der. Nye oppdrag står på vent; jeg fikser kilder og case, søker på nye oppdrag og får disse godkjent. Wohoo! Det er så digg når alt går etter planen. Telefoner tas, møter settes opp, mailutveksling pågår og brainstorming til resten av sakene jeg skal jobbe med ut dagen spinner for fullt i hodet mitt. Nå har jeg cirka 10 artikler som må leveres i løpet av svært kort tid, men det skal gå greit. Puster med magen. 

14.45: Setter på en episode med "Bloggerne", ettersom hodet trenger en liten pause. Det er i alle fall unnskyldningen min. Jeg jubler litt over Anne Brith som åpent forteller at dagens foreldre er altfor slappe på å lære barna våre å prestere. Det er uten tvil mye sannhet i det; når begynte vi egentlig å bli så fryktelig redd for å lære barna våre å bli den beste de kan og ønsker å være? Selvfølgelig skal både sport og fritidsaktiviteter aller først være gøy, men det skader ikke å lære dem å legge litt ekstra energi i det å bli god. Tommel opp der, altså. 

15.05: Én episode får holde, selv om jeg fremdeles har mange igjen å se. Det er så innmari digg å samle opp litt når man først er i gang, så jeg prøver å holde meg i skinnet. Jobb igjen! Jeg planlegger fire spennende artikler for Foreldre.no, som garantert kommer til å bli bra. Samtidig har jeg fått en del oppdrag fra en splitter ny oppdragsgiver, så da er det viktig å holde tunga rett i munnen. Ikke søren om jeg skal være annet enn "best", det er i alle fall sikkert. En smule inspirert av "Bloggerne" der, altså. Hvem hadde trodd det? 

15.30: Innser at jeg har helt glemt å spise, og gafler i meg Soyayoghurt og druer. Det smakte akkurat like lite fortreffelig som det høres ut. Ikke bare har jeg glemt å spise, men jeg har også helt glemt at håret er innpakket i en mykgjørende hårmaske som en del av behandlingen nå som jeg er blondere enn blondest. Kaster meg i dusjen, og har allerede ravnsvart samvittighet over lang barnehagedag for skatten min. 

15.50: Er i barnehagen på det som føles som et blunk, og jeg gir meg selv en aldri så liten high-five for innsatsen. At jeg dukket opp med klissvått hår spiller liksom ikke så stor rolle. Nok en gang irriterer jeg meg over den hersens mammasamvittigheten som trår til når det minst passer seg; Sienna hadde som vanlig hatt en strålende barnehagedag, og det å hente henne greit over en halvtime før barnehagens stengetid kan ikke akkurat sies å være en så fryktelig viktig prestasjon. 

16.15: Hjemme igjen! Sienna bytter på å hjelpe til med middagslagingen og å leke for seg selv på stuegulvet, og jeg kan omsider sette en digg lasagnerett i ovnen. Nam! 

16.45: Middagen står i ovnen, og vi avtaler å sitte litt i sofakroken for litt avslapping etter dagen. Sienna med telefonen min og en rekke spill hun selv har lastet ned på den (... ingen kommentar), og jeg med "Bloggerne" rullende over skjermen. Skjermtid er gull verdt, den som måtte være uenig med meg orker jeg ikke å diskutere med en gang, haha. Jeg får en herlig video av det nye familiemedlemmet som flytter inn til oss om et par uker - ååh, smelt! Jeg får bare holde meg opptatt med jobb opp til ørene frem til det, tiden kommer til å gå så fryktelig sakte. Sienna er helt i ekstase, og har allerede bestemt seg for hva nykommeren skal hete. Hint: det er navnet hun skulle hatt dersom hun var en gutt. Tihi. 

19.15: Middagen er spist opp for lengst, og vi har koset og lekt oss de siste timene som er igjen av dagen. Dusj, tannpuss og nattstell står for tur. 

20.00: Etter enda litt mer kos og lek, er det leggetid. Jeg trekker meg tilbake etter en liten kosestund på sengekanten, og setter i gang med dagens andre arbeidsøkt. Jeg har to treningssaker å skrive, to saker om svangerskap og helse, en artikkel om barn og helse i tillegg til seks artikkel for Ledernytt som må settes i gang. Ikke akkurat småtteri, men det er i alle fall utrolig gøy!

21.00: Jeg tar meg en ørliten pause for å slappe av i få minutter. Et lite øyeblikk vurderer jeg å ikke sove i natt i det hele tatt for å kunne presse inn tid til å være litt sosial i morgen, men slår det fra meg. Det hadde kanskje ikke vært det aller lureste valget.. Selv om denne type arbeid er ekstremt avslappet med tanke på at hele arbeidsdagen foregår i sofakroken, kan ingen si at det ikke er utmattende likevel. Det å bruke hodet så til de grader som man må i denne bransjen krever utvilsomt sitt. 

21.10: Fremdeles prokrastinering som står på planen. Ber eksen om å huske å betale for Storytel slik at jeg kan logge meg på hans konto når det blir på tide å finne sengen i løpet av natten. Ehe, godt samarbeid og sterkt vennskap er nemlig ikke bare positivt for barnas skyld. Det minner meg på at jeg om litt skal logge meg inn på hans Viaplay for å sniktitte på Paradise Hotel. Han blir nok både stolt og glad når han logger seg inn og ser "Se videre på Paradise Hotel" tenker jeg... Ups. 

22.15: Greit, på'an igjen. En artikkel for Ledernytt begynnes på, skrives i en feil, sendes inn og faktureres for. Tjohei!

22.30: Hvilke andre artikler står på planen? Jo, det var det, ja. Jeg setter i gang med kildejakt på de igjenværende artikkelen, startet brainstormingen rundt disse på nytt og planlegger hvordan sakene skal settes opp. Samtidig drikker jeg en Coca Cola (! når skjedde det?!) fra boks, og irriterer meg litt over at jeg ikke valgte den gode, gamle Pepsi Max'en i stedet. 

01.00: En finfin telefonsamtale med en finfin person. Ny energi, mer inspirasjon og ikke minst en som i tillegg kan stille som kilde til en av sakene mine, i ett og samme menneske? Great! I tillegg slenger jeg i meg litt mat, favoritten for tiden; speltlompe med rømme, skinkepålegg og agurk. Det er så digg! 

03.00: Begynner å kjenne på et søvnbehov som slett ikke burde være der. Må. Jobbe. Videre. Kryper til køys, men jobber fremdeles. Artiklene planlegges, kilder letes frem og forskning leses på. 

05.00: Er. Så. Trøtt! Innser at jeg ikke får gjort stort mer produktivt når øynene siger sammen annenhvert minutt, legger fra meg dagens jobb og setter på lydboken "Gjenferd" av Jo Nesbø. God natt! 


Ja, også var det opp og hoppe klokka ni i dag tidlig. Tjohei! Enkelte ganger må jeg ofre litt søvn til fordel for jobb, men jeg skal utvilsomt snike inn en aldri så liten powernap i løpet av dagen i dag. Om jeg rekker det, da. 

#personlig #hverdag #etdøgnimittliv #mittliv #hverdagen #hverdagsblogg #jobb #mammablogg #mammablogger #familieblogg 

Wedding bliss


For en fantastisk helg! Fredagen gikk til kvalitetstid med herlige mennesker, muffinsbaking, klargjøring til lørdagen og overnattingsbesøk av en god venninne. Lørdagen har vært blant de herligste dagene i hele mitt liv; den første av mine herlige brødre ble endelig gift♥ Jeg hadde aldri vært i bryllup før i går, så det var sannelig på tide. Hadde det ikke vært for at Sienna utbrøt "men du mamma? Når kommer Jesus egentlig?" i kirken, hadde ikke sminken min holdt i fem sekunder en gang. Så utrolig vakker seremoni, og festen etterpå kan heller virkelig ikke klages på. gøy! 

Bildene fra bryllupet skal det nydelige paret få dele som de selv vil, så her kommer heller et aldri så lite bildedryss fra min nokså innholdsrike deltakelse. Jeg fikk den store æren av å være brudens forlover, og hadde en helt utrolig flott dag sammen med familien og min gode venninne, som i tillegg til å være "daten" min, også var fotograf for den store dagen. 

Haha, er det mulig? Blåmerkene og hodepinen jeg våknet med i dag sier virkelig alt om stemningen bak disse bildene, haha. For å si det sånn; jeg var ikke hjemme før klokken nærmet seg halv syv i dag tidlig. Nei åh, dette var virkelig gøy! Nesten synd at jeg aldri skal gifte meg altså.

Nå venter litt ekstra jobb på meg ettersom jeg tok meg fri hele dagen i går og store deler av fredagen for å hjelpe til med forberedelsene. Mail-innboksen min viser så mye som 66 uleste eposter i skrivende stund, så det er vel bare til å sette i gang først som sist. Ha en nydelig kveld, dere! 


#bryllup #bryllupsplanlegging #forlover #hverdag #personlig #hverdagsblogg #rosablogg #rosablogger 

Mine 10 verste uvaner


● Jeg bruker altfor mange glass per dag. For hver gang jeg skal ta noe å drikke, tar jeg et nytt glass. I tillegg til det har jeg alltid med meg brus eller vann (noen ganger begge deler) på soverommet når jeg skal legge meg - samtidig som jeg er elendig på å huske på dem idet jeg skal ta oppvasken. Det ser med andre ord til enhver tid ut som om jeg har hatt tidenes fest på soverommet. 

● Å brette klær er noe av det verste jeg vet når det kommer til husarbeid, så jeg slenger bare alt det rene på toppen av klesstativet. At det ikke har falt sammen til nå kan knapt kalles annet enn et sant mirakel. 

● Jeg er masete når det kommer til håndvask. Etter å ha vært ute, etter toalettbesøk og før man håndterer mat er et minimum, haha. 

● Jeg slumrer i en halvtime hver eneste morgen, og er helt elendig på å våkne opp når jeg skal. Vi er definitivt de seneste til å ankomme barnehagen, for å si det sånn.. 

● Jeg har nylig begynt på igjen å røyke, etter å ha sluttet da jeg ble gravid med Sienna. Jeg skal slutte igjen snart, da. 

● Ytterdøren min må alltid være låst, og jeg dobbeltsjekker at den er det hele tiden. Særlig om jeg er alene. 

● Sammensetningen av ordene "jeg har nok dyr nå" finnes ikke i min verden. 

● Jeg syns det er helt vanvittig kjedelig å fylle bensin, så det gjør jeg nesten aldri før det er snakk om russisk rulett om jeg kommer meg helt til Bunker Oil eller ei. Jeg har også kjørt med dårlige viskere i ett år før de måtte byttes på grunn av en aldri så liten knekk, og i tillegg er det pappa som må stå for å fylle på spylervæske på fremkomstmiddelet - det verken orker eller husker jeg å gjøre selv. 

● Jeg er elendig på å be om hjelp. Til noe som helst. Bære en gigantisk 50-tommer fra stuen og ut i bilen? Fikser det selv. Hektiske døgn med en hel masse arbeid på planen samtidig som Sienna er hjemme med meg og hundene trenger sitt? Fikser selv - søvn er for pingler. Skifte lyspærer? Har ikke tenkt å gjøre det selv, og kommer heller ikke til å be om hjelp. Vi får heller bli gothere eller vampyrer den dagen alle pærene har tatt natta. Eventuelt vente på at pappa eller lillebror fikser det uoppfordret. 

● Jeg sover med dyrene i sengen. De går alltid ut på stuen og legger seg fint til om jeg ber dem om det, men jeg syns egentlig at det er ganske så trivelig å ha dem hos meg om natten. Så får det bare være så uhygienisk og ekkelt som det bare vil, haha. 

 

Altså.. Det kan godt tikke inn noen kommentarer om at det finnes like håpløse sjeler som meg, der ute. Ha en fin dag! 

 

5 gode grunner til at journalistspiren bør starte som frilansjournalist


Her får du kjøpt min komplette guide med alt du trenger å vite for å starte opp - og lykkes som - frilansjournalist, helt uten utdannelse eller erfaring fra før: Slik blir du frilansjournalist


Da jeg først bestemte meg for å starte opp som frilansjournalist, var spørsmålene mange fra både nære og bekjente. Noen av de spørsmålene som gikk aller mest igjen var; "er det mulig å leve av det, da?", "er det ikke bedre å bli fast ansatt et sted?" og "er det ikke litt risky å drive for seg selv?". Den gang da visste jeg helt ærlig ikke hva jeg skulle eller burde svare, men den dag i dag har jeg erfaring nok til å svare på spørsmålene temmelig kortfattet. 

1. Ja, det er absolutt mulig å leve av det. Svært godt, også. 
2. Nei, for meg - og mange med meg - er det ikke bedre med fast ansettelse. 
3. Det er alltid en risk, men det er også noe av det beste med denne type arbeid. Min inntekt, min fremtid og min arbeidshverdag påvirkes av den innsatsen jeg gjør - og deilig er det. Det er ekstra godt å se pengene tikke inn på kontoen når jeg vet at jeg har jobbet akkurat så hardt som jeg ønsker for å få disse kronene. 



Selv om det for mange er skummelt å skulle starte på bar bakke helt alene, er det for meg en forlokkende, befriende og utelukkende deilig tanke. Tenk at jeg får igjen for akkurat den jobben jeg gjør! Jeg kan tjene akkurat så mye jeg vil, jeg kan jobbe fra hvor jeg vil og jeg har en helt enorm frihet jeg ikke ville ha fått på andre måter.

Nettopp fordi jeg uten tvil kan anbefale frilanstilværelsen for alle som ønsker å satse på drømmen som journalist, vil jeg nå gi deg 5 gode grunner til at du i alle fall bør starte som frilansjournalist, selv om drømmen er fast ansettelse på sikt: 

1. Du får vist hva du er god for. Det er alltid en sjanse for redaksjonene å ta, når de skal slippe nye skribenter inn i deres konsept. Magasinene, nettsidene og avisene er avhengig av godt innhold, at du kan levere til riktig tid og ikke minst at de kjenner deg og dine arbeidsmåter. Ved å starte som frilansjournalist får du bevist alt dette uten at de er redd for å ansette "feil" journalist. 

2. Du kan jobbe hvor du vil, og bli kjent med dine egne ønsker. Da jeg startet opp var jeg helt sikker på at det jeg ville skrive om var foreldrerollen. Jeg skulle i alle fall ikke skrive om helseproblemer, og i alle fall ikke businessrelaterte artikler. Veeeel.. Nå skriver jeg en hel masse for både Klikk Helse og Ledernytt - og elsker det. Tenk om jeg ikke hadde tenkt "greit, jeg gir det et forsøk". Jeg ville ha gått glipp av to av mine desidert beste arbeidsplasser, og ikke minst to av mine favorittområder. Det er så vanvittig gøy å tenke på at jeg kan skrive om absolutt alt mellom himmel og jord! Det er rett og slett gull verdt å teste seg selv på ulike områder før man til slutt lander på det man syns er aller morsomst å skrive om. 

3. Du kan starte forsiktig. Du trenger på ingen måte å slutte i jobben du allerede har, droppe studier eller kutte ned så mye på fritiden din - ikke om du ikke selv ønsker det. Du kan starte så forsiktig som du bare vil; én artikkel i uken, måneden, året eller tiåret - det er det du selv som bestemmer. Det kan være skummelt å hoppe rett i ukjent farvann, så tryggheten i at livet ditt kan fortsette på akkurat samme måte som før samtidig som du tester ut om journalistikk er noe for deg, er veldig god å ha - selv om jeg ikke kan tenke meg at noen skal kunne si at dette ikke var noe for dem, haha. Det er jo verdens beste jobb! 

4. Du står ofte først i køen når det er en ny ansettelse på gang. Det er ikke ofte magasiner, aviser eller nettsider utlyser ledige stillinger som fast journalist, men når det skjer kan det uten tvil være en stor fordel at du har skrevet for dem tidligere. Da kjenner de deg og din skrivestil, og vet hva du er god for i forhold til å både komme på saker å skrive om, levering i forhold til deadline og ikke minst kvaliteten på stoffet du leverer. Så, om du ønsker fast ansettelse på sikt kan det uten tvil være lurt å starte som frilansjournalist hos de redaksjonene du kunne tenke deg å bli fast ved. 

5. Du kan jobbe hvor du vil og når du vil. Om jeg ønsker å gå en lang tur med hundene klokka to, eller om jeg vil tilbringe fire uker i Thailand, er helt opp til meg. Jeg bestemmer når jeg skal jobbe, hvor mye jeg vil jobbe, hvor mye jeg vil tjene og hvor jeg ønsker å jobbe fra. Utenom jobben i lokalavisen kan jeg ta med meg jobben til hvor som helst i hele verden - omtrent. Det er også ubegripelig deilig å kunne slenge seg med på spontanturer på shopping eller til kafé, eller catche up med en venninne som tilfeldigvis er i byen, helt uten stress. Jeg kan bare ta igjen den tapte arbeidstiden senere - no big deal. 

 

Jeg kunne ha fortsatt i en hel evighet, men du skjønner poenget. Selv om det for mange er en drøm å kunne bli fast ansatt, er frilanstilværelsen uten tvil en god fot innenfor hos de redaksjonene du drømmer om å jobbe for. For ikke å snakke om at du kan bygge deg opp en akkurat så variert og innholdsrik portefølje du bare vil, og at du viser enorm stå på-vilje dersom du kan skryte av å ha klart deg godt som frilansjournalist når du omsider sitter ansikt til ansikt med drømmesjefen i et jobbintervju. 

Vil DU lære å bli frilansjournalist? Jeg har skrevet en e-bok som i seg selv inneholder absolutt alt du trenger å vite for å starte opp livet som skribent - enten deltid, eller fulltid. Du trenger ingen utdannelse for å bli journalist - det holder rett og slett å bestemme deg for å bli det. Ja, også hjelper det litt å si det høyt også. "Jeg er journalist". Kiler det litt i magen? E-boken min kan kjøpes her: Starte opp som frilansjournalist
 

#jobb #ledigjobb #personlig #arbeid #yrke #utdanning #utdannelse #skribent #skrive #blogg #blogger #blijournalist #frilansjournalist #journalist #journalistikk #leveavåskrive #drømmejobben #forfatter #ebok #ebøker 

RAQ


Er du ikke sammen med faren til datteren din? 
Nei, jeg ble singel i oktober i fjor etter over 4,5 år sammen med ham. Vi er gode venner, da :-) 

Er du feminist? 
Nei, det vil jeg ikke påstå at jeg er. 

Vil du ha flere barn?
Det ønsker jeg ikke å ta stilling til akkurat nå. Jeg vil heller finne en mann som har barn fra før, haha. 

Kunne du selv tenke deg å donere egg? 
Jeg tror ikke at jeg hadde vært den beste kandidaten med tanke på fortiden med spiseforstyrrelser og det at kroppen fremdeles ikke fungerer 100% som den skal på den fronten, så det har jeg helt ærlig ikke tenkt over i så veldig stor grad. Men, jeg er ganske sikker på at jeg ville ha gjort det. Det viktigste for meg i denne debatten er ikke at flest mulig skal donere egg (eller sperm for den saks skyld), men at det i det minste skal være et tilbud for de som ønsker å både donere bort og ta imot. Det er også viktig med likestilling på dette området. 

Har du noen i kikkerten nå? 
Ikke kikkert, men teleskop kanskje? Haha. 

Hva gjør du når du skal slappe av?
Da setter jeg på en serie eller en film, og heller Pepsi Max i glasset. Er jeg alene finner jeg også ofte på å kjøre en tur uten mål og mening. 

Hva er den jobben du ikke snakker om? 
Det er en jobb i kommunen, og har ingenting med journalistikk å gjøre. Mer enn det tenker jeg at jeg holder for meg selv :-) 

Savner du å være gravid? 
Nei, ikke i det hele tatt. 

Eier du leiligheten alene? 
Ja. 

Hvilke raser er hundene dine? Er de renraset? 
Dias er en Staffordshire Bull Terrier, og Aqua er Chihuahua. Begge er renrasede, ja. 

Om du skulle hatt en hund til, hvilken rase skulle det ha vært? 
Dobermann eller Rottweiler. 


#raq #spørsmålogsvar #hverdag #hund #hunder #gravid #svangerskap #svarpåspørsmål #jobb #arbeid #personlig

Pinglepus


Jeg vet at jeg gnåler om sommer, sol og badetemperaturer hele tiden, men åh - det er jo så koselig når det stormer litt utenfor også. At jeg innerst inne er en liten pinglepus som helst skulle ha krøpet inn i en eller annen armkrok når været oppfører seg på denne måten, kan vi imidlertid hoppe elegant over. Ehe. Det spørs om det ikke må bli et firbent familiemedlem nummer tre på oss snart, så jeg kanskje kan føle meg hakket tryggere, haha. 

Vel, skjønt er det i alle fall. Jeg har stått på på jobbfronten i hele dag, før ettermiddagen kom snikende og jeg fikk hentet både lillebror og Sienna hjem til middagstider. Det er så fint å kunne lage middag for flere enn bare én og en halv, iblant. Hihi! Nå skal jeg fortsette arbeidet før Bloggerne og Luksusfellen skal snurres over skjermen. Jeg har blitt så flink til å ta meg tid til å slappe av litt mellom slagene nå, det er virkelig ikke verst til meg å være. Tidligere jobbet jeg hvert eneste ledige sekund av dagen, så der har det definitivt vært stor fremgang den siste tiden. Hører jeg applaus? 



En annen ting verdt å skåle i Pepsi Max for, må være min store forbedring på sosialiseringsfronten. Jeg skulle på et jobboppdrag i Volda helgen som var, så siden det klaffet med pappanatt for Sienna pakket jeg like gjerne med meg både hunder og rettetang og tok turen til min beste venninne, Linn♥ Det slår aldri feil, så jeg gleder meg allerede til neste gang muligheten byr seg. 

Jeg håper at dere alle har hatt en like fin og produktiv tirsdag som meg :-) 
 

#hverdag #venner #jobb #arbeid #journalist #forfatter #skriving 

Eggdonasjon - å tukle med naturen?


Jeg leser (selvfølgelig) Pilotfrues blogg fast. Det å få følge henne langs veien mot målet - å bli mamma - er både rørende og vakkert, samtidig som det gjør meg vondt lang inn i hjerteroten når ikke alt går som det skal. Jeg har grått av både frustrasjon og lykke på hennes vegne, og føler meg vel en smule snodig som tar så på vei for en total fremmeds lykke og ulykke. I alle fall; for øyeblikket diskuteres temaet eggdonasjon for fulle seil. Ikke at jeg helt kan begripe hvorfor; det burde i mine øyne ikke ha vært en debatt overhodet. 


Jeg fortjente å bli gravid kun av den enkle grunn at jeg klarte å lage barnet selv. Så det, så. Flaks? Næh. God mamma, heter det. Så klart. 

La oss ta argument for argument, og mine motsvar til disse først som sist: 

1. Det er mer smertefullt og omfattende å donere egg enn sperm. 
Ja, det er dessverre slik at det er hakket enklere for menn å donere sperm, enn det er for kvinner å donere egg. Likevel er ikke dette et godt nok argument for meg. Det kan være smertefullt og ubehagelig, men det er ikke farlig. Enhver kvinne som ønsker å donere egg bør selvsagt bli nøye informert om både uttaket, smertene, ubehagene og eventuelle andre reaksjoner eller "bivirkninger". Så sant kvinnen er godt nok opplyst om dette, bør det uten tvil være hennes valg. Mange av oss ville ha ofret "litt" (legg merke til anførselstegn her) smerte for å kunne hjelpe et medmenneske mot drømmen likevel. 

2. Barn har rett til å få vite sitt opphav. 
Ja, det er for så vidt sant. Jeg skal ikke legge meg bort i hvorvidt reglementet for at barn selv skal få vite om sitt opphav er godt nok eller ei, men igjen - det er da ingen forskjell på å vite hvem din biologiske "mor" er, som å få vite hvem spermdonoren er? Uten at jeg har satt meg så godt inn i dette, mener jeg på at de fleste barn har rett på å få vite hvem sæddonoren er så snart de har bikket 18. Reglementet for eggdonasjon bør være det samme som for sæddonasjon. 

3. Hva med innavl? 
Ja, hva med det? Det går da for det samme om innavlen skjer via biologisk far, eller biologisk mor? Ergo, ikke et argument så lenge man ønsker at sæddonering skal være lovlig. Hvorvidt det bør være oversikter styrt av det offentlige her, blir en helt annen debatt. 

4. Det er utradisjonelt. 
Vi lever i 2017. Vi har barn med skilte foreldre, "mine og dine" og foreldre med barn med flere partnere enn det var gjennomsnittlig å overhodet ligge med for "noen år" tilbake. Vi har homofile foreldre, steforeldre, transforeldre, fosterforeldre og beredskapshjem. Vi har adopterte barn fra både øst og vest, og vi har avlastningshjem og besøkshjem. Jeg er ganske sikker på at det "utradisjonelle" nå er temmelig tradisjonelt likevel, altså. Jeg syns langt mer synd på de barna som oppdras til å tenke at A4 er eneste livsvei, for å si det mildt.. 

5. Det er ikke Guds vilje. 
For de som måtte mene at det ikke er Guds vilje å gi denne kvinnen barn; er det da Guds vilje at så mange skal gå ulykkelige fordi de aldri vil kunne oppleve noe så magisk som et svangerskap? Da er det kanskje ikke Guds vilje med adopsjon, heller? Er det da Guds vilje at så mange uegnede omsorgspersoner blir foreldre? Og, om det ikke er Guds vilje - hvorfor blir de fleste kvinner utstyrt med langt, langt, langt flere egg enn vi noensinne vil kunne produsere barn av? Hvorfor er det da overhodet mulig med egguttak om det ikke er Guds vilje at mennesker kan hjelpe sine medmennesker? Jeg skal ikke begynne med mitt syn på religion; jeg bare spør. 

6. De kan jo bare adoptere. 
For det første; bare adoptere? Da har du ikke satt deg så fryktelig godt inn i denne prosessen, for å si det enkelt. Dessuten omfatter drømmen om barn også ofte drømmen om et svangerskap og det å få bære frem dette barnet selv. For min del var det svært ønskelig, og selv om jeg på alle tenkelige vis ville ha elsket et adoptivbarn like høyt, var det nettopp det som var drømmen min: Å kunne gå gravid, bære frem og føde mitt første barn. Om jeg overhodet får flere barn i fremtiden vil det ikke spille noen rolle for meg om jeg har født dem selv, adoptert dem eller stolt kan presentere meg selv som bonusmamma. Men; drømmen for mitt førstefødte barn var nettopp det å kunne få bære henne frem selv. 


Jeg blir så innmari lei av å tenke på at dette overhodet er en diskusjon. Selvfølgelig skal ingen kunne tvinges til å donere verken det ene eller det andre, og jeg har full respekt og forståelse for de som føler at de selv ikke kunne ha gjort det. Selvsagt skal man få bestemme over sin egen kropp og sette sine egne grenser - og nettopp derfor mener jeg at de som ønsker det, skal få lov til å donere egg. Jeg finner i alle fall ingen fornuftige argument imot dette som en generell debatt - gjør du? 
 

#gravid #eggdonasjon #spermdonasjon #bligravid #prøvere #prøverør #ivf #prøverørsbehandling #prøvetid #pilotfrue #personlig #helse

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017


Lizbeth Osnes, 25 år, Langevåg. Jeg blogger om min hverdag som alenemamma, journalist og forfatter. Følg meg gjerne! :-) Jeg er av den oppfatning at alle har en historie å fortelle - mange av oss har til og med mange. Har DU opplevd noe spesielt? Funnet kjærligheten på en unik måte? Kommet deg gjennom noe du aldri ville tro du skulle overleve? Har du funnet redning i noe helt spesielt? Vil DU komme på trykk i et av Norges aviser, magasin eller nettsider? Jeg er alltid på jakt etter spennende historier, så send gjerne en epost til frilansjournalist@lizbethosnes.com, så ser vi om vi får til noe gøy :-)

For kontakt:
Frilansjournalist@lizbethosnes.com Blogglisten Norske blogger
leser denne bloggen nå!










gratisdesign av Tonjemt



hits