Nostalgisk, vemodig og lykkelig på samme tid

Følelsen jeg sitter med akkurat nå, kan ikke beskrives som annet enn veldig merkelig. For aller siste gang, sitter jeg i denne sofaen i denne leiligheten. Min leilighet, mitt hjem i snart åtte år. Siennas første hjem. Hjemmet hvor hunden min, Poppy, tilbragte sitt siste år og sine siste måneder. Hjemmet der jeg vokste opp fra ungdom til voksen. Hjemmet hvor jeg lærte å lage middag uten hjelp av Toro. Hjemmet der jeg for første gang rørte et sikringsskap, og satt på en oppvaskmaskin.

Med to soverom, ett lite bad og et vaskerom du ikke kan oppholde deg sammen med noen i uten at det bryter med alle slags intimsoner, er det for liten plass her. Snart er vi fire mennesker. Ja, og tre hunder, da. Det er selvfølgelig altfor lite. Ikke trives vi med naboer så tett på oss heller, med unntak av den ene – som jeg gråter bare av tanken på å miste som nærmeste nabo, til tross for at dette året har vært så rart at jeg knapt har tilbragt tid med henne.

Jeg er glad i denne leiligheten, jeg. 

Men, likevel. Dette er hjemmet mitt. Min trygge base. Mitt største, overfladiske, materielle bevis på at jeg har utrettet noe. Lykkes. Jeg kjøpte mitt første hjem som 21-åring, det i seg selv er godt gjort. Kanskje mest fordi jeg er skråsikker på at alle som kjente meg bare året før, ville ha vært sikker på at det aldri kom til å skje i det hele tatt.

Denne leiligheten har ergret meg på så mange måter; ikke før jeg møtte Håvard har jeg hatt muligheten, eller rettere sagt kunnskapen, til å gjøre den om til min egen. Stilen har vært feil for meg, løsningene også. De siste årene har den sakte, men sikkert, blitt min på ordentlig. Mine farger, min stil. Og nå skal den etter hvert få nye eiere, med sin egen stil og sin egen smak… Det føles jo så feil. Det er jo mitt.

På samme tid er jeg selvsagt overlykkelig over å ha kjøpt det jeg oppriktig mener er et helt fantastisk nydelig hus, sammen med mannen i mitt liv. Tenk, det er der mine barn for alvor skal vokse opp. Det er huset som vil bli deres ordentlige barndomshjem, det de for alltid kan kalle “hjemme”, slik jeg kaller mamma og pappas hus på Vigra for “hjem”. Tanken er så fin, rett fortryllende. Men akkurat nå, akkurat nå gjør det litt vondt. Men, bare litt.

Basketball-smugleren

Oi, nå skulle jeg til å skrive “God morgen!” da jeg innså at klokken faktisk bikker tre om ettermiddagen i hvert øyeblikk… Timene har fløyet fra meg i dag, det er helt sikkert. Jeg har ikke gjort annet enn å ha kontordag hele dagen; jeg har nemlig en prosjektstilling som går ut på nyttårsaften, så nå jobbes det iherdig med å få alt på plass til den eller de som skal overta arbeidsoppgavene mine det nye året.

Hva jeg selv skal gjøre når det ringes inn til 2021 er skummelt nok fortsatt uvisst… Jeg er nemlig ikke helt sikker på at det skal bli så lett å få ny, fast jobb nå som det ser ut som om jeg smugler med meg en basketball under genseren. Men; sorgene tas selvsagt ikke på forskudd – jeg elsker jo å arbeide for meg selv på frilansbasis også, så selv om jeg kommer til å savne det å ha kolleger å sparre med, lider jeg overhodet ingen nød. Alt ordner seg!

Nå skal jeg straks runde av jobb for dagen, lufte hundene en liten tur og komme meg av gårde til stallen og verdens beste hest. Jeg er usikker på hva vi skal trene i dag, men morsomt og slitsomt blir det helt sikkert. Jeg har egentlig litt lyst på en lang ridetur, også.. Det er jo så innmari fint vær for tiden; mange varmegrader og ingen tegn til verken vind eller regn. Ikke at jeg ikke hadde foretrukket masse snø fremfor vår i desember, men når det først er situasjonen kan man like gjerne nye det, tenker jeg.

Ha en riktig så fin søndag, enten du jobber, er på ridetur eller fyller dagen med noe helt annet enn det jeg gjør!

3,2,1 – Vi blir 4!

Woooow, den følelsen av å klikke seg inn hit igjen! Dette føles helt merkelig, det må jeg si. Men; jeg har selvfølgelig en god grunn til å logge meg inn igjen: Jeg er nemlig gravid!♥ Selv om bloggen min fra da jeg gikk gravid med Sienna er et tilbakelagt kapittel og slettet fra det O’store Internett, har jeg alt lagret på harddisk den dag i dag, og det er så innmari koselig å se tilbake på! Jeg hadde nok angret dersom jeg ikke gjorde noe lignende denne gangen, bare at jeg nå ikke skal sitte igjen med følelsen av å måtte skjerme meg fra… meg selv, og dermed slette alt igjen, haha. Nei, dette blir gøy altså!

Hovedfokuset her inne vil selvfølgelig bli den lille skatten som vokser og trives i magen min, men også alt annet som skjer rundt meg og oss i tiden fremover. Det skjer mye spennende, og da er det klart at det må dokumenteres i ekte 2007-stil 😉 Noe annet hadde jo vært for ulikt meg.

Til våren skjer det altså; vi blir en familie på fire (tobeinte)! Det skal bli så innmari fint, det♥

Nå; biffsnadder, fløtegratinerte poteter, Pepsi Max og oppussingsprogram på TV 😉 Fortsettelse følger… Hoho!

Han er en stjerne

Det tok sin tid, men nå har jeg endelig funnet et redigeringsprogram jeg trives med. Det var mildt sagt sårt etterlengtet etter en altfor lang stund uten! Nå bobler det endelig over av inspirasjon, så hva annet kan jeg gjøre enn å la den utfolde seg? Nå tar jeg en liten pause fra hjemmekontoret, der planlegging av den kommende uken står i fokus. Jeg har heldigvis litt å gjøre selv om jeg definitivt ikke klarer å fylle arbeidsdagen hundre prosent på grunn av Covid19, så det føles godt. Jeg er utvilsomt blant de heldige i denne situasjonen.

Nå må jeg faktisk benytte anledningen og også denne plattformen til å skryte av den fantastiske hesten min. Altså.. 25 år?! Jeg kunne aldri ha gjettet det. Han er en stjerne, en som gjør alt for rytteren og ikke minst en fryd å lære både av og med. Jeg er så ubeskrivelig heldig som har akkurat Pedro i mitt eie, han er virkelig et vidunder av en hest. Nå om dagen bytter vi på å ri på turer, trene dressur (løsgjørende og styrkegivende øvelser) og å rett og slett bare kose oss skikkelig sammen. Tenk at jeg har klart meg uten egen hest i så mange år? Jeg håper at jeg aldri trenger å leve uten en stor, firbent venn igjen i mitt liv. Dette er jo meg.

Kan du tro at dette er den samme hesten som jeg viste bilder av i forrige innlegg? Han har fått veterinærbehandling og påbegynt opptrening, i tillegg til sammensatt og skreddersydd ernæring. Pelsen er skinnende blank, all flått og klumper i huden er borte og hesten ser generelt 20 år yngre ut. Jeg gleder meg så innmari til fortsettelsen!

Ettersom jeg har kveldsfóring i dag og hadde en nokså hard dressurøkt i dag, er det Sienna som skal få æren av å ri ham i dag. Men, det blir senere. Nå venter det først enda mer hjemmekontor, forhåpentligvis et jobboppdrag og middagslaging før vi suser avgårde mot vårt hjem nummer to; stallen.

Jeg savner det

Det stopper litt opp, nå som jeg skal skrive igjen etter så lang tid uten. Men, jeg har savnet det. For mye til å la være, selv om jeg er enig i at andre plattformer har tatt over der blogging omsider blir nødt til å slippe.

Alt er så annerledes enn det var sist jeg logget meg inn for å skrive noen ord her inne, både i verden generelt og ikke minst i livet mitt. At hverdagen er fjern, rar og surrealistisk har vi alle fått med oss, det trenger jeg ikke å gå inn på en gang. Her i hus har det nemlig også blitt noen store forandringer, selv foruten Covid19 og alt den har bragt med seg av hjemmeskole (så koselig!) og en usikker situasjon.

For øyeblikket myser jeg altså mot skjermen, og ser knapt nok hva jeg selv skriver. Jeg har operert øyelokkene, vel å merke fordi henget i dem begynte å forstyrre synet mitt (før konklusjoner trekkes), så akkurat nå verken ser eller føler jeg meg særlig oppegående. Det gjør ikke vondt, men sårene gror og det klør så innmari. I tillegg er jeg plastret, og den tapen gjør at områdene føles stram og rar. Heldigvis er det ikke lenge jeg trenger å ha det slik; på mandag er det tid for kontroll, og da ryker også både plasteret og stingene. Jeg gleder meg skikkelig til å se resultatet, det er ikke akkurat negativt at jeg forhåpentligvis ender opp med å se litt mer våken ut, samtidig som jeg får bedre syn.

Ellers? Tja… Jeg har fått meg hest igjen! Min helt egen hest, som jeg selvfølgelig deler på med Sienna 😉 Jeg har overtatt en 25 år gammel kaldblods/araber-blanding, som virkelig er sprek som få. Jeg, og alle andre som møter ham, glemmer alderen med én gang. Han er en drøm av en hest som jeg gleder meg til å storkose meg med i forhåpentligvis mange år fremover. Vi er allerede godt i gang, og jeg kunne helt enkelt ikke ha bedt om en bedre hest enn fineste Pedro. Jeg er så heldig! Opp i alt som skjer nå, både med situasjonen vi alle er i og ikke minst mye vondt på privaten, er det innmari deilig å ha så fine lyspunkt i livet. Takk og lov for at jeg har det.

Så, dagene mine består av jobb (så mye det går an å få til i disse tider, i hvert fall), turer og stallen – akkurat som jeg liker det! Det er litt rart å ikke ha Sienna sammen med meg hvert sekund av døgnet lenger, men jeg tror det er greit for alle parter med skolestart igjen nå. Jeg er for all del bekymret, men jeg har bestemt meg for å verken vise det eller la det overta tankene mine for mye. Vi må stole på myndighetene, selv om den gnagende uroen forteller meg at det åpnes opp av økonomiske årsaker, og ikke fordi vi faktisk har grunn til å føle oss trygge… Jeg krysser fingrene for at det verste er over nå, og at vi kan gå en trygg og frisk fremtid i møte, alle sammen.

Unntakstilstand

Jeg har sannsynligvis godt av det, men en hel dag uten å en gang ha vært på butikken føles skikkelig rart.. Da vet man at man bør legge om stilen litt ellers også. Vi har hatt “skolegøy” (okei, sier jeg “hurra for iPad i skolen”) i dag, og friminuttet gikk til en herlig dag i skogen sammen med min kjære nabo og venninne, før vi fortsatte med vårt innendørs. Vi er jo ikke vant med å ha så rolige dager som det vi står ovenfor nå, så det er allerede en liten prøvelse.. “Vi får gjøre det når tredje verdenskrig er over”, som Sienna så fint sier 😉 Hun spøker om det og tar det hele med ro. Heldigvis, det er vi voksne som skal ta oss av bekymringene.

Hva helgen vår skal bestå av, aner jeg imidlertid ikke. På den ene siden vil jeg alt mulig, men på den andre er jeg livredd for å potensielt smitte noen. Man vet jo ikke om man er syk før symptomene er der, og hvordan vet man om man har en uskyldig forkjølelse, eller skrekkens virus? Mest sannsynlig holder vi oss bare hjemme i helgen, og venter på ytterligere informasjon.

Fremover skal jeg få gjort unna mest mulig jobb, og Sienna har fri tilgang til alle husets skjermer. Nesten, i hvert fall. Jeg får dra frem igjen hjemmemammaen i meg, den som aktiviserte henne dag ut og dag inn frem til hun startet i barnehagen som treåring. Det skal bli litt fint også, så lenge alle våre holder seg friske igjennom dette.

I helgen skal det jobbes med tre saker, så jeg får hendene fulle. Litt skole må jeg også klare å prioritere, selv om hodet er helt andre steder for tiden. Vi finner ut av det! Jeg håper at dere alle gjør så godt dere kan for å være en del av et medmenneskelig samfunn, som står sammen fra hverandre for å bekjempe spredningen av viruset. Ta vare på hverandre.

Tilbake til hverdagen – med solkysset hud

Selv om det var ekstremt deilig å nyte noen herlige dager i Spania i vinterferien, må jeg innrømme at det føles ganske godt å være hjemme igjen med hunder, jobb og rutiner igjen også. Vi har hatt noen hektiske dager med å få fikset opp i litt krøll, men nå er alt endelig på plass – og jammen ble det noen fine dager uten så altfor mye på agendaen, også. Ettersom vi tok med oss foreldrene mine i tillegg til at en kollega av Håvard og hans datter dro på tur samtidig, ble det en skikkelig vinterferie der vi klarte å legge fra oss alt som måtte ordnes opp i, med jevne mellomrom.

Deilig mat, stekende sol, shopping, interiørjakt og enda mer mat er beskrivende stikkord for uken som gikk. Det mest fantastiske med det hele må nesten være at vi ikke hadde med oss annet enn det vi shoppet av klær og gaver ment for Norge, tilbake. Jeg er jo så vant med at det å komme hjem fra ferie betyr å ha en hel haug av skittentøy å ta meg av i ukevis etterpå, men ikke denne gangen. Om jeg har tvilt på hvor riktig det var å kjøpe ferieleilighet før, gjør jeg ikke det nå lenger. Fy søren, så deilig å være “hjemme” med alt sitt rundt seg, i det magiske “sydenland”.

Et par snapshots fra de utfluktene vi rakk, irriterende nok har jeg mest videoer av turen vår. Jeg har knipset ett par bilder av leiligheten også, som jeg tenkte å dele med dere litt senere. Jeg hadde jo store planer om å ta skikkelig flotte – og mange – bilder, men det ble fort med tanken da ikke alle håndklærne var tørket dagen før avreise (som for øvrig var midt på natten) og som dermed måtte slenges over alle stolrygger som fantes. Det får bli neste gang!

I dag skal jeg gjøre mitt for å få tid til noen minutter i solarium.. 😉

Reisefeber – oppussing av ferieleilighet!

Jeg våger egentlig ikke å en gang tenke tanken, men for å hviske det ut; jeg føler meg mye bedre i dag enn det jeg har gjort på lenge. Halsen kjennes ikke lenger ut som piggtråd, jeg har ikke hatt feber i natt (så vidt jeg vet) og hosten fører meg ikke halvveis inn i døden (hver eneste gang, i hvert fall). Ååhh, for en lykkens dag! Jeg fortsetter å presse i meg antibiotika, og “skyller ned” med en sjokoladebit etter hver gang, da. Forhåpentligvis blir flyturen i morgen langt mer behagelig enn det jeg har fryktet at den skulle bli!

I dag har jeg hjemmekontor på planen, som vanlig, før vi skal spise middag hos familie senere i dag. Ja, og pakke! Jeg begynner å kjenne at det kribler i hele kroppen, selv om akkurat denne reisen var en nødvendighet av andre årsaker. Vi skal kose oss likevel altså, innimellom møter og sannsynligvis en del frustrasjon. Tenk at det klaffet så fint at mamma og pappa også kunne bli med♥

Okei, nå gleder jeg meg til sol og varme etter denne collagen fra en tidligere tur ned dit… Ja, også gleder jeg meg så innmari til å ta FØR-bilder av leiligheten til dere!

I kjent stil har jeg selvfølgelig store planer om oppussing, og selv om det logisk nok må skje litt etter litt, så skal jeg dele prosessen med dere helt fra starten av. Jeg er så innmari glad i den stilen jeg har her hjemme, men vurderer å gå for noe fullstendig annet i leiligheten i Spania.. Hva med å kjøre skikkelig hyttestil? Eller, det er vel det som er der fra før av, haha. Kanskje skikkelig knæsj-farger over alt? Eller en maritim stil? Vi har pakket med oss sengetøy og håndklær som går i alle slags nyanser av blått og knæsj, men det kan jo alltids byttes ut. Nå var det mest bare for å ha med noe som ingen andre allerede har sovet i i varmen. Ææh, nei, dette skal bli gøy! Og slitsomt, men mest gøy.

Oversvømmelser og overanstrengelser

Svosj, og der hadde klokken blitt tre allerede. Jeg har hatt en sløv dag med hjemmekontor hittil, men jeg har fått gjort unna en hel del som vil gagne meg med å gjøre dagene fremover ti hakk mer produktive, så sånn sett er jeg fornøyd med innsatsen likevel. At den klokken kan gå sent frem til de fleste går fra kontoret, skal jeg ikke legge skjul på at jeg har et aldri så lite ønske om.

Om det er sykdommen i seg selv eller alle medisinene jeg tar for å få bukt med bakteriene som ser på kroppen min som en herskapelig villa vet jeg ikke, men jeg er i alle fall ekstremt trøtt. Da går ting i sakte film, men det er tross alt bedre enn å ligge langflat på sofaen i en uke eller to – slik jeg kanskje burde.

Slenger med et par bilder fra sist jeg følte meg relativt oppegående; festen til pappa, som jeg er så innmari glad for at jeg klarte å gjennomføre med glans. De siste dagene har jeg ikke orket å verken smile, prate eller kle på meg stort, haha. I går var jeg riktignok så drittlei av å ikke ha energi til noe annet enn jobb, så jeg startet dagen med å vaske hele leiligheten etter at første arbeidsøkt var unnagjort. Etter den, ett møte og tre timers sløving på sofaen, tvang jeg med meg kjæresten på tidenes kjøretur midt på natten. Målet med det? Studere havet. Jeg stoppet innom alle kaier i nærområdet, før vi til slutt tok turen til byen for å se oversvømmelsene der. Det er jo helt hinsides hvor høyt vannet var! Det var faktisk ganske interessant, og litt romlemantisk i mine særdeles merkelige øyne, å tusle rundt i Ålesunds gater som for én gangs skyld var full av folkemylder en natt til tirsdag. Det var i alle fall femten ganger mer spennende enn å glane i skjermen, slik de siste dagene i all hovedsak har gått med til.

Det er ingen tvil om at jeg overanstrengte meg en smule i går, så i dag skal jeg ta det med ro. Så godt det lar seg gjøre, i alle fall.

Lungebetennelse og streptokokker

Om jeg skal ta det mer med ro neste gang jeg ligger nede med influensa? Gjett om! Jeg begynte å føle meg litt bedre i forrige uke, men på lørdag var det som om noe smalt i kroppen min. Jeg mistet stemmen fullstendig (jeg er så vidt i stand til å hviske) og ubehaget sluttet ikke å øke på. Jeg, som aldri tar turen til legen for min egen del, dro rett til legevakta midt i et jobboppdrag. Der fikk jeg påvist det jeg nettopp hadde sagt til Håvard at jeg mistenkte; streptokokker og lungebetennelse.

Fy søren, så vondt jeg har det – og herlighet så synd jeg syns i meg selv. Det er min egen feil selvfølgelig; med full jobb, masse oppdrag utendørs, tre hunder som ikke skal lide noen nød og mange turer til byen for å arrangere tidenes overraskelsesfest til pappaen min (som takk og lov ble en stor suksess!), har jeg definitivt ikke latt kroppen min hvile ut godt nok.

Jeg orker ikke noen sykemelding nå heller (.. neida, så…), men det blir hjemmekontor på meg fremover før vi setter snuten mot Spania og ferieparadiset vårt der på fredag. Det har oppstått en situasjon som gjør at vi må ta turen dit, og etter litt tanker rundt det hele fant vi ut at vi like gjerne bestilte fem flybilletter og tar med oss både mamma og pappa på tur, sammen med oss tre. Som jeg gleder meg!

Jeg har mye jobb på planen fremover, men dette er i all hovedsak ting som kan tas over epost og telefon (når jeg omsider får stemmen min tilbake), så jeg er helt sikker på at det skal gå fint. Altså; det gjør meg virkelig ingenting å ha “hjemmekontor” fra vår lille perle i Spania. Sienna kommer nok ikke til å merke at jeg jobber i noen timer, med både besteforeldre og verdens beste stepappa tilstede heller, så det kunne ikke ha passet bedre at vi tar oss en familietur i samme slengen. Forhåpentligvis rekker jeg å bli så godt som frisk før avreise, fingers crossed! Jeg har begynt på tidenes antibiotikakur, så jeg er positivt innstilt, enn så lenge.