Dette innlegget har jeg skrevet på i to timer allerede. Jeg følger opp en alvorlig sak på jobb, så i dag blir det ikke mye tid til annet enn å sitte foran laptop’en frem til ettermiddagen. Mellom møter og telefonsamtaler skal jeg få vasket over gulvene – det får stå som dagens eneste mål utenom arbeid på dagtid og et møte i kveld, etterfulgt av et spennende webinar. Snøen daler ned der ute, så med mindre minstesjefen bestemmer seg for at vi skal komme oss ut senere, koste hva det koste vil, ser jeg for meg en koselig innedag med plastelina og tegning som viktige saker på agendaen når laptop’en omsider kan klappes sammen til fordel for familietid og kos.
Jeg må prøve å få drodlet litt mer rundt et av skriveprosjektene mine også en eller annen gang i løpet av kvelden, men akkurat nå står jeg helt fast. Jeg aner ikke hvor veien skal gå videre med manuskriptet, det har liksom stanset helt opp og hvert eneste ord ser malplassert og rart ut. Det er nokså typisk nå som prosjektet kan sies å være halvferdig, men irriterende er det likevel. Jeg vil bare bli ferdig og få levert til forlag før jeg blir pysete og lar det hele ligge.
Jeg merker allerede hvor mye enklere det er å ta fatt på arbeidsoppgavene mine når jeg har slike små avbrekk som dette, der ordene faller av seg selv uten tanker om at noen i det hele tatt skal lese det, annet enn førti år gamle meg som ser tilbake på tiden hvor jeg kombinerte rollene som karrierekvinne og hjemmeværende mor, haha.
Nå: En aldri så liten lunsjpause før jeg tar fatt på neste telefonsamtale. Minstesjefen har bestemt at vi skal spise lunsjen vår i sofaen, så da skal vel morgendagen brukes til sofarens og flekkfjerning. Jaja, det kunne ha vært verre.
Aaiai, det føles ut som om denne dagen har vart i minst førti timer. Fremdeles er ikke arbeidsdagen helt over, slik er det når det skjer grusomme ulykker til havs… Det er alltid like fælt å publisere slike nyheter. Hugget i magen hver gang det skjer noe til havs kommer jeg nok aldri til å venne meg til, særlig ikke når jeg har så mange jeg er glad i der ute.
Bortsett fra jobb (og en utrolig koselig kjøretur dit – det ser ut til at jeg har klart å konvertere en skikkelig flink skribent til å bli journalist) klarte vi å utnytte de få timene med oppholdsvær til å ta turen ut i frisk – og kald – luft før vinden og snøen overtok for all glede. Det å komme seg litt ut i dagslys er så utrolig viktig for absolutt alt, merker jeg. Et av nyttårsforsettene mine for 2023 var nettopp det å være mye ute. Det føler jeg at vi har klart nokså greit, til tross for at været ikke alltid har spilt på vår side. Det er ikke fullt så gøy for en liten tass å skulle hanskes med kraftig vind, men utenom de mest stormfulle dagene har vi jevnt over vært nokså aktive utendørs. Det vil si; han har vært aktiv og jeg har løpt etter… Det blir litt trim for meg også, til tross for at vogn på tur ser ut til å stort sett være et tilbakelagt kapittel.
Det er virkelig helt magisk å få oppleve verden gjennom et lite barns øyne. Tenk at jeg er så heldig som får følge to barn i så ulik alder, slik bare en mamma kan… Tiden hjemme med Sienna før hun begynte i barnehage som treåring var vidunderlig, et valg jeg aldri har angret på. Storm blir ikke fullt så stor før det er hans tur til å tre inn i barnehagens verden, men jeg setter ufattelig stor pris på de årene vi får hjemme sammen før vi går inn i en helt ny hverdag.
Tenk så magisk naturen er for disse små øynene som ser begeistret på alt fra en bortgjemt og forfallen traktor, til små bekker av vann i grøftene. Det kribler i hele kroppen min av glede når jeg ser fascinasjonen og lykken han får av disse eventyrene våre. Det er hverdagslykke på sitt aller, aller beste.
Nå er det ikke lenge før jeg gjør som barna og finner senga. Dagen har som sagt vært innmari lang, og morgendagen ser ikke ut til å bli særlig mye roligere. “Helt om dagen, helt om natten” var kanskje slagordet mitt en gang i tiden, men nå er det for lengst byttet ut med “sov når du kan”, haha. Nye eventyr venter heldigvis i morgen♥ Hele uken er stappfull av intervjuer, skriving, møter – og vippetime, ridetime og familieselskap. Helt ypperlig, med andre ord!
Så innmari rart dette er. Jeg skal forsøke å ikke nevne det i hvert eneste innlegg fremover, men altså… Det er nokså spesielt. Uansett; nå har jeg nylig klikket meg ut av dagens første møte, og er godt i gang med arbeidsdagen, som i dag blir nokså hektisk.
I dag skal det skrives en sak til Skipsrevyen.no, også skal jeg få gjort en del arbeid til den kommende magasinutgaven til samme media. Det er så innmari deilig å ligge godt an med god tid før deadline – en luksussituasjon jeg sjelden plasserer meg selv i. I kveld går veien videre til et frilansoppdrag for lokalavisen der jeg kommer fra, det blir hyggelig! Og hektisk; deadline på den er i morgen formiddag… Innen den tid skulle jeg ha rukket å brette sammen og legge på plass rundt regnet førti tonn med klær. Det spøker med andre ord litt for kvalitetstiden min med Anton Brekke (du bør virkelig lese den krimserien av Jan-Erik Fjell om du ikke har gjort det ennå) i kveld.
Om litt tar jeg turen ut med Storm; vi har nemlig gravemaskin og traktor rett ved siden av oss, så det er klart at vi må komme oss ut før vinden tar helt av. Det er noe av det deiligste med å ha hjemmekontor; at jeg kan ta lunsjpausen ute, og i stedet spise med laptop’en som bord når vi kommer inn igjen. Det kunne ikke ha passet meg bedre!
Dagens to-do:
Hjemmekontor: Fokus på nettutgave + magasinutgaven. Sende spørsmål til intervjuobjektene og redigere bilder. Sende ferdig artikkel til sitatsjekk.
Det evige klesprosjektet… Urgh.
Rydde og vaske badet.
Skifte på alle sengene.
Frilansoppdrag i kveld.
Forhåpentligvis rekke et par kapitler av “Gjemsel” (seriøst, jeg er ikke bare forelsket i, men også besatt av Anton Brekke).
Skrive videre på et av bokprosjektene jeg har gående, og sende en spennende forespørsel videre… Uæh! Jeg må også se om jeg kan få avtalt et møte vedrørende det andre bokprosjektet jeg holder på med, som veldig snart kan deles med omverdenen. Det er helt utrolig gøy om dagen, jeg gleder meg så voldsomt til å dele alt!
Nå: På med vinterdress og lue – vi har en traktor og en gravemaskin som må få litt oppmerksomhet.
For en utrolig merkelig følelse dette er! Det å klikke seg inn for et nytt blogginnlegg nå, etter så mange år uten, føles skikkelig rart. Jeg har tenkt på det lenge, men nå har jeg altså så mye spennende som kan deles om ikke så altfor lenge – så da tenker jeg at jeg kjører fullt ut og oppretter blogg igjen. Ikke minst syns jeg på én måte at det er litt trist at alt fra min dokumenterte ungdomstid er slettet nå; mye av det hadde vært utrolig gøy å finne igjen for å se tilbake på. Om jeg tenker det nå, gjør jeg helt sikkert det om fem eller ti år også, så da gjør jeg rett og slett mitt fremtidige selv en tjeneste og starter nå.
Her vil jeg dele mye hverdagsprat fra livet som tobarnsmor, halvårs-gressenke, journalist og forfatter – ispedd litt tanker og meninger her og der. Tror jeg. Veien får bli til etter hvert som jeg går, tenker jeg! Gøy skal det bli uansett, selv om jeg er inneforstått med at “ingen” leser blogger lenger. Jeg ser ikke for meg å finne meg selv dansende på TikTok med det aller første, men om du heller vil følge meg på Instagram er jeg halvt aktiv der: Lizbethosnes.
