God formiddag fra hjemmekontoret!
Dette innlegget har jeg skrevet på i to timer allerede. Jeg følger opp en alvorlig sak på jobb, så i dag blir det ikke mye tid til annet enn å sitte foran laptop’en frem til ettermiddagen. Mellom møter og telefonsamtaler skal jeg få vasket over gulvene – det får stå som dagens eneste mål utenom arbeid på dagtid og et møte i kveld, etterfulgt av et spennende webinar. Snøen daler ned der ute, så med mindre minstesjefen bestemmer seg for at vi skal komme oss ut senere, koste hva det koste vil, ser jeg for meg en koselig innedag med plastelina og tegning som viktige saker på agendaen når laptop’en omsider kan klappes sammen til fordel for familietid og kos.
Jeg må prøve å få drodlet litt mer rundt et av skriveprosjektene mine også en eller annen gang i løpet av kvelden, men akkurat nå står jeg helt fast. Jeg aner ikke hvor veien skal gå videre med manuskriptet, det har liksom stanset helt opp og hvert eneste ord ser malplassert og rart ut. Det er nokså typisk nå som prosjektet kan sies å være halvferdig, men irriterende er det likevel. Jeg vil bare bli ferdig og få levert til forlag før jeg blir pysete og lar det hele ligge.
Jeg merker allerede hvor mye enklere det er å ta fatt på arbeidsoppgavene mine når jeg har slike små avbrekk som dette, der ordene faller av seg selv uten tanker om at noen i det hele tatt skal lese det, annet enn førti år gamle meg som ser tilbake på tiden hvor jeg kombinerte rollene som karrierekvinne og hjemmeværende mor, haha.
Nå: En aldri så liten lunsjpause før jeg tar fatt på neste telefonsamtale. Minstesjefen har bestemt at vi skal spise lunsjen vår i sofaen, så da skal vel morgendagen brukes til sofarens og flekkfjerning. Jaja, det kunne ha vært verre.
