Favorites

Jeg vet ikke om det er journalisten og den fremtidige barnebok-forfatteren i meg som snakker her eller om det er en viss fornuft bak det hele, men jeg syns det er så mye bedre å la barna høre på en god lydbok, fremfor å bli plassert foran TV’en. Det er klart; sistnevnte skjer for all del her i hus også, men jeg har blitt mer og mer glad i å snurre lydbok i stedet. 

I den anledning tenkte jeg å nok en gang tipse dere om magiske “Storytel” som både lar deg lese et bredt utvalg e-bøker over telefon eller nettbrett, men som også har en hel haug lydbøker til både barn og voksne klare til avspilling. 

Det er klart at det har blitt noen favoritter med tiden! Jeg har min egen liste som jeg tenkte å dele med dere senere en gang, men i første omgang kommer altså Siennas toppliste fra Storytel: 

♥ Pulverheksa og Plageånden
♥ Du er for liten, Albert Åberg 
♥ Bukkene bruse på badeland 
♥ Prompehunden Walter 
♥ LasseMaja 
♥ Barna i Møllebakken 
♥ Mamma Mø i svømmehallen 
♥ Pulverheksa og Skattesnusk 
♥ Pulverheksa og trollet 

Det er ekspertråd fra en treåring, altså! 

Bare vent – livet kommer til å suge!

“Bare vent til du kommer i tredje trimester du, da skal du få kjenne på sliten, da!” 

“Bare vent til babyen blir født, da skal du få ha søvnmangel å klage på, da!” 

“Bare vent til babyen begynner å løpe rundt, da får du kjørt deg, da!” 

“Bare vent til barnet kommer i trassalderen, du!” 

Bare vent! For det første kommer livet til å suge så hardt om få uker, måneder eller år at det du kjenner på i dag slett ikke er verdt å overhodet nevne – selv ikke for å lette skuldrene dine eller for å få et par trøstende ord. For det andre skal du bare vite at det du har begitt deg ut på, ved å bli forelder altså, suger så hardt at du hele veien bare kan grue deg. For bare vent, det blir verre! Åh, bare vent du…


Joda – tilværelsen var på mange måter kaotisk, søvn var mangelvare (mildt sagt!) og frustrasjonene til tider store. Men; det finnes ikke den minste tvil i hele verden om at denne nydeligheten var verdt alt – og langt mer til. /Bildet er av en cirka ett år gammel Sienna-bebiss. Bare vent du, tilværelsen som mor er fantastisk! 

Jeg er så lei! 

Da jeg gikk gravid skrev jeg tydeligvis en status om at jeg gledet meg til Sienna ble født, for da slapp jeg å stå opp ti ganger per natt for å tisse. Jeg må innrømme at jeg selv lo litt og i mitt stille tenkte “neimen søte deg, da” når denne statusen dukket opp som Facebook-minne, men likevel. Hva i alle verdens dager hadde vært poenget med å påpeke at når hun først blir født så slipper jeg kanskje de nattlige tisseturene, men at jeg i bytte mot det måtte opp femten ganger for å amme? Hva hadde vært poenget med å le hånlig over mitt lille gravid-i-siste-innspurt-klageutbrudd, bare fordi din erfaring tilsier at det blir verre?

Det samme gjelder når barnet først er født. Bare vent til det begynner å være mer våkent. Bare vent til det begynner å krabbe rundt. Bare vent til barnet løper. Bare vent til barnet skal rive ned alt i sin høyde. Bare vent til du ikke kan tisse i fred. Bare vent til barnet absolutt skal spise selv. Bare vent til barnet hyler når du leverer det hos bestemødre eller i barnehagen. Bare vent til barnet hyler på butikken fordi det ikke fikk is eller sjokolade. Bare vent til barnet nekter å legge seg. Bare vent til barnet “bare skal” noe hele tiden. Bare vent til barnet blir tenåring. Bare vent.. Hva med å nyte her og nå, og ikke minst leve her og nå? Det stemmer jeg et solid “ja” for. Jeg ville ikke ha gått glipp av “her og nå” for noe som helst i hele verden – selv om det både er krevende nå, og helt sikkert blir det om fem år også. 

Spar deg for den “bare vent”-greia. Det hjelper absolutt ingen, og særlig ikke en mamma eller vordende sådan som gjør så godt hun kan. 

Bare vent med det, du! 

Voksenpoeng

Aaahh, så deilig å ta en liten pust i bakk.. eh, sofaen! I dag har det vært barnehagedag for Sienna, så jeg har fått tatt en hel masse jobb og intervjuer gjennom hele dagen. Da er det innmari greit å koble litt av med Fantorangen på TV’en, og en bitteliten tur innom bloggen for mammaen. Som Sienna så fint sa da vi satt og tegnet; “du mamma? Du kan bare tegne alene litt du, jeg er så sliten at jeg må legge meg på sofaen litt”, haha! Søteste lille♥ Barnehage er slitsomt for en liten kropp. Godt at vi har fri i morgen! 

Bildet tok jeg i går på et jobboppdrag jeg var på. Det er så innmari inspirerende å jobbe for lokalavis! Det anbefaler jeg virkelig til enhver journalist- eller journalistikkstudent. Jeg kommer aldri til å bli lei, det er i alle fall sikkert 🙂 

Nå skal vi straks i foreldremøte her (hører vi “voksenpoeng” eller?!), så vi får komme oss avgårde. I morgen er det barnehage-fri og på tide med en tur til verdens aller beste mormor og morfar – altså mine foreldre. Jeg hører rykter om potetball, så det kan ikke bli noe annet enn veldig, veldig vellykket. 

Ha en strålende dag – det skal vi! 

Working nine to.. Eh, glem det

Klokken er elleve om kvelden, og jeg har bestemt meg for å gjøre noe jeg sånn cirka aldri gjør under kveldsarbeidet mitt; jeg tar en pause. Pizza og milkshake har plassert seg i magen min, og nå har jeg altså pause i tillegg. Jeg har nemlig bestemt meg for å bli litt flinkere til akkurat denne biten. Normalt jobber jeg i ett sett fra Sienna har lagt seg og til hodet mitt treffer puten, men da blir hodet så innmari fullt akkurat idet jeg skal til å sovne.

Skrev jeg alt jeg skulle nå? Fikk jeg med de viktigste stikkordene? Husket jeg å flytte det nederste avsnittet lenger opp? La jeg ved faktaboksen, og husket jeg egentlig å redigere bildene? Du skjønner tegninga. 

Så, da tar jeg pause, da. Og hva er det første på listen normale arbeidstakere gjør under pausen? Tar selfies, vel. Med filter


Egentlig gjorde jeg det bare fordi jeg er så innmari trøtt akkurat nå, at det å dele normale bilder uten en hel haug effekter på ville ha vært uegnet for Internett-bruk. Om du trodde at filteret la på de mørke ringene under øynene sånn helt av seg selv, så tar du med andre ord feil. 

Hvor denne trøttheten kommer fra aner jeg ikke. Jeg har vært plaget med det i noen dager nå; så snart jeg sitter i ro, blir jeg søvnig. Ikke sliten som i utmattet eller at jeg trenger en pause, men som i rett og slett trøtt. Dautrøtt, på ekte sunnmørsk. 

Det minner meg på å bestille meg time til blodprøver hos legen. Nå er det to år siden jeg sluttet å jevnlig ta prøvene for å kartlegge spiseforstyrrelsen og eventuelle fysiske mangler, men jeg velger likevel å sjekke tilstanden litt innimellom. Sist var i alle fall bare velstand, så jeg krysser fingrene for at det fremdeles er slik. Men; vi bor tross alt på Sunnmøre – skulle ikke forundre meg om jeg i alle fall manglet D-vitaminer i skrotten. Vi får se, forhåpentligvis er det bare en periode som til slutt går over. Tips mot “kronisk” trøtthet tas imot med takk! 

Nå skal jeg flakse tilbake til arbeidet mitt♥

Mammakroppen: Ups, she did it again

Kroppen jeg fikk etter fødsel var fantastisk. Jeg er så stolt! Jeg forteller gladelig om det til hvem som helst – enten de vil høre på eller ikke. Faktisk viser jeg lett frem bilder av den også, til fremmede så vel som til kjente. 

Men altså, min kropp er for det meste påkledd, da. Det jeg er så fryktelig stolt over handler lite om verken tigerstriper eller magemuskler. Faktisk kan jeg ikke huske å ha tenkt over den forbaska “mammakroppen” i særlig stor grad heller, før det for straks tre år siden bruset over av bilder i hytt og pine som – enten det er meningen eller ikke – forteller gravide eller nybakte mødre at “sånn, sånn kan du også se ut om du bare spiser overdrevent “sunt”, kutter sukker, jobber hjemmefra og både trener og trasker turer midt i andres normale arbeidstid”. 

Er det slik vi skal ha det? 

Nei, jeg slår ikke et slag for “den ekte mammakroppen” heller. Ærlig talt – “mammakroppen” defineres ikke ut ifra verken heng eller sleng, men ut ifra hvorvidt du er mamma eller ei. Du kan være tynn, tykk, lubben, stripete, med store pupper eller flatbrystet. Jeg driter i det, helt ærlig. Og det burde resten av dere gjøre også. 


Jeg har også en kropp under dette hodet. Jeg kødder ikke! Det er helt sant. 

Jeg blir ikke støtt av kropper i svømmehallen, i garderoben, på stranda eller om jeg skulle være så uheldig å røske til meg gardinen til prøverommet på Cubus (jada, det har hendt! Støtt ble jeg, men mer av min egen klumsethet og ikke av kroppen som møtte meg, da). Kropp er helt naturlig. Virkelig ingen big deal. Problemet mitt begynner når vi absolutt skal vise den frem. “Se, så tynn jeg er!” er ikke det spøtt bedre enn “se, jeg er så overvektig at det er på grensen til farlig”. Jeg for min del ser virkelig ikke poenget med noen av delene. 

Nå handler det ikke om at vi ikke skal vise oss frem, heller. Det er klart vi skal det! Vi skal skryte over prestasjoner, barna våre, jobben vår, kjærligheten og alt annet vi nå enn måtte finne på å være stolt over. Det er så viktig! Et stort “fuck deg” til janteloven er virkelig på sin plass. Men kroppen, really?! Det er så unødvendig. Enten har du en kropp “alle” kan få om de gjør som deg, eller så er du heldig – eventuelt er andre “uheldig”. Det er ikke verre enn det, sånn egentlig.

Det finnes så uendelig mye annet i deg som alle vi andre kan strebe etter og la oss inspirere av – men ikke kroppen din i seg selv. Om utseendet ditt er det eneste du tror du har å være stolt av, bør du jobbe med din egen selvtillit. Den er ikke på langt nær det viktigste ved deg, og langt ifra det du burde fokusere på når du skal inspirere, eller bare skryte litt. 

Har du en nybakt mammakropp? Flott! Slipp ammepuppene til lufting eller vandre rundt naken av heteslag som følge av løpske hormoner – samme hvordan du ser ut. Ta bilder av deg selv hengslengt i sofaen med pupper til værs og sjokoladeplata på pannen. Briefe gjerne med bikinibilder i naturlige settinger, og vær for all del stolt over den du er og hvordan du ser ut. Men vær så snill da; dropp å legge ut bilder kun for å vise frem kroppen din. Du er bedre enn som så. 

Kos med babyen din i stedet, eller dyrk deg selv på et eller annet vis i de hellige timene du har for deg selv mens minsten sover. Du dyrker nemlig ikke stort annet enn kroppspress enten på den ene eller andre måten, ved å legge fokus direkte mot kropp. 

Ny og hektisk uke

Hei igjen! 

Først og fremst; tusen takk for all responsen på mitt forrige innlegg; “Hei du, naver!“. Jeg er så glad for å kunne være tilbake på bloggfronten når jeg blir møtt på denne måten! Ettersom jeg vet at flere har hatt problemer med kommentarfeltet mitt her på bloggen, så tenkte jeg å nevne at jeg har fått orden på det nå. Skulle du likevel møte problemer kan du gjerne sende en epost til [email protected], så skal jeg se nærmere på det. Det hadde jo vært fryktelig kjedelig å starte min “nye” (gang nummer hundreogtrettito) bloggkarriere med kommentarfelt-trøbbel. Så ja, da håper jeg at flere vil bli aktive i kommentarfeltet, det er jo så gøy! 

Dagen i dag har gått til en liten tur på besøk til barnehagen Sienna nå har begynt i to dager i uken. Det er så greit å kunne stikke innom nå og da for at det ikke skal bli så lenge mellom hver gang hun er der nå i oppstartsfasen. Ikke at det gjør henne så mye – hun er så trygg som bare det, og enser knapt nok mammaen sin i det hele tatt, haha! Ellers har vi rukket å handle, kose oss, se litt på film, leke med plastelina og ikke minst rydde gangen for min del. Åh, det tok sin tid – men nå er jeg endelig ferdig. For små klær og sko har blitt satt (kastet) inn på boden, og nå er det kun sesongens tøy å se når man kommer inn døra her. Ikke at det er så fryktelig lite av det heller; vi har jo så skiftende vær hele tiden, at vi nesten må ha et helt lager til både sommer, høst, vinter og vår tilgjengelig for å være sikret. 

Nå har vesla lagt seg, så det betyr arbeidstid på meg. Det er en typisk mandag i dag, så jeg har en del å sette fingrene i i dag. Ser frem til å få unnagjort noen av prosjektene mine nå, det begynner å bli på tide å sende inn noen av sakene jeg finpusser på. 

Jeg har vært så merkelig trøtt de siste dagene, så det er nesten som om jeg må kjempe for å holde meg våken så snart jeg setter meg i sofaen for kvelden. Æsj, det liker jeg ikke. Men men, det gir seg nok forhåpentligvis snart.. 

Jeg håper at dere har hatt en fin dag selv også, og at kvelden er fylt med hygge og kos. Det er min♥ 

Hei du, naver!

“Du er på NAV fordi du er lat!”, “alt du gjør er å nave!”, “du kommer deg ingen vei her i livet”, “jeg er sikker på at du bare later som om du er syk, for å slippe å jobbe”, “du lever av mine skattepenger! Mine!!!” 

Det er bare noe av det jeg har hørt i min karrière som NAV’er. I hele seks år levde jeg på NAV – eller “dine skattepenger” om du vil. Og tro meg; jeg har hørt det meste. Jeg har hørt at jeg er lat. Snylter. Tafatt. Udugelig. Løgner. Mislykket. Lat. Lat. Lat. Lat

Når jeg møtte nye mennesker var et av de første spørsmålene de stilte alltid det samme, “hva driver du med, da?” Eller; “hva jobber du med da?” Førstnevnte var greit nok – da kunne jeg jo bare late som om jeg ikke forstod spørsmålet og dermed svare et eller annet svada om det jeg drev på med der og da, for så å elegant hoppe over til neste emne. Det siste var det verre med. Jeg har aldri vært en løgner, og hadde ingen planer om å bli det av et sånt spørsmål. “Nei, altså, jeg går på arbeidsavklaringspenger, jeg”. Kjapt etterfulgt av en “Hehe, å få betalt for å sove og se på serier er livet ass”. 

Jeg gikk i selvforsvar, og hadde som Chandler i FRIENDS humor som mitt viktigste våpen. Litt selvironisk kunne jeg legge til at jeg aldri ville ha tatt til takke med en eller annen drittjobb. Hvorfor skal man det, om en bare kan leve på NAV? 

Men så skjedde det noe. 

Jeg ble frisk! 

Borte ble spiseforstyrrelsene som i årevis hadde hengt over meg som en stor, svart sky. Borte ble angst som følge av selvhat, sulting og både indre og ytre sabotasje av en fremdeles altfor ung kropp. Borte var vonde tanker, negative følelser og et liv i misnøye. Forduftet var alle tanker om at jeg kom til å ende opp som “ung uføre” som viktigste mål her i livet. 

Jeg var frisk. 

Det tok ikke lange tiden før jeg kastet meg på utdannelsen jeg alltid hadde drømt om, og jeg ble ikke en gang ferdig uteksaminert før jeg hadde startet opp mitt eget firma som frilansjournalist. Faktisk satte jeg i gang med utdannelse over nettet, to ulike kurs og mitt eget firma midt i rollen som hjemmemamma for en aktiv småtass uten barnehageplass. For ikke å snakke om at jeg da fremdeles var alene 50% av tiden, og hadde både hjem og hunder å ta meg av i tillegg. 

2014 var et hektisk år. 2015 var fullstendig fantastisk. 2016 har vært enda bedre

Det er faktisk ikke så himla vanskelig. Tenk deg det selv, da! Å tjene 10.000 kroner i måneden for å gjøre ingenting. Det høres jo ganske greit ut, ikke sant? Men; du kan ikke stå overtid for å tjene inn litt ekstra ved å bare “nave litt mer”, om du skulle trenge – eller ønske – større inntekt før en ferie, julehandelen eller bare en tur til frisøren. Du får ikke det enorme kick’et av lønnsforhøyelse, skryt av sjefen eller lykkerus av egen innsats om du sover på høyre side i stedet for venstre side frem til klokka 16.30 om ettermiddagen. Du kan ikke forvente at noen klapper deg på skulderen for god innsats, når du har prestert å både dusje og pusse tennene dine før klokka slår 18.00. Du kan ikke en gang ta en velfortjent ferie (om du overhodet kan ta deg råd til det, lurer på hvor mange måneder med nudler som levebrød det ville ha tatt) uten å melde det inn til NAV. Du føler deg heller ikke stort til nytte på arbeidsplassen når du omsider får satt kopper og fat i oppvaskmaskinen, eller om du har prestert å våkne før klokka 15. For så å ta en lur igjen 16.30. 

Gang på gang på gang må du sitte på det nærmest sterile, ukoselige kontoret og velge mellom å beholde æren og legge på litt ekstra skryt for så å risikere å miste pengene du er så totalt avhengig av for å kunne leve, eller å være ærlig og føle deg som et mislykket menneske, men med penger. I alle fall nok til nudler og mobilregninga, utover husleie og strøm. 

Luksus, sier du? 

Da skal jeg fortelle deg hva luksus er.

Det er å stå opp om morgenen, og målrettet gå til arbeid. Det er å sende fakturaer eller skrive arbeidstimer. Det er å motta lønn, og å sette av penger til skatt og pensjon. Det er å se en sparekonto, bufferkonto, barne-sparekonto, hundekonto og feriekonto vokse for hver måned som går. Det er å vite at drømmen om hus slett ikke beror på om et hemmelig familiemedlem plutselig dør og spesifikt ber deg om å ta over. Luksus er å kunne bestille pizza fra Pizzabakeren eller å ta en spontantur til frisøren for både klipp og farge, uten at det går utover verken familieliv, mat på bordet eller økonomisk jevn fordeling i parforholdet. Luksus er å kjenne en sikkerhet utover “åh, et helt år igjen på arbeidsavklaringspenger før vi må søke om forlengelse”. Det er å vite at du er i full stand til å gjøre alt dette – uten at det tapper deg for energi, fører deg rett til den psykiske kjelleren eller får deg til å ønske deg så langt bort som overhodet mulig. Luksus er å gjøre nøyaktig som du vil, når du vil og fordi du vil. Ikke fordi sykdom har presset deg dit. 

Det er faen ikke mye luksus å ligge på sofaen, så lenge du ikke selv har valgt å ligge der. 

Har man først vært så syk at man ikke ser annen utvei enn å leve av NAV, finnes det få grenser for hva du kan utrette når du først blir frisk – det er i alle fall sikkert. Og du? Skattepengene “dine” trenger du ikke å være redd for; jeg har vært naver vettu. Vært ute en vinternatt før. De er tjent inn igjen raskere enn du rekker å si “mine penger!!!”.  Med eller uten utropstegn. 

Nyter sommervarmen

Hei! 

Sienna og jeg har akkurat (ikke “akkurat” nå lenger; jeg slet i cirka en time med å laste opp bilder) spist frokost, så nå har vi slengt oss ned i sofaen med “Dinosaurtoget” på TV’en. Herlig! Jeg har hatt det så innmari hektisk i det siste, så siden bloggen bare er et lite hobbyprosjekt på siden av alt annet, har jeg ikke en gang tenkt på den. I går leverte jeg tre saker, og gjorde ferdig ytterligere tre som skal leveres i dag (jeg må bare få tilsendt et bilde av kildene mine først), så det var en smule… Kaotisk. Men det er deilig innimellom det også; man føler seg nesten litt som et supermenneske når alt først går i boks. Haha! 

Det er selvfølgelig ikke bare jobb som har stått på menyen i det siste; vi har hatt middagsbesøk, kost oss ute, gått turer i skog og mark og ellers utnyttet solen og sommervarmen til det fulleste. Høsten har i hele mitt liv vært min favorittårstid, men nå som jeg er mamma må jeg innrømme at jeg liker sommeren aller best. Det er ingenting som er så hyggelig som å kose oss utendørs i en halv evighet – helt uten kalde fingre og røde neser. 

Ååh, sommer♥ Det er ikke så fryktelig varmt ute i dag, men solen jobber og gjør sitt beste – så ut en tur for å nyte solstrålene må vi uansett. Men først; en liten lur for Sienna, og mer jobb for mammaen. Dette skal bli en fin dag! 

Sunn sjokoladekake og camping på stuegulvet

Ah, vi har hatt en ordentlig lat dag i dag – kun kost oss inne med lek, baking, TV og camping på stuegulvet. Sistnevnte var så koselig; jeg tror det må bli fast innslag hos oss på kveldstid♥ Apropos baking; jeg forsøkte meg på en litt sunnere variant av sjokoladekake (1-2-3, selvsagt) i dag, og det ble faktisk rimelig vellykket! Mye mulig at graden av vellykkethet kom av ekstreme mengder usunn sjokoladekrem bestående av smør, melis, kakao, vaniljepulver og O’Boy, men det kan gå for det samme. Det er tross alt tanken, og ikke kaloriene, som teller. 

Jeg tror det lyser rimelig greit av meg at jeg er både trøtt og sliten etter dagen – selv om det har gått i hvilepuls fra morgen til kveld, omtrent. Ja, bortsett fra en liten treningsøkt etter at Sienna hadde lagt seg. Jeg har innsett at noe jogge-menneske kommer jeg aldri til å bli igjen etter årene med tvangstrening, og ikke kan jeg fatte hvordan jeg skal få tid til å besøke treningssenteret med jevne mellomrom heller, så løsningen dukket omsider opp; hoppetau! Det er jo så effektivt, og ikke tar det lange stunden heller. Jeg kicket i gang vanen i dag med seks minutter, så herfra kan det bare gå én vei, og det er fremover! 

Nå sitter jeg med litt jobb igjen, før jeg skal finne sengen om ikke så altfor lenge. Jeg har så mange spennende prosjekter på gang, så det er mildt sagt vanskelig å legge fra seg arbeidet når klokka nærmer seg leggetid. Men; jeg gir det et forsøk.

Ha en riktig god natt, og husk å send meg en epost dersom du har en tanke om at dine opplevelser eller erfaringer kan egne seg på trykk i et magasin eller i en avis – det er det gode muligheter for at vi kan få til sammen! [email protected] 

New in

Hei! Jeg håper dere alle har en riktig god helg, det har vi hatt hittil! Vi kom akkurat tilbake fra en aldri så liten shoppingrunde; hundene har fått hver sine nye, flotte senger, Sienna har fått ny hodepute og stuen vår har fått et nytt bord. Vi kjøpte jo ny sofa i forrige uke, og da passet ikke bordet vårt inn lenger. Nå gleder jeg meg bare til at Kenneth skal komme hjem igjen fra frisøren slik at han får skrudd sammen dette bordet. Jeg er så langt ifra “handy” som man overhodet kan få det, så jeg tror jeg lar det vente på ham i stedet. 

Dias ble fornøyd han også altså, selv om det ser ut som om han hater både meg og livet, haha. Skjønningene mine! 

Nå er vi inne for en liten matbit, men straks går turen ut igjen. Det er jo selveste sommersola som har tatt turen innom bygda vår, så den skal nytes til det fulle før jobben kaller klokken 16. Det skal bli gøy det også, selv om jeg kunne ønske det foregikk utendørs akkurat i dag. Makan til vår-varme skal man lete lenge etter, i hvert fall her på Sunnmøre. 

Ha en riktig fin helg videre!