Wedding bliss

For en fantastisk helg! Fredagen gikk til kvalitetstid med herlige mennesker, muffinsbaking, klargjøring til lørdagen og overnattingsbesøk av en god venninne. Lørdagen har vært blant de herligste dagene i hele mitt liv; den første av mine herlige brødre ble endelig gift♥ Jeg hadde aldri vært i bryllup før i går, så det var sannelig på tide. Hadde det ikke vært for at Sienna utbrøt “men du mamma? Når kommer Jesus egentlig?” i kirken, hadde ikke sminken min holdt i fem sekunder en gang. Så utrolig vakker seremoni, og festen etterpå kan heller virkelig ikke klages på. gøy! 

Bildene fra bryllupet skal det nydelige paret få dele som de selv vil, så her kommer heller et aldri så lite bildedryss fra min nokså innholdsrike deltakelse. Jeg fikk den store æren av å være brudens forlover, og hadde en helt utrolig flott dag sammen med familien og min gode venninne, som i tillegg til å være “daten” min, også var fotograf for den store dagen. 

Haha, er det mulig? Blåmerkene og hodepinen jeg våknet med i dag sier virkelig alt om stemningen bak disse bildene, haha. For å si det sånn; jeg var ikke hjemme før klokken nærmet seg halv syv i dag tidlig. Nei åh, dette var virkelig gøy! Nesten synd at jeg aldri skal gifte meg altså.

Nå venter litt ekstra jobb på meg ettersom jeg tok meg fri hele dagen i går og store deler av fredagen for å hjelpe til med forberedelsene. Mail-innboksen min viser så mye som 66 uleste eposter i skrivende stund, så det er vel bare til å sette i gang først som sist. Ha en nydelig kveld, dere! 

#bryllup #bryllupsplanlegging #forlover #hverdag #personlig #hverdagsblogg #rosablogg #rosablogger 

Mine 10 verste uvaner

● Jeg bruker altfor mange glass per dag. For hver gang jeg skal ta noe å drikke, tar jeg et nytt glass. I tillegg til det har jeg alltid med meg brus eller vann (noen ganger begge deler) på soverommet når jeg skal legge meg – samtidig som jeg er elendig på å huske på dem idet jeg skal ta oppvasken. Det ser med andre ord til enhver tid ut som om jeg har hatt tidenes fest på soverommet. 

● Å brette klær er noe av det verste jeg vet når det kommer til husarbeid, så jeg slenger bare alt det rene på toppen av klesstativet. At det ikke har falt sammen til nå kan knapt kalles annet enn et sant mirakel. 

● Jeg er masete når det kommer til håndvask. Etter å ha vært ute, etter toalettbesøk og før man håndterer mat er et minimum, haha. 

● Jeg slumrer i en halvtime hver eneste morgen, og er helt elendig på å våkne opp når jeg skal. Vi er definitivt de seneste til å ankomme barnehagen, for å si det sånn.. 

● Jeg har nylig begynt på igjen å røyke, etter å ha sluttet da jeg ble gravid med Sienna. Jeg skal slutte igjen snart, da. 

● Ytterdøren min må alltid være låst, og jeg dobbeltsjekker at den er det hele tiden. Særlig om jeg er alene. 

● Sammensetningen av ordene “jeg har nok dyr nå” finnes ikke i min verden. 

● Jeg syns det er helt vanvittig kjedelig å fylle bensin, så det gjør jeg nesten aldri før det er snakk om russisk rulett om jeg kommer meg helt til Bunker Oil eller ei. Jeg har også kjørt med dårlige viskere i ett år før de måtte byttes på grunn av en aldri så liten knekk, og i tillegg er det pappa som må stå for å fylle på spylervæske på fremkomstmiddelet – det verken orker eller husker jeg å gjøre selv. 

● Jeg er elendig på å be om hjelp. Til noe som helst. Bære en gigantisk 50-tommer fra stuen og ut i bilen? Fikser det selv. Hektiske døgn med en hel masse arbeid på planen samtidig som Sienna er hjemme med meg og hundene trenger sitt? Fikser selv – søvn er for pingler. Skifte lyspærer? Har ikke tenkt å gjøre det selv, og kommer heller ikke til å be om hjelp. Vi får heller bli gothere eller vampyrer den dagen alle pærene har tatt natta. Eventuelt vente på at pappa eller lillebror fikser det uoppfordret. 

● Jeg sover med dyrene i sengen. De går alltid ut på stuen og legger seg fint til om jeg ber dem om det, men jeg syns egentlig at det er ganske så trivelig å ha dem hos meg om natten. Så får det bare være så uhygienisk og ekkelt som det bare vil, haha. 

 

Altså.. Det kan godt tikke inn noen kommentarer om at det finnes like håpløse sjeler som meg, der ute. Ha en fin dag! 

 

5 gode grunner til at journalistspiren bør starte som frilansjournalist

Her får du kjøpt min komplette guide med alt du trenger å vite for å starte opp – og lykkes som – frilansjournalist, helt uten utdannelse eller erfaring fra før: Slik blir du frilansjournalist

Da jeg først bestemte meg for å starte opp som frilansjournalist, var spørsmålene mange fra både nære og bekjente. Noen av de spørsmålene som gikk aller mest igjen var; “er det mulig å leve av det, da?”, “er det ikke bedre å bli fast ansatt et sted?” og “er det ikke litt risky å drive for seg selv?”. Den gang da visste jeg helt ærlig ikke hva jeg skulle eller burde svare, men den dag i dag har jeg erfaring nok til å svare på spørsmålene temmelig kortfattet. 

1. Ja, det er absolutt mulig å leve av det. Svært godt, også. 
2. Nei, for meg – og mange med meg – er det ikke bedre med fast ansettelse. 
3. Det er alltid en risk, men det er også noe av det beste med denne type arbeid. Min inntekt, min fremtid og min arbeidshverdag påvirkes av den innsatsen jeg gjør – og deilig er det. Det er ekstra godt å se pengene tikke inn på kontoen når jeg vet at jeg har jobbet akkurat så hardt som jeg ønsker for å få disse kronene. 

Selv om det for mange er skummelt å skulle starte på bar bakke helt alene, er det for meg en forlokkende, befriende og utelukkende deilig tanke. Tenk at jeg får igjen for akkurat den jobben jeg gjør! Jeg kan tjene akkurat så mye jeg vil, jeg kan jobbe fra hvor jeg vil og jeg har en helt enorm frihet jeg ikke ville ha fått på andre måter.

Nettopp fordi jeg uten tvil kan anbefale frilanstilværelsen for alle som ønsker å satse på drømmen som journalist, vil jeg nå gi deg 5 gode grunner til at du i alle fall bør starte som frilansjournalist, selv om drømmen er fast ansettelse på sikt: 

1. Du får vist hva du er god for. Det er alltid en sjanse for redaksjonene å ta, når de skal slippe nye skribenter inn i deres konsept. Magasinene, nettsidene og avisene er avhengig av godt innhold, at du kan levere til riktig tid og ikke minst at de kjenner deg og dine arbeidsmåter. Ved å starte som frilansjournalist får du bevist alt dette uten at de er redd for å ansette “feil” journalist. 

2. Du kan jobbe hvor du vil, og bli kjent med dine egne ønsker. Da jeg startet opp var jeg helt sikker på at det jeg ville skrive om var foreldrerollen. Jeg skulle i alle fall ikke skrive om helseproblemer, og i alle fall ikke businessrelaterte artikler. Veeeel.. Nå skriver jeg en hel masse for både Klikk Helse og Ledernytt – og elsker det. Tenk om jeg ikke hadde tenkt “greit, jeg gir det et forsøk”. Jeg ville ha gått glipp av to av mine desidert beste arbeidsplasser, og ikke minst to av mine favorittområder. Det er så vanvittig gøy å tenke på at jeg kan skrive om absolutt alt mellom himmel og jord! Det er rett og slett gull verdt å teste seg selv på ulike områder før man til slutt lander på det man syns er aller morsomst å skrive om. 

3. Du kan starte forsiktig. Du trenger på ingen måte å slutte i jobben du allerede har, droppe studier eller kutte ned så mye på fritiden din – ikke om du ikke selv ønsker det. Du kan starte så forsiktig som du bare vil; én artikkel i uken, måneden, året eller tiåret – det er det du selv som bestemmer. Det kan være skummelt å hoppe rett i ukjent farvann, så tryggheten i at livet ditt kan fortsette på akkurat samme måte som før samtidig som du tester ut om journalistikk er noe for deg, er veldig god å ha – selv om jeg ikke kan tenke meg at noen skal kunne si at dette ikke var noe for dem, haha. Det er jo verdens beste jobb! 

4. Du står ofte først i køen når det er en ny ansettelse på gang. Det er ikke ofte magasiner, aviser eller nettsider utlyser ledige stillinger som fast journalist, men når det skjer kan det uten tvil være en stor fordel at du har skrevet for dem tidligere. Da kjenner de deg og din skrivestil, og vet hva du er god for i forhold til å både komme på saker å skrive om, levering i forhold til deadline og ikke minst kvaliteten på stoffet du leverer. Så, om du ønsker fast ansettelse på sikt kan det uten tvil være lurt å starte som frilansjournalist hos de redaksjonene du kunne tenke deg å bli fast ved. 

5. Du kan jobbe hvor du vil og når du vil. Om jeg ønsker å gå en lang tur med hundene klokka to, eller om jeg vil tilbringe fire uker i Thailand, er helt opp til meg. Jeg bestemmer når jeg skal jobbe, hvor mye jeg vil jobbe, hvor mye jeg vil tjene og hvor jeg ønsker å jobbe fra. Utenom jobben i lokalavisen kan jeg ta med meg jobben til hvor som helst i hele verden – omtrent. Det er også ubegripelig deilig å kunne slenge seg med på spontanturer på shopping eller til kafé, eller catche up med en venninne som tilfeldigvis er i byen, helt uten stress. Jeg kan bare ta igjen den tapte arbeidstiden senere – no big deal. 

 

Jeg kunne ha fortsatt i en hel evighet, men du skjønner poenget. Selv om det for mange er en drøm å kunne bli fast ansatt, er frilanstilværelsen uten tvil en god fot innenfor hos de redaksjonene du drømmer om å jobbe for. For ikke å snakke om at du kan bygge deg opp en akkurat så variert og innholdsrik portefølje du bare vil, og at du viser enorm stå på-vilje dersom du kan skryte av å ha klart deg godt som frilansjournalist når du omsider sitter ansikt til ansikt med drømmesjefen i et jobbintervju. 

Vil DU lære å bli frilansjournalist? Jeg har skrevet en e-bok som i seg selv inneholder absolutt alt du trenger å vite for å starte opp livet som skribent – enten deltid, eller fulltid. Du trenger ingen utdannelse for å bli journalist – det holder rett og slett å bestemme deg for å bli det. Ja, også hjelper det litt å si det høyt også. “Jeg er journalist”. Kiler det litt i magen? E-boken min kan kjøpes her: Starte opp som frilansjournalist
 

#jobb #ledigjobb #personlig #arbeid #yrke #utdanning #utdannelse #skribent #skrive #blogg #blogger #blijournalist #frilansjournalist #journalist #journalistikk #leveavåskrive #drømmejobben #forfatter #ebok #ebøker 

RAQ

Er du ikke sammen med faren til datteren din? 
Nei, jeg ble singel i oktober i fjor etter over 4,5 år sammen med ham. Vi er gode venner, da 🙂 

Er du feminist? 
Nei, det vil jeg ikke påstå at jeg er. 

Vil du ha flere barn?
Det ønsker jeg ikke å ta stilling til akkurat nå. Jeg vil heller finne en mann som har barn fra før, haha. 

Kunne du selv tenke deg å donere egg? 
Jeg tror ikke at jeg hadde vært den beste kandidaten med tanke på fortiden med spiseforstyrrelser og det at kroppen fremdeles ikke fungerer 100% som den skal på den fronten, så det har jeg helt ærlig ikke tenkt over i så veldig stor grad. Men, jeg er ganske sikker på at jeg ville ha gjort det. Det viktigste for meg i denne debatten er ikke at flest mulig skal donere egg (eller sperm for den saks skyld), men at det i det minste skal være et tilbud for de som ønsker å både donere bort og ta imot. Det er også viktig med likestilling på dette området. 

Har du noen i kikkerten nå? 
Ikke kikkert, men teleskop kanskje? Haha. 

Hva gjør du når du skal slappe av?
Da setter jeg på en serie eller en film, og heller Pepsi Max i glasset. Er jeg alene finner jeg også ofte på å kjøre en tur uten mål og mening. 

Hva er den jobben du ikke snakker om? 
Det er en jobb i kommunen, og har ingenting med journalistikk å gjøre. Mer enn det tenker jeg at jeg holder for meg selv 🙂 

Savner du å være gravid? 
Nei, ikke i det hele tatt. 

Eier du leiligheten alene? 
Ja. 

Hvilke raser er hundene dine? Er de renraset? 
Dias er en Staffordshire Bull Terrier, og Aqua er Chihuahua. Begge er renrasede, ja. 

Om du skulle hatt en hund til, hvilken rase skulle det ha vært? 
Dobermann eller Rottweiler. 

#raq #spørsmålogsvar #hverdag #hund #hunder #gravid #svangerskap #svarpåspørsmål #jobb #arbeid #personlig

Pinglepus

Jeg vet at jeg gnåler om sommer, sol og badetemperaturer hele tiden, men åh – det er jo så koselig når det stormer litt utenfor også. At jeg innerst inne er en liten pinglepus som helst skulle ha krøpet inn i en eller annen armkrok når været oppfører seg på denne måten, kan vi imidlertid hoppe elegant over. Ehe. Det spørs om det ikke må bli et firbent familiemedlem nummer tre på oss snart, så jeg kanskje kan føle meg hakket tryggere, haha. 

Vel, skjønt er det i alle fall. Jeg har stått på på jobbfronten i hele dag, før ettermiddagen kom snikende og jeg fikk hentet både lillebror og Sienna hjem til middagstider. Det er så fint å kunne lage middag for flere enn bare én og en halv, iblant. Hihi! Nå skal jeg fortsette arbeidet før Bloggerne og Luksusfellen skal snurres over skjermen. Jeg har blitt så flink til å ta meg tid til å slappe av litt mellom slagene nå, det er virkelig ikke verst til meg å være. Tidligere jobbet jeg hvert eneste ledige sekund av dagen, så der har det definitivt vært stor fremgang den siste tiden. Hører jeg applaus? 

En annen ting verdt å skåle i Pepsi Max for, må være min store forbedring på sosialiseringsfronten. Jeg skulle på et jobboppdrag i Volda helgen som var, så siden det klaffet med pappanatt for Sienna pakket jeg like gjerne med meg både hunder og rettetang og tok turen til min beste venninne, Linn♥ Det slår aldri feil, så jeg gleder meg allerede til neste gang muligheten byr seg. 

Jeg håper at dere alle har hatt en like fin og produktiv tirsdag som meg 🙂 
 

#hverdag #venner #jobb #arbeid #journalist #forfatter #skriving 

Eggdonasjon – å tukle med naturen?

Jeg leser (selvfølgelig) Pilotfrues blogg fast. Det å få følge henne langs veien mot målet – å bli mamma – er både rørende og vakkert, samtidig som det gjør meg vondt lang inn i hjerteroten når ikke alt går som det skal. Jeg har grått av både frustrasjon og lykke på hennes vegne, og føler meg vel en smule snodig som tar så på vei for en total fremmeds lykke og ulykke. I alle fall; for øyeblikket diskuteres temaet eggdonasjon for fulle seil. Ikke at jeg helt kan begripe hvorfor; det burde i mine øyne ikke ha vært en debatt overhodet. 


Jeg fortjente å bli gravid kun av den enkle grunn at jeg klarte å lage barnet selv. Så det, så. Flaks? Næh. God mamma, heter det. Så klart. 

La oss ta argument for argument, og mine motsvar til disse først som sist: 

1. Det er mer smertefullt og omfattende å donere egg enn sperm. 
Ja, det er dessverre slik at det er hakket enklere for menn å donere sperm, enn det er for kvinner å donere egg. Likevel er ikke dette et godt nok argument for meg. Det kan være smertefullt og ubehagelig, men det er ikke farlig. Enhver kvinne som ønsker å donere egg bør selvsagt bli nøye informert om både uttaket, smertene, ubehagene og eventuelle andre reaksjoner eller “bivirkninger”. Så sant kvinnen er godt nok opplyst om dette, bør det uten tvil være hennes valg. Mange av oss ville ha ofret “litt” (legg merke til anførselstegn her) smerte for å kunne hjelpe et medmenneske mot drømmen likevel. 

2. Barn har rett til å få vite sitt opphav. 
Ja, det er for så vidt sant. Jeg skal ikke legge meg bort i hvorvidt reglementet for at barn selv skal få vite om sitt opphav er godt nok eller ei, men igjen – det er da ingen forskjell på å vite hvem din biologiske “mor” er, som å få vite hvem spermdonoren er? Uten at jeg har satt meg så godt inn i dette, mener jeg på at de fleste barn har rett på å få vite hvem sæddonoren er så snart de har bikket 18. Reglementet for eggdonasjon bør være det samme som for sæddonasjon. 

3. Hva med innavl? 
Ja, hva med det? Det går da for det samme om innavlen skjer via biologisk far, eller biologisk mor? Ergo, ikke et argument så lenge man ønsker at sæddonering skal være lovlig. Hvorvidt det bør være oversikter styrt av det offentlige her, blir en helt annen debatt. 

4. Det er utradisjonelt. 
Vi lever i 2017. Vi har barn med skilte foreldre, “mine og dine” og foreldre med barn med flere partnere enn det var gjennomsnittlig å overhodet ligge med for “noen år” tilbake. Vi har homofile foreldre, steforeldre, transforeldre, fosterforeldre og beredskapshjem. Vi har adopterte barn fra både øst og vest, og vi har avlastningshjem og besøkshjem. Jeg er ganske sikker på at det “utradisjonelle” nå er temmelig tradisjonelt likevel, altså. Jeg syns langt mer synd på de barna som oppdras til å tenke at A4 er eneste livsvei, for å si det mildt.. 

5. Det er ikke Guds vilje. 
For de som måtte mene at det ikke er Guds vilje å gi denne kvinnen barn; er det da Guds vilje at så mange skal gå ulykkelige fordi de aldri vil kunne oppleve noe så magisk som et svangerskap? Da er det kanskje ikke Guds vilje med adopsjon, heller? Er det da Guds vilje at så mange uegnede omsorgspersoner blir foreldre? Og, om det ikke er Guds vilje – hvorfor blir de fleste kvinner utstyrt med langt, langt, langt flere egg enn vi noensinne vil kunne produsere barn av? Hvorfor er det da overhodet mulig med egguttak om det ikke er Guds vilje at mennesker kan hjelpe sine medmennesker? Jeg skal ikke begynne med mitt syn på religion; jeg bare spør. 

6. De kan jo bare adoptere. 
For det første; bare adoptere? Da har du ikke satt deg så fryktelig godt inn i denne prosessen, for å si det enkelt. Dessuten omfatter drømmen om barn også ofte drømmen om et svangerskap og det å få bære frem dette barnet selv. For min del var det svært ønskelig, og selv om jeg på alle tenkelige vis ville ha elsket et adoptivbarn like høyt, var det nettopp det som var drømmen min: Å kunne gå gravid, bære frem og føde mitt første barn. Om jeg overhodet får flere barn i fremtiden vil det ikke spille noen rolle for meg om jeg har født dem selv, adoptert dem eller stolt kan presentere meg selv som bonusmamma. Men; drømmen for mitt førstefødte barn var nettopp det å kunne få bære henne frem selv. 

Jeg blir så innmari lei av å tenke på at dette overhodet er en diskusjon. Selvfølgelig skal ingen kunne tvinges til å donere verken det ene eller det andre, og jeg har full respekt og forståelse for de som føler at de selv ikke kunne ha gjort det. Selvsagt skal man få bestemme over sin egen kropp og sette sine egne grenser – og nettopp derfor mener jeg at de som ønsker det, skal få lov til å donere egg. Jeg finner i alle fall ingen fornuftige argument imot dette som en generell debatt – gjør du? 
 

#gravid #eggdonasjon #spermdonasjon #bligravid #prøvere #prøverør #ivf #prøverørsbehandling #prøvetid #pilotfrue #personlig #helse

Facts

♦ Jeg leser alltid nyheter om kvelden, 2-3 timer før jeg skal sove. Jeg tar alltid alt så innmari til meg, og da er det ekstremt vanskelig å skulle fungere optimalt etterpå. Jeg har lite tro på moteord som “høysensitiv” så helt ærlig vet jeg ikke særlig mye om det, men at jeg tar til meg alt og alles følelser, problem og sorg er det ingen tvil om. Leser jeg nyheter like før leggetid ender det opp med en urolig natt – og ikke minst at jeg henter inn en liten kropp i dyp søvn, kun for å ha henne tett inntil meg. Så det gjøres altså etter at dagen er forbi, men tidlig nok til å ikke forstyrre hele natten mer enn tankene allerede gjør. 

♦ Jeg gråter tilnærmet aldri foran andre. Ikke fordi jeg ser på det som en svakhet, men det føles bare ikke riktig. Som da foreldrene mine og jeg så på Farmen, og gjensynsgleden mellom Tore og Balto.. Åh, jeg gjorde meg fullstendig oppslukt i telefonen, og de bare lo av meg. Da pappa skulle vise meg en Facebook-video av ei jente som fikk en liten valp ropte jeg ut et par skjellsord og stormet inn på badet i ekte fjortisstil, haha! No can do, altså. 

♦ Jeg elsker å ha det ryddig og rent i leiligheten, men i bilen derimot… Jeg kan vel med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt liv har sett en mer rotete bil. Ups! 

♦ Jeg kommer sannsynligvis til å farge håret mørkt igjen ganske snart, for så å angre som bare det. Jeg trives definitivt best som blondine. 

♦ For en stund siden opplevde jeg at penger begynte å bety mer for meg enn det jeg ønsket at det skulle. Å se pengene komme inn på konto gav en lykkefølelse jeg ikke kan beskrive med annet enn “stolthet”. Jeg hatet det så mye at jeg bestemte meg for å leve for tilnærmet ingenting – og da mener jeg virkelig veldig lite – i tre måneder. Penger er viktig i den forstand at jeg vil kunne betale ned leiligheten og bilen min, spise den maten jeg ønsker og ikke minst kunne kjøpe alt Sienna trenger (og mye av det hun bare har lyst på..), men utover det har penger liten betydning for meg. Jeg trives best slik. 

♦ Jeg er livredd for å bli forelsket.

♦ Jeg vurderer sterkt å gå til anskaffelse av en jobb nummer fem. Haha, apropos punktet ovenfor liksom.. Neida, men det handler om at jeg har vært syk i så mange år at det føles ut som om det er så ekstremt mye jeg har gått glipp av på den fronten. Jeg tok aldri vakter på Burger King da jeg gikk på skole, og jeg har aldri måttet snuble meg rundt i en tilsynelatende evigvarende labyrint av valg slik “alle andre” har gjort. Jeg har aldri hatt ekstrajobber for å spe på inntekten, eller tenkt over hva jeg passer til og ikke. Jeg kommer nok aldri til å endre retning i yrkeslivet, men det plager meg at jeg ikke har testet ut så mye. At jeg jobbet i kassa på Godteland et par dager i måneden da jeg veide i overkant av tretti kilo og var høyst uegnet for jobben teller liksom ikke helt, haha.

♦ Jeg elsker galgenhumor. De som kjenner meg vet at jeg har vært ute en vinternatt før, og jeg elsker at de kan spøke med alt fra A til Å – uten å være redd for å tråkke meg på tærne. Jeg er ingen porselensdukke, og vil heller ikke bli behandlet som en. 

♦ Du vet den følelsen av at du har funnet noe skikkelig godt, som du bare få alle andre til å prøve? Jeg driter i om du ikke liker det – prøve skal du, liksom? Litt slik har jeg det også med journalistikken (og absolutt alt annet jeg mener er verdt å bruke tid eller smaksløker på), og det er altså grunnen til at jeg mekket sammen en ebok for alle som ønsker å kunne leve av å skrive – uten å bruke en formue på utdannelser. Jeg kunne helt sikkert ha satt prisen langt høyere, men det ville ikke ha gitt meg den samme følelsen. 

♦ Jeg har utrolig lyst på en hund nummer tre til flokken. Jeg har også veldig lyst på en nakenkatt. Og rotter. Og det meste på fire bein. 

♦ Dersom jeg lurer på noe, må jeg finne ut av det. Enten det dreier seg om større spørsmål, tanker rundt religion eller noe helt ubetydelig som overhodet ikke ville ha forandret verken livet eller tankegangen min. Det er med andre ord ikke så vanskelig å forestille meg at mitt største irritasjonsmoment er Area 51… Meningen med livet derimot, ofrer jeg ikke en tanke. 

♦ I løpet av de siste fem årene har jeg servert én eneste løgn – og det var for å beskytte noen som stod meg nærme. Selv om det ville ha ført til problemer for vedkommende gjorde det faktisk fysisk vondt. Jeg takler virkelig ikke løgner, baksnakking, drama og sånt tull, det er så langt utenfor min komfortsone som overhodet mulig. Små, hvite “løgner” som at “mamma bare rydder litt” når små ører hører at det romstreres litt i godteriskapet etter leggetid teller selvfølgelig ikke 😉

♦ Jeg skriver lister, ukeplanleggere og journal hele tiden – men viktige huskelapper og strenge beskjeder til meg selv skrives alltid på SMS til mitt eget nummer. Akkurat nå står det så mye som “Jobb 3. mars, ikkje gløm d no da”, “Husk å ta solarium! Du trenge d!” og “Brød, melk, klorin, skinkepålegg, egg, Pepsi max” idet jeg åpner SMS-innboksen. 

♦ Jeg er aldri langsint. Jeg kan bli irritert, sint eller forbanna – men så går det over av seg selv så snart jeg får sagt min mening. Å tilgi er for meg ganske stort, men jeg er en racer på å legge det meste bak meg. 

 

Spørsmål og svar: Fra anorektiker til mamma

 

Ettersom jeg ikke ønsket å godkjenne kommentarer til innlegget “Fra anoreksimareritt til mammalivet“, tenkte jeg å svare på noen spørsmål her: 

Hvor stor er sannsynligheten for tilbakefall? 
Jeg vet at risikoen for tilbakefall er stor på det generelle plan, men hos meg er det ikke-eksisterende. Det finnes ikke én eneste celle i kroppen min som har den minste tvil; spiseforstyrrelsene er et tilbakelagt kapittel, og det finnes heller ingenting i verden som kan trigge meg tilbake til der jeg var. Så, 0% sannsynlighet. 

Hva var det verste med å ha spiseforstyrrelser? 
Det å vite hvor vondt det gjorde for mine nærmeste. Lillebroren min skulle ha vært den som spurte meg om råd, som fortalte sine hemmeligheter til meg og som diltet etter meg i alle mine rare påfunn. Han var alt det, men på samme tid var han også den eneste som virkelig nådde gjennom. Jeg husker særlig én julaften. Foreldrene mine stod på kjøkkenet og gjorde i stand julemiddagen, og resten av familien vår hadde ikke kommet enda. Han så alvorlig ut. Med tårer i øynene så han rett inn i mine, og sa; “vet du hva jeg ønsker meg til jul? At du spiser. Bare litt. Bare i dag. Uten å hate deg selv for det”. Jeg var tom for ord. For sjokkert til å kunne gråte. Der og da kunne jeg blitt utsatt for all verdens tortur, uten at noe kunne ha målt seg med den smerten jeg kjente innvendig.

Var det vanskelig å se kroppen vokse da du gikk gravid? 
Nei, det var utelukkende fantastisk. Jeg hadde alltid hatt 45 kilo som hat-tall; jeg kunne helt oppriktig ikke se for meg at livet noensinne kunne gå videre etter å ha landet på det tallet. Det var som om det i seg selv ville bety døden. Da vekten steg til det tallet gikk det en slags merkelig følelse i meg. Jeg kan huske at tårene trillet av lettelse. En slags surrealistisk “oi, det er mulig å leve med det”-følelse. Det er den eneste gangen jeg har reagert på noe som hadde med vektoppgang eller kroppens utseende i graviditeten – og det sier sitt; jeg ble enorm. Haha! 


Fremdeles en del måneder igjen her, haha! Fine, fine magen. 

Får du behandling i dag? 
Nei, det trenger jeg ikke. Jeg er til kontroller hos legen innimellom for å sjekke verdier, blodprosent, blodtrykk også videre for å følge med på at kroppen klarer seg greit (den har tross alt vært ute et par vinternetter etter så mange år med spiseforstyrrelser), men noe utover det er ikke nødvendig. Jeg har ikke hatt dårlige resultater på noe som helst siden 2013, så det er deilig! 

Hvor mye veier du nå? 
Det er ikke så viktig, men langt mer enn mitt tidligere hat-tall, i alle fall. Vekten kunne ikke ha brydd meg mindre, og hadde det ikke vært for at jeg nylig var til kontroll igjen hadde jeg ikke visst hvor mye den lå på selv, heller. Jeg er i alle fall innenfor normalen, selv om kroppen min tydeligvis trives best som slank. Jeg spiser ikke akkurat lite, haha. 

Hvilket forhold har du til mat i dag? 
Jeg elsker mat! Jeg har et utrolig avslappet forhold til både mat og søtsaker i dag. Kanskje litt for glad i sistnevnte, haha. Livet er for kort til tørre knekkebrød og avokado. 

Måtte du ha ekstra oppfølging under svangerskapet på grunn av spiseforstyrrelsen? 
Ja, det måtte jeg. Jeg var inne til ekstra kontroller gjennom hele svangerskapet for å hele tiden vurdere risikoen ettersom det var så kort tid siden jeg ble frisk, og vekten min fremdeles var veldig lav da jeg ble gravid. Jeg måtte i tillegg ha ekstra ultralyd for å passe på babyens vekt og vekst. Selv om det på mange måter føltes som et nederlag at jordmor og leger overhodet tenkte at jeg ville gjøre noe som helst for å risikere babyens helse, er jeg sjeleglad for at det er rutiner på sånt. Man vet jo faktisk aldri, og de kjente meg jo heller ikke. 

Hvordan er det å se tilbake på det “livet” du hadde før? 
Jeg elsker at du bruker anførselstegn her. Det var nemlig ikke et liv i det hele tatt.. For å svare på spørsmålet ditt, føles det helt ærlig veldig fjernt. Det er som om det ikke var meg overhodet – det kan jo ikke være den samme jenta som sitter her i dag? Når jeg forteller om det er det som å fortelle fra utsiden. Jeg kan ikke på noen måter relateres til det i dag. 

Hvordan gikk det da du skulle jobbe og studere igjen etter å ha vært syk? 
Det gikk som en drøm. Jeg var hjemmeværende mamma, studerte, tok to ulike kurs i tillegg til å starte for meg selv som frilansjournalist på én og samme tid, og det kunne ikke ha gått bedre enn det gjorde. Jeg var ekstremt klar for å komme ut i arbeidslivet etter lang tid som syk, og det har virkelig gått som en drøm. Det har selvfølgelig vært perioder hvor jeg har stoppet opp og tenkt “shit, når skjedde egentlig alt dette?” når jeg tenker over hvordan livet mitt er nå, men det er en deilig befriende følelse. Det er begrenset hva som kan slite deg ut når du er vant med et liv med anoreksi, for å si det slik. 

Du gikk veldig kjapt fra å være syk til å plutselig ha “alt”; jobb, hjem, barn, utdannelse også videre. Hvordan gikk det seg til?
Jeg ble frisk. Da kunne – og kan – jeg klare det meste. Det er langt enklere å sjonglere alt dette enn å ligge på sofaen og være syk, for å si det mildt. 

Angrer du på at du ble gravid så tidlig etter å ha blitt frisk? 
Nei, på ingen måte. Det var 100% riktig for meg å få barn da jeg fikk det, og jeg har aldri følt meg som noen “ung mor” til tross for at jeg ikke var eldre enn 21 da Siennas øyne møtte mine for første gang. At vekten fremdeles var veldig lav tenkte jeg ikke over på den tiden – jeg hadde fremdeles ikke kommet dit hvor jeg hadde et normalt syn på tall og vekt. For meg veide jeg jo mye (og godt var det), så det lå ikke i tankene mine en gang. Planen vår i forhold til graviditet gikk jo ikke helt som vi hadde sett for oss heller ettersom jeg var sikker på at vi ville trenge assistert befruktning ett år etter p-pilleslutt, men alt i alt gikk det kjempefint. Kroppen min ble helt tydelig utslitt og hadde nok ikke så godt av å bære på et barn allerede da, men det har aldri gått utover verken Sienna eller meg på noen måte likevel, så nei, jeg angrer overhodet ikke på det. Men; jeg var så sikker på at dette var slutten for spiseforstyrrelsene for min del. Hadde jeg hatt et eneste, ørlite snev av tvil ville jeg aldri i livet ha risikert å bli gravid. 

Hvorfor gikk du på p-piller dersom du “ikke kunne bli gravid” uansett? 
Fordi jeg ønsket å fungere som en “normal kvinne” med alt det fører med seg, rett og slett. Kroppen fungerte ikke som den ellers skal uten. Rart å tenke på at det de aller fleste helst ville ha betalt store summer for å unngå, var det jeg betalte litt for å få. Haha 🙂 

Hvor mye (lite) veide du på det minste? 
3500 gram. Eller, sannsynligvis mindre ettersom babyer som regel går ned i vekt etter fødselen før de tar igjen fødselsvekten sin. Neida, jeg forstår hva du mener. Nøyaktige tall er jeg ikke særlig fan av, så det utelater jeg her. Jeg husker en gang at legevakten så oppgitt på meg og sa “du vet at om du går ned én eneste kilo til, så dør du?”. Så; jeg gikk ned en kilo. Og ytterligere tre til. Det er direkte farlig å oppgi vekt på denne måten, så det unngår jeg. 

 

Finner du mening med trening? SE HIT!

Til en artikkel for magasinet Kamille, ser jeg nå etter et knippe kvinner i alderen 25-45 år, som finner sin “redning” i treningen.

Du har kanskje opplevd fysisk eller psykisk sykdom, og følt at trening er til god hjelp? Har du gått gjennom et samlivsbrudd eller mistet noen nærme deg, og følt at treningen kan være en støtte for deg? Eller noe helt annet; det meste er av interesse dersom du kan relatere deg til at trening på sett og vis har hjulpet deg langs veien videre.

 

Om du føler at dette gjelder nettopp deg – ikke nøl med å ta kontakt: [email protected]

Mer informasjon kan gis over epost, og spørsmålene til et eventuelt intervju kan besvares enten på telefon, chat eller epost – alt ettersom hva du selv ønsker. Det er ikke mulig å være anonym til denne artikkelen. 

#journalist #kamille #feelgood #intervju #jobb #journalistikk #trening #treningsblogg #treningsblogger 

Desperat much?

For en deilig dag! Jeg har fått unnagjort en hel del jobb, og Sienna og jeg har storkost oss etter barnehage. Det er så deilig med slike dager hvor alt går på skinner. Noe som ikke helt gikk etter planen var da jeg på en eller annen måte presterte å invitere så godt som alle på Facebook-vennelisten til å bli medlem på appen “Hot or Not”. Det høres kanskje ikke så fryktelig kleint ut – men når en gammel nabo fra Vigra sender melding for å mellom linjene fortelle at det muligens var høyst upassende å invitere ham til å like siden ble det ikke akkurat årets høydepunkt…

Haha, er det mulig?! Jeg håper egentlig at de fleste tror at det hele er et forsøk på svindel, og at det ikke finnes noen slik app. Neivel, da. Jaja, la oss alle ta et øyeblikk for å minnes mine høyt verdsatte ord om at jeg trives som singel og ikke har umiddelbare planer om å endre sivilstatusen. Desperat much? Egentlig ikke – men jeg forstår godt at mine godt over 400 venner på Facebook er av den oppfatningen. Ehe

LES OGSÅ: Derfor er Tinder en dårlig idé

Det var altså dagens visdomsord fra meg; ikke meld deg på slike apper for nysgjerrighetens skyld med mindre du ønsker at hele Facebook skal få oppfatning av at du i aller høyeste grad er på utkikk etter en å dele livet med. Jeg er ikke det altså! Her følte jeg for å legge på X antall flere utropstegn, men journalisthjertet braste for mye så de ble hvisket ut igjen.. 

/Desperat pusekatt91 søker sjelefrende. Så fort som mulig. Skog og mark og alt det der.