Det snør, det snør, tiddelibom…

Er det mulig?! Vi våknet til et svært, hvitt teppe så langt øyet kunne se. Snø i slutten av april, altså – hva gir du meg? Det var i hvert fall ei lita jente som ble helt fra seg av ekstase når hun fikk se ut i dag tidlig. Hun elsker snø, så det er klart at vi måtte leke litt på terrassen. Snøen har (heldigvis) ikke lagt seg så godt på veiene, så det ble ingen tur med kjelken slik jeg egentlig hadde tenkt. Men, vi hygget oss utenfor likevel, med katten vår og nabopusen som selskap. 

Til og med kattens forfjamselse over alt dette hvite, gikk over til å bli entusiasme over over å fange snøballer i luften. 

Vi må vel skifte om dekkene på bilen igjen tipper jeg. Hele morgendagen har “jobb” skrevet over seg, så det skal bli gøy! Men det krever altså et kjøretøy som ikke hadde ført meg rett i grøften… Kjenner jeg Sunnmøre riktig er vel snøen borte allerede i morgen uansett, men det gjenstår å se. Jobb skal det bli, og kose meg skal jeg! I morgen har vi en av de flotteste dagene i året her på Sula; Kvitveisdagen. Bor du i området bør du absolutt ta turen! 

Nå skal jeg se litt på 90210 (hva da alltid ekstremt sent ute med å oppdage kule ting?), mens Sienna koser seg med Brannmann Sam. Samvittigheten er på topp etter å ha kost oss ute i snøen i en evighet, så da hører jeg rykter om en rolig innedag resten av lørdagen. Ikke meg imot akkurat i dag! 

Never too old for Lego

Det er lite som er så deilig som når Sienna trasker inn på soverommet mitt tidlig om morgenen, og slapper av i sengen sammen med meg slik at jeg får bruke god tid på å våkne og stå opp♥ Etter å ha blitt vant med dagslys har vi fått i oss frokost, premie (for å ikke bruke smokk hele dagen – hun får premien på forskudd, noe som har virket ypperlig til nå i hvert fall) og bygget Lego Duplo. Det er like morsomt for mammaen som for henne, det! I dag har vi lekt mamma, pappa og baby med de små Duplo-dyrene hennes, og selvsagt bygget hus til hele gjengen. 


You just never grow too old for Lego! 

Det er virkelig magisk å være mamma, særlig når man kan ta alt med slående ro og alt i sitt eget tempo. Nå har vi jo ikke akkurat noe valg, med tanke på at vi står fullstendig parkert i dag ettersom Kenneth trengte bilen sin til jobb, og min egen har tatt natta. Garantert for evig, kjenner jeg min flaks riktig. Så, i dag blir det en helt rolig dag for oss. Hundene skal få tur og leiligheten skal skinne ved dagens ende, men det er også alt som står på planen. Ja, i tillegg til jobb for min del, da. Nå begynner jeg endelig å nærme meg målet, og å bli ferdig med alt jeg skal ha gjort denne uken ser brått overkommelig ut. Det er deilig når alt går på skinner! 

Nå skal Sienna ha en liten lur, så da står jobb på planen igjen. Jeg har blitt spurt fra andre journalister om jeg kan vise mer om hvordan jeg legger opp arbeidsdagen min, så det tenkte jeg å lage et eget innlegg om snart. Forhåpentligvis kan det være til inspirasjon. 

Hvorfor hjemmemamma?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått dette spørsmålet. Hvorfor valgte jeg å være hjemmeværende mor? Hvorfor ønsker jeg ikke å ha barnet mitt i barnehagen? Hva er galt med barnehager – og hva er det jeg gjør, som er så mye bedre? Dette temaet er så utrolig mye mer sensitivt enn det jeg trodde det ville være, da jeg først tok valget i 2013. 

For meg handler det selvfølgelig ikke om å ikke like barnehager. Sannheten er jo at jeg helt oppriktig mener at barnehageansatte har et av de viktigste yrkene i verden, og at lønnen deres skulle ha vært både doblet og tiplet – helst begge deler oppå hverandre. Jeg har ikke et eneste vondt ord å si om hverken enkeltbarnehager eller barnehage som institusjon generelt. Det er et fantastisk tiltak som får verden til å gå rundt – så enkelt som det. 

Nei, for meg handler det ikke om hva jeg ikke vil – men hva jeg faktisk vil. Jeg ønsker å tilbringe så mye tid som overhodet mulig med min datter, og jeg har muligheten til det. Så – hvorfor ikke? Hun er bare liten én gang, og selv om jeg er sikker på at en barnehage hadde vært toppers for jenta mi, er det i hvert fall ikke verre å “gå hjemme” sammen med meg. Det er jo nettopp det; vi er ikke hjemme. Vi sitter ikke i sofaen dag ut og dag inn, slik mange tenker idet jeg forteller at hun ikke går i barnehagen. 


Bildet er tatt sommeren 2015. 

Vi leker med andre barn, vi er i åpen barnehage, vi er på besøk, vi får besøk, vi går og triller turer, vi kaster stein i vannet og vi danser i sølepytter. Dagene våre er aldri like, og selv om det hender at vi tar en rolig dag med både TV-titting, arbeid på ho mor og leker innendørs, nekter jeg å tro at det er så farlig med det. Alt i alt er vi aktive og sosiale, så det tenker jeg ikke så mye på. 

Sienna kommer nok til å begynne i barnehage som fire- eller femåring, men inntil det koser vi oss sammen, hele dagen. Hun er så trygg, omsorgsfull og kjærlig denne jenta, at hun i seg selv er et levende bevis på at valget har vært riktig. For oss. Det er så viktig for meg å påpeke at jeg overhodet ikke tror at jeg sitter med noen fasit når det kommer til barneoppdragelse, eller valget mellom å være hjemme eller å sende barnet i barnehagen. Jeg er bare så glad for at jeg har hatt muligheten til å ta et valg, fremfor å av andre eller samfunnet i seg selv, bli presset til å ta et. 

Biltrøbbel i rush-trafikken

Æsj, så viste det seg at bilen min faktisk er ødelagt likevel. Herlighet, er det mulig?! Hele bilen bestemte seg for å nekte å settes i gir, midt i en hel haug av trafikk. Så der stod jeg, da. Bom fast. Det verste er at ikke en eneste levende sjel stoppet for å høre om det gikk bra med meg – virkelig? Jeg syns synd i den stakkars sjelen som får hjerteproblemer eller andre alvorlige årsaker til å stanse bilen midt i veien… Da kan man kjapt bli sittende en stund. 

Jaja, så nå står den søte, lille, forhatte bilen min parkert langt unna. Forhåpentligvis er det bare clutchen som er gåen og som må strammes eller byttes ut eller hva man nå enn gjør med en ødelagt clutch. Er det selve girkassen som har tatt natta blir det brått litt verre. Typisk min flaks – særlig nå som både helgen og neste uke ser ut til å være stappfull av mange trivelige jobb-oppdrag. Heldigvis har vi en bil til, men når jeg kjører den er jeg mildt sagt ikke så veldig høy i hatten. Det er en grunn til at jeg valgte den billigste bilen selv om det er jeg som kjører mest, foråsiresånn…

 
 Eeh… Hei, bil nummer to. Jeg heter Lizbeth, og jeg kan nesten love å ikke kantkjøre deg. Også. 

Neida, jeg skal være snill. All kjøringen jeg har hatt på de nå…. Tjue, dagene jeg har hatt plastlappen i lomma er vel tilsvarende månedsvis for andre.

Resten av denne “dramatiske” dagen skal jeg bruke på jobb; det har samlet seg opp en del oppdrag til denne uken, så det skal bli fint å komme skikkelig i gang med det nå. Den ene saken får jeg levert allerede i dag, resten får sendes inn i morgen eller på fredag. Jeg er så glad for at jeg har muligheten til å levere i god tid før deadline, det er så greit å kunne vise til effektivitet på den fronten – det legger jeg stor ære i. Jeg får sette i gang, og la Kenneth ta seg av &/(#”!-bilen så lenge. 

Om meg

 

Velkommen til bloggen min! 

Jeg heter da Lizbeth Osnes, født i november 1991 og er bosatt like utenfor Ålesund i Møre & Romsdal. Her bor jeg i min lille perle av en leilighet sammen med datteren min, Sienna født i september 2013, og våre firbente maskoter; hundene Dias, Felix og Aqua. 

På denne bloggen vil du få se hverdagsglimt, tanker, meninger, tips og alt annet som måtte falle meg inn der og da. Jeg blogger i hovedsak om mitt liv som alenemor, journalist og forfatter, men det meste kan altså oppstå her. Skulle du lure på noe er det selvsagt bare til å ta spørre: [email protected]

Følg meg gjerne: 
Snapchat: Lizbethosnes
Instagram: Lizbethosnes
Facebook: Journalist & Forfatter Lizbeth Osnes 

 

Pust i bakken

Herlighet så godt det var å krype opp i sofaen med en sjokoladeknekk på ene siden og tekoppen på den andre! Dagen i dag har vært så rolig og fin; Sienna og jeg hentet en ny bekjent av meg og hennes datter tidligere i dag. Barna lekte så fint sammen, og vi voksne fikk pratet og bli litt bedre kjent. Er det noe jeg virkelig liker, så er det å bli kjent med nye mennesker – særlig når de viser seg å være så hyggelige. Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til neste gang vi møtes!  

Om et lite kvarter skal jeg ha et intervju, og etter det er det ingen tvil om hva som skal rulle over PC-skjermen. Pappahjerte dedikerte nylig et blogginnlegg til serien “SKAM”, så – om enn litt skamfull – er det umulig å ignorere det faktum at absolutt alle snakker om det nå. Hva er greia? Det blir jeg nødt til å finne ut av like etter at jobben blir lagt på vent for en stund. Etter det igjen skal jeg planlegge morgendagens intervjuer, og begynne med å sette sammen artikkelen fra dagens intervju, og en jeg allerede har et ferdig intervju fra. Puh! Jeg har tre saker som skal leveres denne uken, så det er ikke akkurat rom for de lange avbrekkene. Men; en episode eller to av “SKAM” jeg rett og slett få til. 

Lille Aqua finner de utroligste soveplassene; favoritten er oppå meg slik bildet viser. Jaja, det er jammen godt at hun er en Chihuahua, og ikke Rottweiler… Jeg tror det synes på meg at jeg er hakket over normalt trøtt i dag? Haha. 

Det er forresten koselig å blogge igjen, jeg håper at denne lille hobbyen kan vedvare. Et lite pust i bakken trenger vi alle. 

Ødelagt clutch? Neida, bare midlertidig ødelagt hjernekapasitet

Tenk at jeg er i gang igjen.. Det merkelige er at jeg ikke husker hvordan man begynner på et blogginnlegg en gang. Det er definitivt noe helt annet å skrive artikler – det har jeg i det minste greie på. Hittil i dag har jeg i hvert fall rukket å både lage og spise middag, handle inn en hel masse vaskemidler (det er så greit, og ikke minst økonomisk, å ha et lite lager i hus til enhver tid) og sist men ikke minst, hatt et aldri så lite innfall av dramatikk. 

Jeg var nemlig så sikker på at clutchen på bilen min hadde tatt natta, så nærmest skjelvende sendte jeg Kenneth ut for å sjekke tilstanden. Det sier seg selv at det ville ha vært litt krise når det å bytte ut girkassen ville ha kostet nærmere halvparten av bilens verdi i seg selv.. Heldigvis var det bare gummimatten som hadde lagt seg litt dumt til, slik at clutchen hang fast. Haha, er det mulig?! Det skal sies at jeg ikke har hatt sertifikatet i mer enn nøyaktig atten dager i dag, så jeg er unnskyldt der altså. Føler jeg selv, i hvert fall.

Det er i hvert fall en sann befrielse å endelig ha sertifikatet – ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye enklere hverdagen vår har blitt etter at bil nummer to fikk plass på parkeringsplassen og en grå liten lapp fikk innta lommeboken min. Tenk det; jeg kan handle både middag, brød, pålegg og husholdningsartikler på én og samme tid – uten å slite meg ut! Haha, dere skulle ha sett meg idet jeg forsøkte å få alle disse varene med meg fra butikken og hjem, trillende på en blytung barnevogn oppover alskens bakker. I snøvær. Æsj, så glad jeg er for at de tidene endelig er over! Om ikke bilen min fortsetter å lure meg til å tro at hele girkassen må byttes ut, da… 

Nå skal jeg ta med meg det friskmeldte kjøretøyet på butikken en liten tur. Jeg har begynt å skrive for et (for meg) nytt magasin, så jeg tenkte at jeg skulle sniktitte litt der etter inspirasjon. Jeg gleder meg skikkelig til å vise dere artikkelen jeg skriver på for dem, den kommer til å bli så fin! 

Back to where it all started

Så var vi her igjen da, bloggen. Jeg er til og med tilbake på Blogg.no; plattformen hvor alt startet for så mange år siden. Det er uten tvil en helt ny utgave av meg denne gangen, så dette kan bli spennende!

For å introdusere meg selv for nye lesere; Lizbeth Osnes heter jeg. Jeg er 24 år gammel, og holder til like utenfor Ålesund i Møre & Romsdal. Her bor jeg sammen med min kjære Kenneth, og vår datter Sienna Linnéa som ble født i september 2013. I tillegg til tobente familiemedlemmer, har vi også hundene Dias (Staffordshire Bull Terrier) og Aqua (Chihuahua), og huskatten Zulu. 

Jeg er altså frilansjournalist på fulltid, i tillegg til at jeg har valgt å være hjemmeværende mamma. Sienna går korte dager i en liten barnehage to dager i uken, og resten av tiden koser vi oss sammen her hjemme. 

Med en ubeskrivelig trang til å skrive, fortelle, lære, lære bort og engasjere – har jeg nå altså startet opp på ny. Denne gangen med en visjon om hva bloggen skal inneholde, og hvordan den skal gjennomføres. Det sier seg selv at man trenger et lite “pustehull” mellom jobb og mammalivet, når alt man gjør fra vesla slår opp øynene til hun legger seg igjen, er å være nettopp fulltidsmamma. Idet hun legger seg står jobb på tapeten, og selv om jeg har blitt flink til å ta solarium en gang i halvåret, er det liksom ikke tilstrekkelig egentid.

 

Så, da dukker denne bloggen opp igjen, da. Nok en gang. Jeg trenger et sted hvor jeg kan lire av meg både hverdagsgleder og irritasjonsmoment, og om jeg i tillegg kan inspirere eller motivere på veien vil mitt mål med bloggen være nådd for lenge siden. Jeg vil gi dere et innblikk i et nokså utradisjonelt liv som hjemmeværende mor på dagtid, og karrièrekvinne så snart vesla har falt i søvn – og frem til min egen søvn skal prioriteres. Mest av alt vil jeg gjennom å dele min reise og min hverdag, vise at det er mulig å nå de fleste drømmer, så lenge man jobber hardt nok for det. 

Dette er mitt liv, min hverdag og mitt eget lille friminutt. Velkommen til Lizbeth.blogg.no!