Nostalgisk, vemodig og lykkelig på samme tid

Følelsen jeg sitter med akkurat nå, kan ikke beskrives som annet enn veldig merkelig. For aller siste gang, sitter jeg i denne sofaen i denne leiligheten. Min leilighet, mitt hjem i snart åtte år. Siennas første hjem. Hjemmet hvor hunden min, Poppy, tilbragte sitt siste år og sine siste måneder. Hjemmet der jeg vokste opp fra ungdom til voksen. Hjemmet hvor jeg lærte å lage middag uten hjelp av Toro. Hjemmet der jeg for første gang rørte et sikringsskap, og satt på en oppvaskmaskin.

Med to soverom, ett lite bad og et vaskerom du ikke kan oppholde deg sammen med noen i uten at det bryter med alle slags intimsoner, er det for liten plass her. Snart er vi fire mennesker. Ja, og tre hunder, da. Det er selvfølgelig altfor lite. Ikke trives vi med naboer så tett på oss heller, med unntak av den ene – som jeg gråter bare av tanken på å miste som nærmeste nabo, til tross for at dette året har vært så rart at jeg knapt har tilbragt tid med henne.

Jeg er glad i denne leiligheten, jeg. 

Men, likevel. Dette er hjemmet mitt. Min trygge base. Mitt største, overfladiske, materielle bevis på at jeg har utrettet noe. Lykkes. Jeg kjøpte mitt første hjem som 21-åring, det i seg selv er godt gjort. Kanskje mest fordi jeg er skråsikker på at alle som kjente meg bare året før, ville ha vært sikker på at det aldri kom til å skje i det hele tatt.

Denne leiligheten har ergret meg på så mange måter; ikke før jeg møtte Håvard har jeg hatt muligheten, eller rettere sagt kunnskapen, til å gjøre den om til min egen. Stilen har vært feil for meg, løsningene også. De siste årene har den sakte, men sikkert, blitt min på ordentlig. Mine farger, min stil. Og nå skal den etter hvert få nye eiere, med sin egen stil og sin egen smak… Det føles jo så feil. Det er jo mitt.

På samme tid er jeg selvsagt overlykkelig over å ha kjøpt det jeg oppriktig mener er et helt fantastisk nydelig hus, sammen med mannen i mitt liv. Tenk, det er der mine barn for alvor skal vokse opp. Det er huset som vil bli deres ordentlige barndomshjem, det de for alltid kan kalle “hjemme”, slik jeg kaller mamma og pappas hus på Vigra for “hjem”. Tanken er så fin, rett fortryllende. Men akkurat nå, akkurat nå gjør det litt vondt. Men, bare litt.

0 kommentarer

Siste innlegg