My valentine

“Kjører du?” 
“Ikke akkurat nå, men det kan jeg vel. Hvor skal du? Fra og til?” 

Det var noe sånt det begynte med.

En bekjent av broren min skulle komme seg fra en fest til en annen, som hadde hørt at jeg hadde som hobby å kjøre rundt uten mål og mening på nattestid. Med en hund i bilen, musikk på anlegget og et ansikt som ikke hadde sett sminke på dagevis, la jeg i vei mot byen for å gjøre en god gjerning med å frakte noen trygt fra et sted til et annet.

Han skulle fra en fest til en annen. I stedet endte vi opp med å kjøre fylket rundt i syv timer. Det begynte med det, denne kjærligheten som nå skal vare livet ut.

Allerede da jeg satt ham av hjemme etter den lange bilturen, som føltes som minutter lang før jeg tittet på klokken idet jeg fant sengen for natten den kvelden, kjente jeg det. Boblende, sitrende, kilende. Herregud, hva gikk det av meg? Jeg husker at jeg fysisk ristet på hodet av meg selv, selv om ingen kunne se det.

Det skulle likevel ta tid før jeg, om ikke begge, innså at de små sommerfuglene i magen måtte få lov til å fly fritt. Men nå? Det føles som om det alltid har vært oss, som om jeg ikke vet om noe annet. Som om han alltid har vært en del av meg, og av oss. Det føles riktig, som en brikke som bare… Passet. Uten å lete, og uten å være klar over at jeg overhodet la et puslespill før det var ferdigstilt.

Takk for alt du er, for meg og for oss. Jeg elsker deg, Håvard!

0 kommentarer

Siste innlegg