Jul uten barn

Det knyter seg i magen, klumpen i halsen nekter å forsvinne. Jeg klarer bare så vidt å presse tårene tilbake da jeg gir den lille kroppen en god klem, og ønsker henne en riktig god jul. “Jeg gleder meg til vår julaften jeg, mamma” sier hun med et smil, og plasserer et vått kyss og en kald nesetipp på kinnet mitt. Jeg svelger, smiler og forlater barnehagen. Jeg våger ikke å slippe tårene fri før jeg har satt meg i bilen, redd for at hun skal ha glemt noe og dermed følge etter. Hun ser en mamma som er glad på hennes vegne, som ikke har øyne for annet enn det beste for datteren sin og som fryder seg sammen med henne. Det er den ene delen av meg, mamma-delen. Den egoistiske delen av meg vil aller helst hyle. Så da gjør jeg det, da. Når jeg er alene.

Slike tanker og følelser er alltid så vonde og vanskelige å dele; jeg kan ikke fortelle om det uten å virke som en egoist, som en som setter seg selv foran barna. Innerst inne er det jo det følelsene mine viser; at jeg vil ha henne for meg selv, at det gjør vondt å måtte “dele” og at jeg aller helst vil tilbringe hvert et eneste sekund sammen med det lille mennesket jeg setter høyere i verden. Likevel vet jeg at egoistisk – det er det siste jeg er. I tankene, kanskje, men aldri utad.

Jeg føler så med alle aleneforeldre som må “dele” på barna sine – jeg vil så gjerne vise at også jeg syns det er vanskelig, også jeg skulle av og til, i et svakt øyeblikk, ønske at situasjonen var en helt annen – at hun var min alene. Samtidig er jeg så uendelig takknemlig for den pappaen hun har, og for at hun er så heldig at hun får ha oss begge to. To trygge, gode hjem. To foreldre som elsker henne høyere enn alt i hele verden. To julefeiringer. Hun er heldig, og selv om jeg – særlig rundt juletidene annenhvert år – tenker at jeg skulle ønske jeg hadde laget henne helt på egenhånd, vet jeg at jeg ikke mener det. Om jeg kunne ha endret på noe, ville jeg fra bunnen av hjertet aldri gjort det. Av og til føles det som om jeg skulle ha gjort hva som helst for det, men jeg vet at når alt kommer til alt – er det ingenting som gjør meg så takknemlig som akkurat den situasjonen vi befinner oss i. Dessuten – vi skal jo ha vår egen julefeiring, på nyttårsaften. Det gleder jeg meg også til, akkurat som hun gjør. Men at vi skal ha lov til å tenke disse tankene, og kjenne på disse følelsene? Ja, det syns jeg. I alle fall for en liten stund.

4 kommentarer
    1. Sender deg en stor klem, jeg veit hvor vonde disse følelsene er 💕 Mammahjertet gråter hver gang jeg må levere fra meg vesla, selv om jeg også vet at hun har det kjempebra der ute, at hun storkoser seg, og at hun er veldig heldig som har to foreldre som elsker henne! Men ja, hun hadde ikke vært den samme om hun ikke hadde hatt oss begge, så selv om jeg alltid vil ha henne for meg selv, så er jeg glad hun ikke bare er min 😊
      En helsesøster og en psykolog fortalte meg at barn kan ha behov for å vite at foreldrene synes det er kjedelig å levere de fra seg, og at de også blir triste. Selvfølgelig skal man ikke bryte sammen i full gråt og skrike “IKKE GÅ FRA MEG!” til barnet slik at det får dårlig samvittighet for å reise, men de kan trenge å vite at mammaen eller pappaen blir litt lei seg av å ikke være med de. Vesla mi f.eks, hun trenger det. Da jeg smilte og var glad på hennes vegne og gledet meg sammen med henne, tenkte hun at jeg syns det var godt å være uten henne. Hun trenger at jeg sier “jeg syns det er kjempetrist at du ikke kan være her med meg hele tiden, så jeg gleder meg masse til du kommer hjem!” Da koser hun seg mer, for hun vet at hun er veldig ønsket i begge hjemmene sine 😊

      Håper du får ei fin jul til tross for alenetid 💕

      1. Ååhh, takk <3 Ja, det er jeg helt enig med deg i! Når hun sier at hun kommer til å savne meg, sier jeg alltid at jeg vil savne henne også – men at vi snart sees igjen, og gjerne snakker litt om hva vi skal finne på da 🙂 Det er klart at vi også har lov til å være triste, jeg tror ikke at det er sunt for barn å vokse opp med foreldre som ikke viser de vonde følelsene også <3

        God jul til dere også <3

    2. Jeg har/hadde anoreksi. Nå har jeg prøvd spise mer normalt men har blitt rammet av binge eating. Enten sulter jeg eller jeg overspiser. Hvordan klarer du leve normalt og holde vekta stabil?

      1. Hei! Så vondt å høre at du sliter/har slitt <3 Det er en ufattelig tung og vanskelig vei å gå, jeg beundrer deg for at du nå har begynt å prøve å spise normalt. Det er utrolig vanskelig i starten; for det første er vi ofte ikke sikre på hva "normalt" er, og for det andre er det lett å overdrive og dermed spise for mye. Jeg tror det er viktig å trappe opp forsiktig; husk at magen din er vant med ekstremt lite mat, det vil ofte bli et sjokk for den om du brått skal spise større mengder. Jeg er ingen ekspert og kan kun snakke ut ifra egne erfaringer, men for meg hjalp det å dele opp måltidene i 5-8 måltider per dag. Slik ble det aldri veldig mye på en gang, samtidig som magen og kroppen min fikk tid til å venne seg til mat igjen. Selv om jeg gir deg dette tipset vil jeg på det aller sterkeste anbefale deg å kontakte legen din for personlig veiledning og råd, vi er alle forskjellige selv om vi har og har hatt samme diagnose. Stor klem til deg, tenker på deg og heier vilt på sidelinjen! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg