Datingmamma: Dette frykter jeg

Jeg fikk spørsmål om jeg ikke kunne ha en slags serie av innlegg som inneholder kombinasjonen “mamma” og “dating” – en utfordring jeg har tenkt lenge på om jeg skal ta eller ikke.. Vel, så lenge jeg ikke driter ut andre enn meg selv i farta så får det være greit. Det kan jo bli morsomt å se tilbake på også?

Dating, kjærlighet, forelskelse, forhold og hele den smørja der er jo skummelt og sårbart for oss alle, men som mamma… Vel, for min del blir det ganget med hundre. Om ikke tusen, eller en million… Det er så stor fallhøyde, så stor risiko å ta at det hele til tider føles både svimlende og overveldende. Likevel er det på nokså mystisk vis, lite som er så vakkert som kjærlighet, og lite som er så modig som å satse på den. For at jeg skal kunne skrive disse innleggene med åpenhet, er det viktig at jeg begynner ærlig; det er skummelt. Dritskummelt, som min femåring ville ha ordlagt seg for å beskrive det meste som føles enten spennende eller fryktinngytende.

Jeg kan vinne, men jeg har så mye å tape.. 

♥ Livet mitt er fantastisk slik det er nå
Dette er et egosentrisk og spesielt punkt, men det er likevel en åpenbar frykt; forandringer. Jeg har det så godt her og nå, virkelig! Jeg har alt jeg noensinne har drømt om, alt er på stell, rutinene er innøvde og går på automatikk der det bør, jeg og vi kan være så spontane som vi overhodet ønsker og absolutt alt i vår husholdning er opp til meg. Det er befriende. Jeg er selvstendig, og det føles godt. Hva skjer den dagen jeg åpner hjertet mitt, og kanskje hjemmet mitt, for et annet menneske? Rutinene vil forandres, det vil ikke lenger være jeg som bestemmer absolutt alt fra A til Å (joda… ehhe…), det vil bli annerledes. Det kan bli fint, men det kan også bli kvelende.

♥ Sienna betyr absolutt alt – jeg skal aldri være grunnen til hennes knuste hjerte
Alle som har tatt det valget om å gå ifra barnets andre forelder, vet nok hva jeg snakker om. Uavhengig av hvor riktig det valget var, hvor ulevelig det ville være å fortsette forholdet og hvor dårlig barnet ville ha kommet ut av at mor og far ikke hadde det godt sammen, er det vanskelig. Det er uendelig hardt å ta et valg som utvilsomt påvirker barnet så kraftig, og som kan være roten til mange vanskelige følelser og tanker for et barn. Jeg sier ikke at det ikke er riktig å gå når man må (åpenbart..), men det gjør så mye med en. Det å ta et så drastisk valg, like mye på vegne av barna som for ens egen skyld, er brutalt. Hva om jeg må gjøre det igjen? Eller om det neste gang ikke er jeg som tar valget en gang, men den andre? Barn er så lojale, så omsorgsfulle. De blir lett glad i andre mennesker. Selv om det neste gang ikke vil være hennes far som må dra, rekker det kanskje å bli en hun allerede har blitt glad i – selv om jeg utvilsomt ville ha latt det gå så lang tid at jeg blir så sikker som man overhodet kan bli, har man aldri en garanti. Ikke en gang ved giftermål har man det. Dette punktet skremmer meg mer enn alt annet i denne sammenheng, bare tanken gjør så uendelig vondt…

♥ Kommer jeg til å miste meg selv?
Meg som mor går ingen steder, jeg lar aldri noen eller noe påvirke den største delen av mitt liv; mammarollen. Men hva med den jenta jeg er mutters alene, som trives i sitt eget selskap og som ikke har kjedet seg et sekund av sitt liv på mange, mange år? Jeg er så mye, trenger så mye. Jeg må kunne styre mitt eget liv, pleie mine interesser og bruke tid på det som gir meg påfyll og energi i hverdagen -uten innblanding, uten forpliktelser når jeg først er alene med meg selv. Jeg trenger det også. Å være alene, mener jeg. Jeg har jo akkurat lært meg selv å kjenne, skal jeg brått miste den jeg er til fordel for et nytt liv med et annet menneske..? Tanken er sannsynligvis større enn realiteten – det er jo ikke som om man finner seg noen som ikke kan kombineres med å være seg selv, heller. Men likevel. Hva om?

Puuuhh, det føltes godt å få det ut slik. Få satt ord på det jeg frykter, på det som kanskje en dag vil komme.. Jeg husker at jeg tenkte “hvem utsetter seg egentlig for sånt med vilje?” da jeg sist var forelsket. Nå ler jeg av det. Den som intet våger, intet vinner. Så lenge man tar seg den tiden man trenger, tror jeg innerst inne ikke at kjærligheten er noe annet enn vakker. Krevende, selvsagt, men vakker. Så lenge den er ekte.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg