5 ting 2018 lærte meg

1. Å følge hjertet 
Jeg tror ikke at jeg har fulgt hjertet – og magefølelsen – så godt noensinne, som det jeg gjorde i året som gikk. Jovisst har også fornuften trådt til, men det å lytte til meg selv og gjøre det som føles riktig og ikke bare korrekt, har vært en utrolig viktig del av min selvutvikling dette året.

2. Det er lov å bli sliten 
Det er ikke det at jeg har løyet når jeg tidligere har sagt at jeg ikke lar meg slites ut, jeg har helt enkelt valgt å ikke se på det som en mulighet en gang. Trist, ikke sant? Jeg har nå lært at det er lov å bli sliten – og med det også innrømme at man er det. Det var slitsomt å være selvstendig næringsdrivende og å måtte stole 100% på å klare meg fullstendig alene. Det å ha tatt sikrere valg som også gir en større trygghet har betydd enormt mye for meg, både for året som gikk  og for all fremtid.

3. Alle driter seg ut
Dårlige valg? Å ja, de har det vært litt av! “Man lærer så lenge man lever” har vært et viktig ordtak for 2018. Hey, hvor mange før meg har ikke funnet trygghet i nettopp det?

4. Kunnskap er makt 
Jeg lurer på når jeg kommer til å slutte, eller i alle fall ta en pause fra, å studere? Jeg elsker skole, kunnskapen og ikke minst følelsen av å utvikles og forbedres. Jeg har så mange planer, så mye jeg har lyst til å lære så uendelig mye mer om.

5. Alt trenger sin sunne balansegang
Sienna, skolen, jobbene, familie, venner.. Å skulle sjonglere alt har i perioder føltes innmari vanskelig, nesten som om det har vært en umulig oppgave. I løpet av 2018 har jeg lært å finne den sunne balansegangen mellom alt, og selv om jeg ikke alltid presterer 100% på alle plan – vet jeg alltid hvor mine egne (nå senkede) krav til meg selv ligger. Det er uendelig godt.

Jul uten barn

Det knyter seg i magen, klumpen i halsen nekter å forsvinne. Jeg klarer bare så vidt å presse tårene tilbake da jeg gir den lille kroppen en god klem, og ønsker henne en riktig god jul. “Jeg gleder meg til vår julaften jeg, mamma” sier hun med et smil, og plasserer et vått kyss og en kald nesetipp på kinnet mitt. Jeg svelger, smiler og forlater barnehagen. Jeg våger ikke å slippe tårene fri før jeg har satt meg i bilen, redd for at hun skal ha glemt noe og dermed følge etter. Hun ser en mamma som er glad på hennes vegne, som ikke har øyne for annet enn det beste for datteren sin og som fryder seg sammen med henne. Det er den ene delen av meg, mamma-delen. Den egoistiske delen av meg vil aller helst hyle. Så da gjør jeg det, da. Når jeg er alene.

Slike tanker og følelser er alltid så vonde og vanskelige å dele; jeg kan ikke fortelle om det uten å virke som en egoist, som en som setter seg selv foran barna. Innerst inne er det jo det følelsene mine viser; at jeg vil ha henne for meg selv, at det gjør vondt å måtte “dele” og at jeg aller helst vil tilbringe hvert et eneste sekund sammen med det lille mennesket jeg setter høyere i verden. Likevel vet jeg at egoistisk – det er det siste jeg er. I tankene, kanskje, men aldri utad.

Jeg føler så med alle aleneforeldre som må “dele” på barna sine – jeg vil så gjerne vise at også jeg syns det er vanskelig, også jeg skulle av og til, i et svakt øyeblikk, ønske at situasjonen var en helt annen – at hun var min alene. Samtidig er jeg så uendelig takknemlig for den pappaen hun har, og for at hun er så heldig at hun får ha oss begge to. To trygge, gode hjem. To foreldre som elsker henne høyere enn alt i hele verden. To julefeiringer. Hun er heldig, og selv om jeg – særlig rundt juletidene annenhvert år – tenker at jeg skulle ønske jeg hadde laget henne helt på egenhånd, vet jeg at jeg ikke mener det. Om jeg kunne ha endret på noe, ville jeg fra bunnen av hjertet aldri gjort det. Av og til føles det som om jeg skulle ha gjort hva som helst for det, men jeg vet at når alt kommer til alt – er det ingenting som gjør meg så takknemlig som akkurat den situasjonen vi befinner oss i. Dessuten – vi skal jo ha vår egen julefeiring, på nyttårsaften. Det gleder jeg meg også til, akkurat som hun gjør. Men at vi skal ha lov til å tenke disse tankene, og kjenne på disse følelsene? Ja, det syns jeg. I alle fall for en liten stund.

Nyttårsforsett 2019

For et år 2018 har vært! Jeg har vel sagt det hvert år siden, men bortsett fra året 2013, er det utvilsomt dette året som har lært meg aller mest om meg selv. Det har vært et hektisk år med mange baller i luften, jeg har klatret en bratt læringskurve både i skolesammenheng og i de aller fleste andre arenaer – samtidig som det har vært ufattelig gøy på veien. Jeg har lært at det er ingen tvil om at jeg får til akkurat det jeg vil få til, og at jeg rett og slett er rimelig hardcore 😉 Det er en fin følelse, det!

Nå som 2019 banker på døren i hvert øyeblikk, har jeg selvfølgelig brukt litt tid på å reflektere over hva jeg ønsker at det nye året skal bringe – og hva jeg selv ønsker å jobbe mot i året som kommer. Noen av målene er vanskelige å nå, mens andre rett og slett handler om prioriteringer..  

LES OGSÅ: Slik gikk det med nyttårsforsettene for 2018 

1. Utnytte naturen enda mer 
Sienna og jeg er overhodet ikke fremmede for å ta naturen i bruk så ofte som mulig, men vi skal bli enda flinkere til det i året som kommer. Lite gir mer en boblende lykkefølelse enn å tilbringe timer utendørs med nistepakke og sitteunderlag i sekken!

2. Våge å satse 
Jeg har aldri vært særlig pysete (med unntak av alt som kan risikere at jeg blir kvalm, da), men når det kommer til å åpne meg opp og la andre slippe inn til hjertet mitt… Det er skummelt, det. 2019 blir året hvor jeg skal våge å satse, også på kjærligheten.

3. Bli mer økonomisk 
Vel, et av mine nyttårsforsett for 2018 var jo å bruke mer penger på meg selv – det har jeg klart med glans, hehe! Jeg skal ikke slutte med verken vippeextentions, sporadiske frisørbesøk eller solarium altså, men jeg skal bli tre hakk mer økonomisk enn det jeg er i dag. En stappfull buffer- og sparekonto frister mer enn det meste akkurat nå.

4. Dra ut oftere 
I år har jeg rørt alkohol fire ganger, målet for neste år er seks. Haha! Jeg kommer virkelig aldri til å bli noen festløve, men jeg innser at jeg ikke akkurat bli yngre – også er det jo så innmari gøy når man først kommer seg ut litt! Så ja, én kveld annenhver måned skal jeg gjøre mitt beste for å klare.

5. Bli sjef 
Dette er jo ikke opp til meg, men det er ingen tvil om at jeg ønsker meg en sjefsstilling, aller helst i 2019. Det er alltid lov å drømme – og å krysse fingrene for at det skal kunne skje 🙂

2019 – let’s do this! 

Datingmamma: Dette frykter jeg

Jeg fikk spørsmål om jeg ikke kunne ha en slags serie av innlegg som inneholder kombinasjonen “mamma” og “dating” – en utfordring jeg har tenkt lenge på om jeg skal ta eller ikke.. Vel, så lenge jeg ikke driter ut andre enn meg selv i farta så får det være greit. Det kan jo bli morsomt å se tilbake på også?

Dating, kjærlighet, forelskelse, forhold og hele den smørja der er jo skummelt og sårbart for oss alle, men som mamma… Vel, for min del blir det ganget med hundre. Om ikke tusen, eller en million… Det er så stor fallhøyde, så stor risiko å ta at det hele til tider føles både svimlende og overveldende. Likevel er det på nokså mystisk vis, lite som er så vakkert som kjærlighet, og lite som er så modig som å satse på den. For at jeg skal kunne skrive disse innleggene med åpenhet, er det viktig at jeg begynner ærlig; det er skummelt. Dritskummelt, som min femåring ville ha ordlagt seg for å beskrive det meste som føles enten spennende eller fryktinngytende.

Jeg kan vinne, men jeg har så mye å tape.. 

♥ Livet mitt er fantastisk slik det er nå
Dette er et egosentrisk og spesielt punkt, men det er likevel en åpenbar frykt; forandringer. Jeg har det så godt her og nå, virkelig! Jeg har alt jeg noensinne har drømt om, alt er på stell, rutinene er innøvde og går på automatikk der det bør, jeg og vi kan være så spontane som vi overhodet ønsker og absolutt alt i vår husholdning er opp til meg. Det er befriende. Jeg er selvstendig, og det føles godt. Hva skjer den dagen jeg åpner hjertet mitt, og kanskje hjemmet mitt, for et annet menneske? Rutinene vil forandres, det vil ikke lenger være jeg som bestemmer absolutt alt fra A til Å (joda… ehhe…), det vil bli annerledes. Det kan bli fint, men det kan også bli kvelende.

♥ Sienna betyr absolutt alt – jeg skal aldri være grunnen til hennes knuste hjerte
Alle som har tatt det valget om å gå ifra barnets andre forelder, vet nok hva jeg snakker om. Uavhengig av hvor riktig det valget var, hvor ulevelig det ville være å fortsette forholdet og hvor dårlig barnet ville ha kommet ut av at mor og far ikke hadde det godt sammen, er det vanskelig. Det er uendelig hardt å ta et valg som utvilsomt påvirker barnet så kraftig, og som kan være roten til mange vanskelige følelser og tanker for et barn. Jeg sier ikke at det ikke er riktig å gå når man må (åpenbart..), men det gjør så mye med en. Det å ta et så drastisk valg, like mye på vegne av barna som for ens egen skyld, er brutalt. Hva om jeg må gjøre det igjen? Eller om det neste gang ikke er jeg som tar valget en gang, men den andre? Barn er så lojale, så omsorgsfulle. De blir lett glad i andre mennesker. Selv om det neste gang ikke vil være hennes far som må dra, rekker det kanskje å bli en hun allerede har blitt glad i – selv om jeg utvilsomt ville ha latt det gå så lang tid at jeg blir så sikker som man overhodet kan bli, har man aldri en garanti. Ikke en gang ved giftermål har man det. Dette punktet skremmer meg mer enn alt annet i denne sammenheng, bare tanken gjør så uendelig vondt…

♥ Kommer jeg til å miste meg selv?
Meg som mor går ingen steder, jeg lar aldri noen eller noe påvirke den største delen av mitt liv; mammarollen. Men hva med den jenta jeg er mutters alene, som trives i sitt eget selskap og som ikke har kjedet seg et sekund av sitt liv på mange, mange år? Jeg er så mye, trenger så mye. Jeg må kunne styre mitt eget liv, pleie mine interesser og bruke tid på det som gir meg påfyll og energi i hverdagen -uten innblanding, uten forpliktelser når jeg først er alene med meg selv. Jeg trenger det også. Å være alene, mener jeg. Jeg har jo akkurat lært meg selv å kjenne, skal jeg brått miste den jeg er til fordel for et nytt liv med et annet menneske..? Tanken er sannsynligvis større enn realiteten – det er jo ikke som om man finner seg noen som ikke kan kombineres med å være seg selv, heller. Men likevel. Hva om?

Puuuhh, det føltes godt å få det ut slik. Få satt ord på det jeg frykter, på det som kanskje en dag vil komme.. Jeg husker at jeg tenkte “hvem utsetter seg egentlig for sånt med vilje?” da jeg sist var forelsket. Nå ler jeg av det. Den som intet våger, intet vinner. Så lenge man tar seg den tiden man trenger, tror jeg innerst inne ikke at kjærligheten er noe annet enn vakker. Krevende, selvsagt, men vakker. Så lenge den er ekte.

 

Slik gikk det med nyttårsforsettene for 2018

Jeg elsker nyttårsforsetter. Egentlig liker jeg vel alt som forbindes med en “ny start”, selv om det denne gangen vil dreie seg langt mer om å holde meg på det sporet jeg tråkker i nå. Jeg har funnet frem listen over forsettene for 2018, og tenkte at det ville bli morsomt å se hvor mye av det som faktisk har blitt realitet 🙂

1. Bruke mer tid og penger på meg selv 
Check! Jeg har blitt riktig så egosentrisk det siste året, haha. 

2. Fyre i peisen 
Check! Helt på tampen av året, men likevel. Nå har det blitt en fast greie hver eneste kveld – det er jo så koselig! 

3. Skifte en lyspære for første gang 
Haha, nope. Det er og forblir andres oppgave. 

4. Reise mer
Nja, det ble med Gdansk-turen i januar, men det skyldes at jeg brått fant ut at jeg ønsket meg en ny arbeidshverdag mer enn noe annet. 

5. Prioritere velvære 
Check! Jeg har blitt skikkelig flink til å ta ordentlig vare på meg selv syns jeg. 

6. Jobbe knallhardt 
Check! Fy søren, av og til blir jeg ordentlig stolt over meg selv når jeg tenker på alt jeg får gjort – uten å gjøre noe halvveis. 

7. Skrive mer 
Check! Nå er jeg jo endelig utgitt barnebokforfatter! Jeg har mange flere prosjekter på lur også, så 2019 kan ikke bli annet enn magisk på alle vis.. 

8. Sove i telt 
Nei! Haha, det passer helt enkelt dårlig for meg altså.. 

 

Hvordan ligger du an med å nå nyttårsforsettene du satte opp for 2018? 

Oppskriften på å slakte mammasamvittigheten

Mammasamvittigheten – det er definitivt en helt egen greie. Sienna er min aller mest dyrebare skatt, det finnes ikke den ting i verden jeg ikke ville ha gjort eller ofret for det vesle mennesket jeg selv har skapt♥ Det jeg ser på som det absolutt tyngste ved å være mor – egentlig det eneste som virkelig til tider er direkte vanskelig – er den konstante dårlige samvittigheten. Herlighet, så lyst jeg har til å gi henne absolutt alt i verden! Jeg ville ha hentet månen til henne om jeg kunne, jeg ville gjort absolutt alt for henne.. Det er klart at det ikke er mulig, man er bare ett enkelt menneske.

Det jeg derimot har klart å gi henne, er en harmonisk mamma som vet å oppriktig nyte hvert øyeblikk, og å sette pris på hver eneste dag. Ikke bare gir det oss koselige stunder og minner for livet, men for meg har det vært selve oppskriften på å slakte mammasamvittigheten. Jeg vet at jeg er god nok, at jeg – uten den minste form for tvil i verden – er den aller beste mammaen min datter kunne ha fått. Det har jeg et lite, men likevel så stort, levende bevis på. 

– Slik fikk jeg temmet mammasamvittigheten – 

Tiden prioriteres riktig 
Ingen dag er lik, lite går på autopilot hos oss. Jeg vet så inderlig godt hvor mye det frister å sette på Barne-TV mens en selv får unnagjort husarbeid, skole, jobb eller tar en liten blund på øyet når man kommer hjem fra jobb etter en lang dag, men det gir meg rett og slett lite. Da jeg var hjemmeværende med Sienna var saken en annen; da var tiden da hun sov hellig og min egen – det skulle brukes til alt annet enn nettopp husarbeid. Nå som vi er på arbeid og i barnehagen flere dager i uken, er ting snudd; nå er tiden vi har sammen hellig – alt annet kommer etterpå. Jeg har funnet min gylne regel om en halvtimes husarbeid om morgenen før hun står opp, og én times tid på kveldstid når hun har lagt seg, og det er det. Det ser overraskende sjelden ut som om en bombe har falt i hjemmet vårt, så det får funke 😉 

Vi skaper minner 
Vi har ikke vært på ferie sammen i år. Om det gjør vondt i hele kroppen av å tenke på det? Nei, absolutt ikke – for fy søren, vi vet å kose oss! Vi er på turer, spiser maten vår utendørs, oppsøker nye steder, drar på ulike aktiviteter, leker de mest fantasifulle lekene og trives aller best når både kinn og nesetipp er røde av frisk luft. Jeg vet at det har vært en vellykket dag når vi kan krype slitne under teppet med en god bok i hendene eller det vi kaller “kosefilm” (familiefilm vi begge er interessert i å se) på skjermen. Tid sammen. Det finnes ingenting viktigere. 

De gode samtalene 
Alle burde ta seg tid til de virkelige gode samtalene med barna. Det er så fantastisk! De små får med seg så mye, undrer seg over så mangt og har et svar på det meste. I dag hadde vi en helt spontan samtale i bilen (på vei hjem fra en herlig og spontan julemesse hvor vi virkelig fikk nyte mange timer utendørs – refererer til punktet ovenfor, hihi) som fikk hjertet mitt til å briste og tårene til å piple frem, men den var så viktig. Jeg hadde rett og slett ikke sett for meg at hun gikk med disse følelsene, nå som jeg vet om det er det mye enklere for meg å gripe fatt i situasjonen når den skulle dukke opp. Det er så vakkert med disse samtalene, de rett fra hjertet – de vi har når vi virkelig tar oss tid til hverandre. Herlighet, så heldig jeg er. Jeg har uten tvil verdens vakreste datter. 

Unnskyld
Selvfølgelig kan vi vokse også gjøre feil. Vi kan si ting vi ikke mener, eller reagere sterkere enn vi burde. Da er det så viktig å evne å si unnskyld – og ikke minst snakke om det som nettopp hendte. Jeg er helt sikker på at nettopp det er med på å skape trygge, harmoniske barn som alltid vet hvor de har oss voksne. Jeg er aldri redd for å vise følelser ovenfor henne, og selv om hun kan bli litt oppgitt over at jeg gråter når noe er rørende (haha), tror jeg at det er utelukkende sunt for barna våre å se at vi også har de samme følelsene som dem – så lenge vi, selvfølgelig, har et kontrollert og sunt forhold til våre egne følelser. 

Selv om mammasamvittigheten aldri vil hviskes helt bort, er den uten tvil langt enklere å leve med nå som jeg er bevisst på alt dette, og stadig minner meg selv på at det jeg gjør er godt nok. Nå er Sienna så stor at beviset på at jeg er nettopp det ligger i hele henne; personen hun er, måten hun ser på meg på, måten hun snakker til meg på og ikke minst tryggheten hun utstråler. Det er magisk, rett og slett. Ikke bare er jeg god nok, men jeg er den aller beste mammaen i hele verden – i det minste for den eneste jeg ønsker å ha den tittelen fra♥ 

7 forholdstabber jeg aldri vil trå inn i

Okei, så er jeg kanskje milevis unna å havne i et forhold, men hvem vet? Livet er uforutsigbart – det burde jeg ha lært til nå. Likevel er det enkelte punkter jeg er ekstremt sikker på her i livet, og dette innlegget skal dreie seg om noen av dem. Jeg vet akkurat hvordan jeg vil leve livet mitt (og dermed også hva jeg absolutt ikke orker), så enkelte “forholdstabber” kommer jeg til å hoppe elegant over: 

Komfortsonen
Jeg har så altfor lett for å bli værende i komfortsonen og ikke gjøre stort annet enn de få aktivitetene som havner under den kategorien – og slik vil jeg jo ikke ha det! Jeg vil ut, finne på morsomheter, gjøre noe nytt, lære noe eller drite meg loddrett ut, i alle fall fra tid til annen. Netflix og sjokolade er fint det altså, men ikke syv dager i uken 😉 

Bro’s before hoes
Jeg tror ikke man kan se meg mer oppgitt eller irritert enn dersom min fremtidige kjæreste prioriterer meg fremfor venner ved enhver anledning. Joda, dersom vi har planlagt noe spesielt er det selvfølgelig lov å si at fotballkamp og øl ikke passer akkurat den kvelden – men ellers er det overhodet ingen unnskyldning for å ditche kompisene til fordel for kjæresten. No way! 

Felleslivet 
Vær gjerne interessert i mine interesser – men la dem forbli mine. Jeg kan ikke se for meg noe stort mer slitsomt enn par som gjør alt sammen, det hadde rablet fullstendig for meg til slutt, haha. 

Datteren min er hele min verden – forstå det 
1. Du får ikke treffe henne før jeg sier at det er okei, noe som tar lang tid. Maser du, ryker du. 
2. Hun er min, og jeg tåler ikke innblanding. 
3. Har jeg henne, har jeg alt. Jeg trenger deg egentlig ikke for å være lykkelig – du bør med andre ord først som sist innfinne deg med at du er en grei bonus. 
Med andre ord, kommer det ikke til å skje at jeg lar noe som helst komme før henne. 
Neida, jeg trenger ikke psykiatrisk hjelp – jeg er bare hakket for bestemt. 

Jeg prioriterer som jeg vil 
Joda, så finnes det de menneskene som syns at solarium, pene negler og dyre hårkurer er bortkastede tid og penger – men slik er altså mine prioriteringer, og slik vil det også forbli.

Bekreftelse 
Jeg er en jente av få ord, haha (ikke egentlig – men i denne sammenheng er jeg faktisk det). Ikke liker jeg store kjærlighetserklæringer, ikke finnes jeg romantisk og ikke er jeg flink til å gi bekreftelser heller. Har jeg først sagt at jeg er glad i deg så mener jeg det frem til jeg eventuelt skulle si noe annet. Haha, okei, jeg innser at dette punktet virker hardt og iskaldt – men det kommer sannsynligvis av at det er akkurat slik jeg føler meg om dagen. Så absolutt forbedringspotensiale der, men noen superromantiker blir jeg virkelig aldri. 

Ingen motstand 
En gang avviste jeg en fyr fordi han skrev et “pusete” dikt til meg. En annen gang kuttet jeg kontakten med en fordi han forgudet alt ved meg. Jeg mener… Jeg trenger litt motstand. Våg å være litt uenig, i det minste dersom du faktisk er det. Og for all del; aldri – aldri – si at jeg er en dyktig sjåfør. Da stoler jeg ikke på noe av det du sier for all fremtid. 

Såeehh.. Ikke akkurat en tekst man burde putte på Tinder-profilen, men ærlig er det i det minste 😉 

Ingenting kommer gratis

Av og til, som akkurat nå, må jeg minne meg selv på at det meste i livet bare er perioder. Det er jo det dette er, denne hverdagen hvor fire jobber og to krevende studier kombineres med et liv som alenemor og valpe- og hundeeier. Med unntak av timene sammen med verdens beste datter, er det særdeles få minutter i løpet av et døgn som går til avslapping eller i det hele tatt meg selv i den forstand. Om jeg mener å klage? Overhodet ikke. Fy søren så mye jeg kommer til å få igjen for dette slitet! 

Det er uten tvil hardt, jeg legger ikke skjul på det. Jeg vil ikke bare pløye igjennom studiene og håpe på det beste; jeg sikter på Pluto – men blir (nesten) fornøyd om jeg havner på Uranus. Noe dårligere enn over gjennomsnittet godt er ikke akseptabelt i mine øyne, det er ikke mitt mål med disse studiene. Jeg skal gjennomføre, og jeg skal gjøre det godt – om ikke best i alle fag. Likevel er det så mye annet jeg må fokusere på; jobbene mine krever mye av meg, selv om det for all del er 99% morsomt, spennende og givende, er det ikke til å unngå at det er vanskelig å kombinere dem med krevende studier. Dette er ikke videregående, det kjenner jeg utvilsomt på nå. 


Et gammelt bilde; akkurat nå savner jeg nesten det brune, lange håret mitt litt… Note to self: Don’t do it. 

Om bare én uke går fristen for tilbakemeldingen på eksamenen ut, så innen den tid har jeg resultatet. Jeg er så spent, samtidig som jeg gruer meg voldsomt. Vi var jo midt i en prosess med å flytte butikken fra ett lokale til det andre – bare i den ene jobben min jobbet jeg jo langt over 100% uken før eksamen… Og da kommer det tre jobber, ett barn som selvfølgelig er topprioritet, hunder og alt annet på toppen av det hele, samtidig som jeg gjorde alt som stod i min makt for å få lest til eksamen. Om jeg blir glad bare jeg består? Nei. Jeg forventer, og forlanger, mer av meg selv enn det, og blir enormt skuffet dersom jeg skulle få en dårligere karakter enn C – altså 4. Herlighet, som jeg gruer meg. Det skal likevel bli innmari deilig å bli ferdig med det, og bare få resultatet slengt i trynet snart, haha. 

I lengre tid har tankegangen min vært at jeg har kjempet meg igjennom år med spiseforstyrrelser, og overlevd, og at jeg derfor kan takle absolutt alt. Selv om det så absolutt ligger mye i det, kjenner jeg på at det finnes grenser – og at ingenting kommer gratis. Jeg må hele veien minne meg selv på målene jeg har for det jeg gjør, og ikke minst finne frem den største motivasjonen noensinne. Jeg vet hvorfor jeg gjør det jeg gjør, jeg vet bare ikke alltid hvordan jeg skal klare å gjennomføre det… Jeg må jo bare. Og ikke minst; tenk så innmari deilig det blir når jeg er ferdig med studiene og “bare” trenger å fokusere på alt annet?! Det vil jo føles som rene ferien, haha! Om jeg ikke slenger meg på enda en utdannelse, da… Det surrer fortsatt litt i bakhodet, nemlig. 27 år og fire utdannelser på CV’en? Det hadde jo ikke vært så dumt.. 😉 

 

Midtlivskrise

Kan man oppleve midtlivskrise når man “bare” er dager unna å fylle syvogtyve? Om ikke, hva i alle verdens dager er det som feiler meg, da? Jeg tror ikke jeg har grublet og tenkt, vurdert og revurdert så ofte som det jeg gjør i akkurat denne perioden. Spørsmålene er så mange, svarene så få. Vil jeg få flere biologiske barn? Vil jeg egentlig flytte fra denne nusselige leiligheten som kommer til å passe meg like perfekt om femti år, som det den gjør akkurat nå? Har jeg egentlig lyst til å studere til enda en utdannelse fra neste høst av? Er det så viktig om jeg kun sitter med toppkarakterer når jeg omsider blir ferdig med disse studiene? Skal jeg legge ned enkeltpersonsforetaket mitt, fortsette som jeg gjør eller pushe hardere? Skal jeg roe ned, gire opp? Skal jeg male hele stuen svart? 

Om det ikke akkurat kan kategoriseres som midtlivskrise, føler jeg definitivt på det å stå foran et veiskille. Det trygge, kjente og nokså forutsigbare – eller det skumle, utrygge – men så spennende – ukjente? Skal jeg hoppe i det, dyppe tærne eller trekke meg unna før bølgen inntreffer?

Jeg tror ikke noen har sagt det så godt som Britney Spears i sine glansdager; “I’m not a girl, not yet a woman”. Det var vel sikkert beregnet at noen i begynnelsen av tyveårene og ikke slutten av dem skulle kjenne seg igjen i teksten, men jeg har vel alltid valgt litt i motsatt rekkefølge enn det alle andre gjorde. Tar tenårene nå, jeg. Bortsett fra kviser, guttegalskap og sene nattetimer, da. Så ja, kanskje midtlivkrise passer litt bedre.

Hvor jeg vil med dette innlegget aner jeg selvfølgelig heller ikke. Det viktigste er på plass, da. Ikke i dette innlegget akkurat, men i livet. Jeg vet grunnverdiene mine og hva som er det viktigste for meg – men hva med alt annet? Det blir jo viktig det også, i alle fall sammenlagt. Som nå for eksempel; skal jeg ta fatt på innleveringsoppgaven jeg har latt drøye, eller skal jeg krype til køys så tidlig at tanken om tenåringskrisa i det minste kan fordufte? Jeg kommer til å lure på det samme om fem minutter. Og tre timer. Sannsynligvis ender jeg ikke opp med å verken sette nesa i studiebøkene, eller å legge meg til fornuftig tid. Fornuft, ja. Kanskje det er det jeg trenger?