10 (faktisk!) upopulære meninger

Hva skjer med at alle disse innleggene alltid er så uskyldige? Altså, er det så fryktelig upopulært om du liker (eller ikke liker) ananas på pizzaen?! Til alles informasjon så absolutt elsker jeg ananas på pizza (men kan derimot ikke fordra skiver av tomat på den), men at det kan kvalifiseres som en “upopulær mening”, tror jeg neppe.

Så, min egen versjon er kanskje hakket mer provoserende – men det får bare være: 

1. Det politiske partiet jeg er mest enig med, er FRP. Jeg er dog ekstremt uenig der jeg ikke er enig, men det er en annen sak.

2. Selv om miljøtruslene definitivt (og ikke en gang til å diskutere) er reelle, er jeg helt sikker på at det vi fysisk merker med tanke på temperaturendringer, går i sykluser og ikke (i særlig grad) lar seg påvirke av forurensning.

3. Godteri, sukker, brus og kaker til barn? Yes, kjør på. Jeg syns det er regelrett idiotisk med skrikekorene mot både det ene og det andre. Alt med måte, tenker jeg.

4. Jeg er for at barn skal gjøre lekser hjemme.

5. Ikke mange “snylter” på NAV. Jeg er overbevist om at de aller fleste som “snyltere som lever av dine skattepenger” av nordmenn uten arbeid, overhodet ikke er snyltere i det hele tatt. Jeg er sikker på at de aller fleste har et oppriktig ønske om å kunne arbeide, og ville langt, langt heller ha gjort det enn å leve på NAV.

6. Jeg mener at de som lar livet dure og gå, og som ikke bruker noen minutter per dag til å virkelig ta innover seg det livet man har er, eller kommer til å bli, ulykkelige mennesker.

7. Jeg ville heller ha gjennomført en hjerneoperasjon utført av en blind åtteåring uten tilgang på bedøvelsesmidler, enn å operere inn silikonpupper eller bleierumpe. Nesten da, men du skjønner tegninga.

8. Så godt som alle med det vi i dag kan kalle et normalt kosthold, har godt av å spise mindre kjøtt og mer fisk enn de gjør i dag. Det handler om å se mulighetene, ikke begrensningene.

9. Trygghet gir tilfredshet, tilfredshet gir lykke. Penger gir trygghet. Ergo; jo, man blir lykkelig av penger. Jeg blir i alle fall det.

10. Det finnes bare én riktig måte å oppdra barn på.. Og det er at med mindre du gjør noe riv, ruskende galt (som man ikke en gang burde trenge å påpeke i en slik sammenheng, psykisk eller fysisk vold er aldri greit) med barnet ditt og samtidig følger hjertet, magefølelse og instinktene dine, er det så godt som umulig å gjøre feil.

Mine økonomiske mål for 2020

Et tema jeg ble veldig opptatt av i 2019, har vært økonomi. Jeg har lært mye, endret på enda mer og ikke minst fått en skikkelig motivasjonsboost som skulle til for å ta viktige grep for fremtiden. Jeg er stolt over og glad for alt jeg har fått til, og gleder meg til å nå alle målene jeg har satt meg for 2020.

De viktigste målene jeg har for det kommende året når det gjelder økonomi, er følgende:

Mål 1: Spare 50.000 til, utenom fast sparing, til Sienna

Mål 2: Doble summen på bufferkontoen

Mål 3: Bli mer engasjert i fond og aksjer, og investere enda mer

Mål 4: Alltid runde av oppover når jeg betaler inn på boliglånet

I tillegg vil jeg fortsette slik jeg har gjort i 2019, der opplevelser vil bli prioritert foran alt annet. Selvfølgelig skal vi aldri mangle noe, men det er slutt på å bytte ut hele interiøret eller garderoben; de pengene skal i stedet gå til ekstra sparing, eller til opplevelser sammen. Jeg skal fortsette å bruke bufferkontoen som et “kredittkort” som må betales tilbake med det samme dersom jeg må ta noe fra den, og jeg skal bli enda flinkere til å kutte ned på mat-posten, uten at det går utover verken miljøet eller kostholdet.

Let’s go! 

Barnet mitt er mitt ansvar, ikke lærerens

Leksefri hverdag. Barnet er på skolen i noen timer, lærer det det skal lære – og er fri til lek, moro og kos med familien etterpå. På én måte kan jeg forstå argumentene for å kutte ut hjemmeleksene. Det er fint å slippe å mase, krangle og diskutere om ettermiddagen. Det er også fint å disponere tiden sin akkurat som en selv vil som familie.

Men, det er mye som hadde vært fint. Det hadde vært deilig om helgen varte fra torsdag til tirsdag også, eller om gjøremål som husvask, betaling av regninger og planlegging av ferien var noe du fikk lønn for (“overraskende” nok er jeg ingen fan av lommepenger for å bidra til fellesskapet, heller…). Uansett.

Jeg er for hjemmelekser, og fullstendig imot at skolen skal ha det hele ansvaret. 

Vi får tid til det vi vil ha tid til, likevel.

Jeg er genuint interessert i alt datteren min gjør på skolen. Jeg stiller spørsmål, lytter, stiller enda flere spørsmål og lytter enda mer. For meg er det å kunne følge henne opp, en selvfølge. For meg er det viktig å være en del av utdannelsen hennes, som starter allerede nå – i førsteklasse. Jeg skal være der hele veien. Selvfølgelig skal jeg det. Hennes fremtid, og dermed også skolegang, er først og fremst mitt ansvar. Selv om vi har fantastiske lærere som går den ekstra milen for hvert eneste barn, er Sienna mitt barn.

For hver eneste gang vi setter oss ned med leksene sammen, er vi nettopp det; sammen. Vi er sammen om å se på skolearbeidet som viktig og lærerikt, og sammen er vi enig om at lekser og skolegang er viktig.

Det er ikke det at det er et fokus i vårt hjem, ikke med ord. Med handling derimot, er det tydelig. Ved at leksene dras frem så snart vi kommer inn døren og får i oss litt mat, viser jeg som en selvfølgelighet at lekser og skole er en viktig prioritering. Ved å sitte der sammen med henne og være oppriktig engasjert i arbeidet, viser jeg at jeg støtter henne og er oppriktig interessert i hennes hverdag. Ved å vise glede over denne tiden sammen, viser jeg også glede over arbeidet hun gjør. Det arbeidet som om noen år gradvis går over fra morsomme spill, til kompliserte mattestykker jeg garantert ikke kommer til å klare å hjelpe henne med.

Skoledagen bør ikke slutte idet de pakker sekken for dagen og rusler hjemover. Det bør ikke slutte med lærerens fulle og hele ansvar. Det er tross alt barna våre, og deres fremtid, det er snakk om.

For meg er det en selvfølge at det skal og bør være et samarbeid mellom skole og hjem. Det barna lærer på skolen, skal også overføres til hjemmet. Vi er deres fremste og viktigste forbilder, det ville ha vært unaturlig å ikke ta ansvaret på alvor. For oss blir leksetiden en del av kvalitetstiden vi har sammen, ikke en tidstyv fra den. 

Dette må jeg bli flinkere til

… Svare på meldinger. Jeg ser at jeg har fått en melding, åpner og tenker at jeg skal svare “etterpå”. Det skjer jo aldri.

… Lese fysiske bøker. Jeg har hørt mye lydbok det siste året, men lest altfor få fysiske bøker. Vi snakker kanskje 10 stykk, på et helt år. Nå har jeg meldt meg inn i en bokklubb (fordi jeg fikk gratis sengetøy som passer helt perfekt til interiøret mitt), så nå får det bli andre boller fremover.

… Være sosial. Jeg trives rett og slett altfor godt i eget selskap, men vennskap er også ubeskrivelig viktig for meg. Starting now; til helgen får jeg overnattingsbesøk!

… Stelle neglene mine oftere. Nå er etterveksten til neglene mine snart mer synlig enn neglelakken på toppen av dem. Uhørt.

… Brette sammen klær. Det hoper seg altfor ofte opp, og da blir jo terskelen for å ta fatt på det bare enda større. Bare det å vite at jeg har en hel haug av klær å brette sammen er nok til å lage et aldri så lite rot i hodet.

… Drikke te. Te er så undervurdert, i alle fall av meg. Jeg glemmer det helt bort, og sluker Pepsi Max som om det stod om livet i stedet. En kopp te med kollagenpulver og honning i? Mmmmhhh! Det bli fast kveldsrutine.

6 tanker på en tirsdag

.. Hva skjer med Paradise Hotel US? Det er jo akkurat det samme som Love Island?

.. Jeg hadde egentlig ikke den helt store troen på Oslo Skin Lab, men selv uten å være sponset må jeg innrømme at jeg er nokså frelst. Jeg begynte på det for en god stund siden, gikk på det i en periode og merket stor forskjell på både hud, hår og negler. Ettersom jeg ikke tror helt på slike “vidunderkurer” sluttet jeg, men merker at huden har blitt mye tørrere og generelt mindre stram etter at jeg hadde gått uten i noen uker. Nå har jeg begynt på igjen – og har tenkt til å fortsette med det. Om det ikke bare var tilfeldig, da. Det vil vise seg raskt.

.. Jeg trente i går! Haha, det fortjener faktisk en aldri så liten applaus. Jeg hadde store planer om å fortsette den nye trenden i dag, men den sinnsyke gangsperren setter en naturlig stopper for det. Tror jeg.

.. For å tydeliggjøre det faktum at jeg har begynt å trene igjen (for ja, det er lov å si selv etter én økt), må jeg komme med tidenes hjemmetreningstips. Søk på “Tabatha” på Spotify og gjør øvelsene du har bestemt deg for i takt med musikken og det som blir sagt. Intensivt og digg!

.. Hvorfor måtte jeg være så dum at jeg gikk på butikken stappmett tidligere i dag? Jeg har kun det helt nødvendige i skapene, ergo lite godteri og i hvert fall ikke marsipan – som jeg craver nå og som jeg vet at jeg hadde husket å kjøpe dersom jeg var bittelitt sulten da jeg dro. Supertipset om å ikke dra på butikken sulten, straffer seg.

.. Hvordan er det mulig å ha så utrolig lyst til å flytte, samtidig som det føles så sårt å skulle forlate leiligheten min? Om jeg velger å leie den ut eller selge aner jeg ikke enda, jeg må regne på hva som vil bli mest lønnsomt i lengden – og ikke minst se om det blir mulig å ha to boliger uten å måtte fire på kravene jeg har til huset vi omsider skal få kjøpt oss. Jeg er så innmari glad i denne leiligheten, det er sterk kontrast til for bare ett år siden. Nå er den så… Meg.

3 ting jeg er avhengig av

Jeg liker å si at jeg egentlig ikke er avhengig av noe, det er bare enkelte ting jeg trives best med å ha i umiddelbar nærhet, men når sant skal sies så hadde jeg nok hatt store problemer om jeg ikke hadde enkelte ting tilgjengelig til en hver tid. Her er de tre verstingene:

1. Pepsi Max. Altså, jeg må ha Pepsi Max stående på nattbordet mitt om natten, og drikker alltid rundt en halv liter i løpet av natten. Jeg våkner ikke; jeg setter meg opp, drikker og legger meg ned igjen. Uten å ense det i det hele tatt. Jeg prøvde en gang å bare ha vann stående, men det endte opp med at jeg – i søvne – helte det utover en av de stakkars hundene mine som lå ved siden av sengen… Så ja, for alles beste kommer jeg altså ikke til å forsøke meg på et slikt stunt igjen. I løpet av dagen drikker jeg det knapt, annet enn når jeg jobber og litt om kvelden.. Ehhe.. Pepsi Max, dere..

2. Håndkrem. Jeg er en hygienisk person og vasker hendene mine ofte. Det er ikke min nordiske hud særlig glad i, så da er håndkrem viktig. Tørre hender er tross alt mer mottagelig for dritt, så det er viktig.

3. Følelsen av å ta vare på meg selv. Jeg har en overfladisk side, som kanskje virker mer fremtredende enn den egentlig er. Men; for meg er følelsen av selvpleie så viktig at jeg er ganske sikker på at det kan kalles en avhengighet. Alt blir gjort med måte – men det må bli gjort. Vi snakker solarium, negler, tatoveringer, gode produkter for både hår og hud… Slikt er viktig, syns jeg. Om ikke for utseendets skyld, så for selvfølelsen.

Når jeg tenker meg om, bør jeg vel heller bare være glad for at mine “laster” er såpass uskyldige som de er 😉

Slik utnytter jeg alenetiden

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg elsker å være alene; aller helst kunne jeg ønske at jeg hadde både datteren og kjæresten min sammen med meg døgnet rundt♥ Likevel har jeg lært meg å sette pris på de stundene jeg har for meg selv – så fremt jeg husker på å faktisk ta meg tid til å nyte dem.

For meg er det å være alene ensbetydende med å koble av, lade opp og ikke minst være mest mulig produktiv. For meg fungerer det best dersom alenetiden min blir todelt:

  1. Koble av
    Jeg lades best opp ved å ta livet fullstendig med ro i noen timer, der bøker, levende lys, sjokolade, Pepsi Max, turer med hundene, et besøk i stallen, enkle reality-serier og velvære står øverst på listen. Gi meg solarium, negletime og en evighet på badet med ansiktsmaske, hårkur, en lang dusj med ordentlig rens og skrubb, før enkel underholdning i form av bøker eller skjerm venter til leggetid. En slik dag fra tid til annen burde være obligatorisk for alle, det gir i hvert fall meg veldig mye.
  2. Produktivitet 
    Orden i livet, gir orden i hjernen. Jeg elsker å bruke tiden jeg har alene på jobb. Jeg er aldri så effektiv som det er jeg er de første dagene mutters alene; begge epostene gås igjennom, intervjuer og avtaler bookes, jeg planlegger tiden fremover og strukturerer alt slik at tiden jeg har sammen med mine kjære kan bli utnyttet på best mulig måte. Jeg vil ha fullt opp, masse jobb og knapt et øyeblikk til rådighet til andre ting når jeg vet at jeg ikke har andre enn meg selv å tenke på i noen dager. I tillegg til alt jeg gjør av husarbeid hver eneste dag ellers (som tro meg, ikke er rent lite med hele tre pelsbarn traskende rundt meg), sørger jeg alltid for å ta på meg et par større prosjekter når jeg skal være alene en stund. Det kan være å komme til bunns i skittentøyskurvene, rense ut av garderobene, få orden i kjøkkenskapene eller sortere alt jeg har på badet. Det gir en god følelse av å gjøre noe fornuftig og ikke minst – tiden går raskere.

Helst skulle jeg nok ha sett at det å være sosial også var en del av dette, men det er jeg fremdeles dårlig til. Det burde kanskje bli et helt eget nyttårsforsett, å være mer sosial? Helt ærlig, så lenge vennene mine vet at de har meg om de trenger meg – er det nok for meg. Det finnes verken nok tid eller energi i dette livet til å være sosial mer enn en gang i uken. I hvert fall for min del..

Mitt syvende år som frisk

Jeg har nå gått inn i mitt syvende år som frisk fra spiseforstyrrelser. Det er syv år siden jeg for første gang på så lenge jeg kunne huske, spiste julemiddag sammen med familien min – uten å ofre kropp, selvhat og ambivalent en tanke. Det er syv år siden jeg gikk det nye året i møte med en frisk kropp, og et friskt sinn. Syv år. Det er én tredjedel av den tiden jeg hadde alt annet enn et normalt syn på mat og kropp. I den store sammenheng er det dermed ikke så lang tid, men med vissheten om at jeg aldri noensinne vil gå tilbake dit, er det likevel lenge nok.

Det har gått lang nok tid til at jeg har lært meg å virkelig elske mat igjen. Til å lære hvordan det føles å være så mett at det blir fysisk umulig å få ned en eneste bit til. Det er lang nok tid til å ha løpt rundt uten mål og mening, uten å kjenne blodsmaken i munnen. Syv år er lenge nok til at jeg har fått kjenne på å ha flere kilo ekstra på kroppen, uten at det plaget meg det spor. Det er lenge nok til å ha gått ned igjen til en normal vekt, uten at jeg holder øye med hvilket tall vekten viser. Syv år er lang nok tid til å kjenne på hvor godt livet er, når det kan leves uten en kropp på randen til kollaps.

Tenk det, syv år. Jeg er så takknemlig for at livet gav meg denne nye sjansen, for at jeg valgte å satse på den største drømmen av dem alle – drømmen om et barn – den gangen for så lenge siden. Syv år. Syv år siden jeg fikk livet i gave på ny. Jeg kommer aldri, noensinne, til å misbruke den sjansen.

Bildet over husker jeg så godt. Det er et av de aller første bildene som ble tatt av meg, etter at jeg begynte på veien som frisk. Det første bildet på så lenge jeg kunne huske, at jeg faktisk smilte på ordentlig. Uten tanker om hvordan jeg så ut, om ribbeina viste tydelig nok eller om kragebeina stakk ut så tydelig som de alltid skulle. Jeg elsker dette bildet. Selv om sengen min var gammeldags og sengetøyet ikke matchet – for ikke å snakke om at det ene dynetrekket var dekorert med hvite Playboy-kaniner. Jeg elsker bildet, selv om jeg var ikledd små tøystykker jeg aldri i livet kunne ha presset meg inn i den dag i dag, og selv om tennene var ihjelbleket og håret like så. Jeg tror ikke at jeg noensinne har vært vakrere enn det jeg var akkurat der. Lykkelig, lettet, stolt og med en enorm makt i mine hender. Jeg hadde bare så vidt begynt mitt livs hardeste kamp, men allerede der visste jeg at jeg ville klare det. Det var aldri snakk om annet, fra den dagen. Gud, jeg elsker dette bildet.

Herregud… Syv år. Det er lenge, det.

Mine nyttårsforsett 2020

Godt nyttår, alle sammen! Jeg feiret det nye året sammen med familien i går og i natt, så i dag har jeg hatt en sløv morgen der ingenting annet enn en tur med hundene (som ikke fikk tur i går, men var med på besøk i stedet) og klesvask som eneste på to-do-listen. Deilig! Det nye året – og ikke minst tiåret – er kjærkomment nå, og jeg gleder meg til alt vi har i vente.. Nyttårsforsetter har jeg selvfølgelig også pønsket ut, selv om det nå er vanskeligere enn noen gang. 2019 var året for endring, 2020 blir forhåpentligvis det året hvor jeg får levd ut alle mål og ønsker jeg la til rette for i fjor. Men, noen nyttårsforsetter har jeg altså: 

Jeg skal bli flinkere til å være sosial. Om det så bare er snakk om å svare litt kjappere på meldinger.. Neida, jeg har en helt fantastisk gjeng rundt meg, og jeg vil så gjerne vise hvor mye de betyr for meg. Siden tid er det best dyrebare man kan gi, er det ingen tvil om at jeg må bli flinkere til å gi av akkurat den. Nå som jeg ikke lenger sjonglerer utallige jobber og aldri kan ta meg riktig fri, blir det forhåpentligvis langt enklere enn det var i fjor.

Jeg skal besøke besteforeldrene mine oftere. Det trenger ikke en gang en forklaring.

Bilen min skal få den oppmerksomheten den fortjener. Haha, alle som kjenner meg syns nok at det er på tide – og vel så det. I år er året hvor den skal være i tipptopp-form hele tiden, og dermed få en etterlengtet service og en profesjonell, innvendig rens.

Jeg skal gjøre alt i min makt for å endelig kunne kjøpe hus! Jeg krysser fingrene for at vi kan finne noe helt perfekt dette året, et hjem som bare skriker “oss”. Jeg har bodd i denne leiligheten i snart syv år nå, det er helt klart på tide å finne noe nytt og større. Jeg håper så inderlig at 2020 blir det året vi flytter inn i et stort, fint hus.

Og det var det jeg kom på, uten å dra inn alt jeg allerede har jobbet hardt for i 2019. Jeg har nådd så mange mål det året, og ser aller mest frem til å fortsette å vokse og utvikle meg, i det tempoet jeg har gjort til nå. Jeg gleder meg til arbeid, til økonomiske valg og til den herlige hverdagen jeg setter aller høyest.

Nei 2020 – måtte du bli like fin, om ikke enda bedre, enn fjoråret! 

En liste for 2019

♥ Jeg startet året med å slutte i en liten deltidsjobb jeg hadde hatt i flere år. Det føltes rart i begynnelsen, men likevel riktig.

♥ Jeg fikk tidenes sjokkbeskjed, og lærte på den hardeste måten jeg kan forestille meg, at ikke alle du har rundt deg er den de gir seg ut for å være. Det ble tøft, helt ærlig. Det var mange følelser i sving, og det føltes som om å stadig trakke på glasskår.. Jeg ble sårbar, møtte motstand på en helt annen måte enn jeg noensinne hadde gjort. Jeg har definitivt blitt langt mer kynisk etter dette, og krysser fingrene for at karma virkelig eksisterer.

♥ Jeg jobbet mye, til tider altfor mye. Det første halvåret av 2019 var mitt fremste fokus å alltid ha noe å henge fingrene i, glemme litt den stormen som herjet på innsiden.

♥ Jeg dro på ferie til Spania sammen med kjæresten, og i vår spontanitet kjøpte vi ferieleilighet i koselige Torrevieja.

♥ Jeg kjempet meg opp igjen fra grøften jeg havnet i etter beskjeden jeg aldri trodde at jeg ville få, og kom ut av det som et bedre menneske. Jeg innså at den eneste jeg kan endre, er meg selv. Det eneste jeg kan styre, er mine reaksjoner. Det ble en enormt viktig lærdom, og jeg vil ta det med meg videre for resten av mitt liv.

♥ Jeg landet alle de økonomiske målene jeg hadde satt meg for året, og kunne endelig puste lettet ut. Jeg klarte det.

♥ Etter en fantastisk sommer som vil skli rett inn i minneboken, var det på tide å tenke nytt. Jeg kastet meg over en utlyst stilling som 100% fast ansatt journalist, og kapret drømmejobben! Jeg må fortsatt klype meg i armen fra tid til annen, tenk at jeg skulle få være så heldig!

♥ I høstferien dro vi tilbake til vårt lille ferieparadis, da også sammen med Sienna. Det var en helt magisk følelse, og vissheten om at det er dette som kan kalles en ekte, liten familie rører meg fortsatt til langt inn i hjerteroten. Ikke bare er jeg ubeskrivelig heldig, men det å vite at Sienna er en stykk heldig liten jente, varmer meg mer enn ord kan beskrive. Familie. Idyll. Lykke.

♥ Etter å ha sjonglert 4 jobber en periode, inkludert min nye 100% stilling, sa jeg opp alt annet enn min nye jobb og et frilansoppdrag, i november. Det var rart å si farvel, særlig til Stormberg, men det var helt klart det eneste riktige. Jeg kunne senke skuldrene, slappe mer av – samtidig som jeg kunne sette høygiret på og virkelig få levert i min nye jobb. Jeg er ikke helt der enda at jeg er fornøyd med innsatsen hver eneste dag, men jeg vet at jeg kommer meg dit. Det er et nytt, spennende og utfordrende emne jeg jobber innenfor, så jeg vil la meg få tid til å kunne blomstre fullt ut.

♥ Jeg fullførte ytterligere to utdannelser, og er nå utdannet journalist, arbeidsleder og prosjektleder. På samme tid lærte jeg også at skole ikke skal være en prioritet for meg før jeg havnet i den virkelige midtlivskrisen – om noensinne. Jeg vet at det er journalist jeg er skapt for å være, og det får holde. Jeg har ingenting å bevise for noen, jeg har nådd mine mål.

♥ Det dukket opp spørsmål i meg som jeg ikke før hadde tenkt virkelig over. Hvor vil jeg være om 5 år? Vil jeg ha flere barn? Kommer jeg til å gifte meg, og eventuelt når? Skal vi bygge eller kjøpe hus? Skal denne leiligheten selges, eller leies ut? Jeg har kjent på uro, selvmotsigelser og ambivalent. Jeg vil så mye, men våger så lite. Dette tar jeg med meg inn i 2020, forhåpentligvis blir det det året jeg får svar på alt..