PRIDE burde ikke ha eksistert

Jeg kom over et innlegg på Facebook, der en homofil hadde blitt banket opp etter en handletur på butikken. Slike innlegg blir skrevet ofte. Ikke like ofte som idiotiske kommentarer til alt som har med Pride og homofili å gjøre riktignok, men de dukker opp. Kommentarene er mange – og de er ufyselige. Noen av dem er av voldelig og av svært alvorlig karakter, mens andre kan oppfattes som mer uskyldige, men like fullt et bevis på at Pride i aller høyeste grad er nødvendig. Det er skammelig at Pride overhodet eksisterer. At det i det hele tatt finnes en eneste grunn til at det er så viktig, er utenfor min fatteevne. At det finnes så mange grunner gjør det enda verre.

Det handler ikke bare om de grusomme, forferdelige episodene og kommentarene utført, sagt og skrevet av mennesker med alvorlige problemer. Det handler også om de små stikkene. Som seksualisering av lesbiske – som om de er et par for å tilfredsstille dine skitne fantasier? Det handler om kommentarer som “homofile får gjøre som de vil, så lenge jeg slipper å bli inkludert” – som om det er logisk at homofile i større grad enn heterofile vil dra utenforstående inn i deres private forhold?

Det handler om stikk som “så lenge jeg slipper å høre om sexlivet deres”; ja, for det er vel helt normalt for oss i heterofile forhold å dele alt om hva som skjer på lakenet, til vilt fremmede mennesker på Facebook? Nei. Så lenge slike små stikk eksisterer, om så all verdens hat og vold mot homofile tar slutt, er Pride viktig.

Jeg håper at Pride med den beskjeden og det fokuset det har i dag, avvikles. Jeg håper at Pride en dag står for å minnes om hvordan verden en gang var; uvitende, ekskluderende og rett frem idiotisk. Jeg håper at vi en dag vil feire Pride for å feire at menneskeheten omsider tar til fornuft, og for å minnes at det en gang ikke var slik. Det smerter meg å vite at det er en lang vei å gå, om vi noensinne kommer oss dit.

Min store drøm

Når jeg tidligere har fått spørsmål om hva jeg drømmer om å oppnå i livet, har svaret vært enkelt. Jeg har allerede oppnådd hver eneste drøm jeg noensinne har hatt. Det er sant. For mitt utgangspunkt som tidligere syk, har drømmene jeg har hatt hele livet vært nærmest for uoppnåelige å regne. Jeg har oppnådd dem. Hvert eneste et av mine drømmer og ønsker for livet mitt, er nå nettopp det; livet mitt.

♥ Jeg har blitt mamma, og det til verdens beste jente. Ingenting i hele verden kan slå det

♥ Jeg eier mitt eget hjem i tillegg til et hjem nummer to i sydligere strøk

♥ Jeg har sertifikatet og egen bil

♥ Jeg er utdannet og arbeider som journalist, yrket jeg alltid har drømt om

♥ Jeg er utgitt forfatter og vet at langt flere muligheter venter på meg

♥ Jeg har tatt flere utdannelser i ettertid og har mange bein å stå på om behovet skulle være der

♥ Jeg har reist og opplevd litt – om ikke mye, så i alle fall etter eget ønske

♥ Jeg har en frihet i hverdagen få yrker kan måle seg med

♥ Jeg elsker hver eneste dag, hverdag som helg

♥ Og ikke minst; jeg er frisk

Den siste tiden har det vokst frem en stadig større drøm i meg, en drøm jeg fortsatt ikke har nådd som jeg ønsker. Jeg tenker på hvordan livet mitt kunne ha vært som relativt ung alenemor. Det er ingen selvfølge for andre i min situasjon å eie både hjem og bil, og ha den sikkerheten og tryggheten jeg har. Det er ingen selvfølge for alenemødre å kunne reise på ferie med barna, eller å unne seg en ekstra fridag for å tilbringe tid med det mest dyrebare man har. Det er ingen selvfølge å våkne opp til hver eneste dag, vel vitende om at det vil bli en fantastisk en. Jeg har hele veien vært klar over hvor heldig jeg er, men lite har jeg visst at det skulle bygge seg opp et så intens ønske om å kunne gjøre noe for andre..

Å være alenemor er hardt. Ikke fordi du er alene om det daglige med barnet; tvert imot er det uendelig mange ganger verre å være alene med seg selv, men fordi du i mange tilfeller er alene om ansvaret. Jeg er heldig også der; jeg har noen å dele både ansvaret, gleder, bekymringer og spørsmål med. Ikke alle har det. Min største drøm her og nå er å kunne gjøre en forskjell for den gruppen mennesker jeg virkelig brenner for; alenemødre. Jeg er godt i gang med mine prosjekter på den fronten og kan knapt vente til at det skal kunne bli en realitet. Akkurat nå er det min største drøm, og i motsetning til tidligere er den ikke uoppnåelig. 

Du er min lykke

Du skal ikke miste deg selv med morsrollen, sies det. 

Jeg tror på det, at man ikke skal miste seg selv. Etter min erfaring mister man ikke den man er, man blir et nytt menneske. Du snudde livet på hodet, du gav meg bekymringer så store at alt jeg noensinne grublet over før deg – er bagateller jeg knapt kan huske. Du gav meg latter så trillende og ekte, at alt før deg måtte ha virket lavmælt og usikkert. Du har gitt meg tårer det har kostet hardt å bite i seg, og du har gitt meg lykke så genuint og ekte at det får “glede” til å virke som apati.

Du er fortsatt deg selv, sies det.

Hvem da? Den “meg” som hadde som eneste mål å gå sulten akkurat lenge nok til å bevise at jeg kunne – selv om det tok alt fra meg? Eller den meg som stadig levde i frykt for hver krik og krok denne verden måtte inneha? Den meg som ikke så poenget i å strebe, oppnå resultater eller gå for drømmene – fordi det likevel ikke ville være til noe nytte? Kanskje den “meg” som kunne ha ofret hva som helst, hvem som helst, for å løfte meg selv høyere?

Nei.

Ved å være deg, viste du alle den sanne meg. Den som stod opp midt på natten, selv om det var den første natten på ukevis hvor det var fysisk mulig å få en ordentlig blund på øyet, bare for å titte på det vakreste vesenet på jord. Den som satt ved siden av sengen din, strøk hånden din og hvisket “mamma er her, du er ikke alene” ved hvert minste tegn til at du skulle våkne. Jeg er den som kysset den vesle nesen din, som kjente den uendelige kjærligheten bare en mor kan føle for sin datter. Den meg. Den som for evig vil elske deg, som vil sette deg høyere enn alt annet i verden – og som for alltid har sin lykke knyttet direkte opp mot din.

Jeg mistet aldri meg selv da jeg fikk deg. Jeg fikk deg, og meg selv, på samme tid.

Wishlist

Jeg har seriøst ikke godt av å se alle de jentete seriene jeg ser på.. Min absolutte ønskeliste for øyeblikket oppsummerer det hele:

1. Pyjamas (bukse og langermet skjorte) i sateng eller silke. Helst svart, som denne fra ELLOS.

2. En rød kåpe. Denne fra Zalando er helt perfekt!

3. Dette beltet fra Gucci!

Ååh, wanties!

19 tegn på det perfekte forhold

Denne måtte jeg bare stjele fra søteste Jessica nå som jeg savner kjæresten litt ekstra 😉

Her er lista over 19 ting som (visstnok) utgjør et perfekt forhold – rangert i rekkefølge:

1. Innrøm at du tar feil etter en krangel.
Haha, nei. Vi er altfor sta! Nå krangler vi jo heller ikke, men diskuterer, men likevel.

2. Si «jeg elsker deg» før dere legger dere.
Jeg tror vi gjør det? Uansett syns jeg at det er langt viktigere å vise det enn å si det. Og ja; å aldri legge seg irritert er en så ufattelig viktig regel.

3. Del husarbeidet.
Vi bor ikke sammen, men der tror jeg ikke at vi vil støte på noen særlige problemer når den tid kommer. Jeg ser for meg at han får ta seg av alle de tingene jeg ikke gidder/orker/klarer (oppussing, skifte lyspærer, fylle diesel på bilen, fikse ting, klippe plenen…), at vi deler matlaging, bretting av tøy og oppvasken sånn cirka 50-50 og at jeg gjør de tingene jeg liker å gjøre, som å rydde og vaske. Jeg tror det blir bra, jeg.

4. Ha regelemssige dater sammen.
Det er vi flink til, syns jeg.

5. Bytt på å lage middag.
Det har i alle fall hendt at han har laget middag, haha!

6. Del oppvasken.
Det må han finne seg i når den tid kommer.

7. Lik smak når det gjelder film.
Jepp, 100%.

8. Dere har felles venner.
Noen ekstremt få, haha.

9. Aldersforskjellen er på cirka 3,5 år.
No way! Han er 9 år eldre. Jeg syns nesten at det er på grensen til for ungt for meg, jeg.. Haha.

10. Dere deler minst to hobbyer.
Han liker å pusse opp og jeg liker å ha det fint rundt meg? Haha, neida. Vi har vel egentlig ingen spesifikke hobbyer hver for oss en gang.

11. Dere deler tre felles venner.
Kommenterte jeg ikke nettopp dette punktet?

12. Minst tre kvelder (dater) sammen i måneden.
Ja, når han er hjemme får vi alltid til i alle fall tre datenights i måneden.

13. Dere er bestevenner.
Uten tvil!

14. Kysser fem ganger om dagen.
Check!

15. Koser fem ganger om dagen.
Check!

16. Har minst ett romantisk måltid i måneden sammen.
Haha, nei. Eller, er det romantisk å spise ute selv om samtalene våre er like idiotiske og merkelige som alltid? I så fall, ja.

17. To langhelger hvor dere reiser sammen i året.
Det er jeg helt sikker på at det blir.

18. Begge jobber fulltid.
Yeess.

19. Dere har lik smak når det gjelder mat.
Haha, ja, ingen av oss er kresne i det hele tatt.

5 tegn på at han ikke er den rette for deg

1. Magefølelsen prøver å advare deg
Er du flink til å lytte til den? Magefølelsen, altså? Om ikke – øv deg på det! Når den forsøker å advare deg er det et sikkert tegn på at noe ikke er helt som det burde være.

2. Du er redd for å diskutere 
Det må være rom for diskusjon i et forhold; om du er redd for å si din mening eller lufte et spørsmål det vil bli diskusjon av, er det kanskje på tide å tenke over om det er rett person å diskutere det med.

3. Tilliten blir ikke forsterket 
Det tar tid å bygge opp tillit – det vet jeg alt om. Det å ikke stole på noen med det samme er helt i orden, men om du ikke ser at det forbedrer seg over tid kan det være lurt å revurdere om forholdet er verdt innsatsen.

4. En gir, den andre tar 
Et forhold må pleies av begge parter. Om bare en av dere er villige til å ofre noe eller gjøre en innsats, er det sjelden noe verdt å bygge videre på.

5. Mangel på respekt 
Det er ikke alt man trenger å ha forståelse for, men respekt er viktig – uansett hva. Jeg forventer ikke at kjæresten min skal forstå hvorfor jeg velger som jeg gjør, men at han må respektere mine valg og mine tanker, er helt avgjørende. Om ikke, hva skal da forholdet kunne bygges på?

Og med det – ha en riktig fin dagen-før-Valentinsdagen 😉 

Voksen nok til å ha sex – men ikke til å ta vare på familien

Jeg er (takk og lov i disse dager!) verken gravid eller traver rundt med umiddelbare planer om familieforøkelse, men jeg lar meg likevel provosere voldsomt av den nye permisjonsfordelingen det diskuteres så vilt om. Jeg mener; har det virkelig kommet så langt at regjeringen mener at vi er voksne nok til å ha sex, men ikke voksne nok til å ta vare på familien vår på best mulig måte? Jeg blir så sint.

For meg handler det ikke om at mor skal få førsteretten eller at far knapt skal få se barnet sitt. For meg handler det fullt og helt om friheten til å velge selv. Dersom jeg hadde fått en baby for ett år siden, hadde jeg ønsket at faren skulle tatt så godt som hele permisjonen etter mine “obligatoriske” uker. Dette hadde med all sannsynlighet (sett at den fiktive babydaddy’en hadde en vanlig jobb) vært den beste løsningen for oss ettersom jeg på det tidspunktet jobbet hjemmefra og enkelt kunne ha kombinert frilanstilværelsen med en baby – av erfaring vet jeg at spedbarnstiden er den tøffeste, og definitivt den perioden jeg ville hatt mest nytte av avlastning og hjelp utover min hovedoppgave; matingen. Det ville ha vært den beste løsningen den gangen. Nå var det jo ikke slik at jeg fikk barn i fjor, men dette er den reelle situasjonen for mange familier der ute.

Kan det virkelig være likestilling å ikke få velge selv? Er vi kvinner så stokk dumme og egoistiske at vi ikke evner å planlegge ut ifra det beste for vårt barn og vår familie, siden det hyles så kraftig om likestilling i mannens favør? Igjen; det handler ikke om at kvinnen skal ha lengst permisjon, men friheten til å fordele denne selv. Ta egne valg ut ifra ens egen familie, som ingen andre enn man selv kjenner. Om det er likestilling å bli fratatt friheten, vil jeg ikke være en del av det.

Jeg hadde ikke fått barn med en mann som ikke evner å ta seg av barnet sitt av fri vilje. For meg virker det som om ingen menn i hele verden er i stand til å ta seg av og bli kjent med sitt eget barn frivillig. Det må altså tvang til for at en mann skal kunne bli en god nok far Helt ærlig; må mannen min tvinges til å tilbringe tid med barnet sitt, skal han heller pent få lov til å flytte fra oss og la være å nærme seg ungen i det hele tatt.

Og om det beste for dere er nettopp denne spesifikke tvangsløsningen? Ja, så kan dere velge den frivillig. Helt fritt altså, som det burde være.

Det kan ikke være mulig å overhodet vurdere en løsning som denne, der tvang og umyndiggjøring er de viktigste stikkordene. Vi er voksne nok til å ha sex – stol på at vi er voksne nok til å ta oss av barna våre, også. 

7 ting alle burde gjøre for miljøet

Jeg skal ikke skryte på meg å være 100% miljøbevisst, men alle kan gjøre noe. Det har ført til at “litt” har blitt til mer, og hvem vet – kanskje blir jeg et ordentlig godt forbilde på det planen, en dag? Her er i alle fall de tiltakene jeg personlig gjør for miljøet, og som jeg håper kan være til inspirasjon for flere:

1. Lys og varme 
Med unntak av stuelyset (spotter som alltid er stilt på det svakeste, bruker ekstremt lite strøm) er jeg flink til å skru av lys og trekke ut kontakter jeg ikke bruker. Jeg har begynt å fyre i peisen for å slippe å bruke varmepumpen – som jo heller ikke er et dårlig valg med tanke på miljøet og strømsparing.

2. Bevisst bruk av tørketrommelen 
Jeg har et bevisst forhold til bruk av tørketrommelen, og har to (!) klesstativ for å slippe å bruke den for mye.

3. Miljøstasjon 
Jeg benytter meg mye av miljøstasjonen vi har tilgjengelig og samler heller opp til en stor tur dit fremfor mange små.

4. Panter flasker 
Smuler er også mat – å pante flasker fremfor å kaste dem er et veldig enkelt grep alle kan (og burde) ta.

5. Kildesortering 
Dette er flaut nok ganske nytt for meg, men jeg blir stadig flinkere til å kildesortere.

6. Kjøper og selger brukt 
Om det er noe jeg trenger sjekker jeg nesten alltid med bruktmarkedet før jeg kjøper nytt. Jeg er også flink til å selge eller gi bort ting jeg selv ikke har bruk for lenger. Dette burde virkelig enda flere få øynene opp for – det er jo så genialt.

7. Spiser mindre kjøtt 
Kjøtt er ikke nødvendig på hvert eneste middagstallerken. Å droppe det en til to dager i uken er ikke annet enn bra, både for deg selv, dyrene og miljøet. Det finnes jo så gode vegetar- og veganretter man kan eksperimentere med!

Måneden som gikk: Januar

Månedens opptur: 
Dem har det vært mange av! Jeg må spesielt trekke frem den fantastiske utedagen vår, hvor vi samlet oss en hel gjeng med både barn, voksne og ungdommer for å nyte akebakken, mat, snacks og kakao. Vi var ute absolutt hele dagen – lite kan måle seg med det.

Månedens nedtur: 
En trist beskjed vedrørende et familiemedlems helse. Det er så skummelt, ting skjer så fort og det ser ut til å alltid komme brått på, selv hvor forberedt man føler seg.

Månedens tanke: 
Januar føles så uendelig lang – gi meg vår, nå! Jeg vil bare få hele vinteren overstått.

Månedens beste innkjøp: 
Nytt interiør til den fine, fine, fine leiligheten min!

Månedens bok: 
Det må være “Hemmeligheten” av Kathryn Hughes, den er så fin og inneholder så mye.

Månedens film eller serie: 
“Vikings”, jeg har blitt helt hekta. Jeg klarer ikke å se det alene da, så månedens alene-serie må bli “Yummy mummies” (Netflix), haha. Det vrenger seg litt inni meg av å innrømme det…

Jeg håper at du har hatt en fin måned,  og at denne blir minst like bra!