Beskjeden jeg aldri hadde forventet å få – #Sjekkdeg

Celleprøve. Denne gangen tok jeg den egentlig bare fordi jeg skulle sjekke opp at alt står greit til (og at jeg ikke står i fare for å bli steril med det aller første, siden jeg ikke ønsker å ta stilling til om jeg vil ha flere barn eller ikke akkurat nå), ettersom det var under to år siden forrige gang. Når jeg likevel skulle sette meg i stolen var det like greit å betale noen få lapper ekstra for å få en bekreftelse på at alt er i orden – det har det jo alltid vært.

Denne gangen ble det ikke slik.

Jeg har ikke kreft, jeg er heller ikke hysterisk eller nevneverdig redd, men beskjeden om positiv HPV-prøve og celleforandringer var likevel en beskjed jeg aldri trodde at jeg skulle få. Det skjer jo ikke meg. Verken kreft, forstadier til det eller i det hele tatt antydninger til at noe som helst kan være galt. På samme måte som at jeg selvfølgelig aldri blir påkjørt av en buss, kjører utenfor veien eller setter en drue i halsen og kveles til døde, kom jeg heller ikke til å få en slik beskjed noensinne. Celleprøven tar man jo bare fordi det er smertefritt, enkelt, kjapt og ikke minst fordi det er okei å vite at alt står bra til. Ikke fordi noe kan være galt, det er det jo aldri. Nå var det det.

Mest sannsynlig vil kroppen min ordne opp i dette lille levenet av seg selv og egentlig er det ikke nødvendig med ny kontroll før om et helt år fra nå. Med andre ord; ingenting å bekymre seg for, ingenting som haster og i hvert fall ikke noe som kan gå riktig galt. Jeg velger likevel å ta en ekstra kontroll om et halvt år, mest for å berolige meg selv, men nødvendig er det altså ikke. Så; ingen fare, ingen skade skjedd, ingen kreft. Enda. Men, det kan det bli. Det kunne det ha blitt.

Hva om jeg ikke hadde oppdaget dette nå? Det må ha skjedd i løpet av kort tid, siden alle tidligere prøver har vært helt fine. Hva om jeg ventet i to år til? Tre år? Ti år? Det er det som er så skummelt, ikke det som faktisk skjer nå. Vissheten om at jeg blir ivaretatt og at planen er lagt opp uansett, avhengig av hvordan kroppen min velger å håndtere situasjonen, er en ubeskrivelig trygghet. Det kommer til å ordne seg på enten den ene eller den andre måten, selvfølgelig skal det det. Men tanken på at andre legger celleprøven på hyllen som et ærend de heller tar “en annen dag”… Den er skummel. I beste, og mest sannsynlige fall, vil kroppen min som sagt ordne opp i dette selv. Om ikke, blir det etter all sannsynlighet ikke verre enn en liten mini-operasjon som knapt nok kan regnes som ubehagelig. I det aller verst tenkelige scenario kan jeg ende opp med å ikke kunne gå gravid igjen. Det er i verste fall nå – fordi jeg sjekket meg. Om ikke, ville det verst tenkelige ha vært å måtte ta farvel med datteren min, resten av familien min, kjæresten og venner i så altfor ung alder. Det er realiteten jeg unngikk ved å ofre et par minutter av min tid på noe jeg ikke en gang kjente et snev av ubehag av.

Kontrollen jeg gikk til tok mindre tid enn det tar for meg å handle dagens middag. Det tok mindre tid enn det tar for meg å hente datteren min på skolen eller å betale regninger. Så vær så snill, sjekk deg! Det er så viktig, det krever knapt nok noe fra deg og det er så avgjørende og så viktig at det kan ikke bli sagt ofte nok.

0 kommentarer

Siste innlegg