Barnet mitt er mitt ansvar, ikke lærerens

Leksefri hverdag. Barnet er på skolen i noen timer, lærer det det skal lære – og er fri til lek, moro og kos med familien etterpå. På én måte kan jeg forstå argumentene for å kutte ut hjemmeleksene. Det er fint å slippe å mase, krangle og diskutere om ettermiddagen. Det er også fint å disponere tiden sin akkurat som en selv vil som familie.

Men, det er mye som hadde vært fint. Det hadde vært deilig om helgen varte fra torsdag til tirsdag også, eller om gjøremål som husvask, betaling av regninger og planlegging av ferien var noe du fikk lønn for (“overraskende” nok er jeg ingen fan av lommepenger for å bidra til fellesskapet, heller…). Uansett.

Jeg er for hjemmelekser, og fullstendig imot at skolen skal ha det hele ansvaret. 

Vi får tid til det vi vil ha tid til, likevel.

Jeg er genuint interessert i alt datteren min gjør på skolen. Jeg stiller spørsmål, lytter, stiller enda flere spørsmål og lytter enda mer. For meg er det å kunne følge henne opp, en selvfølge. For meg er det viktig å være en del av utdannelsen hennes, som starter allerede nå – i førsteklasse. Jeg skal være der hele veien. Selvfølgelig skal jeg det. Hennes fremtid, og dermed også skolegang, er først og fremst mitt ansvar. Selv om vi har fantastiske lærere som går den ekstra milen for hvert eneste barn, er Sienna mitt barn.

For hver eneste gang vi setter oss ned med leksene sammen, er vi nettopp det; sammen. Vi er sammen om å se på skolearbeidet som viktig og lærerikt, og sammen er vi enig om at lekser og skolegang er viktig.

Det er ikke det at det er et fokus i vårt hjem, ikke med ord. Med handling derimot, er det tydelig. Ved at leksene dras frem så snart vi kommer inn døren og får i oss litt mat, viser jeg som en selvfølgelighet at lekser og skole er en viktig prioritering. Ved å sitte der sammen med henne og være oppriktig engasjert i arbeidet, viser jeg at jeg støtter henne og er oppriktig interessert i hennes hverdag. Ved å vise glede over denne tiden sammen, viser jeg også glede over arbeidet hun gjør. Det arbeidet som om noen år gradvis går over fra morsomme spill, til kompliserte mattestykker jeg garantert ikke kommer til å klare å hjelpe henne med.

Skoledagen bør ikke slutte idet de pakker sekken for dagen og rusler hjemover. Det bør ikke slutte med lærerens fulle og hele ansvar. Det er tross alt barna våre, og deres fremtid, det er snakk om.

For meg er det en selvfølge at det skal og bør være et samarbeid mellom skole og hjem. Det barna lærer på skolen, skal også overføres til hjemmet. Vi er deres fremste og viktigste forbilder, det ville ha vært unaturlig å ikke ta ansvaret på alvor. For oss blir leksetiden en del av kvalitetstiden vi har sammen, ikke en tidstyv fra den. 

0 kommentarer

Siste innlegg