Jeg savner det

Det stopper litt opp, nå som jeg skal skrive igjen etter så lang tid uten. Men, jeg har savnet det. For mye til å la være, selv om jeg er enig i at andre plattformer har tatt over der blogging omsider blir nødt til å slippe.

Alt er så annerledes enn det var sist jeg logget meg inn for å skrive noen ord her inne, både i verden generelt og ikke minst i livet mitt. At hverdagen er fjern, rar og surrealistisk har vi alle fått med oss, det trenger jeg ikke å gå inn på en gang. Her i hus har det nemlig også blitt noen store forandringer, selv foruten Covid19 og alt den har bragt med seg av hjemmeskole (så koselig!) og en usikker situasjon.

For øyeblikket myser jeg altså mot skjermen, og ser knapt nok hva jeg selv skriver. Jeg har operert øyelokkene, vel å merke fordi henget i dem begynte å forstyrre synet mitt (før konklusjoner trekkes), så akkurat nå verken ser eller føler jeg meg særlig oppegående. Det gjør ikke vondt, men sårene gror og det klør så innmari. I tillegg er jeg plastret, og den tapen gjør at områdene føles stram og rar. Heldigvis er det ikke lenge jeg trenger å ha det slik; på mandag er det tid for kontroll, og da ryker også både plasteret og stingene. Jeg gleder meg skikkelig til å se resultatet, det er ikke akkurat negativt at jeg forhåpentligvis ender opp med å se litt mer våken ut, samtidig som jeg får bedre syn.

Ellers? Tja… Jeg har fått meg hest igjen! Min helt egen hest, som jeg selvfølgelig deler på med Sienna 😉 Jeg har overtatt en 25 år gammel kaldblods/araber-blanding, som virkelig er sprek som få. Jeg, og alle andre som møter ham, glemmer alderen med én gang. Han er en drøm av en hest som jeg gleder meg til å storkose meg med i forhåpentligvis mange år fremover. Vi er allerede godt i gang, og jeg kunne helt enkelt ikke ha bedt om en bedre hest enn fineste Pedro. Jeg er så heldig! Opp i alt som skjer nå, både med situasjonen vi alle er i og ikke minst mye vondt på privaten, er det innmari deilig å ha så fine lyspunkt i livet. Takk og lov for at jeg har det.

Så, dagene mine består av jobb (så mye det går an å få til i disse tider, i hvert fall), turer og stallen – akkurat som jeg liker det! Det er litt rart å ikke ha Sienna sammen med meg hvert sekund av døgnet lenger, men jeg tror det er greit for alle parter med skolestart igjen nå. Jeg er for all del bekymret, men jeg har bestemt meg for å verken vise det eller la det overta tankene mine for mye. Vi må stole på myndighetene, selv om den gnagende uroen forteller meg at det åpnes opp av økonomiske årsaker, og ikke fordi vi faktisk har grunn til å føle oss trygge… Jeg krysser fingrene for at det verste er over nå, og at vi kan gå en trygg og frisk fremtid i møte, alle sammen.