Butikkflytting og stress-alert

My lord – har sofaen virkelig alltid vært så deilig som det den er nå? Jeg tviler, akkurat nå føles den som det reneste paradis på jord, haha. Dagen i dag har gått tilnærmet utelukkende til kjøring og jobb, så nå er jeg mer enn klar for en fullstendig avslappet kveld før jeg skal til sengs tidlig for å være våken nok til tidligvakt i morgen. *Puste med magen*

Vi er i gang med å flytte butikken, så det er ikke rent lite som må gjøres for øyeblikket. Jeg kommer til å drømme om kasser, post it-lapper og teip som nekter å samarbeide, for å si det slik… 

Jaja, jeg har i det minste superfresht arbeidstøy, haha! Det er utrolig hvor mye det gjør å kunne kle seg i spreke farger.. Haha, det å være overfladisk er ikke rent negativt i den sammenheng (heller). Nå står dagens kveldsmat til koking; nudler! Haha, jeg har ikke spist nudler på ti år, om ikke enda lenger. Det luktet egentlig helt grusomt av både krydderet og sausen, men jeg satser på at det smaker hakket bedre enn det luktet. 

Nå har jeg en vilter krabat av en Kleinspitz-valp løpende rundt her (mer om det kommer!), så jeg bør se å få aktivisert ham med litt trening slik at det kanskje er halvt mulig å gjennomføre et måltid uten kaos rundt meg, haha. Han er helt herlig, bare å glede seg til bildespam av den lille pelsdotten 🙂 

Er mobbing så ille, da?

Overskrifter som “Inviterte alle i klassen bortsett fra én” eller “Autist får ikke delta i klassebursdager” får kommentarfelt, forum og manges hoder til å koke. Det er grusomt, vondt, trist og fælt. Stakkars barn – selvfølgelig skal alle bli inkludert, selvsagt er det ikke riktig å utestenge noen fordi de er “annerledes”! Jeg tror ikke jeg har møtt et kommentarfelt i en avis med slike overskifter, som ikke utelukkende har inneholdt denne type kommentarer – alle er imot utestenging og mobbing av barn, alle ser på det som noe helt forferdelig. Og ja, det er det også, men – er det egentlig så rart at barn mobber? 

La oss se på de andre typer artiklene som avisene, og andre medier, ofte deler. Om kjente personer, for eksempel. Der tar pipa brått en annen låt. En blogger har operert seg og kommentarene er i gaten “Fy faen så jævlig hun er, æsj, så ekkel! Hun burde blitt skutt!”. En annen blogger forteller om en hard barndom; “Det fortjener hun, hore som hun er!”. Hva skjedde med å inkludere de som er annerledes, du som mener at ethvert plastikkoperert menneske burde fratas sin rett til å leve et liv uten krenkelser og stygge kommentarer? Hva skjedde med å sutre over hvor grusomt det er å ikke inkludere alle, når du uten å en gang kjenne et annet menneske, dømmer dem så kraftig? Mobbing er kanskje ikke så ille likevel? 


Jeg syns dette bildet fra mine gamlere dager passet godt inn her; det var ikke rent få stygge kommentarer jeg fikk servert på den tiden – og det til tross for at jeg verken er lobotomert eller silikonoperert. Joda; langt mer dristig enn jeg ville ha valgt å være den dag i dag (det fine med Internett er at ingenting noensinne forsvinner helt, eehheee), hakket blondere, sytten grader brunere, og med en mer fremtredende trutmunn – men var det virkelig så ille at jeg fortjente å høre at jeg burde bli både drept og voldtatt? Jeg vet fasiten til det spørsmålet, gjør du? 

Vi som foreldre (og tanter, onkler, besteforeldre…) og rollemodeller har et vanvittig ansvar. Ikke bare for å fortelle barna våre at utestenging og mobbing ikke er greit – men for å vise det. Jeg har kuttet ut flere tidligere “venner” nettopp på grunn av deres nedlatende og foraktelige holdning til sine medmennesker. Jeg fikser det ikke. Orker ikke. Flere ganger har jeg hørt voksne mennesker, da særlig mødre, dømme og latterliggjøre andre mennesker – foran barna sine. Enda oftere ser jeg tilsynelatende voksne mennesker med profiler fulle av både barn og barnebarn, herje i et kommentarfelt uten andre intensjoner enn å sverte personen det står skrevet om. Hvor i alle dager ble det av holdningen om at mobbing ikke er greit? 

Jeg har meninger om det meste, og de fleste av dem er både standhaftige og ikke til å rikke. Personlig ville jeg heller ha gjennomgått en våken lobotomering uten bedøvelse, gjennomført av ingen ringere enn meg selv, enn å operere silikon i den ene eller andre enden, men gir det meg rett til å dømme mennesker som velger å gjennomføre denne – fullt og helt lovlige – operasjonen? Vet jeg overhodet hva som har ført til valgene dette mennesket har tatt? Nei, selvfølgelig ikke. Aldri i verden.

Vær for all del mer enn gjerne anonym i kommentarfeltet når du svarer, men vil du som noensinne har mobbet, latterliggjort eller rakket ned på et annet voksent menneske, fortelle meg hvordan du helt oppriktig kan rettferdiggjøre det ovenfor deg selv? Barn vet ikke bedre enn å gjøre som de har blitt opplært til. Det gjør vi. 

Jeg skammer meg

Noe av det jeg liker best ved meg selv er at jeg aldri dømmer noen ut ifra verken fortid eller hva andre sier om dem – heller ikke ut ifra enkeltepisoder. Jeg ble derfor ekstremt skuffet over meg selv for noen dager siden. Jeg har tenkt på det så ofte, den situasjonen som utspilte seg rundt meg der og da, og ikke minst mine egne tanker om det hele. Jeg hadde god tid før jobb, og vandret derfor rundt på senteret. Jeg så en mor med en liten gutt, antageligvis rundt syv-åtte år. Han spurte moren om hva som stod på et skilt han fikk øye på, og moren svarte strengt at han skulle slutte å mase. Hun hørtes sint ut, gutten ble trist. 

I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg håper at jeg aldri trenger å snakke slik til Sienna, at jeg håper at jeg aldri blir så lei av å svare på min datters mange spørsmål at jeg kan finne på å glefse til henne på denne måten. Jeg ville gå bort til gutten, lese på skiltet for og sammen med ham, fortelle ham hvor oppmerksom han var og hvor godt gjort det er å spørre om det man måtte lure på. Jeg syns synd på ham, samtidig som jeg i mitt stille sinn irriterte meg over moren. Jeg møtte guttens blikk, smilte og fikk et lite et tilbake. Deretter gikk moren med raske, faste skritt videre – og den lille gutten diltet etter. Det var det hele. 

Nå skammer jeg meg over tankegangen jeg hadde. Selvfølgelig kommer også jeg til å komme til et punkt der jeg svarer Sienna mer irritabelt enn det jeg burde. Kanskje dersom jeg gjennomgår en stressende periode av livet, nylig har mistet arbeidet eller har tusen ting å tenke på? Hva vet vel jeg om hvorfor denne moren svarte som hun gjorde, og om det i det hele tatt var “galt” av henne i situasjonen? 

Vi vet aldri hva som skjuler seg bak en irritert mamma, et slitent ansikt eller irritable tonefall. Vi vet ikke hva de ampre skrittene skyldes, det kan vi umulig vite. Nettopp derfor er det så viktig å aldri dømme, akkurat derfor lover jeg meg selv å aldri slutte å ta meg selv i disse tankene – og å dele dem når de måtte dukke opp. Jeg fremstår kanskje som naiv og godtroende, men jeg kommer aldri til å fullt ut dømme et fremmed menneske. Dersom slike tanker skulle dukke opp igjen, vet jeg at jeg vil ta meg i det og kjenne på den stikkende, dårlige samvittigheten over mine egne tanker, og dermed la det gå enda lengre tid mellom hver gang de skulle dukke opp. Jeg tror flere hadde hatt godt av å dele den samme oppfatningen. 

Jeg trenger å gjøre noe viktig med livet mitt

Uansett hvordan jeg begynner på dette innlegget, får jeg det samme problemet som når jeg skal forklare det for mine nærmeste. Nemlig svaret på hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hvorfor jeg tar på meg så mye fra alle kanter og hvorfor det aldri ser ut til å bli nok. Min aller største motivasjon er selvfølgelig like over én meter høy, har blå øyne og kaller meg mamma. Det å jobbe så hardt for hennes fremtid er en selvfølge – noe jeg gjør med den største glede, og som gir meg så uendelig mye tilbake i form av trygghet og sikkerhet i det livet jeg har valgt å leve. For henne. For meg selv også, men mest for henne. Det ville være ren løgn å påstå noe annet. 

Selv om hun og det livet jeg skaper for oss er den største årsaken til at jeg har valgt som jeg har gjort, er det også noe annet som gnager i meg. Det er dette som er så vanskelig å forklare. Jeg trenger å føle at jeg gjør noe viktig med livet mitt, at jeg utgjør en forskjell i andre menneskers liv. At jeg kan bidra med noe, være noe for noen. Jeg elsker å skrive bøker og artikler og jeg vet at det å ha evnen til å kunne underholde, informere og få andre mennesker til å reflektere er en svært god og viktig egenskap, men det gir meg ikke alt jeg trenger. Det som gir meg alt jeg må ha, er det jeg får av å gjøre alt jeg gjør – kombinert. Jeg ville ikke vært foruten verken det ene eller det andre. 

Som skribent kan jeg gjennom bøker og artikler både underholde, veilede og informere. Jeg kan få andre mennesker til å drømme seg bort fra hverdagen de lever i – kanskje var det akkurat det de trengte den dagen? Jeg kan få foreldre til å lese med iver og glede for sine små, og jeg kan hjelpe til med å skape leserglede hos de minste – noe som alltid har vært viktig for meg å fremme. Med artiklene mine kan jeg skrive noe som treffer noen, om så bare ett menneske, rett i hjertet. Eller i hjernen. Eller bare opplyse om noe de ikke visste fra før av. Jeg kan inspirere og motivere, lære bort og gi et sted og rom for drømmer, tanker og refleksjon. Det er viktig, det. Et pust i bakken. En hverdagsflukt. 

Arbeidet som tilsynsfører? Det å gjøre en så til tider vond og vanskelig jobb er helt klart krevende, selvfølgelig går det inn på meg. Noe annet ville ikke vært realistisk å overhodet tenke. Om det er verdt det? Ja. Tusen ganger; ja. 

I arbeidet på Stormberg er det lett å tenke at man går inn, gjør seg ferdig med arbeidsdagen og drar hjem igjen. Mange ser på det å arbeide i butikk på denne måten. Der stiller jeg meg annerledes. Ikke bare er Stormberg miljøvennlig og gjør en forskjell i verden – men selve jobben er så ufattelig givende. Jeg møter kundene med et smil og vennlige samtaler; kanskje har de ikke hatt noen å snakke med den dagen? Kanskje trengte de et smil eller et kompliment, akkurat i dag? Jeg lytter og veileder, gir dem det de kom for – og ofte noe de ikke en gang visste at de trengte, men som de vil få stor bruk og nytte for. Jeg får møte nye mennesker, høre nye historier og ta del i andres hverdag. Lite gir så mange nye inntrykk for meg som det, lite er så inspirerende i en hverdag som å ta seg tid til å virkelig møte hvert menneske som krysser min vei. 

Det å kunne kombinere disse vidt forskjellige yrkene er for meg selve oppskriften til en god hverdag, selvfølgelig med Sienna i spissen og som gjør livet til ikke bare en lek, men en dans på roser også. Det høres så merkelig ut, men det er sant. Selv om det krever mye av meg å være så til de grader “spredt og delt” som det jeg ofte er, ville jeg ikke ha byttet det bort mot noe. Livet mitt gir meg alt, elementene i det gir meg det påfyllet jeg trenger. Det er vanskelig å forklare, og sannsynligvis enda verre å forstå, men det er altså slik det henger sammen. Jeg er ikke en forvirret sjel som gjør mye fordi jeg ikke har funnet ut hva jeg vil. Jeg har landet. Jeg er verken det ene eller det andre, jeg er alt på én gang. 

 

#tanker #meninger #personlig #helse #arbeid #jobb #arbeidslivet #endeligvoksen 

Interiør-ønskeliste

Finnes det egentlig noe bedre enn fornyelse av hjemmet? Joda, det gjør det nok – men det betyr ikke at det ikke gir en helt fantastisk følelse likevel. Nå begynner jeg endelig å lande på stilvalget her hjemme; svart, mørk blått, enkelt og minimalistisk. Ja, med små innslag av gull for å ikke gjøre inntrykket for “flatt”. Det blir så fint! 

Bare se for deg alt dette.. Ææh, særlig bildet. Og alt annet. Det hadde passet så perfekt her! 

Lenker: PLANTEASSE, BILDE, GULLKRUKKE, SORT VASE 

Lenker: KALENDER, GLITTERKULE 

Lenker: WATERCOLOR DAME, DAME, KRÅKE, HENDER 

Se for deg alle fire posterne på soverommet.. Åh, det hadde blitt perfekt. Jeg tror disse collagene over ønskene mine representerer min nye stil ganske så godt; klar kontrast til den lune, beige og romantiske shabby-chic stilen jeg tidligere gikk for – det er helt sikkert. 

Hvilken stil liker du aller best? 

Make it happen

Om man skal få noe gjort, er det jo like greit å gjøre det selv 😉 Neida, den holdningen har jeg skuffende sjelden – men i dag slo den til for fullt. Jeg skulle ommøblere soverommet mitt og jeg skulle såvisst ikke vente på at noen kunne ta turen hit for å hjelpe meg. Dette skulle jeg fikse selv, so I did. Om det var verdt det? Absolutt, til tross for at ryggen har takket litt for seg. Det har sannsynligvis også lampen på soverommet gjort, også. 

Bortsett fra å bruke altfor lang tid på å ommøblere soverommet, sette opp nye nattbord (kjempelekre små bord i svart med bordplate av speil, fra Nille av alle steder) og ordne det ordentlig fint der inne, har jeg ryddet og vasket til den store gullmedalje. Nå ser det så ufattelig bra ut i hele leiligheten (om vi later som om boden og vaskerommet ikke er en del av den), det er så deilig! Jeg elsker å ha alt på stell, virkelig. Det er bare så altfor sjelden det blir tid til 100% perfeksjon.. 

Nå: jobb-klærne på (det finnes jo ikke noe mer behagelig) og bustete hår etter tidenes powernap. I morgen venter det en nokså lang arbeidsdag igjen før resten av uken går rimelig avslappet for seg. Til helgen har jeg store planer, krysser alt som krysses kan for at de kan gå i oppfyllelse! Det hadde virkelig vært helt fantastisk. Ææh!

Resten av kvelden skal jeg bruke på maksimal avslapping, det skal bli kjærkomment. Thai-takeawaymat har funnet veien til magen min for lengst, så nå skal jeg straks ta fatt på sjokolade og brus, hihi. Slike kvelder er gull verdt innimellom. 

Ha en herlig kveld videre – og skap deg en helt nydelig, ny uke. Det skal jeg! 

#blogg #mammablogg #mammablogger #mamma #hverdag 

Nominert til årets mammablogg!

Sparpedia har nominert meg til årets mammablogg – noe så stas! Ikke fordi jeg nødvendigvis trenger en pris, helt ærlig er ikke bloggen min der jeg ønsker å ha den (det blir, det blir!), men fordi det er så innmari gøy å se at også mødre som velger å skjerme barna sine kan bli ansett som gode mammabloggere. 

For min del har jeg mange mål og ønsker med bloggen min, men med mitt tempo og alle mine baller i luften for øyeblikket, sier det seg selv at det går litt tregere enn jeg skulle ønske. Jeg vil så gjerne vise dere mer om mitt liv som både mamma, forfatter, student og alle andre roller jeg nyter til det fulleste, så det kommer etterhvert. Det å ha en blogg å se tilbake på har uten tvil vært både spesielt, gøy og meningsfullt for meg de årene jeg la bloggeriet på hyllen. Bloggen som en gang var en så enorm stor del av meg går jeg fremdeles igjennom fra tid til annen, skjult for alle andre enn meg selv. Det er noe utrolig spesielt ved det, syns jeg. 

Så, dersom du syns at det å eksponere barna på nettet er en uting, stem gjerne på meg som årets mammablogger. Jeg har overhodet ikke et mål om å vinne, men det å vise at det går an å “utlevere” seg selv uten å la det gå utover det kjæreste vi har, er viktig for meg. Det handler nemlig ikke om det som potensielt kan skade barna våre – men å alltid, til enhver tid, gjøre det som er til det beste for dem. 

Det kalles omsorgssvikt – ikke “frihet til å velge”

Da det ble kjent at daglig leder i Trollklubben barnehage i Fredrikstad, Helle Soos, nekter uvaksinerte barn plass i barnehagen, strømmet det mildt sagt inn med forferdelige kommentarer, trusler (!) og andre sterke reaksjoner. “Vi har frihet til å velge” er det noen som ytrer. Ja, men burde vi ha det? Min mening er helt klar: nei. 

Jeg er ikke den første som hyler ut om omsorgssvikt, virkelig ikke. Men, i tilfeller hvor foreldre nekter å vaksinere barna sine, er det utvilsomt et ord på sin rette plass etter min mening. I denne sammenheng snakker jeg selvfølgelig ikke om foreldre til barn som ikke kan vaksinere barna sine av helsemessige årsaker, det burde være unødvendig å overhodet påpeke det. Tvert imot er jo nettopp disse barna vi som et fellesskap bør beskytte – så vel som våre egne. 

Normalt sett er jeg flink til å sette meg inn i andres situasjon og synspunkt; på et generelt basis føler jeg at jeg klarer å se hvorfor andre foreldre velger som de gjør, selv om jeg ikke ville ha tatt de samme valgene for alt i verden. Men, i tilfeller som dette, klarer jeg ikke for alt i verden å se at disse menneskene evner å se sitt barns beste. Det finnes ingen unnskyldning god nok, ingen tro sterk nok og ingen myter troverdige nok til at det skal kunne forsvares å ikke vaksinere barna sine. Det burde være en plikt ved lov, ikke et valg. 

Jeg håper at flere får øynene opp for hvilket valg Trollklubben barnehage har tatt, og ikke minst at de ønsker å gå i deres fotspor. Vi lever i 2018 – de færreste av oss står fast på at jorden er flat. Med andre ord; vi burde være oppegående mennesker nok til å kunne skille mellom myter og fakta, bevis og propaganda. Det er snakk om barna våre, vårt alt, vår fremtid. Selvfølgelig skal vi beskytte dem, selvfølgelig skal de vaksineres. Noe annet er, etter min mening, utvilsomt i kategorien omsorgssvikt. 

 

Svar på siste stilte spørsmål

Er du singel eller ikke? Du skriver aldri noe konkret. 
Om jeg ikke skriver noe konkret, er det jo nettopp fordi jeg ikke føler for å si så mye om det 🙂 Jeg har blitt nokså privat av meg de siste årene, det er ikke alle deler av livet mitt jeg ønsker å dele. Ikke enda, i alle fall. Det som overrasker meg er hvor nysgjerrige folk er på dette området, haha! Jeg har fått høre fra mange (!) av mine venner og familiemedlemmer at folk spør dem om nettopp dette. Jeg forstår egentlig ikke helt fascinasjonen, men for all del, bring it on – men helst til meg personlig, da. Mine nærmeste skal få slippe å svare, haha. 

Er det ikke fryktelig kleint å ha tatoveringer både for og ikke minst sammen med, eksene dine? Angrer du? 
Nei, absolutt ikke. For meg er hver og èn av mine tatoveringer tatt av en grunn. De representerer ulike faser av livet mitt, og mennesker som står og har stått meg nære er utvilsomt en stor del av det. To av tatoveringene mine er for en tidligere eks; der den ene faktisk ble tatt etter at det ble slutt. To andre har jeg tatt sammen med en annen (haha, det hørtes brått ut som om jeg har haugevis av ekser – det har jeg altså ikke) der vi faktisk tatoverte hverandre (!), nokså sprøtt – men likevel helt min type “romantikk”, haha. Jeg angrer overhodet ikke, verken på tatoveringene, minnene eller det faktum at de nå er mine ekser 😉

Fjerner du tatoveringene dine dersom en fremtidig kjæreste blir sjalu? 
Nei, da fjerner jeg heller sivilstatusen min for å si det slik. Jeg forstår at det ikke kan være supergøy å se på dem, men det er tross alt mitt liv og mine minner. Han hadde ikke hatt meg den dag i dag om det ikke var for at jeg vandret veien hit først, tenker jeg. 

Hva gjør du når du jobber utenfor Siennas barnehagetid? 
Jeg kommer ikke til å utdype dette noe særlig; jeg har mine løsninger som utvilsomt er til Siennas fordel, og noe mer enn det er det ikke så nøye med å fortelle. Hun er ikke alene hjemme i alle fall, det kan dere føle dere sikre på, haha. 

Hva gjør du når du er skikkelig sliten? 
Gråter. Enkelt og greit 🙂 

Blir du lett forelsket? 
Nei, absolutt ikke. Betatt, kanskje litt? Men ikke forelsket. Det tar tid og skal veldig mye til. 

Om du må velge kun tre egenskaper som er helt obligatorisk for at du skal kunne bli sammen med noen, hva ville det ha vært? 
1. Humor, 2. Utstråling, 3. Oppriktighet. 

Kunne du ha skrevet om det å date en alenepappa? 
Jeg har faktisk ikke datet en alenepappa, så det blir litt vanskelig for meg å sette meg inn i den situasjonen. Når det er sagt vil jeg også nevne at det er helt tilfeldig; faktisk så jeg egentlig for meg at det var det jeg aller helst kunne ønske meg – noen med barn fra før av. Jeg ser for meg at det ville blitt enklere på mange måter. Skjebnen vil det visst ikke helt slik, da. Haha! 

 

Det var altså tilnærmet utelukkende spørsmål om mitt kjærlighetsliv.. Nu vel! Om du lurer på noe, enten det måtte være enda mer klisserirelatert eller noe helt annet; spør i vei! 🙂 

#mamma #dating #date #kjærlighet #love #kjærleik #singel #single #alenemor #alenemamma #mammablogg 

Tidenes skumleste kjøretur

Hei og hopp! 

Vi er egentlig på vei ut dørene her, men Sienna fant ut at det var noe hun ville gjøre før barnehagen – så da tar jeg meg tid til det. Jeg skal ikke på jobb før klokken tolv i dag så arbeidsdagen blir rimelig kort for min del, men det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke har nok å gjøre.. Vi bestemte oss for at oppvarting var en god idé i går, så vi tok turen til Vigra og foreldrene mine for nettopp det. På vei hjem lyste brått alle varsellampene i bilen, før de etterhvert sluknet – bortsett fra ett. I vill panikk ringer jeg pappa (takk og lov for høyttaler i bilen) og fikk vite at denne lampen var intet annet enn lampen som viser at et eller annet er galt med motoren. Just great! 

Så, i dag må jeg ringe rundt til alle verksted nære nok til at jeg slipper panikk dersom hele bilen skulle stoppe helt opp og be dem om å vær så snill legge alle dagens planer til sides for å hjelpe en blondine i nød… Jeg må jo komme meg på jobb, hente i barnehagen og alt mulig senere – jeg kan ikke være uten bil så mye som et eneste minutt, sånn egentlig. Forhåpentligvis ordner det seg, jeg skal ringe med én gang Sienna er levert. 

Så joda, forhåpentligvis går hverdagskabalen opp i dag også.. Jeg som var så fornøyd med å få tildelt en så rolig og gøyal dag, da! Det var da ikke måte på hvor mye jeg hadde planer om å få unnagjort før jobb, haha. Det kommer en dag i morgen også, heldigvis. Og i overmorgen. Pust inn, pust ut. Jeg skal nok komme i mål på et eller annet vis uansett. 

Men du! Jeg har helt glemt å fortelle deg noe! Jeg er nominert til årets mammablogger av Sparpedia! Klikk deg gjerne inn for å stemme på meg dersom du syns at en mammablogger som ikke eksponerer barnet sitt, men som likevel (forhåpentligvis?) er interessant likevel, burde vinne. Det hadde vært så stas! 

 

#hverdag #hverdagen #mamma #mammablogg #mammablogger #bloggawards #awards #mammablogging