Å våge – og å satse

 

Jeg merker allerede nå at dette er et innlegg som det vil ta meg lang tid å skrive. Ikke fordi fingrene løper noe saktere over tastaturet nå som de har blitt pyntet med et par nye tilskudd til blekk-familien på kroppen, men fordi det er så innmari vanskelig å få frem de riktige ordene. Det igjen, er ikke fordi jeg ikke vet hva jeg tenker eller føler – det vet jeg så altfor godt. Det ville ha vært umulig å ikke kjenne igjen den kriblende, magiske følelsen som sprer seg over hele kroppen bare det tikker inn en melding, eller tankene flyr mot en spesifikk person. Jeg tror alle kan kjenne igjen denne følelsen, selv om de aldri noensinne har vært forelsket. Det ligger der, bare. Innebygd i oss. Kanskje. 

Det tar tid fordi jeg er redd. Redd for å våge. Redd for å satse. Redd for å gå så loddrett på trynet at det vil ta tid å stable meg opp på beina igjen. Aller mest er jeg vel kanskje redd for at alt dette, alt det skumle enhver person ville ha fryktet dersom hjertet var så åpent at selve sjelen var eksponert, aldri skal skje. At det er nå forandringen begynner. Et helt liv til og med. Kanskje. Man vet jo aldri, det har tross alt skjedd før. 

Forandringer og forpliktelse. Ikke akkurat to ord en småbarnsmor ikke allerede er vant med og lever i hver eneste dag, men likevel ord som setter frykten i meg her og nå. Så redd for å gå på trynet, så redd for å ikke gjøre det. 

Kjærlighet skal vel ikke føles så enkelt? Så naturlig? Så trygt, og så godt.. Skal det vel? Hvor er usikkerheten, den advarende magefølelsen eller følelsene som svinger fra overivrig fjortis-forelskelse til “faen heller, dette gidder jeg faktisk ikke”? Har det liksom bare blitt byttet ut med en visshet om at den følelsen jeg sitter med nå, ikke kommer til å svinge seg noen vei? Har usikkerheten blitt byttet ut med trygghet og en følelse av tilhørighet? Kan det være forelskelse – eller enda verre; kjærlighet – da, da? 

Det krever så mye å skrive disse ordene. Enda mer å skulle si dem høyt. 

 

Gullkorn #1

 

Meg i trafikken: Åh, jeg blir så sint av sånt! 
Lillebror: Du virker ikke særlig sint, da. 
Meg: Nei, men jeg blir det i hjertet mitt likevel. 

*

*Sienna får ikke viljen sin*
Hun: Neivel, helt greit. Men; da får du ikke komme på besøk til meg når jeg blir voksen og flytter ut! Og du får i hvert fall ikke din egen nøkkel til huset mitt! 

*Jeg kverulerer*
En stk fin fyr: Det verste er at du vet selv at det ikke finnes noe som helst hold i argumentene dine, men du prøver deg likevel… 

*

Meg: * sier at du er flinkere til å rygge enn meg! 
Eksen: Ja, men du… Det hadde oldemoren din vært også. 

*

Meg: Det er litt nostalgisk å stå utenfor denne butikken her, altså. Jeg var jo her så godt som hver lørdag som liten! 
En stk fin fyr: Åh, tenk om vi har møttes før, uten å være klar over det! Vi skal fortelle barnebarna våre at vi gjorde det, og at øynene våre møttes akkurat idet vi begge skulle til å ta den samme sjokoladen, okei? 

 

Åh, livet! 

#mamma #familie #gullkorn #gullkornfrabarnemunn #småbarn #småbarnstiden #familieliv #hverdag #blogg 

Momhacks #1

 

Jeg har (heldigvis!) lært mye siden den gangen jeg kom hjem med den vakreste lille skapningen i hele verden, og bare latet som om jeg visste hva jeg gjorde. Det viktigste jeg har lært som mamma er uten tvil dette; du aner ikke hva det vil si å være en forelder før du er det. Ikke en gang alle kurs eller bøker i hele verden kan forberede deg godt nok til denne enorme, fantastiske og altoppslukende reisen. Det er så uendelig mye mer, så mye større, enn du noensinne kunne ha forestilt deg. Det vet nok du, du som sitter med en liten skatt i armene dine akkurat nå. 

Men, selv om det ikke finnes noe jeg – eller noen andre her i verden – kan si for å forberede deg på mammarollen, er det aldri dumt å ha et par tips eller triks i ermet. Det vil nok ikke gjøre livet så mye enklere eller mindre bekymringsfullt, men det er i alle fall enkle tips og råd som kanskje kan gjøre trassanfallene litt mildere eller våkenettene hakket mer komfortable. 

5 “momhacks” fra meg til deg: 

♥ Se på de våkne nettene som en nattevakt. Husk å kose deg! Nattevaktene er aldri så hyggelige som når du er omringet av en god bok eller serie (husk headset for å ikke lage støy rundt den lille), sjokolade og deilige puter og pledd rundt deg. Når du først må være oppe hele natten, kan du like gjerne prøve å kose deg med det. 

♥ Har du små barn som har begynt å kle på seg selv? Lag en liten prikk med sprittusj på innsiden av hver sko, slik at barna lett kan se hvilken sko som skal på hvilken fot, ved å huske at prikkene skal “se på hverandre”. Vinn-vinn! Barnet får klare selv uten frustrasjon, du slipper å si at barnet har tatt feil (nok en gang..) og du har hendene fri til å gjøre andre ting enn å kle på små barneføtter. 

♥ Kle deg pent, selv om det er det siste du føler for. Jeg lover, det gjør så store underverker for selvfølelsen din – selv om det ikke er andre enn speilbildet ditt som skal se på deg i løpet av dagen. Jeg vet så godt hvor enkelt det er å både gjemme og glemme seg selv helt bort i baby- og småbarnstiden, men det er virkelig verdt det å gjøre en ekstra innsats for deg selv en gang iblant. 

♥ Sett av tid til å være deg. Nei, alt trenger faktisk ikke å handle om babyen hvert eneste sekund. Ved å prioritere deg selv og det du syns er gøy, givende, avslappende eller nødvendig i løpet av en hektisk hverdag, er jeg sikker på at du vil kjenne mye mindre på den følelsen av å ha “mistet” det livet du hadde. For jo, den følelsen kommer når du ser på de høyhælte skoene og den glitrende, tettsittende kjolen du ikke har brukt på årevis. Ta hårkur, solarium om det er noe for deg, klistre på deg en ansiktsmaske og nyt litt tid for deg selv. Å putte det inn som et eget punkt i dagsplanen er faktisk ikke så dumt! 

♥ Gallesåpe er gull verdt. Gulpeflekker, bæsj oppetter ryggen eller banan-flekker på klærne? Gallesåpe hjelper mot det aller meste! 
 

Nyt tiden!♥ 

 

Working hard, or hardly working?

 

Hei i natten! Åh, det er noe spesielt med det å åpne et tomt innlegg midt på natten, altså. Det var jo det jeg alltid pleide å gjøre, for dere som husker så langt tilbake i tid. Nå som livet mitt mildt sagt har endret seg siden den gang må jeg innrømme at søvn som regel står øverst på listen over nattens gjøremål, men enkelte kvelder blir raskt et unntak. Som i dag, hvor jeg har jobbet for harde livet for å komme til bunns i den milelange to-do-listen min. Jeg er ikke halvferdig en gang, men – etter å ha skrevet dette innlegget og sett resten av siste episode av Bloggerne – er det på tide å kaste inn håndkleet. 

Grunnen til at jeg ikke allerede er plassert i drømmeland er ganske enkel; jeg var hos tannlegen i dag, for andre gang på under én måned. Det er sånn cirka det verste jeg vet om i hele verden, men nå måtte det bare gjøres noe. Da jeg gikk gravid fikk jeg nemlig mange problemer med tannhelsen (som jo er helt normalt, de skulle virkelig ikke ha fjernet redusert/gratis tannlegeregning for gravide!), og et av disse problemene var at ene tannen min rett og slett knakk. Først mistet jeg halvparten, og etter det har litt og litt falt ut. Kjempedeilig… Og ekstremt smertefullt, med ekstra trykk på “ekstremt”. Nå, fire år senere, var det virkelig på tide å gjøre noe med både smertene og vissheten om at hele tannen snart kom til å trille ut av kjeften på meg, så det er jeg endelig godt i gang med. Bare én time gjenstår nå, forhåpentligvis. Oh joy! 

Etter tannlegetimen møtte jeg verdens beste lillebror, som mer enn gjerne ville bli med søsteren sin på litt trøste-shopping. Skinnbukse, duftlys, pynteputer, sokker, hårkur, selvbruning og diverse andre nødvendigheter fikk bli med hjem i dag. For ikke å snakke om at jeg venter på hele 36 pakker fra Ebay… Kremt. Jeg har fått det for meg at det å trøsteshoppe er en god idé, særlig etter tannlege-timer. Og matematikk-timer. Og om jeg bare skulle føle for det

Så ja, bortsett fra at jeg sitter med så store smerter at jeg bare kan glemme å sovne med det første, har dagen alt i alt vært veldig fin. I morgen har jeg tatt Sienna fri fra barnehagen, så jeg gleder meg en hel masse til kos og lek før fireårs-kontrollen venter på helsestasjonen♥ Det blir så spesielt å være der igjen.. Tenk så mye som har forandret seg siden vi var der for hele to år siden! Det føles virkelig ikke ut som om det er hele fire år siden vi var innom hver måned.. Tiden flyr, det er helt sikkert. Store, lille jenta mi med et hjerte av gull♥ Jeg er så stolt! 

 

Denne høsten skal jeg..

 

Det er ingen tvil om at høsten er min favorittårstid. Jeg mener; ikke bare er dette den ene årstiden vi har som alltid står til forventningene og holder det den lover, men det er jo så innmari koselig også. Åååh, endelig er høsten her!

Mens de fleste føler seg inspirert og klar for et “nytt og bedre liv” så snart klokken slår tolv natt til et nytt år, er høsten definitivt min tid for forandringer, nye “forsetter” og løfter for for meg selv. Høsten er for meg en tid for en ny og frisk start, rett og slett. Denne gangen har jeg bestemt meg for å dele noen av mine høstforsetter (som jeg i alle år har kalt det) med dere, som jeg skal gjøre alt jeg kan for å nå før julen står for døren. 

Gå friske turer i skog og mark 
Ååh, ingenting er så magisk som å pakke seg godt inn i varmt og deilig tøy, for så å legge ut på en tur i ordentlig ruskevær. Det skal ikke blåse så altfor mye, men litt regn og kald luft er det beste turværet som finnes i mine øyne. Alt er jo så mye vakrere om høsten! 

Ha koselige inne-dager 
Jeg har allerede handlet inn en hel haug hobby-greier for både meg selv og Sienna. Vi snakker tegning, maling, ansiktsmaling, perler, smykke-verksted, legobygging.. Selv om jeg absolutt elsker å være ute i all slags vær, er det lite som slår en ordentlig inne-kose-dag som vi kaller det. Dyner og puter i sofaen er en selvfølge, gjerne sammen med kjeks eller vafler. Kos! 

Se flere filmer 
Jeg er så dårlig på å se film og bare ta livet helt med ro. Det skal det bli slutt på! Jeg har som mål å se minst fem filmer i høst, så det skal jeg se å få gjort. Noen med tips til action- eller eventyrfilmer? Den bør helst være tilgjengelig på Netflix, Viaplay eller TV2 Sumo. 

Slutte med dårlige vaner
Jeg har så lyst til å føle meg bedre med meg selv, og da er det særlig én ting som gjelder; slutte med dårlige vaner. Jeg drikker for eksempel altfor mye brus, og burde definitivt bli flinkere til å lage unnskyldninger for å droppe treningen. Jeg vil jo så gjerne være den beste versjonen av meg selv, så det skulle bare mangle. I kveld skal jeg få til en god treningsøkt, det er herved et løfte. 

Gjøre mitt beste på skolen 
Det gjør jeg selvsagt allerede, men det er aldri dumt å tviholde litt ekstra på den. I oktober skal jeg gjennom en rekke prøve-eksamener, og i november braker det løs for alvor. Åh, jeg gru-gleder meg så voldsomt! 

Tenne levende lys, og fyre i peisen 
Funfact: jeg har aldri tent levende lys i leiligheten min, og heller aldri fyrt i peisen min. Høsten er tiden for endring – og det skal det utvilsomt bli på denne fronten. 

Lese gode bøker 
Akkurat nå er jeg i gang med den fjerde boken i serien “Ekte fotballfruer” – en skikkelig herlig feelgood-serie du rett og slett blir hektet på. Jeg leser også på Lucinda Rileys “Engletreet”, men den tar snart slutt.. Åh, denne høsten skal det leses mye – og ikke bare pensum. 

Se på reiser 
Jeg kommer ikke til å ha muligheter til å reise noe sted med det første, men i januar skal jeg i alle fall bort en liten tur. Hvor jeg ender opp er ikke godt å si, men en liten flytur for et par dager skal jeg få til. Hmm.. Noen forslag? Jeg snuser så vidt på Gdansk, London eller Paris for øyeblikket. Kom gjerne med tips!

 

Hva skal du denne høsten? 

 

Jeg hadde flaks da jeg ble mamma

 

Jeg var 11 uker på vei da jeg satt på venterommet på Medi3 med hulkene i halsen og tårene trillende nedover kinnet mitt. Kroppen skalv, og tanker og følelser har – med hånden på hjertet – aldri fått kjørt seg så hardt som den dagen. Jeg følte meg så sikker på at noe skulle være galt. Lå det en liten baby der inne? Om så, var det liv? Jeg følte meg nesten sikker på at vi aldri skulle få se et lite hjerte dunke, eller små føtter sprelle. Noe måtte jo være galt? Jeg hadde vært lykkelig vitende om at jeg bar på et mirakel i de dertil åtte mest fantastiske ukene i hele mitt liv. Jeg kunne vel ikke få beholde den lykken enda lenger? Det måtte jo snu, ikke sant? 

I forkant av denne ultralyden var spørsmålene mange, men for meg fullstendig uforståelige. Er det mulig å få vite kjønn i uke 11? Blir det ikke ubehagelig for deg om du må ta innvendig ultralyd? Er det ikke bedre å vente til du er lengre på vei, slik at de kan gjette kjønn med større sikkerhet? Du får jo ikke sett noe som helst så tidlig, hvorfor ta seg bryet? Er det sant at det vises allerede så tidlig dersom det er en guttebaby du bærer på? 

Jeg kunne ikke relatere meg til disse spørsmålene. Hvilket kjønn det lille barnet var spilte overhodet ingen rolle for meg. Jeg ville bare vite at det lille mennesket jeg allerede elsket høyere enn alt annet i hele verden, var i live. Ikke en gang om den vesle spiren var såkalt “frisk”, var i mine tanker. Det eneste jeg kjente på, var at jeg måtte vite om det aller mest dyrebare i hele verden, fremdeles levde. 

Tårene sluttet ikke å trille den dagen. Dagens første halvdel begynte med en nervøsitet og angst så kraftig at jeg ikke en gang husket hvordan jeg brått kunne befinne meg på venterommet. Den andre halvdelen av dagen, gråt jeg av ren og skjær lykkefølelse. Det vesle mirakelet kunne ikke bare vise oss et sterkt, dunkende hjerte, men hun fikk også vist frem et skøyeraktig aktivitetsnivå og detaljer jeg aldri hadde trodd var mulig å få se i uke 11. Ikke én gang verken tenkte jeg på eller nevnte hvilket kjønn den vesle hadde. Ikke fordi det ikke ville ha vært moro å vite allerede da, men fordi det ikke fantes i tankene mine. Ikke bare var den vesle spiren sprell levende – hun var også frisk. 

Den lettelsen, den uendelige lykkefølelsen jeg fikk av å vite at barnet mitt var frisk og sterk, har ikke sluppet taket. Hver eneste dag kjenner jeg på hele kroppen hvor uendelig takknemlig jeg er. Det å ha et barn i seg selv er et mirakel uten sidestykke, men at hun i tillegg er frisk… Det er ren og skjær flaks. Fy søren, så heldig jeg er. 

Ikke alle foreldre kan gå like lettet ut av gynekologens undersøkelsesrom som det vi gjorde denne gangen, og alle andre gangene vi forlot ultralydapparatet med de vakreste små bildene i hendene. Ikke alle kan lene seg tilbake og nyte tiden til det fulleste etter fødsel, vel vitende om at den lille er så frisk og sterk som det min datter var og nå, fire år senere, fremdeles er. Ikke alle kan sende barnet sitt på overnatting hos familiemedlemmer, i barnehagen eller på skolen uten den underliggende angsten om at noe kan gå galt, uten at de er der for å passe på. Det er ikke alle som kan forlate barnet sitt så mye som i en time uten å la det miste en viktig trygghet og sikkerhet – og i enkelte tilfeller bedre sjanser for å overleve. Det er ikke alle foreldre som kan legge seg i sin egen seng og nyte tiden alene eller med hverandre, vel vitende om at barnet deres sover trygt og godt på sitt eget rom. 

Ikke alle foreldre er så forbasket privilegert og heldig som det jeg er. Noen av oss, fellesskapet foreldre, lever med den samme angsten og frykten jeg selv følte på da jeg i uke 11 troppet opp på min første ultralydkontroll, usikker på om barnet mitt overhodet ville være i live. Noen av oss legger seg med denne altoppslukende angsten. Og noen av oss, må gi fra seg ansvaret for dette sårbare barnet de elsker så høyt og er så bunnløs bekymret for, rett og slett fordi de ikke har andre valg enn å møte opp på arbeid. Et arbeid som ikke kan føles som annet enn fullstendig meningsløst, når det kjæreste de har trenger foreldrene sine mer enn alt – der og da. 

Jeg kan ikke se at mine med-foreldre er så redde, så oppriktig bekymret og i så altoppslukende fortvilelse som det jeg selv var, og enda verre; med god grunn, uten å gjøre noe. Jeg kan ikke få sagt nok hvor uendelig takknemlig jeg er for at min angst ikke fantes rasjonell. Det er deres. I aller høyeste grad. Jeg kan ikke se på at dette marerittet får trone mine med-foreldres tanker og følelser døgnet rundt, uten å gjøre noe. Vi trenger en endring – og vi trenger det nå. Vi trenger en endring av pleiepengeordningen med det samme. 

Med dette vil jeg derfor oppfordre alle – enten du har barn selv, eller ei – å melde deg inn i Facebook-gruppen “Endring av pleiepengeordningen NÅ!” for å vise din støtte til alle disse foreldrene som hver eneste dag kjemper med og for sine mest dyrebare skatter.