Prokrastinering

 

Okei, jeg innser det; de eneste gangene jeg klikker meg inn på bloggen med en intensjon om å faktisk skrive et innlegg, er når jeg innerst inne vet at jeg burde ha gjort noe helt annet og har gått tom for andre lite proaktive gjøremål. Som nå, for eksempel. Jeg har klikket hjem litt kosmetikk og en hel del klær – igjen. Det jeg egentlig burde ha gjort er å vaske leiligheten til skinnende ren tilstand for så å jobbe med naturfag, men slik blir det altså ikke.. I alle fall på en stund. 

De siste dagene har rast avgårde, og bortsett fra et aldri så lite tilfelle av krystallsyken eller virus på balansenerven (jeg heller mest mot det sistnevnte ettersom jeg nylig hadde bronkitt) har de mildt sagt vært nydelige. Jeg er så glad for at høsten endelig er her! Finnes det noe bedre enn å være ute i kald luft for så å komme inn til varme og lek før kveldstid for småtasser, før man kryper inn i den fineste armkroken i hele verden og snurrer en film? Ååh, lykke♥ Ingen tvil om at jeg har det rimelig fint for tiden, med andre ord. Tihi! 

Vel, nå er det straks november måned, og lite tid til surring.. For meg har det alltid betydd bursdag og førjulskos (oh yes, jeg er av den typen som starter i en halv evighet før desember med både julegaveshopping og pynting..), men i år blir det nok det siste som står på min agenda. November er nemlig den store eksamensmåneden for min del, og skal jeg ha en sjanse til å gjøre det jeg drømmer om å få gjort til neste år må jeg virkelig stå på som bare rakkeren.

Engelsk skriftlig og muntlig kommer til å bli gøy, men matematikk og naturfag kjenner jeg at jeg gruer meg veldig til. Naturfag i seg selv er jo gøy, men vi får nemlig ikke bruke verken boken eller noe annet under forberedelsene. Vi må altså trekke en lapp med emner vi skal snakke om på eksamen, og bruke halvtimen mellom emnelapp-trekkingen og selve eksamen på å… Tenke. Ikke lese seg opp på stoffet eller sikre kunnskap om det spesifikke emnet, men tenke og huske på hva vi har lært om akkurat det. Det kan virkelig gå begge veier! Jeg mener, får jeg om molekyler og den slags kan jeg bare introdusere meg selv med feil navn og gå der ifra, haha. Uff! Fingers crossed for at jeg får om noe som i det hele tatt kan havne under kategorien “interessant”, haha. 

Greit, nå skal leiligheten skinne, dere! Med mindre jeg bestemmer meg for å sjekke ut om Brun og Blid har trøbbel her i kommunen også, da. Hører jeg noen si prokrastinering..? 

 

Det er lov å tenke selv – og å holde kjeft

 

Nok en gang svirrer det rundt med artikler som “Forskere sier at barn bør vente med barnehagestart“. Hadde vi vært tre år tilbake i tid, ville jeg gladelig ha delt denne artikkelen, og alle andre artikler rundt samme tema, videre. Nå ville det ikke ha falt meg inn.

Jeg valgte å la Sienna vente med barnehagestart til hun hadde bikket tre år gammel, men ikke nok med det; min originale plan var at hun skulle være hjemme sammen med meg frem til skolestart. Livet forandrer seg og barnehage ble det, men likevel langt senere enn det som kan anses som “normalen” i dag. Det var det eneste riktige valget. For oss. For mitt barn, og min familie. Men en fasit på riktig og galt? Det var det ikke. 

Nå har jeg vært mamma i over fire år, og selv om jeg ikke har blitt noen ekspert på noen andre områder enn på mitt eget barn og hennes behov, er det én ting jeg har lært som burde deles videre. En viktig lærdom absolutt alle foreldre burde ta til seg først som sist. Denne fasiten sitter nemlig jeg på, og det er ikke til å diskutere en gang. Nemlig det faktum at hver enkelt forelder, hver enkelt familie, må kunne få ta de valgene som føles riktig for seg. Det helt uten propaganda, motstand, hevede blikk eller anerkjennende nikk. 

Å være forelder er den mest fantastiske rollen du noensinne vil komme til å få, men etter egen erfaring er den også raskt den mest sårbare. Spørsmål som “gjør jeg det riktig?” eller “er dette det beste for barnet mitt?” kommer sannsynligvis til å dukke opp, enten det gjelder påkledning, amming, barnevakt, barnehage, lekegrind eller vippestol. Du kommer til å føle deg usikker. Du kommer til å føle deg mislykket på et eller annet tidspunkt. Det er ikke unormalt og det er ikke skambelagt; det kalles å være forelder. Du har ansvaret for det mest fantastiske lille mennesket i hele verden – det er ikke rart at det vil føles vanskelig å ha en så stor oppgave. Da hjelper det lite at andre skal komme inn for å fortelle deg hva som er riktig, hva som er galt, hva som vil ødelegge barnet ditt og hva som kan redde det fra tabben du nettopp har gjort. For vet du hva? Dersom det føles riktig for deg, ditt barn og din familie, så er det sannsynligvis også det. 

Jeg kunne ha skrevet i det uendelige om hvor glad jeg er for valget om barnehagestart, både for at vi valgte å vente, og for at vi valgte å sende henne. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om hvor riktig dette valget føltes, og hvorfor det føltes så riktig. Jeg har uendelige argument for sen barnehagestart, men med tiden har jeg også bygget opp en sunn dose fornuft. En fornuft som ikke bare forteller meg at så lenge jeg hører på min egen magefølelse og mitt eget morsinstinkt så gjør jeg sannsynligvis det riktige, men som også forteller meg at den fasiten jeg sitter på, kun gjelder for mitt barn, meg selv og min vesle familie. Ingen andres. 

Selv om denne debatten gjelder barnehagestart – et ekstremt sårt tema for så mange – kan den trekkes ut til flere andre situasjoner også. For helt ærlig; vi vet at det fysisk beste for et barn er å få morsmelk. Det er et faktum som ikke kan diskuteres, riktignok på det rent fysiske plan. Men hva om mor sliter med å få ut hver eneste dråpe? Hva om mor ikke rekker å tenke på noe annet i løpet av et døgn enn amming, pumping, nesespray, ammete og så store mengder drikke at hun kunne ha druknet en fisk? Hva om mor presser seg selv så til det ytterste for å gi barnet sitt “det beste” at hun selv sliter – er det da til det beste? Neppe. 

Det samme gjelder barnevakt. Jeg vet at det finnes mye forskning på babyer og barnevakt, og ikke minst “regler” som skal fortelle deg når det er OK for deg å ta en time på sofaen utenom barnets dupp, eller en luftetur på kino etter babyens leggetid. Men, om mor er av den typen som trenger å komme seg ut, som trenger å møte andre mennesker uten å gå på veggen og som får et energilager fylt opp til randen av å “være seg selv” mer enn etter barnets leggetid – er det da til det beste for mor å skyve seg selv og hele sin personlighet til sides for barnet? Vel; neppe. 

Selv om vi alle med tittelen “Mamma” eller “Pappa” har kjent eller vil komme til å kjenne på følelsen av usikkerhet en eller annen gang (vel, sannsynligvis ganske ofte) i løpet av vår tid som foreldre, er jeg overbevist om at de aller, aller fleste av oss er utstyrt med vår egen intuisjon og vår egen sunne fornuft. Vi klarer å tenke selv – og vi burde klare å holde kjeft om hva vi mener at andre burde gjøre. Det er nemlig ikke opp til oss å putte noen som helst i en boks. 

 

#mamma #mammablogg #mammablogger #tanker #meninger #følelser #barnehage #amming #barnefri #barnevakt #tenkeselv

De rareste opplevelsene mine som toppblogger

 

Jeg vet ikke om noen av mine lesere i dag husker den tiden hvor min blogg tronet høyt på blogglistene? Vel, det gjør jeg – og i dag tenkte jeg å dele noen av de merkeligste opplevelsene (og et par bilder) fra den tiden: 

1. Da en 60 år gammel mann ble forelsket i meg 
Flere ganger daglig fikk jeg meldinger og ble oppringt av denne mannen. Ord som at han elsket meg, at han ikke kunne se for seg et liv uten meg, at han ikke hadde noen andre å prate til enn meg og at han ville ha gjort hva som helst for meg var dagligdags. Det kom selvfølgelig en del meldinger av den mer perverse typen i tillegg, men det var jeg så vant med på denne tiden at det var de følelsesladde meldingene som virkelig fikk meg til å grøsse. Min eks som jeg var sammen med på den tiden sendte heldigvis en hyggelig og oppklarende SMS til denne mannen, noe som heldigvis virket. Dette er også en av årsakene til at jeg ser så hardt på det å eksponere barn på nett; om en person kunne få slike følelser for meg kun ved å lese bloggen min, kan enda sykere mennesker få de samme følelsene for barnet ditt. Tenk litt på det. 

2. Da jeg ble stoppet for bilder og autografer
Det var selvfølgelig utrolig koselig, men jeg ble aldri vant med det. I en periode kunne jeg ikke gå på kjøpesenteret, en luftetur til byen eller på fest uten å bli spurt om autograf og bilder. Det var utrolig spesielt. 

3. Da jeg ikke kjøpte klær, sminkeprodukter eller hårprodukter av egen lomme på over to år 
Ikke at jeg kunne klage på det, men det var rimelig sært det også, egentlig. Jeg kjøpte virkelig ingenting av dette selv, men var mer enn forsynt av det likevel. Jeg fikk utallige pakker hver eneste måned, og jeg har fremdeles ikke rukket å bruke opp noe som helst i nærheten av halvparten av hår- og sminkeproduktene jeg fikk… 

4. Da en pedofil kontaktet meg for å “normalisere legningen” sin 
Jeg husker faktisk at jeg la ut et intervju på bloggen min med denne fyren. Han sendte meg sitt fulle navn og adresse, og stilte velvillig opp til et intervju som selvsagt ble anonymisert på bloggen. Jeg anmeldte også vedkommende, men hørte aldri noe mer om det. 

5. Da flere mennesker ble oppriktig forbanna over det faktum at jeg ikke ville eksponere datteren min 
Da jeg ble gravid hadde bloggen heldigvis sunket langt ned på listene, men leserne var fremdeles mange. Underveis i svangerskapet la jeg ut innlegg under passordbeskyttelse, noe som fikk mange lesere til å rase. Jeg kan fremdeles ikke begripe at det er mulig å ta sånn på vei over at jeg ville beskytte barnet mitt, men det understreker i det minste viktigheten av å gjøre nettopp det. Jeg grøsser av tanken på å “dele livet hennes” med slike mennesker. 

Når jeg den dag i dag blir spurt om jeg ikke kunne ønske jeg fremdeles lå på topplistene, er svaret klart; nei. Jeg skriver på en helt annen måte nå enn tidligere, og i et langt mindre omfang, så at det overhodet skal skje ser jeg på som svært urealistisk. Takk og lov! Jeg stortrives med å blogge for mitt relativt lille publikum, og setter så stor pris på de som faktisk velger å legge igjen en kommentar. I motsetning til tidligere, hvor de fleste sannsynligvis fulgte bloggen min fordi det var litt som å se på en bilulykke, føler jeg at de som følger med i dag oppriktig interesserer seg for å lese om min hverdag og mitt liv – i en langt, langt, langt mindre skala enn før. Heldigvis! 

 

Nei, jeg savner ikke spiseforstyrrelsen

 

Spørsmålet kommer selvsagt ikke fra andre enn de som er, eller har vært, i den samme spiseforstyrrede fengselscellen som jeg selv har befunnet meg i i så mange år. Savner jeg noensinne å være syk? Jeg er ekstremt glad for at jeg helt oppriktig kan si nei. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men det er det virkelig ikke. Det å ha så fullstendig kontroll over kropp og psyke er en rus som ikke kan beskrives. Jeg har aldri testet narkotika, men jeg er sikker på at rusen sulting og overtrening gir kan sammenlignes med den villeste syrerus. Dønn seriøst. 

Det er så uendelig mange grunner til at jeg ikke savner å være syk. Så mye de fleste ikke en gang tenker over er et faktum for en spiseforstyrret. Derfor tenkte jeg å fortelle litt om “medaljens bakside” av det å være alvorlig spiseforstyrret. 

Jeg savner virkelig ikke… 

Følelsen av å være fullstendig fanget i min egen kropp. Jeg kunne ikke ha det gøy, kunne ikke være sosial, kunne ikke slappe av eller se film. Jeg måtte trene. Løpe. Løpe til stallen, ta stallarbeidet, løpe tilbake. Løpe på tur med hunden. Fokusere på å ikke spise. Ikke drikke. Det er så altoppslukende og så til de grader krevende at det – for meg – var komplett umulig å ha et liv ved siden av. Det var livet mitt. 

De bekymrede blikkene. Fremdeles kan foreldrene mine se på meg med bekymrede blikk dersom jeg ikke sluker maten i en voldsom fart, eller om vekten har svinget litt. “Du må aldri bli så tynn igjen”, sier særlig mamma omtrent hver gang jeg møter henne. Nå som jeg er mor selv, kan jeg bare forestille meg hvor forferdelig redd de har vært i alle disse årene.. Det er grusomt å vite at jeg har påført dem den smerten – og det med vilje. 

Konstante smerter. Jeg sliter selvfølgelig med etterskader av spiseforstyrrelsen, men nå går det i det minste for det meste utover rygg, mage og nakke – ikke hver eneste centimeter av kroppen, som tidligere. Det å alltid ha så vondt at det kjennes ut som om du er i ferd med å besvime bare du flytter litt på deg er fryktelig. 

Å ikke kunne ligge på ryggen eller siden uten å pakke meg inn i tepper og dyner. Det var så smertefullt for meg å ligge “rett på” ribbeina eller ryggraden min, at når jeg skulle sove måtte jeg for det første være fullt påkledd, og for det andre måtte jeg sørge for å pakke meg inn i tepper før jeg la meg i sengen. Jeg husker fremdeles rutinen for inntullingen i teppet; jeg stod med teppet utslått bak meg, langsidene pakket inn hvert av beina mine før jeg halvveis la meg ned og halvveis falt ned i sengen. Da gjenstod bare mesterverket det var å få på seg dynen uten at teppet skled til sides og ødela alt. Og ja; for ikke å snakke om i solarium eller andre steder som krevde hardt underlag! Jeg pleide alltid å ha med meg et langt skjerf som jeg brettet sammen tre ganger. Dette måtte ligge under ryggraden min for at jeg skulle klare å ta solarium. 

Blåmerker over alt. Jeg kunne ikke en gang få en klem eller håndhilse på noen uten å få blåmerker, det er ikke en overdrivelse. Jeg kan ikke si at jeg savner det! 

Tørr, gråblå hud. Det jeg får mest komplimenter for når det kommer til utseendet mitt den dag i dag, er definitivt huden min. Slik har det mildt sagt ikke alltid vært, særlig ikke den gangen huden min var så tørr at den bokstavelig talt flasset av og var blodig, og fargen i en ufyselig gråblå-aktig tone. Jeg husker at en av mine nærmeste en gang sa at det så ut som om jeg allerede var død, ikke bare i nærheten av å være det. 

Dun over hele kroppen. Ja, inkludert i ansiktet. Kroppen er en fascinerende sak, det har jeg i alle fall fått merke i løpet av disse årene. Et tynt, mykt lag med blondt dun har faktisk dekket så godt som hele kroppen min i de verste periodene. Virkelig ikke kult. 

Et ekstremt søvnbehov. Om jeg ikke trente, var i stallen eller gjorde et ytterst godt forsøk på å være på skolen, så sov jeg. Jeg kom hjem, la meg i pappas stressless og sov frem til kvelden. Noen ganger sov jeg videre på sofaen, andre ganget gikk jeg eller ble båret ned i min egen seng for natten. Jeg sov så mye at min første kjæreste sa rett ut at om jeg ikke gjorde noe med problemet slik at det ble mulig å i det hele tatt ha en samtale med meg uten at jeg sovnet, ville han slå opp med meg. 

Selvhatet. Det å aldri noensinne kunne føle seg god nok, selv ikke for en selv, er en grusom følelse. Selv om jeg visste at så snart jeg nådde det neste målet mitt ville jeg bare sette et nytt, var håpet om at jeg endelig skulle kunne godta meg selv stort nok til at jeg fortsatte. Om jeg bare gikk ned én kilo til, ville alt bli bra. Når den kiloen hadde forsvunnet, var alt annet bare enda verre. Det å hate seg selv så inderlig er så uendelig vondt. 

Ikke-eksisterende hår- eller neglvekst. Den dag i dag ser det fremdeles ut som om jeg biter negler på noen av fingrene mine, nettopp på grunn av spiseforstyrrelsen. Det gjør jeg ikke, og har heller ikke gjort på så lenge jeg kan huske, men likevel var neglene mine alltid tynne, slitte og fullstendig ødelagte. Håret mitt vokste heller nesten ikke i det hele tatt, men falt i stedet av og var så slitt at det kjentes ut som halm – til tross for mengder av dyre frisørprodukter og god pleie fra utsiden. 

Ødelagte tenner. Selv om min spiseforstyrrelse aldri gikk ut på å kaste opp, har sykdommen likevel gjort sitt med tennene mine. Jeg husker så godt da jeg skulle til tannlegen i tiende klasse, og kom ut igjen med streng beskjed om å ikke pusse tennene mine på en hel uke – og deretter kun 2-3 ganger ukentlig. Emaljen på tennene mine var helt borte, og store deler av tennene mine var gjennomsiktig. Det er helt utrolig! Jeg kan med stor glede endelig si at når jeg får tatt den siste operasjonen i munnen i slutten av denne måneden, er alt som det skal være i denne munnen – for første gang på mange, mange år. Det er deilig, det! 

 

Selv om alt dette er et tilbakelagt kapittel for min del, føler jeg at det er utrolig viktig å rette lys mot hvor altoppslukende, grusom og livsødeleggende denne sykdommen virkelig er. Det finnes ikke verdt det. Ikke for alt i hele verden, en gang. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at jeg klarte å løsrive meg fra spiseforstyrrelsens harde grep og klissete spindelvev – det er virkelig ingen selvfølge. 

 

#anoreksi #anoreksia #spiseforstyrrelse #spiseforstyrret #blogg #blogger #tanker #meninger #følelser #syk #psyk #psykiskhelse

Sosialisering og ørebetennelser

 

Goooood kveld! 

Jeg vet ikke hvor all energien min kommer fra, men akkurat nå kjennes det ut som om jeg har hakket for mye av den slags. Min første prøveeksamen dette året ble levert i går, love-lageret er fylt opp for en liten stund (tulla, savn allerede♥) og vi har hatt noen ordentlig fine dager med deilige turer ut i høstluften (frem til to av to familiemedlemmer gikk ned for telling med ørebetennelse, that is) og besøk hos verdens beste foreldre/besteforeldre. Lite kan måle seg med en slik uke, altså! 

Et lite besøk med de fjærkledde vennene våre hører til, hihi! Vi er så utrolig heldige som bor akkurat her vi bor, det er jo rett og slett umulig å kjede seg med så mange fine områder i umiddelbar nærhet! 

Nå skal jeg snart ta sats opp av sofaen for å rydde og vaske litt her  i tillegg til å rense de to siste sofaputene jeg fremdeles ikke har orket å ta fatt på, før Farmen skal rulles over skjermen. Jeg har planlagt å ta tidlig kveld, men det spørs om det er særlig gjennomførbart med det første.. Alt annet frister jo langt mer enn søvn! Helt til morgenen kommer… I’ll keep that in mind. 

 

50 personal questions-tag

 

1. Er du spontan eller liker du å overveie mulighetene før du kaster deg ut i noe? 
Jeg er definitivt en ekstremt spontan person, haha. Viktige avgjørelser tenker jeg grundig gjennom, men bortsett fra det er jeg nok så spontan som man overhodet kan bli. 

2. Hund eller katt? 
Hund. Alltid hund. 

3. Det villeste du noensinne har gjort? 
Hemmelig. 

4. Hvem var den siste personen du kysset? 
En stk fin fyr♥ 

5. Hvor er du om fem år? 
Det er umulig å vite. Enten er jeg på akkurat det samme stadiet i livet som nå, bortsett fra at jeg da har et barn på 9 år, nok en utdannelse og en større bolig, eller så er jeg gift, har et barn til og lever livets glade dager med massevis av reiser lagt bak meg. Man vet aldri – heldigvis. 

6. Hvor mange barn vil du ha? 
Jeg er strålende fornøyd med å ikke få flere enn Sienna, men jeg lurer på om jeg ikke kanskje har lyst på ett til om noen år. Vi får se! Det holder i alle fall med to. 

7. Hva irriterer deg mest akkurat nå? 
Politikken rundt frivillighet, rusomsorg og pelsdyrnæringen. 

8. Hva får deg til å gråte? 
Når jeg er alene; altfor mye. Sammen med andre; så godt som ingenting. Jeg fikser dårlig å gråte foran noen. 

9. Hva står det på den siste meldingen du fikk?
“Ååh :/ Får håpe d bedra sej fort”

10. Hva ville du bli da du var liten? 
Journalist og forfatter. Så, da ble jeg det, da. 

11. Hva liker du helst å gjøre på fritiden din? 
Å tilbringe tid med Sienna. Vi har ordentlig dilla på hobby-greier for tiden, og er i gang med å perle juletrepynt som skal få pryde juletreet vårt om bare et par bittesmå måneder. 

12. Er du forelska? 
Uæh.. Ja! 

13. Hvordan er ditt forhold til deg selv? 
Jeg har et utrolig godt forhold til meg selv, heldigvis. Jeg stortrives i eget selskap, og vet at det ikke er andre enn jeg som er ansvarlig for min egen lykke. Det er deilig, det! 

14. Hva er sivilstatusen din? 
♥ 

15. Hva liker du best med deg selv? 
At jeg er oppriktig snill og alltid setter andre foran meg selv. 

16. Hva liker du minst med deg selv? 
At jeg er ekstremt naiv og godtroende. Jeg velger alltid å la tvilen komme andre til gode. Forhåpentligvis får jeg igjen for det en vakker dag. 

17. Når har du det best med deg selv? 
Hmmm.. Alltid? 

18. Hva lager du helst til middag? 
Åh, jeg elsker middag! Jeg elsker å variere og har sjelden det samme flere ganger i løpet av en måned. I dag er det glaserte, baconsnurrede kyllingfileter med ris og bernaisesaus som står på menyen. Mmmh! 

19. Hva drikker du helst? 
Pepsi max. 

20. Hva er du mest redd for i hele verden? 
Bortsett fra å miste de jeg er mest glad i; kvalme og oppkast. 

21. Hvor mye bruker du på klær, sko og sminke på én måned? 
Oi, det er vanskelig å vite. Noen måneder shopper jeg en del, andre veldig lite. I gjennomsnitt bruker jeg kanskje 3000-5000 kroner i måneden på sånt. Tror jeg. 

22. Har du piercing? 
Nei, jeg har tatt ut alle sammen. Jeg har hatt en del, da. 

23. Har du tatovering? 
Ja, jeg har… Hmm… 14 stykker, tror jeg? 

24. Hva er dine følelser rundt det andre tenker om deg? 
Jeg bryr meg egentlig ganske lite om hva andre tenker om meg. Jeg er selvfølgelig opptatt av hva mine nærmeste tenker og føler rundt det jeg gjør eller avgjørelsene jeg tar, men bortsett fra det bryr jeg meg veldig lite. Jeg er bare meg, det er ikke stort å gjøre med det. 

25. Hvilket førsteinntrykk føler du selv at du gir? 
Jeg får for det meste høre at førsteinntrykket rent utseendemessig er “uskyldig barbiedukke”, haha! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke den, haha! Jeg tror jeg fremstår som hyggelig, høflig, forsiktig uten å være sjenert og lett å bli kjent med. 

26. Hva legger du først merke til ved det motsatte kjønn? 
Tatoveringer, armene/hendene, håret, smilet, høyden og om personen lukter godt. 

27. Har du lett for å åpne deg for andre? 
Nei, overhodet ikke. Jeg har lett for å gi inntrykk av at jeg gjør det, da. 

28. Hva gjør du når du skal belønne deg selv? 
Jeg liker ikke helt det opplegget med “belønning” jeg, altså. Jeg står på og gjør mitt beste hele tiden, så om jeg skulle ha gitt meg selv belønninger for alt hele tiden hadde jeg nok blitt både blakk og tjukk, haha. Men ja, jeg tar tatoveringer, ligger en halvtime i solarium, shopper litt eller kobler fullstendig av med en god bok. 

29. Hva er du avhengig av? 
Pepsi max. Jeg liker å tro at jeg ikke er avhengig av noe eller noen som helst, men det er rett og slett umulig å klare seg en hel dag uten mitt sorte (eh, rødbrune) gull, altså. 

30. Hva bruker du mest unødvendig tid på? 
Å kjøre rundt omkring uten mål og mening, ved hver eneste anledning. Det er vel kanskje ikke unødvendig når det gir meg en indre ro, da? 

31. Er du en stresset person? 
Nei, langt ifra. Jeg tar det meste som det kommer og stresser nesten litt for lite. 

32. Når gråt du sist? 
I natt. 

33. Hva skal du i dag? 
Kose meg masse sammen med verdens beste lille jente! 

34. Fly eller båt? 
Fly. 

35. Hva gjør deg aller mest sint? 
Urettferdighet. 

36. Når ble du sist oppriktig sint? 
Haha, jeg ble ordentlig forbanna da jeg så på Farmen for noen dager siden! Skjønneste Halvor var så glad og kry over at krabbeteinen han hadde laget ekstra ble brukt til noe viktig for alle på gården, mens den i realiteten ble brukt til å bytte til seg et kjeks og en ostebit. Jeg begynte helt seriøst å gråte, og er livredd for at det skal avsløres i en eller annen episode. Jeg kommer ikke til å takle skuffelsen hans, haha. 

37. Hva kunne du ønske du kunne endre ved deg selv? 
Ingen verdens ting. 

38. Hvordan er du i et forhold? 
Rent generelt? Whipped.

39. Hva skal til for at du skal falle for en person? 
Jeg har funnet ut av den listen er så kompleks, så uendelig lang og ikke minst så utrolig sammensatt at det ville ha tatt en evighet å beskrive det, haha. Jeg er tidenes mest kresne menneske på den fronten. 

40. Hva gleder du deg til?
Jeg gleder meg til å motta pakkene med alle klærne jeg har bestilt, til julaften, til å bli ferdig med eksamener, til å ta fatt på et nytt skoleår med nye fag, til å leke ute i snøen, til å bygge snømenn og snøhytter, til å dra på akebrett-turer… ÅÅH, nei, jeg gleder meg til så utrolig mye, hele tiden. 

41. Hvilke kvaliteter har du, som du setter pris på? 
Svarte jeg ikke på det lenger oppe? Uansett, for å gi et annet svar denne gangen; jeg setter pris på at jeg er av den typen som virkelig verdsetter menneskene rundt meg, selv om det ikke alltid viser så godt. Jeg er utrolig takknemlig for alt og alle jeg har i livet mitt, og det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker over hvor ubeskrivelig heldig jeg faktisk er. 

42. Hvilke destinasjoner vil du oppleve? 
Alle! Haha, jeg har så inderlig lyst til å reise mye i årene som kommer. 

43. Hva betyr penger for deg? 
Trygghet og sikkerhet. 

44. Er du ryddig eller rotete? 
Rotete.

45. Favoritt-snacks? 
Sjokolade og ostepop. 

46. Fortell en rar faktasetning om deg selv? 
Da jeg var gravid hadde jeg ekstremt dilla på å vaske toalettet. Jeg vasket det sikkert rundt tjue ganger daglig, og stod der i en evighet hver gang, haha! Den følelsen kan faktisk ikke beskrives en gang, så sinnsykt digg var det. Apropos dilla i svangerskapet; hver eneste dag frem til jeg ble diagnostisert med svangesrkapsdiabetes og preeklampsi, spiste jeg en stor cheeseburger etterfulgt av en halv stor boks med Ben&Jerry’s Chocolate Fudge Brownies. Jeg har ikke spist sistnevnte siden dagen etter at Sienna ble født, men det må jeg virkelig gjøre snart. Mmmhh! 

47. Er du kontrollfreak? 
Når det kommer til egne tanker og følelser, ja. Ellers tar jeg livet som det faller seg 😉 

48. Hva tror du andre irriterer seg mest over med deg? 
At jeg er ekstremt dårlig på å svare på meldinger eller å ta telefonen når den ringer, kanskje? Eller at jeg er så vimsete og ustrukturert som jeg er. 

49. Hva er kjøleskapet ditt alltid fylt med? 
Pepsi max, kaviar, baconost og yoghurt. 

50. Hvilken kjendis ville du ha vært for en dag? 
Ingen. 

 

 

Prescription: Shopping

 

Jeg bestemte meg rett og slett for å føle meg litt bedre i dag, så jeg hentet Sienna tidlig i barnehagen og dro straka vegen for å hente lillebror og en venninne. Shoppe-tid! Jeg har gått på tidenes shoppesmell de siste månedene, jeg tror jeg venter på rundt tretti pakker fra E-bay den nærmeste fremtiden, samt en passelig stor pakke fra Nelly i løpet av uken. For ikke å snakke om pakkene jeg allerede har mottatt den siste måneden og dagens fangst… Oh well, jeg har ikke haugevis av kommoder og et gigantisk klesskap for ingenting, har jeg vel? 

Nå skal jeg svinge meg rundt for å gjøre unna litt husvask, også skal jeg krype tilbake til sofakroken med boken jeg er i gang med og en kopp te med honning, mmhhh! Nå skal jeg helt enkelt bli frisk; en hektisk skoleuke venter på meg! Denne serien, “Ekte Fotballfruer” altså, er skjønn! Om du er glad i lettlest “husmorporno” som berører temaer som kjærlighet, sex, utroskap, intriger, løgner og vennskap er dette definitivt en serie du burde sjekke ut. Lov meg å gi den første boken minst ti sider før du gjør deg opp en mening; den er litt treg i begynnelsen, men jeg lover at den tar seg opp. 

Og ja, tatoveringen på hånden min skal tas om igjen om et par uker♥ Både den og et tatovert kolon-tegn på ringfingeren har en ordentlig søt historie bak seg.. Jeg deler den helt sikkert på bloggen om noen år, haha! 

 

Not again..!

 

Gjett hvem som våknet opp med feber og vond hals, da? Meg, selvfølgelig. Jeg skal bestille legetime first thing neste uke, dette kan jo umulig være normalt. Verdiene mine har holdt seg gode i mange år nå, men man vet jo aldri. Greit å sjekke det opp først som sist! Bortsett fra å bytte på å være altfor varm og å skjelve av kulde, har jeg ikke gjort stort mer fornuftig enn å lufte hundene, spise haugevis av knekkebrød med egg og drukket en altfor stor kopp te. Akkurat som det skal være når man syns litt ekstra synd på seg selv, med andre ord. 

Om en liten stund skal jeg dra skrotten ut for å være litt sosial likevel, men kjenner jeg meg selv rett kommer nok seriemaraton og senga til å friste for mye til at det ender opp med å bli mer enn noen få timers sosialisering, haha. Det er nesten litt deilig å være så sløv; jeg får i det minste ikke dårlig samvittighet når alt jeg gjør i løpet av et sykedøgn er å ta livet med ro

Dias er god å ha, da♥ Han blir alltid så ekstremt klengete når jeg ikke er helt i form, og vil aller helst ligge så tett inntil meg som overhodet mulig. Gullgutt! Heldigvis er det både regn og vind ute, så ingen av dyrene har noen som helst planer om å farte ut på en lengre rusletur i dag. Det kunne rett og slett ikke ha passet bedre! Forhåpentligvis er både formen min og været på topp i morgen, da bærer det nemlig ut på jobb for lokalavisen igjen. Det er så lenge siden, og jeg kjenner at det virkelig kribler i fingrene etter å få jobbe litt der igjen. Livet mitt har mildt sagt tatt en brå vending siden denne tiden i fjor, så omrokkeringer og bortprioriteringer har virkelig vært et faktum. Nå føler jeg meg mer enn klar for å stikke tåa i vannet igjen også på den fronten, så det skal bli gøy! 

Sleng gjerne inn noen gode bli-fort-frisk-tips til meg, I need it! Når jeg først orker å ta turen til butikken skal jeg hamstre inn både D-vitaminer, sanasol og tran, for å si det slik. 

 

Forhold: 6 “feil” jeg aldri vil begå igjen

 

Jeg fikk et ganske fint spørsmål forleden, som virkelig fikk meg til å tenke. “Hvilke feil kommer du aldri til å begå i et forhold igjen?”. For meg er det et interessant spørsmål. Det er klart at man gjør seg opp noen meninger om hva som gikk galt og hvordan, selv etter de reneste og enkleste samlivsbrudd. Så her kommer det; “feilene” jeg aldri vil begå i et eventuelt nytt forhold: 

1. Fengsels-fella
Den typiske fella man alltid forteller seg selv at man aldri skal falle i; den frivillige fengsels-fella. Du vet, når det kun er kjæresten din og deg som betyr noe som helst i hele verden, og verken noe eller noen er interessant nok til å i det hele tatt få dere til å trå utenfor hjemmets fire vegger? Vel, det skjer faktisk ikke. Det er så uendelig viktig med et liv utenom sofaen og Netflix – det kan ikke sies nok. 

2. Å gå for fort frem
Okei, så er det kanskje fristende å hoppe i både samboerskap, giftermål og felles tatoveringer (…) i løpet av få måneder, men for min del føles det så utrolig viktig å ta vare på “kjærestetiden” også. Du vet, den tiden hvor man slett ikke henger sammen daglig, og faktisk får tid til å savne og tenke på hverandre innimellom? 

3. Når man ikke finner på ting med andre
Så avhengig som det jeg er av å tilbringe tid med både venner og familie, for ikke å snakke om mor-datter-tid med Sienna så ofte som overhodet mulig, føler jeg meg rimelig trygg på at punktet med å kun tilbringe tid med hverandre ikke vil være eksisterende i mitt eventuelle fremtidige forhold. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn en som til enhver tid vil være sammen med meg – og som ikke vil bruke tid på seg selv eller venner utenom. Det føles nesten klaustrofobisk bare av tanken. 

4. Alenetid 
Tid for meg selv er så uendelig viktig. Jeg vil drøye det så langt som til å si at tiden jeg har kun for meg selv er regelrett hellig. Aldri i livet om det skal endre seg for noen som helst. 

5. “Vi blir bare her” 
Ååh, så lett det er å bli værende i sofakroken med Netflix rullende over skjermen og godteri i skåla! Det er så viktig å komme seg litt ut sammen også, det er noe jeg definitivt vil ta med meg videre dersom jeg skulle gå inn i et forhold. Kinodates, ut for å spise, weekend-turer – you name it. Det er så viktig å ha det gøy også! 

6. Å ikke prioritere hverandre 
Om det så ikke skulle skje at jeg – eller et fremtidig vi – får flere barn, er jeg for alltid først og fremst mamma. Likevel ser jeg én ting tydelig klart for meg; å pleie forholdet er så ekstremt viktig – selv om det kan være vanskelig å få det til. Det er så altfor enkelt å skli inn i den dårlige vanen med å bruke kveldstimene fra barna er lagt til de voksnes leggetid på å sitte i hver sin ende av sofaen uten å utveksle så mye som et eneste ord. Det er flott det altså, men ikke hver kveld. Det er så viktig å bruke tiden på hverandre også, enten det er weekend-turer eller bare det å slappe av sammen en tirsdagskveld. 

 

#forhold #kjærlighet #forelskelse #tips #råd #love #blogg #hverdag #romantikk #romantisk #tanker #meninger #følelser