Tilbake til hverdagen

 

Da er vi plassert tilbake til hverdagen igjen, og jeg kan ikke begripe hvor tiden har tatt veien. Det er jo ikke lenge siden vi tok ferie, og innlegget om hva man kan finne på med barna ble lagt ut? Jeg tar meg selv i å smile bredt når jeg leser den listen; vi har fått gjort så godt som alt på den, jo! I tillegg har vi fylt ferien med så mye annet gøy, og ikke minst en tur til Hunderfossen og Lilleputthammer som virkelig var en herlig opplevelse for oss alle tre.. Nei, åh, sommerferien 2017 har rett og slett vært helt fantastisk, og jeg er så uendelig takknemlig for disse ukene. Tenk om det kunne vare i en liten evighet til!♥

Før denne sommerferien, har jeg faktisk ikke hatt en eneste ferie siden 2007… Det er ti år, det! Kanskje ikke så rart at det føles både tomt, rart og litt spesielt i dag, når “ferie” faktisk har vært min hverdag i så mange år. Nå gjenstår det bare å gjøre hverdagen like herlig – og det skal vi få til! Det er tross alt hverdagsidyllen som er den aller beste, men først er det utvilsomt lov å kjenne litt på at man aller helst skulle hatt familietid, kos og avslapning på planen en stund til. 

Så ja, i dag har det vært første dag tilbake på jobb for fullt, selv om jeg må innrømme at det ikke har gått én eneste dag uten arbeid for min del. Det har i det minste vært mye mindre av det, så klapp på skulderen for innsatsen, haha. 

Denne uken er fullstappet av diverse jobb innenfor de andre grenene enn journalistikk og forfatterskap, men det blir selvsagt en del skriving også. Jeg har begynt å skrive for et nytt treningsmagasin på nett, så det er jo kjempegøy. Apropos det, så skal jeg tilbake til gode vaner så snart denne nokså hektiske uken går mot slutten. Det blir bra!

Nå skal jeg komme meg i seng om få strakser. Hundene skal få en liten luftetur til, før jeg skal krype til sengs med lydboken “En liste for livet” av Lori Nelson Spielman skal spilles av til drømmeland innhenter meg. Jeg har ikke kommet meg til mer enn en times tid ut i boken, men så langt kan den absolutt anbefales! Jeg tenkte å skrive et eget innlegg med bøkene jeg har lyttet til fra Storytel, forresten. Ettersom jeg hører lydbok når jeg skal sove eller tar solarium, er det enkle, passelig forutsigbare feelgood-romaner det går i for min del. 

Og til dere som er så heldige å fortsatt ha ferie; nyt det for alt det er verdt – og litt ekstra for min skyld på toppen av det hele!

 

#hverdag #personlig #mamma #blogg #blogger #mammablogg #hverdagen #mandag #tilbaketilhverdagen #hverdagsliv #hverdagslivet 

Hjemmelaget vulkan

 

Tenk at sommerferiens siste dag går mot slutten? Jeg har mest lyst til å gråte, haha! Vi har jo opplevd så mye denne sommerferien (selv om sol og varme ikke akkurat har vært på vår side i år heller), så at jeg føler det slik er egentlig litt rart. Vi har hatt 5,5 fantastiske ferieuker – men jeg kjenner at jeg kunne ønske vi hadde minst fem til♥ 

Allerede i morgen inntar hverdagen oss igjen, så i dag har vi sørget for å utnytte tiden på best mulig måte. Vi hadde en rolig morgen før vi tok turen til et vann med sandstrand sammen med en venninne og hennes små, det var så hyggelig! Der måtte vi – selvfølgelig – prøve oss på vår egen, hjemmelagde vulkan. Det ble ikke helt den “eksplosjonen” jeg hadde sett for meg, men gøy var det! Skal man tro alle barna (og voksne) som samlet seg rundt oss da vi satte i gang med eksperimentet, var det nok rimelig kult for de fleste. Hihi! 

Å lage en hjemmelaget vulkan er enkelt, slik gjør du: 

1. Bygg en vulkan av sand, og lag små streker fra toppen av vulkanen og ned til fotenden på den (dette for at det skal bli enklere for “lavaen” å renne) 
2. Sett en kopp eller lignende i toppen av vulkanen, og hell en god dose bakepulver (jeg brukte cirka en halv boks) i koppen 
3. Fyll en kopp med eddik, og bland i litt konditorfarge (helst rød – men vi brukte blå i mangel på annen farge) 
4. Hell eddik-blandingen opp i koppen med bakepulveret, og voilla! 

Så enkelt, men likevel så gøy for både store og små. Haha, jeg elsker slike påfunn. Nå har vi akkurat vært på Vigra for å hente Dias hjem igjen (han har vært på sommerferie hos en kompis av meg), etterfulgt av hamburger og milkshake fra kiosken som middag, haha! Vi får spare den “hakket” sunnere søndagsmiddagen til i morgen i stedet… Kremt

Nå skal vi slappe av litt før vi tar oss en liten tur ut igjen før natta. Sommerferiens aller siste dag skal nytes til det fulleste, det er i alle fall helt sikkert! 

#hverdag #mamma #mammablogg #blogg #blogger #blogging #sommer #sommerferie #ferie #fri #barn #barna #aktivitet #aktiviteter 

Creative minds do not rest

 

Hei i natten! 

Nå er jeg virkelig inne i en god flyt igjen. Det er kanskje ikke så altfor positivt at nattesøvnen får vike til fordel for kreativitet og arbeid, men av og til blir det bare slik. Det er fremdeles et par timer igjen før jeg går i underskudd på søvn i det klokken lyser 08.00, så det gjelder å utnytte det. Nå har jeg akkurat levert to artikler til to ulike arbeidsgivere, og sier meg mer enn fornøyd med det en sommernatt til søndag. Ikke verst! 

Jeg har også begynt på nok et nytt prosjekt (jada pappa; jeg skal fullføre alt) som det virkelig kribler i magen etter å fortsette på, så det blir mitt neste stopp før sengen skal inntas for fulle seil. Tjohei! Og ja; jeg ble ferdig med boken “God natt, June” i går kveld, så ny lydbok til innsovningsrutinen min må letes frem på Storytel med det samme jeg lander i sengen. Jeg elsker det faktum at jeg har begynt å heller høre på lydbok fremfor å sette på TV’en når jeg skal sovne. Det er jo hundre ganger mer beroligende å lytte til lav snakking enn å bli forstyrret av en TV som har valgene mellom kjempehøyt volum og ingenting i det hele tatt. Anbefales, altså! 

Akkurat slik, som på dette bildet, føler jeg meg altså nå. Haha! Verken mer eller mindre der, altså. Det er noe magisk ved det å sette i gang å skrive på noe helt nytt, noe bare jeg kjenner til i hele verden. Jeg skaper jo mitt eget univers… Åh, nei, jeg er så takknemlig for at jeg har akkurat den jobben jeg har. Det kunne ikke ha passet meg bedre – særlig når klokken bikker ett om natten. 

Dette ble egentlig bare surr. Jeg burde vel ha lagt meg for lengst, men To do-listen min inneholder fortsatt et par punkter før det blir på tide å si god natt til verden. I alle fall; til dere som heller ikke får sove, eller som stikker innom i morgentimene i stedet; skap en fin søndag for morgendagen. God natt! 

#hverdag #blogg #blogger #mamma #forfatter #journalist #skrive #skriving #skrivekunst #magi #jobb #arbeid #livsnyter 

Foreldre: Når barnet ditt har en spiseforstyrrelse

 

Jeg har ikke mange år med tittelen “mamma” å skryte på meg, men jeg har altfor mange år med stempelet “spiseforstyrret” bak meg. Noe jeg har innsett i tiden etter at jeg ble frisk, og særlig etter at jeg ble mor selv, er at denne sykdommen utvilsomt rammer de pårørende hardest. Selvfølgelig er det et levende mareritt å være så syk som det jeg var, men jeg vil våge å påstå at det var enda verre for mine nærmeste. Jeg hadde jo “rusen” som sulting, overtrening og kontroll gav meg sin daglige dose av, og som holdt meg gående. De hadde bare… En ødelagt datter. Søster. Barnebarn. Niese. Venninne. 

Det sier seg selv at for å mestre en slik sinnsyk livsstil som det å leve med en spiseforstyrrelse faktisk er, så får man enkelte goder av det. Jeg har aldri ruset meg på annet enn alkohol, og selv der kan jeg telle på én hånd hvor mange ganger jeg overhodet har vært brisen i løpet av mine snart 26 år på jordens overflate, men jeg er rimelig sikker på at jeg ikke tar så feil når jeg sier at det å ha spiseforstyrrelse absolutt kan sammenlignes med å være narkoman. På så uendelig mange måter. 

Jeg vil påpeke at disse rådene fra meg til deg som er forelder, eller annen nærmeste pårørende, til en med spiseforstyrrelser er skrevet ene og alene ut ifra mine egne erfaringer – både som syk selv, men mest av alt som en overlever. Jeg refererer til den syke som “barnet” i dette tilfellet – ettersom innlegget først og fremst er skrevet til foreldre av en spiseforstyrret, enten “barnet” praktisk talt er et barn, eller nå voksen. 

Se mennesket – ikke sykdommen
Jeg vet at dette er et svært vanskelig punkt, særlig når det gjelder perioder hvor sykdommen tar opp mer tid og krefter enn ellers. Det er likevel så “enkelt” å vise at du ser selve mennesket. I stedet for å kommentere kropp eller fysikken i det hele tatt, gi komplimenter for klærne, sminken, håret eller annet. Snakk om interesser, hva personen har gjort på, drømmer, ønsker eller håp. Snakk om minner fra en bedre tid, og om ting du kunne tenke deg å finne på sammen med barnet. 

Behandling 
Dette området velger jeg å ikke gå for dypt inn på, annet enn å bemerke viktigheten av god og riktig behandling. Stol på at helsepersonellet gjør jobben sin! Jeg vet at det er utrolig vanskelig, og skrekk-historiene om dårlige behandlere finnes over alt. Gi det likevel en sjanse – eller hundre om det må til. Dersom dere ikke er fornøyd med dagens behandler, prøv en annen. Ikke gi opp. Det er så uendelig viktig! Det er også mulig å spørre barnet om det kunne tenke seg at du eller den andre forelderen blir med til timene. Dersom barnet ikke ønsker dette, fortell at tilbudet står og at du eller dere gjerne blir med om det spør. Det kan gjøre godt for dere begge. Dersom du skulle ha spørsmål til behandlingen eller noe som helst i forhold til barnets helse eller sykdomsforløp, spør både barnet og behandleren i forkant om det er mulig at du får stille dine spørsmål mot slutten av timen – ikke avbryt timen med dine innvendinger. Se på det som en kilde til å observere og å lære mer. 

Vit at det antageligvis er verre for deg enn for barnet 
Det verste i hele verden for oss som foreldre, er å se at barna våre har det vondt. Det kan derfor være godt for deg å vite at sykdommen sannsynligvis er enda verre for dere enn for barnet, selv om hun eller han er den som bærer den på sine skuldre. Husk at du har lov til å være sliten, trøtt, lei deg, forbanna eller livredd du også! Jeg vil råde dere til å oppsøke profesjonell hjelp til å takle stormen selv. Bruk aldri den syke som en støttespiller i denne situasjonen; det er selvsagt viktig at barnet er klar over at dere selvsagt bryr dere og er oppriktig bekymret, men det skal ikke være barnets ansvar å ta vare på foreldrenes psykiske helse vedrørende deres egen sykdom. 

Hold kommentarer om kropp unna – selv om det er i beste mening 
Jeg husker en gang at et familiemedlem forsøkte å nå gjennom til meg ved å vise meg et bilde av en kreftsyk (og svært underernært) kvinne, med ordene “vil du virkelig ende opp slik?”. Det var ordene hun sa. Det jeg hørte, var derimot “denne kvinnen er tynnere enn deg”. Hva skjedde? Det ble selvfølgelig et trigger-punkt for meg, og sykdommen ble forverret. Jeg var og er fullstendig klar over at denne kommentaren var godt ment, og ikke minst ment som skremselspropaganda. Likevel ble det av meg tolket på en helt annen måte, og ble i stedet en motivasjon til å bli enda tynnere. Hun klarte det jo, og det skulle jammen jeg også gjøre. 

Vit at det er en avhengighet 
Nå har jeg verken forskning eller ekspertuttalelser å komme med i denne forbindelse, men for meg – og svært mange spiseforstyrrede med meg – var sykdommen mer som en avhengighet enn noe annet. Den rusen jeg fikk av å gå ned i vekt, bli tydelig tynnere, løpe lenger eller holde ut lenger før besvimelsen inntok meg, kan ikke måles med noe annet i hele verden. Det sier seg selv at det var verdt det for meg den gang. Jeg fikk den rusen jeg ønsket. Trengte. Det å være spiseforstyrret er ikke noe barnet ditt gjør mot deg, men for seg selv. Det føles i alle fall slik, selv om det på ingen måter er reelt. 

Finn frem gleden i noe annet 
Dette punktet henger sammen med det forrige, om at sykdommen på mange måter kan sammenlignes med en avhengighet. Rusen blir så innmari viktig, og det føles ut som om det er det eneste i hele verden som kan gi noen minutter, eller sekunder, med glede. Da er det så enormt viktig å vise barnet at det er mulig å glede seg over andre ting. Finn på noe gøy, ta frem gamle interesser, prøv noe nytt sammen. Ha det gøy, rett og slett! Det er selvsagt viktig å ikke overstige det aktivitetsnivået den syke er i stand til å gjøre. Sport og den slags kan man ofte spare til et senere punkt – om noensinne. Hva med et kurs i baking? En bok-klubb kun for dere to? Spaserturer, dersom han eller hun er i stand til det? Fisking? Båtturer? Biltur? Scrapbooking? Det å lære seg at livet er fullt av andre ting å glede seg over er så uendelig viktig. Man blir kanskje ikke “ruset” på selve livet – men det er rimelig fantastisk likevel. Selv uten adrenalin og utstikkende ribbein. Det gjelder bare å kunne se det med egne øyne. 

Sett drømmer for fremtiden 
For meg, som de fleste helt sikkert har fått med seg til nå, var det tanken på å en vakker dag kanskje – bare kanskje – kunne få oppleve å bli mor som var det avgjørende punktet for meg. Aldri i verden om jeg ville ha tatt sjansen på å få et barn, enten biologisk eller via andre løsninger, så lenge jeg ikke var 100% sikker på at spiseforstyrrelsene var et tilbakelagt kapittel. Jeg visste at om jeg i det hele tatt skulle ha en mikroskopisk sjanse til å noensinne kunne få oppleve å bli kalt ordet “mamma”, så måtte jeg ta grep. For meg var denne bittelille, svært usannsynlige, sjansen verdt alt i hele verden. For meg ble det vendepunktet i mitt liv. For meg var det å ha denne lille sjansen til å bli mor, verdt å legge spiseforstyrrelsen bak meg. Prøv å finne ut hvordan du på best mulig måte kan motivere ditt barn til å sette sine egne drømmer og mål med livet, uten at det blir masete. Snakk om arbeid og karriére kan ofte føles svært overveldende og tungt, så om det ikke er noe barnet selv tar initiativ til å snakke om, kan det være lurt å la det ligge. Snakk med barnet om den perfekte fremtid. Når du spurte de fleste andre om det “perfekte livet” den gang ville de nok svare millioner på konto, muligheten til å reise verden rundt og ikke minst et liv som en eller annen superkjent kjendis innen et eller annet jeg aldri har hatt forståelse for. Spurte du meg, svarte jeg alltid det samme; å få bli mamma. Få en utdannelse. Arbeide. Ta vare på hus og hjem. Et helt vanlig A4-liv var mitt aller høyeste ønske. Det sier en del, gjør det ikke? Støtt barnet ditt i å oppnå drømmen, og vis at det ikke finnes grenser for hva man kan drømme om. Det er det fine med drømmer; det finnes ingen grenser. 

Nok en gang vil jeg presisere at mine råd er skrevet ut ifra mine egne erfaringer, og helt uten støtte i verken ekspertuttalelser eller forskning. Jeg kan bare forestille meg fortvilelsen av å se barnet sitt på kanten av klippen – uten å være i stand til å kaste en livbøyle rundt det, og sørge for at det aldri noensinne nærmer seg kanten igjen. Ingen kan gi deg denne livbøylen, men jeg vil med disse rådene oppfordre deg til å strekke ut en hånd. Om barnet velger å gripe den eller ikke er opp til så mye, men ikke opp til deg. Jeg vet at du kunne ønske det, men til syvende og sist handler dette om barnet – og om sykdommen som aller best kan beskrives som et slibrig edderkoppnett som aldri ser ut til å ville gi slipp. 

Til sist vil jeg sende dere en varm, god klem. Når jeg kunne klare det – kan så godt som alle klare det samme. Ta tiden til hjelp, vær der for barnet og pass på deg selv midt i det hele♥  

 

#helse #psykisk #psykiskhelse #syk #psyk #sykdom #anoreksi #spiseforstyrrelse #anorexia #anoreksia #anorexianervosa #angst #avhengighet #diagnose #diagnoser #hjelp #tips #råd #foreldre #barn 

Siste stilte spørsmål: Kropp, utseende, sivilstatus og skolegang

 

Hva skal du studere etter at du har tatt fagbrev i barne- og ungdomsfaget? 
Sannsynligvis barnevernpedagog, vernepleier, tverrfaglig miljøarbeider eller utdannelse innen rusomsorg. Vi får se hva tiden bringer når den tid kommer – det er tross alt tre år til. Dersom jeg velger barnevernpedagog vil jeg bli nødt til å pendle ganske langt, så jeg får helt enkelt se an om dette vil være mulig å kombinere med rollen som en tilstedeværende mamma. Jeg skal se nærmere på studieopplegget og skoledagene når det nærmer seg, så får vi se. Ellers kan alle videreutdanningene jeg snuser på passe godt inn i jobb i barnevernet, som jeg ser for meg som fremtidig arbeidsplass. 

Hva drikker du helst? 
Pepsi max! Jeg prøver å bli flinkere til å drikke vann, men det går nok mest i Pepsi max, altså. 

Holder du inne magen på bildene av deg selv på stranda? 
Nei, men jeg har fremdeles nokså delte magemuskler , så magen synker sammen på midten når jeg ligger flatt. Når jeg står rett og opp ned vises derimot ikke dette, da kan man faktisk se antydninger til magemuskler på denne skrotten. Om morgenen før mat og drikke, vel å merke. Haha! I oktober hadde jeg en distanse mellom magemusklene mine på hele 7 (!!!) centimeter, så jeg har kommet utrolig langt siden den gang. Om det noensinne vil bli fullstendig smertefritt vet jeg ikke, men det er alltids lov å håpe. Det kan også se ut som om jeg suger inn magen ettersom jeg har brukket flere av ribbeina mine tidligere, så de stikker ganske mye ut enkelte plasser. Å suge inn magen er jeg mildt sagt ferdig med, haha. 

Skammer du deg ikke over kroppen din? 
Haha, nei! Hvorfor i alle verdens dager skulle jeg gjøre det? Kroppen min er akkurat som jeg ønsker den; sunn, frisk, rask og med nok energi til å holde følge med en fireåring gjennom dagen. Om du sikter til utseendet mitt, vil jeg først og fremst påpeke at den dagen noe så uvesentlig som utseendet mitt betyr nevneverdig mye for meg, vil jeg utføre en “extreme makeover”… Riktignok for hodet mitt. Ikke kroppen. Jeg er mer enn fornøyd med hvordan jeg ser ut, og har en kropp jeg stortrives med. Det kunne jeg for så vidt ha sagt og ment om jeg så veide 5 kilo mindre, eller 15 kilo mer enn i dag. 

Er du forelsket nå? 
Nei. 

Har du gått ned i vekt i det siste? 
Ja, jeg har gått litt ned i vekt det siste halvåret, men kun fordi jeg har kuttet ned på mengder godteri og potetgull. Ikke minst følger mitt eget aktivitetsnivå med Sienna sitt, så det sier seg selv at jeg ikke ligger helt på latsiden. Men, det skal sies at jeg absolutt ikke har gått inn for å “slanke meg” og heller ikke har kuttet ut noe i kostholdet mitt. Ikke den obligatoriske sjokolade-knaskingen heller. 

Hvor ofte trener du? 
Nå har jeg hatt et lengre opphold av flere årsaker, men jeg starter opp igjen allerede i neste uke. Det blir bra! Jeg tenker at 2-3 styrkeøkter i uken, i tillegg til tur og det som ellers hører med av aktivitet i mitt ikke akkurat så veldig stillesittende liv, er mer enn nok. 

Har Sienna mange “gutteleker”, eller er hun typisk jente-jente? 
Hva hun foretrekker å leke med og ikke kommer jeg ikke til å skrive noe om. Det er det da strengt tatt ingen andre enn de som har planer om å kjøpe gaver til henne som trenger å vite 🙂 Med det sagt, syns jeg som mor at det er viktig å ikke legge merkelapper på barna. I min verden er det ingenting som heter “gutteleker” eller “jenteleker”. 

Vet du ikke at det ikke er lov til å ta bilder fra nettet? Og det uten å kreditere dem en gang? 
Jo, selvfølgelig. Jeg er tross alt journalist 😉 De bildene jeg ikke tar selv, er hentet fra Pixabay. Bildene som ligger der er fullt lovlig å laste ned og bruke til hva som helst, også uten kreditering. 

Hvordan løser dere det med bursdagsfeiring, jul, sommerferie også videre nå som du er alenemor? 
Dette vil jeg ikke uttale meg så mye om ettersom det går mer på Siennas privatliv enn mitt, men pappaen og jeg har et godt samarbeid som på alle måter funker fint for oss. 

Hvilke krav har du til en fremtidig kjæreste? 
Ikke stort mer enn at jeg skal være stormende forelsket, og at vedkommende forstår at jeg for alltid vil sette Sienna foran alt og alle. Jeg forventer også en som har det samme synet på livet som meg selv, også er det helt klart en fordel dersom vi står likt politisk – der er jeg nemlig rimelig engasjert. 

Hvordan går det med deg? 
Åh, slike spørsmål er så innmari koselige! Det går veldig fint, tusen hjertelig takk som spør. 

Blir du ikke sliten av alt som skjer i livet ditt? 
Nei. Om jeg blir sliten er det ikke verre enn å roe ned litt på enkelte prosjekter, heldigvis. Jeg har lært meg å kjenne både kroppen min og mentaliteten min ganske godt til nå, så den balansen opparbeides like raskt som den vippes litt på. 

 

Noe du lurer på? 

#spørsmål #svar #svarpåspørsmål #spørsmålogsvar #spm #spørsmålsrunde #tanker #meninger #kropp #sommerkropp #sommerkroppen #følelser #mamma #mammablogg #barn #småbarn #bloggombarn #familie #familieliv #familelivet #tradisjon #sommer #ferie #sommerferie #singel #alenemor #alenemamma #kjæreste #singellivet #jobb #utdannelse #utdanning #videregående #skole #skolegang #yrkesliv 

Verdens beste familie

 

Jeg tror ikke de siste innleggene mine har begynt med annet enn skryt over hvor fantastisk dag vi har hatt, jeg? Dette blir nemlig enda et slikt innlegg. Vi dro avgårde tidlig for å først hente lillebror, for så å møte foreldrene våre på kjøpesenteret. Der ble litt forskjellig kjøpt inn før vi var klare for dagens utflukt; tur-retur vakre Geiranger!

Turen tok vi selvfølgelig i mamma og pappas bil, ikke den lille, trange nesten-lekebilen min. Ikke for det; det ble absolutt trangt nok i bilen med fire voksne og et gigantisk barnesete. Ryggen min er fullstendig skakkjørt, faktisk såpass at jeg måtte be om en Paracet langs veien. For de som kjenner meg; yep, det var faktisk så ille, haha. Jeg tar Paracet rundt tre ganger i året, maks, og dette var definitivt et nødvendig tilfelle. 

Selv om ryggen min nå har gjort seg klar til å byttes ut etter en passelig ubehagelig biltur (les: jeg satt i midten i baksetet, akkurat som i gamledager…), var det så definitivt verdt det. Det er nesten litt trist at vi er hjemme igjen nå. 

Jeg kan ikke huske at vi har vært på slike bilturer siden både Hallvard og jeg var to små knøtt som maste om hvor lenge det var til vi var fremme, og ikke minst all kranglingen oss imellom. Jeg måtte selvfølgelig få Sienna til å spørre om det hva som var lengst; hjem igjen eller dit vi skulle? Haha, det var standard-spørsmålet vårt hele veien fra start til slutt, enten vi skulle på butikken eller kjøre i ett strekk fra Ålesund til Danmark… 

Tusen takk for en nydelig biltur til verdens beste familie! Jeg er så takknemlig. 

 

Så, hva har dere brukt dagen til? 

 

#tur #biltur #ferie #sommer #sommerferie #fri #mamma #mammablogg #mammablogger #hverdag #utflukt #utflukter #aktivitet #familie #familietid #foreldre #søsken #besteforeldre #personlig 

Bursdagsgave på forskudd

 

Følelsen av at dagen raste avgårde bedret seg kjapt; vi hentet Siennas tante, Lillian, for en tur til kjøpesenteret for å kjøpe årets bursdagsgave fra meg til straks-fireåringen♥ Hun har ønsket seg Aquaplay en stund, så når det endelig var å få tak i i butikken kunne jeg ikke komme meg raskt nok avgårde, hihi.

Det er fremdeles en stund til sjette september, men akkurat denne gaven var det vel verdt å kjøpe “litt” tidligere enn til selve dagen. Som “skilsmissebarn” blir det uansett nok av både selskaper og gaver til slutt likevel, så da var det vel verdt å kjøpe dette allerede nå. Anbefales! 

Etter å ha surret rundt på kjøpesenteret en god stund dro vi altså hjem igjen, og tok like med oss Supertante hit også. Vi koste oss ute med hundene (og ripsbær fra naboen – riktignok med tillatelse til å gomle litt) en god stund før det ble på tide å kjøre Lillian hjem igjen og finne senga (vel, sofaen inntil videre for min del) for oss. Nok en gang en helt herlig dag som vi har utnyttet til det fulleste. Sånt gjør så godt! Bildene er forresten av Felix og meg. Godgutten min er hele fem måneder i dag, tenk det! På mange måter føles det ut som om vi har hatt ham i familien i årevis, men samtidig er det jo ikke lenge siden han var et lite knøtt…

I morgen setter vi snuten mot nye eventyr igjen, denne gangen med verdens beste foreldre/besteforeldre og lillebror/onkel. Det blir så innmari koselig! Det er en hel evighet siden sist vi dro på tur sammen, og selv om dette bare blir en snar-visitt kommer det utvilsomt til å bli gøy. Det gjenstår bare å se om vi klarer å stå opp tidlig nok… Kremt

 

#hverdag #sommer #sommerferie #tirsdag #hund #hunder #rottweiler #husky #blandingshund #personlig #mamma #mammablogg #barn #småbarn #småbarnslivet #foreldre #alenemor 

Crazy hair – don’t care

 

Altså, klokken er ikke mer enn straks fire om ettermiddagen, men likevel føles det som om det straks er klart for leggetid. Haha, hva skjer med det? De neste par ukene kommer til å fly avsted like raskt som dagen i dag så fulle dager som vi har foran oss, og på et blunk er høsten her allerede.. Uææh, jeg vil ikke! La oss bare krysse alt som krysses kan for at vi får beholde sommervarmen en liten stund til. 

Ikke at jeg har gjort så fryktelig mye spennende, heller. Jeg har vært opptatt med litt regnskap, trent hunder og plottet inn tid til et aldri så lite kafébesøk med verdens beste lillebror. Så koselig! 

Til alle som er innom Sunnmøre en eller annen gang i livet; ta turen innom Devoldkafeen i Langevåg. Du vil ikke angre! 

Sånn ellers går dagene som nevnt i ett hele tiden, men – i motsetning til tidligere – er jeg flink til å passe på å nyte øyeblikkene også. Det er så innmari viktig! Og apropos det, vurderer jeg å farge håret mitt i en eller annen crazy farge.. Ideen kom da jeg troppet opp på døren for å redde fineste Marte fra klesvasken sin forleden.

Hun har det sykeste håret noensinne, og da jeg halvt på tull foreslo at hun skulle invitere meg på vinkveld og sette bind foran øynene mine for så å utøve magi på håret mitt, ble det raskt litt mer alvor enn som så. Hmmm… Skal, skal ikke? Hallvard mente vel å merke at det var det største tegnet på at jeg nå har inntatt midtlivskrisen. Haha! Skal vel ikke krangle på det, selv om det kanskje er et par år for tidlig for den slags..? 

Spinnvill hårfarge eller ei; nå skal de siste solstrålene for denne dagen nytes til det fulle! Vel å merke fra innsiden av bilen min. Den trenger en solid rengjøring etter badestrand-besøket i forrige uke, og hundene må få nytt fòr. Uansett; nyt dagen! 

 

#hverdag #ferie #sommerferie #mamma #mammablogg #mammablogger #lillebror #hund #hunder #fri #blogg 

Siste ferieuke

 

Tenk at sommerferien vår nærmer seg slutten allerede? Bare én uke igjen før hverdag og rutiner nok en gang blir viktige stikkord for dagene våre. Det er ganske vemodig, selv om vi har hatt over fem fantastiske uker sammen. Den første uken blir det et hardkjør på jobb for min del, før jeg kan senke skuldrene et par hakk før skolen begynner. Det har fremdeles ikke gått riktig opp for meg at jeg faktisk skal sette meg på “skolebenken” igjen… Ææh, det blir så spennende! Jeg er uten tvil veldig klar, og jobb-uken som venter før jeg forhåpentligvis får svar på oppstart går nok unna i en fei, vil jeg tro. 

Men først; mer kos! Selv om været ikke akkurat er så lovende om dagen, skal vi uten tvil stappe denne siste ferieuken full av lek, kos, minner og aktiviteter. Jeg gleder meg, og krysser alt som krysses kan for at denne uken vil snegle seg avgårde i slow motion. Det er vel lov til å håpe..? 

Vi ligger i alle fall ikke på latsiden i sommer, hihi. Det er jo så mye gøy man kan finne på, og ikke alt trenger planlegging heller. Spontanturer ut i naturen med hele familien (vel, med unntak av de to fosterpusene som får bli igjen hjemme) er noe av det aller beste vi vet, alle sammen. 

Apropos fosterkattene; det går bare fint med dem begge. De begynner å bli svært så fortrolig med meg, men det er nok Sienna de føler seg aller mest trygg på. Hun koser, bærer, løfter og leker med dem dagen lang og de har blitt så glad i hverandre. Dyr og barn er virkelig en magisk kombinasjon altså, så lenge det gjøres riktig! Jeg er mildt sagt spent på hvordan det vil gå når de etterhvert får nye hjem… Heldigvis har vi snakket mye om det, og vi er begge klar på at vi heller ønsker å stille opp for katter som trenger vår hjelp, enn å anskaffe vår helt egen akkurat nå. 

 

Jeg håper dere har hakket bedre sommervær enn oss 🙂 

#ferie #sommer #sommerferie #hverdag #dyr #hund #hunder #foto #bilder #bilde #barn #mamma #mammablogg #alenemor #alenemamma #foreldre #ute #uteliv #liveterbestute #natur #naturen #mandag 

Er besteforeldre pliktet til å stille opp?

 

En diskusjon jeg ser går igjen over alt, er hvorvidt besteforeldre er “pliktet” til å stille opp som barnevakt for barnebarna sine. Før jeg legger meg ut i diskusjonen selv vil jeg påpeke at min datter har fantastiske sett med besteforeldre på begge sider som uten tvil stiller opp uten å nøle – og som jeg er evig glad i og takknemlig for. Dette er derfor ikke en personlig debatt i mitt tilfelle, men likevel et tema som opptar meg og som jeg har sterke meninger om. 

For er det nemlig slik at besteforeldre har en plikt ovenfor barnebarna sine? Dagens generasjon besteforeldre er utvilsomt nettopp dette; en annen generasjon enn de tidligere. Det er langt mer vanlig nå enn tidligere at også besteforeldre-generasjonen har sitt eget liv, sine egne drømmer og sin egen hverdag. De reiser på ferier og utflukter, mange er i arbeid over pensjonsalder og de fleste realiserer seg selv i større grad enn tidligere.

Jeg ser ikke lenger på en bestemor som en gammel kone med grått hår, gammeldags kjole og som alltid har enten strikkepinner eller kjøkkenredskaper i hendene. Når jeg tenker på bestemødre i dag, ser jeg kvinner i sin beste alder som – heldigvis i mange tilfeller, selv om det selvsagt ikke er alle – fremdeles er ung og sprek til sinns, og som ikke er ferdig med å leve det livet de ønsker. Det sies at den mentale alderen stopper ved 37, og det syns jeg dagens besteforeldre generelt er et godt bilde på. Nå har jeg ikke levd i så altfor mange år selv, men bare i mine øyne har mitt syn på “gamle bestemødre” endret seg betraktelig. Der jeg tidligere forventet en skrøpelig, gammel dame som ikke hadde et annet liv bortsett fra å se til barnebarna innimellom, hadde jeg i dag ikke blitt overrasket over å se en bestemor på jordomreise, regnbue-hår eller med et tidsskjema langt bredere enn mitt eget. 

Og; jeg unner dem det. Jeg unner dem friheten det er å ha voksne barn, mindre ansvar (selv om jeg er ganske sikker på at bestemødrene i mitt liv rister på hodet ved å lese denne setningen; jeg kan høre dem for meg, de slutter nemlig aldri å bekymre seg for barna sine enda de blir aldri så store) og ikke minst tid til å gjøre det de selv ønsker med livet sitt. 

Ville jeg ha sendt dem et skjevt blikk fordi de heller ville på kjøretur rundt Norge, på cruise til Karibien eller bruke en hel dag på shopping og champagne fremfor å være barnevakt for datteren min slik at jeg kunne leve mitt liv som jeg ønsket? Vel… Aldri i livet. Til syvende og sist er det vi foreldre som velger å få barn – akkurat slik de gjorde da de selv en gang i tiden stod med 18 år (igjen, jeg ser dem for meg, ristende på hodet akkurat nå) ansvar foran seg. Det er vårt ansvar, våre plikter og ikke minst vår glede å få ta vare på våre egne barn på egenhånd. 

Besteforeldre som stiller opp er enorm bonus og noe vi bør være evig takknemlig for. Ikke bare fordi de ønsker det, men fordi de har muligheten til det de gangene de har det. Jeg kunne ikke ha vært mer takknemlig for de besteforeldrene som stiller opp i vårt liv – og jeg vet at de vil belønnes med et sterkt, godt og nært forhold til barnebarnet sitt for all fremtid. Skulle de heller ønske å prioritere alt annet fremfor min datter, er det ikke noen andres tap enn deres eget. 

Vi er foreldre i dag – og sannsynligvis vil vi også bli besteforeldre en vakker dag. Da er det opp til oss da, å se om vi ønsker å realisere oss selv, eller sette alt på vent i tilfelle våre voksne barn skulle trenge oss til barnevakt. Vær takknemlig – uten forventninger, er mitt råd. 

 

Nå er denne diskusjonen mest myntet på de som forventer at besteforeldrene stiller opp langt mer enn det jeg selv anser som spesielt normalt – og som også har vært en stor diskusjon rundt om slik jeg ser det. Her liker jeg ikke en gang ordet “barnevakt” – i vårt hjem kalles det kvalitetstid♥ 

 

Hva mener du? Har besteforeldre en plikt ovenfor barnebarna? 

#foreldre #mamma #mammablogg #barn #bloggombarn #bestemor #bestefar #besteforeldre #barnevakt #barnefri #tanker #meninger #følelser #diskusjon #debatt