Slik skaper du leseglede hos barn

 

Det er ingen tvil om at jeg krysser alt i verden for at Sienna skal kunne falle like pladask for bøkenes verden som det jeg har gjort. Jeg mener; det er virkelig noe helt eget å kunne trekke seg tilbake i en annen verden. Å lese er for meg både avslapping, kunnskap, inspirasjon, motivasjon, glede – og ren og skjær lykkefølelse. Det er så viktig, og jeg håper så inderlig at også datteren min vil kunne oppleve den gaven det er å elske bøker. 

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg valgte å bli forfatter, og svaret på det er ganske enkelt; pappaen min. Jeg liker å tro at min sans for skriving også kommer av at jeg er fem ganger tippoldebarnet til Henrik Ibsen (nei, det er ikke tull), men det er nok papsen som skal ha den æren. Da lillebror og jeg var små skrev han nemlig ofte “bøker” selv, som han leste for og sammen med oss om kveldene. Det er et av de aller, aller fineste minnene jeg har her i livet – og er garantert det som har ført til min egen vei mot forfatterdrømmen. 

Ettersom jeg er så opptatt av å legge alt tilrette for at Sienna også skal få denne interessen, har jeg noen tips på lager til foreldre som ønsker det samme. Jeg tror jeg har lykkes hittil; hun var ikke eldre enn knappe to år da hun utbrøt “Mamma! Det der er S’en min, jo! S for Ssssienna! Ikke sant?!” – og ganske riktig, så var det selvfølgelig det. 

Mine beste tips for å skape leseglade barn: 

Les for dem! Masse! Dette punktet sier kanskje seg selv, men det er for viktig til å ikke ta det med. Les bøker allerede fra starten av. Om du syns dagens barnebøker er kjedelig, kan det kanskje være nostalgisk å finne frem en av dine favoritter fra den gangen du var liten? Jeg tror og mener at foreldrenes oppriktige interesse er kjempeviktig for at det skal smitte over på barna – da er det fint om du ikke gjesper deg gjennom fortellingene. 

Lag egne historier. Sienna og jeg dikter ofte opp våre egne fortellinger. En av oss begynner med én setning, deretter fullfører den andre setningen. Det blir ekstremt mange artige historier ut av det, for å si det sånn. God fantasi er gull verdt! 

Dra på biblioteket. La barnet få velge seg ut noen bøker, og selv ha ansvaret for å plukke dem ut, legge dem på skranken og ikke minst forsøke å huske å ta dem med tilbake når dere er ferdige med dem. Ansvar, oppgaver, glede over å selv få velge ut – og ikke minst den store variasjonen av bøker er en sikker vinner. 

Snakk om bokens innhold. Ikke bli irritert eller fortsett lesingen når barnet spør om bilder eller handling; snakk om det! Stopp opp, og hold heller en finger der du slapp. Prat om det, vis interesse og se på boken med like nysgjerrige og interesserte blikk som barnet. Det er så viktig å ikke drepe nysgjerrigheten ved å avbryte barnas egen fantasi rundt boken – det er langt mer verdt å bruke litt lenger tid på å bli ferdig med den, enn å rase igjennom uten tid til å stoppe opp underveis. 

Gjør litt mer ut av det. Her i hus er bøker så spennende og så morsomt at vi sjelden trenger å gjøre mer ut av det enn å rigge oss til i sofakroken med et pledd og boken på fanget, men jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre dersom interessen viser et tegn på å svekke; å gjøre litt ekstra ut av lesestunden. Jeg snakker snacks-fat med frukt, bær, grønnsaker og gode kjeks. Å lese under spisestuen. Å snuggle opp i sengen min for å heller lese der. Å lese annenhver setning på norsk og engelsk (for de av dere som har like språkglade barn som mitt). Les med rare stemmer – eller hva med å gjøre fortellingen i boken om til et teater? Bruk dere selv, eller barnas leker, bamser eller dukker. Lesegleden får nemlig ikke gå noen vei – lesing skal aldri bli kjedelig i dette huset, det er i alle fall sikkert. 

Lek med bokstaver og alfabetet. Da Sienna først kom med kommentaren om at bokstaven jeg skrev var “S’en hennes”, var det som om dette øyeblikket åpnet øynene hennes for bokstaver, skriving og lesing. Jeg hadde ikke lagt opp til dette på forhånd (annet enn å lese – mye – for henne), men der og da begynte det virkelig. For hver gang vi passerte et skilt, ville hun vite hva som stod der, hvilke andre ord de ulike bokstavene kunne være bokstaven til – og hvordan man skulle skrive det. Jeg lagde rett og slett et eget spill til henne; jeg skrev hele alfabetet i stor skrift og med stort mellomrom mellom hver, på et ark i Word, printet det ut og klippet til. Deretter limte jeg hver bokstav på en papp-bit. Når vi skulle leke la jeg alle kortene (i begynnelsen bare de enkleste bokstavene, jeg tror det var S, O, L, M og P vi begynte med her) opp-ned på gulvet, og det var hver sin tur til å velge et kort. Når hun valgte et kort sa jeg hvilken bokstav dette var, og spurte så hvilke ord som begynner på denne bokstaven. Etterhvert kjente hun dem igjen selv, og “hjalp” meg med å både lese hvilken bokstav jeg hadde valgt ut, og hvilke ord som begynner på akkurat den bokstaven når det var min tur. Denne leken kunne vi holde på med i evigheter – gøy! Dette er forresten et greit tips når det kommer til tall-lek også; la barnet lære å kjenne igjen de ulike tallene, og vise hvor mange det er med fingre (og tær, når de kommer så langt). Dere kan variere tall-leken med at barnet skal tegne like mange figurer som det tallet lappen viser. 

Og ja; skriv egne bøker til barna. Foreldrene mine har gitt meg uendelige inputs til hva jeg selv ønsker å føre videre til min datter – og det å skrive egne, personlige bøker til Sienna er noe jeg definitivt vil komme til å gjøre. Forhåpentligvis så lenge jeg lever! Det spiller ingen rolle om du skriver saktere enn allmennlegen på noen-og-sytti, eller om fantasien er elendig. Tenk så spesielt for barnet å få høre at mamma eller pappa har skrevet en helt spesiell bok – kun for dem! Det er hverdagsmagi for meg. 

Gjør barna en tjeneste – la dem bli kjent med bøkenes magiske verden så tidlig som mulig! 

#bøker #bok #bokelsker #forfatter #leseglede #lese #lesing #bokorm #bibliotek #leselyst #leseiver #lek #lekmedbarna #barn #mamma #tips #råd #goderåd #forfatter #journalist #hverdag #personlig 

Pust inn, pust ut

 

Wooaaahhh, for en langhelg! Når mandag er dagen for å puste ordentlig ut altså.. Da vet man at man har stått på! Jeg jobbet seriøst hvert eneste våkne sekund fra torsdags morgen til søndags kveld, med unntak av to timer på lørdagskvelden (som jeg tok igjen utover natten i stedet) og et par timer på søndag. På et tidspunkt var jeg så sliten at tårene trillet ukontrollert, haha!

De to fritimene på lørdag gikk til filmkveld hos verdens beste lillebror. Vi kom frem til at vi ikke kan ha sett film sammen siden den gangen “Torque” (som var min all time favoritt-film i ekstremt mange år – i over ett år i strekk så jeg den hver eneste kveld når jeg skulle legge meg!) var ny. Den kom ut i 2004… Er det mulig?! Vi er egentlig ganske flink til å finne på ting sammen, men det å se en film og bare ta livet helt med ro med prat og fjas må vi virkelig gjøre oftere. Valget falt på grøsseren “Friend Request”, som faktisk kan anbefales videre. Det er ikke akkurat den beste grøsseren jeg har sett, men i forhold til mange andre av de nye filmene på markedet var den helt okei. Verken mer eller mindre. 

I dag har jeg derimot tatt det mer med ro, med kun “kosejobbing” med skriving av morsomme artikler og research til bokprosjektene mine. Jeg har også fått handlet inn diverse til Sienna, og hatt en koselig kjøretur med henne og pappaen. For en deilig dag det har vært! Vi er litt småtufs i formen begge to, men jeg antar at det ikke skyldes annet enn den ekstremt varierte temperaturen vi har om dagen. Her har det gått fra tretti grader til usle tolv på no-time, så det er kanskje ikke så rart at halsen føles litt groggy for tiden. 

Og ja; her ser dere altså mine planer for dagen; research! Først skal jeg skrive ferdig en artikkel jeg skal få levert i løpet av kvelden, også skal jeg begrave meg i denne gullgruven av minst ett tiår gamle ungdomsbøker. Noen som kan gjette hvilket prosjekt jeg er i gang med nå..? Hihi!

Å skrive min første ungdomsbok for et forlag gav mildt sagt mersmak, så nå er jeg i tenkeboksen om hvorvidt jeg skal begi meg ut på en hel serie.. Hmmm. Det frister veldig, men først får bok nummer én i denne hittil kun hode-eksisterende boken komme til live, så får vi se hva det ender opp med å bli. Spennende er det i alle fall, jeg føler meg så uendelig heldig som får lov til å jobbe med det jeg elsker høyest her i verden. Det er så luksus! 

Vinneren av konkurransen jeg hadde gående ble Bente. Gratulerer så mye! 

 

#blogg #hverdag #mandag #mamma #barn #småbarn #jobb #forfatter #journalist #arbeid #personlig #blogger #hund #chihuahua 

En første gang for alt

 

Så raskt forsvant altså solen og den deilige våren fra oss. Også i dag som det var fotografering i barnehagen også, da! Gjett hvem som pent måtte legge bort sommerklærne jeg hadde planlagt å sende Sienna i, haha. Jaja, bildene blir garantert nydelige uansett – jeg gleder meg fælt til å se dem, og ikke minst til å få dem opp på veggen. Bildet av hele barnehage-gjengen tenkte jeg at hun kunne få ramme inn og ha på rommet sitt, også skal jeg finne en fin plass til bildet av henne alene på stua. Jeg tenker over TV’en – det blir så fint♥ 

Det er virkelig noe magisk med det å ha barnehagebarn altså, det må jeg innrømme. De tre årene vi hadde hjemme sammen var helt fantastiske, og jeg ville aldri i verden ha byttet bort ett eneste sekund, men det er absolutt noe med det å levere i barnehagen og få en god klem – og ikke minst den deilige velkomsten når jeg kommer for å hente igjen. For ikke å snakke om det første barnehagebildet som snart dukker opp… Ææh, jenta mi har blitt så stor! 

Bildene over er altså så absolutt ikke tatt i dag, haha! Da hadde pelsen til Felix vært klissvåt og Sienna ikledd regndress, for å si det sånn. Etter barnehagen i dag dro vi til kjøpesenteret for å handle inn litt nytt tøy til vesla, før vi tok turen til den ene storebroren min på middag der. Sienna hadde mast i evigheter om å få besøke ham, så det passet mildt sagt ypperlig i dag. Nå har hun lagt seg for lengst, og jeg skal skrive en artikkel før jeg skal ta en velfortjent fri-kveld.

“Langhelgen” min kommer nemlig til å bestå av aktiv jobb fra i morgen til søndag i de to andre jobbene jeg har utenom journalistikk og bok-skriving, så litt fri er nok på sin plass i kveld. Kanskje. Jeg har så mange bokprosjekter på gang nå, og det er så innmari gøy og spennende (fun fact: jeg planlegger aldri hvordan boken skal forløpe eller slutte før den er helt ferdig), så det spørs om jeg klarer å legge det helt bort – selv for en kveld.. 

HUSK: Konkurranse – vinn et personlig smykke

#blogg #mamma #barn #hund #hunder #sol #vår #hverdag #personlig #blogger #jobb #arbeid 

Vanskelig å finne på ting med barna?

 

Selv om jeg så absolutt er enig i at barn skal kunne kjede seg innimellom, er det ingenting jeg syns er så gøy som å tilbringe tid sammen med verdens beste favorittperson – datteren min♥ Det er så innmari deilig å bare legge fra seg både mobiltelefon og datamaskin til fordel for kvalitetstid med de små. Etter min erfaring spiller det nesten ingen rolle hva vi gjør – så lenge barna har vårt fulle fokus, og vi er sammen. Det er egentlig litt trist å tenke på det; de små ønsker jo bare vår oppmerksomhet og tid sammen med oss.

Jeg har aldri vært den som har vært mest aktiv på telefonen eller datamaskinen så lenge Sienna har vært våken/hjemme, men tidligere i år ønsket jeg å ha et lite prosjekt med meg selv. Jeg la merke til foreldre rundt meg, over alt. På lekeland. På besøk. På lekeplassen. På butikken. På tur. Over alt. Det er ikke det at så fryktelig mange går med mobilen så klint inn i ansiktet at de står i fare for å krasje inn i nærmeste lyktestolpe med det første, men det er den hyppige oppdateringen jeg bet meg mest merke i. Det å være lynrask på labben så snart det tikker inn en melding. “Skal bare svare på meldingen”. Sjekker Facebook. Oppdaterer Instagram. Snapper litt her og litt der. Det blir mye til slutt, det. 


Hvorfor sjekke telefonen, når man kan bygge Lego? 

Jeg begynte med å kun sjekke meldingene som tikket inn – aldri svare på dem. Ettersom jeg “alltid” er på jobb er det viktig for meg å vite om noen forsøker å få tak i meg i den forbindelse, så derfor sjekker jeg som regel (langt ifra alltid – særlig ikke nå som denne vanen har blitt godt innprentet i meg) telefonen når den gir lyd fra seg – og legger den bort like raskt. Jeg trenger også å oppdatere eposten med jevne mellomrom – men overhodet ikke så ofte som hver time. Min hovedregel er å aldri røre telefonen når Sienna og jeg er midt i noe, enten det er lek, måltid, kos, film eller noe annet vi gjør sammen. De gangene jeg sjekker telefonen når hun er våken, leker hun for seg selv. Aldri om mitt barn skal føle seg tilsidesatt eller som en nummer to etter noe så meningsløst som mobiltelefonen min. 

Det er ikke meningen å skrive dette for å gi andre foreldre dårlig samvittighet. Jeg er veldig klar over hvor enkelt det er å fiske opp telefonen nå og da, enten for å oppdatere seg, svare på meldinger, “snappe” eller bare.. Et eller annet. Jeg forstår det så godt – jeg har jo vært der selv. Det er fryktelig enkelt å plukke opp telefonen når barna ser film; Fantorangen og Drømmehagen er ikke akkurat det mest spennende som kan rulle over skjermen. Men hva forteller det barna våre? Nå har det jo ikke vært mobiltelefon i den grad som det nå i så mange år, så det vet vi ikke før arvingene blir store. Men positivt, det tror jeg neppe at det er. Jeg er så for kvalitetstid med barna – særlig i en verden hvor vi som foreldre ofte ikke er den som ser barnet vårt flest timer i løpet av en dag en gang. Legg bort telefonen. Finn på noe. Se barna dine. Vær sammen. Det er jo det beste i hele verden! 

Noe av det beste vi vet: 

Å gå tur helt uten mål og mening. En “rask luftetur” med hundene ender like gjerne opp i skogen hvor tresorter, blomsterarter og snegler blir hovedfokuset, som i fjæra hvor vi kaster stein, ser på tang og tare eller leter etter krabber. Det å ikke ha noen plan for hva vi skal eller hvor vi ender opp er så gøy! 
Å spise ute. Vi tar ofte med oss nistepakken enten til lunsj eller kvelds, og spiser den ute. Det trenger ikke å være med verken piknik-teppe eller etter en lang distanse; barnehagen i nabolaget funker like greit. 
Apropos piknik; det er gøy inne også, det! For eksempel under bordet. Eller i mammas seng (når den likevel skal skiftes på samme kveld, that is..). Absolutt mitt beste tips til foreldre med barn i “småspist-perioder”. 
Sette på en “kosefilm” som vi kaller det. Dette kan også være en serie av et slag. Vi blar oss gjennom Netflix og NRK Super, og finner som regel alltid noe vi begge helt oppriktig har lyst til å se. Som nevnt er ikke hodet mitt laget for verken Fantorangen, Teletubbies eller Drømmehagen – men det er jo så mye barnevennlig som er like gøy for oss voksne. Favorittene våre sammen er blant annet Sol snart seks, 3 venner, Daniel Tiger, Kaptein Sabeltann (den gamle versjonen – du finner det meste på Youtube!) og Shrek. Ja, og “Slipp Willy free”, men da må jeg alltid love at jeg ikke skal begynne å gråte. 
Spille spill. Det beste er “Memory” eller “Lotto”. For å gjøre det ekstra avansert tar vi lotto’en på engelsk, ettersom Sienna er veldig glad i språk og det å lære engelsk. 
Lese bøker. Bøker står alltid øverst på ønskelisten til både bursdag og jul. Kanskje ikke så rart når mamsen selv er forfatter, men det er ikke påtvunget fra min side altså. Bare litt. Haha! Neida, det er vi begge like glad i. Når vi går lei av bøkene vi har her hjemme, eller når mammas fantasi ikke strekker seg lengre enn til egne bokprosjekter en dag, er heldigvis ikke biblioteket langt unna. Det er så stas for henne å få plukke ut de bøkene hun vil ha med hjem, og ikke minst ha “ansvaret” for å huske å levere dem tilbake. 
Besøke venner og familie. Dette gjør vi som regel flere ganger i uken, og det er alltid like hyggelig. Tidligere, da Sienna ikke gikk i barnehage, var jeg alltid ute uker i forveien for å planlegge og tilrettelegge det slik at vi fikk vært mest mulig sosial hver eneste uke – helst daglig – men nå som hun går i barnehage tar vi det helt etter hva vi føler for der og da. 
Pekebøker på engelsk. Sienna har en rekke babybøker fra da hun var liten – disse tas i bruk igjen nå som hun er så interessert i engelsk. 
Bokstav-lek. Det spørs om ikke denne jenta har arvet mammaens interesse for språk og skriving, for det er noe av det beste hun vet. Både å kjenne igjen bokstaver, ord og å skrive dem. Gøy for henne – og ikke minst gøy for meg, som utvilsomt ser verdien i det å ha interesse for både lesing og skriving. Selv om hun skal få bli nøyaktig det hun ønsker når hun blir stor, håper jeg at hun kan holde på interessen på hobbybasis. Det gir så uendelig mye tilbake, så det oppfordrer jeg så absolutt til. 
Gjøre husarbeid sammen. Mesteparten av husarbeidet tar jeg enten når hun sover eller når hun er i barnehage, men vi har funnet ut at det er riktig så koselig å gjøre dette sammen. Å brette klær er gøy – særlig når man får legge dem på plass selv, og ikke minst få være med på å bestemme hvor alt skal i de ulike skuffene. Når vi gjør det til en lek trenger man i alle fall ikke å ha dårlig samvittighet over å måtte ta i et tak når kvalitetstid burde stå på planen – det kan jo like gjerne kombineres. 

Jeg håper at dette innlegget kun fører til inspirasjon – og ikke dårlig samvittighet. Barna våre er kun små én gang, det gjelder å nyte tiden for alt det er verdt. Det skal jeg i alle fall! 

#mamma #barn #småbarn #tips #foreldre #foreldretips #mammatips #inspirasjon #lek #ute #utelek #finnepå #barna #mobil #mobilbruk #tanker #meninger

Ikke akkurat vårfølelse

 

Aaahh, for en deilig morgen! Vel, bortsett fra at den startet med at Felix tisset i buret sitt akkurat idet jeg skulle slippe han ut for dagens første tissetur, da. Det har i alle fall blitt unntaket fremfor regelen at han har uhell inne i det hele tatt, så det gjør ikke så mye.

I skrivende stund koser vi oss med Fantorangen, før vi om litt skal se om vi ikke får dratt eller invitert på besøk. Regndressen ligger igjen i barnehagen, så om ikke været letter nok til at utebukse og jakke er godt nok, ligger det an til å bli en ordentlig inne-kosedag for oss i stedet for skogstur slik jeg egentlig hadde planer om. Hyggelig skal det i alle fall bli; vi har allerede planlagt både lotto og å øve på engelsk etter veslas ønsker♥ 

Et aldri så lite bildedryss fra søkordet “Spring” på We Heart It. Det trengs nå som været brått bestemte seg for å ligne mer på høst enn den våren vi har hatt i det siste. Kose oss skal vi i alle fall gjøre, også tenkte jeg å skrive et innlegg med tips til hva man kan finne på både ute og inne når man er hjemme med barn. Etter tre år som 100% hjemmeværende mamma og enda et halvår som kombinert hjemmemamma og barnehagemamma kan man vel trygt si at vi har lært å sjelden kjede oss – verken ute eller inne, i eget selskap eller sammen med andre. 

Ha en nydelig dag da, dere! 
 

HUSK: Konkurransen hvor du kan vinne et valgfritt smykke med personlig motiv 🙂 

#hverdag #mamma #foreldre #barn #småbarn #innekos #kos #koseross #vår #regn 

One sheep, two sheep

 

At det går an å være så trøtt som det jeg er om dagen, jeg fatter det bare ikke. I natt sov jeg i hele syv timer, og da jeg skulle legge meg nedpå litt for å se en episode av “Black Widows” sov jeg like gjerne i to timer til. Er det mulig?

Jeg har i det minste fått gjort litt fornuftig i dag, ettersom jeg har vært i et møte, jobbet litt og planlagt både denne helgen og neste helg, men det er likevel en smule irriterende å føle at jeg knapt kan holde øynene våken. Jeg er ikke i 100% god form ellers heller, så det kan vel være derfor. Det spørs om det ikke er på tide å roe ned bittelitt..? 

Akkurat slik finner man altså meg i dag; sminkeløs i daffeklær, henslengt på sofaen. Sienna skal en tur til pappaen sin i dag, så da har jeg bestemt meg for at det er helt innafor å sløve litt før et jobboppdrag, som ikke starter før om i underkant av tre timer. Jeg skal få gjort unna litt skriving før den tid også, men det spørs om det blir så fryktelig produktivt nå på dagtid. Det er det nemlig sjelden – det er om kvelden både rastløsheten og kreativiteten sloss om å få plass både i hodet og på papiret. Gjerne når jeg aller helst burde sove, noe som igjen kanskje kan forklare mitt umettelige søvnbehov. Jeg drømmer om jobb liksom, da begynner det å bli litt i overkant.. Haha! 

Bortsett fra jobb i ett par timer skal jeg gå en god tur med hundene, for så å bruke resten av kvelden til en god blanding av jobb og vasking av leiligheten. Prioritering nummer én er å skrubbe hele sofaen med grønnsåpevann for så å gre denne fri for lo med en lusekam. Det funker som bare det, og sofaen blir så fin som ny! Så da vet dere det. Jeg har nemlig både barn og hund, så akkurat nå kan sofaen i seg selv fortelle fine historier fra både 17. mai, og den gangen Dias syns det var en strålende idé å stjele en yoghurt for så å søle den utover hele sofaen – for deretter å prøve å slikke det opp. Veldig delikat.

 

HUSK KONKURRANSEN: Du kan vinne et personlig smykke med valgfritt bilde av en du har kjær!  

#friyay #fredag #friday #hverdag #alenemor #alenemamma #mamma #barn #blogg 

Er jeg stolt?

 

Jeg er takknemlig og svært ydmyk over alt jeg har fått, og fått til, i livet mitt. Jeg er ufattelig takknemlig over at jeg i en alder av 21 kunne kjøpe mitt første egne hjem, og for at jeg fremdeles – nå som jeg er alene – har muligheten til å bo her. Jeg er takknemlig over at jeg har muligheten til å jobbe, og ikke minst sjonglere mellom mine fire ulike arbeidsplasser som jeg er så glad i. Jeg er takknemlig for at helsen min godtar at jeg har de tre hundene jeg har, og for at jeg har alle muligheter til å gi dem det beste livet de kunne ha fått. Jeg blir ydmyk når jeg tenker over alt jeg har, og hvor godt jeg lever. Jeg er takknemlig, ydmyk og svært glad for å ha alt dette i livet mitt – men ikke stolt. Betyr det at jeg ikke er stolt over meg selv? Det er jeg. I aller høyeste grad. 

Jeg er stolt over at jeg har kjempet den tyngste kampen jeg kan forestille meg. Jeg er stolt over alle de dagene jeg kom meg opp av sengen og gikk på skolen – selv om jeg flere ganger dro hjem igjen etter kort tid, enn holdt ut gjennom hele skoledagen. Jeg er stolt over at jeg gjorde mitt beste for å holde på vennene mine, selv om jeg ikke fikk det til – og endte opp alene. Jeg er stolt over de dagene jeg innså at jeg ikke ville klare å gå på skolen selv om jeg hadde lyst, men i stedet brukte all min energi på å klare å ta en dusj. Jeg er stolt over de gangene jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg bare trengte å løpe noen få timer – ikke helt til jeg besvimte. Jeg er stolt over de dagene jeg klarte å spise, selv om det bare var en halv sjokoladeknekk. Jeg er stolt over at jeg brukte min stemme til å hjelpe andre i samme situasjon – selv om det bare var på en blogg som jeg skrev fra sengen. Jeg er stolt over de gangene jeg ærlig kunne svare “ja” på spørsmålet om jeg hadde spist. Jeg er fryktelig stolt over den jenta jeg var, og den kampen jeg kjempet for å komme hit jeg er i dag. Alt etter det, bortsett fra Sienna som jeg også er umåtelig stolt over, er jeg evig takknemlig for- men ikke stolt. 

Den virkelige kampen er ikke for meg å kunne sjonglere tilværelsen som alenemor med tre hunder, eget hjem, stasjonsvogn og fire jobber. Det er ingen kamp – det kalles livet. Et fantastisk liv. Kampen var å kunne finne glede når alt i hele kroppen skrek at det måtte ta slutt. Jeg er så stolt over at jeg fant mot til å kjempe med nebb og klør for å grave meg ut av en elendighet dypere og mørkere enn de fleste noensinne kan forestille seg. 

Jeg blir oppriktig trist når jeg tenker på hvordan folk så på meg før, kontra nå. Den dag i dag får jeg ofte skryt og komplimenter for at jeg “klarer” å leve det livet jeg gjør i dag.

“Er det ikke hardt å være alenemor? Er det ikke fryktelig krevende med fire jobber? Er det ikke vanvittig vanskelig å ha tre hunder?” – eller det som verre er: “Du er så vanvittig flink som får til alt dette! Du bør være stolt, det er ikke mange som hadde klart alt du klarer! Du må jo være et overmenneske som klarer å sjonglere alt!”. Det er klart at det gjør godt med skryt av og til, men det er ikke nå jeg trenger det. Tenk om noen skrøt av meg eller gav meg komplimenter for innsatsen den gangen jeg virkelig trengte det? Den gangen livet var en kamp – og ikke bare et fantastisk liv som jeg på alle måter har valgt selv? 

Tenk om noen sa “Du er så vanvittig tøff som klarte å møte opp til skolen i dag, det gjør ingenting at du ikke klarte å holde ut i mer enn en time! Du er knallflink som har klart å spise et helt knekkebrød til sammen denne uken! Bra jobba, du klarte å stå opp av sengen i dag! Fy søren så flink du er som klarer å holde en hel filmkveld med vennene dine uten å få panikk over at du heller burde trene!”. Tenk om noen kunne se kampen for det det var – en beinhardt, altoppslukende kamp for livet? Tenk om noen kunne vise meg den respekten jeg i dag får, den gangen? Det var da jeg virkelig fortjente det. Ikke nå. 

Jeg vet at det høres rart ut, men jeg blir oppriktig lei meg. Jeg skal ikke ha “creds” for at jeg klarer å leve et hakket mer hektisk liv enn de fleste; jeg har tross alt et langt tøffere liv bak meg enn det de fleste har, og det sier dermed seg selv at jeg sannsynligvis er enda bedre rustet til alt som måtte møte meg, enn de som aldri har opplevd større hindringer enn hva som vanlig er. Jeg vil at folk skal se meg for alt jeg gjorde for å komme nettopp hit – ikke for stedet jeg er på nå. Helt ærlig; når man har slitt med en så alvorlig diagnose som det jeg har, blir alt etter det lekende lett. 

Se på de rundt deg. Du vil kanskje skryte av stjerneeleven med toppkarakterer i alle fag? Eller de av vennene dine som har fått både én, to og tre bachelor- eller mastergrad? De fortjener det alle som en – selvfølgelig. Men se litt videre, også. Se på den venninnen din som hver eneste dag kjemper en indre kamp, men som likevel klarer å tusle avgårde til jobben på den lokale bensinstasjonen. Se på den mammaen som sender barna sine i barnehagen, men som selv legger seg på sofaen frem til det er tid for henting. Se på de som har valgt, eller har blitt tvungen til, å avslutte sitt yrkesaktive liv – til fordel for å “drive dank” og “nave” i sengen i stedet. Ta en ekstra titt. Sannsynligheten for at de fortjener, og trenger, akkurat like mye skryt, er nemlig veldig stor. 

 

HUSK: Konkurranse: Vinn et personlig smykke med valgfritt bildemotiv! 

#personlig #helse #psykiskhelse #psykisk #tanker #meninger #følelser #skryt #selvskryt #nav #naver #anoreksi #anoreksia #anorexianervosa #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #hjelp 

Førstegangsfødende: Disse rådene bør du faktisk følge

 

Jeg, som er så totalt imot “rådgivere” som ikke har bedt om å overhodet gi sine råd, skal med dette være blant de samme. Men; jeg lover – er det noen tips du som førstegangsfødende faktisk bør ta til deg, så er det disse. Jeg kan ikke fordra pekefingrene som retter seg mot førstegangsmødre som logisk nok ikke aner hvordan det vil bli å verken føde eller å være mamma, men nå skal jeg altså rekke en lang, rosa-lakkert (for jada, du får tid til sånt som mor også altså – slapp av) pekefinger direkte i din retning. Ja, og med en aldri så liten langfinger rettet mot alle andre som prøver på det samme. 

I alle fall; jeg har tidligere fortalt om den verste – og den eneste – dårlige erfaringen jeg har fra min fødsel. Jeg var hele tiden livredd for at det skulle bli verre. Jeg klarte ikke å fokusere på noe som helst, det eneste som raste gjennom hodet mitt var at jeg snart skulle oppleve det verste helvetet jeg noensinne hadde vært gjennom. Snart skulle det bli forferdelig. Snart skulle jeg rope ut at jeg heller ønsket å dø. Om bare en liten stund til, skulle jeg ønske at jeg ikke var tilkoblet til alskens ledninger og pipende maskiner – for jeg ville komme til å ønske å hoppe ut av vinduet mer enn jeg noensinne ønsket barnet som i bare noen timer og minutter til lå plassert i magen min. Det var jo det alle sa. Det var klart at det var slik det måtte bli.

Ikke minst var det fryktelig vanskelig å gå denne tiden i møte, vel vitende om at jeg selv kunne få bestemme om det ville bli fødsel eller keisersnitt. Tro det eller ei (for dere med litt peiling), så hadde jeg et langt svartere syn på fødsel enn keisersnitt – rett og slett fordi jeg var blitt påvirket av alle andres råd, meninger, tanker og følelser rundt det å føde et barn. På grunn av min historie som alvorlig syk kunne jeg bestemme dette selv; jeg kjente kroppen min best, og visste hva den ville tåle og ikke, var beskjeden jeg fikk – samtidig som jeg selvsagt på det sterkeste ble anbefalt normal fødsel. Jeg kunne ikke ha vært mer glad for at jeg valgte nettopp det, fremfor det jeg den gang så på som det enklere alternativet. 

Så; til deg som snart, eller om mange år, skal føde ditt første barn. Følg mine råd – og lov meg å ikke hoppe like elegant over disse rådene som du bør over “alle” andres:

 ♥ Om du er fan av å lese fødselshistorier, søk på “drømmefødsel” på Google. Intet annet. Det å lese fødselshistorier kan være både givende og skremmende, så sørg for at du leser historier skrevet fra et positivt perspektiv. Det betyr selvfølgelig ikke at du unngår sannheten; i manges øyne ville min fødselshistorie være en skrekk-historie. Jeg mener; med alvorlig svangerskapsforgiftning, epidural som ble satt feil (min skyld, sorry!), utallige helsepersonell hastende til rommet mitt og en fødsel som varte i 10 timer uten hvile, er det klart at mange ville ha skrevet den på en annen måte om de var meg. Det er de heldigvis ikke, og jeg sitter igjen med utelukkende positive følelser rundt fødselen. For meg var det aldri et helvete. Det var overhodet ikke uoverkommelig og jeg kunne ha gjort det daglig (vel, om jeg bare slapp å gå gravid først – det var ikke helt det store for meg). 

Planlegg det du kan planlegge – om du ønsker det. Om du er kontrollfreak kombinert med listeelsker som meg, vil du ønske å planlegge i forkant av fødselen. Det er flott! Men; sørg for å planlegge ut ifra det du faktisk kan planlegge. Hvem ser du for deg at du vil ha ved din side, for eksempel? Mange trives best med å takle nye og skremmende (ja, for det er skremmende – men bare fordi du ikke vet hva du går til) situasjoner alene, andre med partneren sin og noen med flere. Jeg visste at jeg trenger så mange som mulig rundt meg i vanskelige situasjoner, og valget var derfor enkelt; jeg ville ha min daværende samboer, hans mor og min mamma tilstede under fødselen. Det føltes riktig for meg, og jeg har aldri angret ett sekund på valget. Jeg visste også at jeg blir mer stresset av å vite at noe potensielt fælt skal skje, enn å prøve å ha kontroll over noe jeg rett og slett ikke kan kontrollere uansett. Jeg gav derfor beskjed til jordmødrene om at de fikk gjøre jobben sin uten å blande meg inn i det; var det nødvendig med tang, bruk den uten å si et ord. Må du klippe, gjør det uten å informere meg om det først. Må jeg syes i ettertid, si at du bare skal sjekke hvordan det står til der nede, eller si at du skal vaske meg litt. Ikke fortell meg om det, rett og slett. For meg ble dette de to eneste punktene på den eviglange listen jeg i det hele tatt trengte. Å kontrollere det ukontrollerbare er det ikke tiden for under en fødsel. 

Godta at du ikke vet hva du går til. Du har aldri født et barn før, og du kan dermed overhodet ikke forestille deg hvordan det er. Uansett hvor mange timer du har brukt på å lese fødselshistorier eller å glane på fødende kvinner på TLC eller Youtube, har du ikke den minste peiling. Embrace it! Godta at du skal oppleve noe helt nytt, og ta det som det er. Husk å minne deg selv på at din opplevelse av det ikke kommer til å ligne på noen andres; det hjelper ikke uansett hvor godt du setter deg inn i det. Om du er en kontrollfreak er det selvfølgelig helt greit å sette seg inn i de ulike fasene av fødsel og hva som kan skje i hvilke faser, men hold deg til det. Ikke gruble så mye over det; godta at du rett og slett ikke har peiling. Nå skal du prøve noe helt nytt! Er ikke det litt kult? 

Kos deg med å pakke fødebagen – gjerne altfor tidlig. Jeg ble innlagt allerede i uke 26 på grunn av sterke rier, og jeg husker at jeg stresset som bare det med den forbaska fødebagen. Ikke at det ikke ville være tid for å hente den dersom jeg skulle gå i fødsel der og da; jeg måtte jo ha blitt på sykehuset i en evighet om det ikke var for at kroppen min bare lurte meg. Men; for meg var det et stressmoment, og jeg vil derfor råde deg til å ha denne klar. Det er ikke alltid man tenker særlig rasjonelt i en uventet situasjon (som jeg ser for meg at en første fødsel alltid vil være uansett), så jo mindre du har å tenke på – jo bedre. Dessuten er det jo så innmari hyggelig med denne planleggingen, og det å kose seg med å pakke ned det du vet du vil trenge den største dagen i ditt liv er bare fint. 

Vær tydelig – og gjør akkurat det du føler for. Dette gjelder både i tiden før, under og etter fødselen. Du er rett og slett i fokus nå – og alle skal høre på deg. Så enkelt er det bare. Jeg skulle for alt i hele verden ønske at jeg hadde vært tydeligere i min sak da jeg sa at jeg rett og slett ikke ønsket besøk på sykehuset overhodet, og at besøk den første tiden hjemme skulle begrenses til det minimale frem til vi personlig inviterte noen. Åh, som jeg skulle ønske at jeg stod på mitt og kastet hvem som helst loddrett ut igjen før de hadde rukket å kjenne lukten av morsmelk og babygulp sige ut døråpningen. Det er klart at du ikke med 100% sikkerhet hva du vil ønske og ha behov for når tiden er inne for det, men gjør det som føles riktig for deg – og stå på det. Det er alltid lov å ombestemme seg, men da skal du gjøre det fordi det føles riktig for deg. Ferdig snakka. 

 

Det var altså mine svært viktige råd til alle førstegangsfødende der ute. Det er kjempeskummelt å gå en fødsel i møte – men bare tanken på at jeg sannsynligvis aldri vil få oppleve det igjen er nok til å få meg på gråten. Det finnes rett og slett ikke en større eller mer magisk opplevelse enn det å få sitt eget barn til verden. Gled deg – det hadde jeg gjort om jeg var deg! 

#gravid #fødsel #fødselshistorie #råd #tanker #meninger #føde #fødeavdeling #mamma #snartmamma #tips #hjelp 

Slik er jeg…

/Inspirert av Sraad 

På skolen: Jeg har alltid slitt med det å faktisk møte opp på skolen, ettersom spiseforstyrrelsene alltid krevde for mye av meg til at det var særlig gjennomførbart. I voksen alder elsker jeg skole, og har tatt studier og kurs konstant siden 2014. Jeg har også store planer om skolegang til høsten eller i løpet av neste år, men vi får se hvordan hverdagen min er når den tid kommer. Det frister i alle fall veldig. 

Som mamma: Omsorgsfull, snill og rettferdig. Jeg er nok på ingen måte en særlig streng mamma, men heller en som alltid finner på skøyeraktige påfunn, og som elsker å oppfordre datteren min til å være akkurat den hun er. Jeg er rettferdig og holder på mine prinsipper og “regler” – men de er det ikke i overflod av. Jeg er opptatt av å sikre Sienna en trygg, stabil, god og herlig barndom full av gode minner, og føler absolutt at det er slik det er også. Jeg er en veldig kjærlig og god mamma, det vet jeg heldigvis godt at jeg er. Og ja; jeg er tidenes hønemor som alltid nærmest sitter på hendene mine for å ikke gripe inn eller rope ut “vær forsiktig” i alle slags situasjoner. Jeg er så for at barna skal få finne ut av ting og prøve seg frem selv, men det er så innmari mye enklere sagt enn gjort, haha. 

I klesveien: Behagelig, trygt og forhåpentligvis litt pent. Nå som jeg endelig stortrives med kroppen min er klær noe jeg syns er vanvittig gøy, og som jeg gjerne utforsker med. Hjemme finner man meg alltid i en eller annen utslitt joggebukse, stram topp og eventuelt en ti nummer for stor hettegenser, men skal jeg noe er jeg glad i å kle meg passelig greit. Men altså; jeans og en topp er egentlig alltid et safe valg uansett. 

På badet: En drøm å bo sammen med, tror jeg. De dagene jeg faktisk tar meg bryet med å sminke meg bruker jeg nøyaktig to minutter. Slår jeg på stortromma og retter ut håret, bruker jeg syv. Å dusje tar meg sånn cirka ti minutter. Med andre ord; at jeg kun har ett bad i leiligheten hadde nok ikke gjort stort om jeg så måtte dele det med tre personer til, haha. 

I søvne: Jeg bruker evigheter på å faktisk sovne, er avhengig av å høre på lydbok fra telefonen på nattbordet og tankene mine løper alltid løpsk hver natt. Når jeg først sover ligger jeg som regel på magen, og der ligger jeg musestille og urørlig frem til jeg våkner igjen – som regel av tassende barneføtter eller en klynkende, tissetrengt valp. Jeg snakker også en del i søvne, og har en tendens til å innrømme litt av hvert i de situasjonene der. Det er ikke alltid like kult, for å si det sånn. 

Som venn: Jeg er nok ikke den beste til å ta kontakt, men jeg mener ingenting med det. Som (et utdrag av) noe min beste venninne sa for en stund siden; “Tusen forbanna takk for at du er bestevennen min og at vi begge skjønner at vi har et liv som ikke kun omhandler vårt vennskap. Og; ikke minst for at vi kan gå uten å prate sammen i flere uker om så, og at det fortsatt er som det alltid er når vi først møtes. Elsker deg”. Fy søren, som jeg elsker den jenta der. Det er litt slik det er. Livet raser avgårde i rekordfart, og det er helt umulig for meg å skulle holde kontakt med alle. Jeg vil så innmari gjerne være der for alt og alle på én og samme tid, men for å gjøre det måtte jeg ha slitt meg selv ut fullstendig. Jeg håper, og tror, at mine nærmeste vet at jeg er her uansett og at jeg er uendelig glad i dem selv om jeg ikke er den beste til å ta kontakt. Ellers er jeg utvilsomt den alle kan snakke med om absolutt alt, og den som alltid lytter og gir en ærlig, men velment, mening om jeg blir bedt om det. Jeg er så evig glad i de vennene jeg har, og håper at de er fullstendig klar over det. 

Økonomisk: Sparsommelig og fornuftig. Jeg bruker selvfølgelig penger på både meg selv og Sienna (noen ganger litt i overkant..), men jeg er stort sett veldig økonomisk fornuftig. 

På date: Haha! Det vet jeg faktisk ikke, det har jeg aldri tenkt over. Jeg trår nok litt inn i rollen som journalist, og vil heller snakke om vedkommende enn meg selv, i tillegg til at jeg gjør mitt beste for at det ikke skal bli pinlig stillhet – det er helt greit når det skjer i jobbsammenheng, men jeg får helt fnatt når det skjer på date. Jeg har fått høre fra samtlige jeg noensinne har vært sammen med, datet eller “hatt en greie” med at jeg er forferdelig mystisk, så da er jeg vel det også. 

Hjemme hos foreldrene mine: Da blir jeg femten år igjen. Jeg slenger meg på sofaen og forventer både barnevakt, butler-tjenester og hjemmelaget middag – servert og oppskjært. Haha, neida, men det er nesten litt slik. Av og til er det akkurat slik, faktisk. Jeg prøver i det minste å huske å bære ut igjen middagstallerkenen min etter mat, da. Ikke at det skjer så ofte, men tanken er god. 

På fest: Høyt og lavt, haha. Jeg er som regel å finne på dansegulvet eller i en samtale med en eller annen fremmed. Jeg er veldig sosial av meg, og det kommer bare ekstra godt frem når jeg drikker alkohol. Jeg er blid og glad – men også den som lengter etter senga når klokka bikker to, haha. Jeg er kanskje også den som stresser mest med å ha planen for hvordan jeg skal komme meg hjem klar i god tid. 

På trening: Den som foretrekker styrke fremfor kardio. Jeg er så uendelig lei av løping, hjertebank og smerter i hele kroppen etter så lang tid med sykdom, så styrketrening er utvilsomt greia for meg. Treningssenter har jeg gitt opp for lenge siden, så her svinger jeg rundt med kettlebells og strikk på stuegulvet i stedet. 

I et forhold: I motsetning til slik jeg er som singel; ekstremt lite selvsikker. Jeg vil alltid gjøre mitt aller beste for den jeg er sammen med, og ender opp med å ødelegge meg selv fullstendig. Det er ikke rart at jeg har fått litt “angst” for å binde meg til noen. Jeg vet med så altfor stor sikkerhet at jeg vil ende opp med å aldri føle meg god nok, og en slik innstilling kan man rett og slett ikke gå inn i et forhold med. Med andre ord; enten venter jeg til at denne siden av meg selv sakte men sikkert fordufter, eller så må man pent vente til man møter den man kan være fullt og helt seg selv med. 

Som sjåfør: La oss begynne med denne hyggelige samtalen jeg hadde med en kompis som satt på med meg for første gang; 
*Bang*
Han: Herregud, hørte du det der?! Vet du hva som skjedde nå? 
Jeg: Nei, men du, hva er denne lyden for noe? Den dukker opp hele tiden, særlig når det er mørkt. Hva skjer med bilen min?? 
Han: Du kjørte nettopp ned en veistikke.. 
Deretter kan jeg fortelle at jeg ikke har en fungerende fløyte; den tok natta bare en måned etter at jeg fikk sertifikatet. Hva da, smålig frustrert av andres manglende kjøreegenskaper? Sånn ellers er jeg (tro det eller ei) forsiktig og fornuftig i trafikken.

Ta gjerne utfordringen du også, sånt er gøy! 

#personlig #meg #tanker #meninger #megselv #egosentrisk 

Blivende foreldre: Bare vent!

 

Jeg ble så inspirert av å tilbringe tid hos en venninne tidligere i uken, at det rett og slett måtte bli et eget innlegg av det. Vi har begge våre grunner til å mene litt av hvert om all klagingen rundt tilværelsen som småbarnsforeldre – hun langt mer enn meg, men likevel. Dette er noe som har plaget meg i lang tid; har vi egentlig rett til å klage? 

Det begynte allerede da jeg ble gravid. Hadde jeg vært åpen om prøvingen hadde det helt sikkert startet allerede da, men det er en annen sak. I alle fall; klagingen og kommentarene om hvor fælt det er, ville bli og kom til å være i lang tid fremover, var mange. “Bare vent” var frasen som tydeligvis så ut til å ligge lett og luftig på alles tunger. Bare vent til morgenkvalmen slår til. Bare vent til du må opp for å tisse hundre ganger om natta. Bare vent til bekkenet ditt bestemmer seg for å leke atomkrig med deg. Bare vent til samliv og kjæresteforhold går ad undas. Bare vent til magen blir i veien. Bare vent til du blir blytung og alt blir et ork. Bare vent til fødselen; det er fæle greier, det. Bare vent! Var det da jeg skulle fortelle at “bare vent” for meg hadde betydd “bare vent, en dag vil du kanskje, bare kanskje, stå med adopsjonspapirene i hånda – klar til å hente hjem ditt første og sannsynligvis eneste barn. I en alder av nærmere femti. Om du lever så lenge, da”. 

Det stoppet selvfølgelig ikke der. Bare vent til babyen får kolikk. Bare vent til hundre våkne netter på rappen. Bare vent til du blir så utmattet at du ikke vet opp-ned på deg selv en gang. Bare vent til babyen begynner å krype rundt – det blir slitsomt, det. Bare vent til kroppen din viser deg at du aldri noensinne vil se presentabel ut igjen. Bare vent til ungen biter puppene av deg. Bare vent til du får tette melkeganger og brystbetennelse. Bare vent! Er det nå jeg skal fortelle at jeg overhodet ikke hadde forventet at jeg noensinne kunne bli gravid, og at mitt “bare vent” en gang i tiden hadde vært “bare vent, en dag tar også ditt liv slutt”? 

Jeg ble drittlei allerede fra første stund. Hvorfor i huleste skulle jeg “bare vente” – når det jeg opplevde der og da var det største, sterkeste og det aller mest fantastiske jeg noensinne har vært gjennom? Under fødselen for eksempel. Det som på alle tenkelige måter var tidenes drømmefødsel ble ødelagt av én eneste tanke: “nå blir det snart verre. Nå blir det snart verre!”. Fordi; jeg skulle jo bare vente

I tillegg til forsøkene på å ødelegge enhver glede over situasjonen her og nå, ser det også ut til at en uskreven regel blant småbarnsforeldre er å selv klage. Masse. I bøtter og spann, faktisk! Det er jo så slitsomt å ikke få sove hele natten. Det er så fælt når ungen trasser dagen lang. Det er grusomt at ikke unger kommer med en av-knapp man selv kan styre. Det er så irriterende når unger ytrer sin mening – særlig i offentlighet. Det er helt forferdelig å være foreldre, fy søren. Det er nesten litt slik.


Bare vent, du! 

Altså; jeg er med glede den første til å innrømme at det å være mamma er knalltøft. Det er klart at det er slitsomt når ungen er våken til tre på natta, står opp klokka halv sju og skal krangle om absolutt alt fra A til Å i ekte trassalder-stil, men det er ikke det som gjør jobben som mamma tøff. Det er vanskelig å håndtere de uendelige bekymringene, og de evigvarende tankene om alt som kan gå galt og på hvilke måter det kan gjøre nettopp det. Det er dritvondt å tenk på at barnet ditt en eller annen gang vil gå gjennom en vanskelig periode. Det er fælt å tenke på at jeg som alenemor må “dele” på det kjæreste jeg har – selv om jeg på alle tenkelige måter er uendelig takknemlig for at jeg må nettopp det. Det er fryktelig hardt å hele tiden skulle være sikker på at man tar de riktige valgene for seg og sin familie. Det er knallhardt å være mamma – men ikke fordi du ikke nødvendigvis får åtte timer søvn hver natt. 

Tenk så mye enklere alt hadde blitt om en bare kunne stoppe opp og ta seg tid til å nyte det som skjer her og nå? Det er klart at jeg også kan bli sliten, trist, nedfor og irritert i mammarollen, men aldri utakknemlig. Her om dagen ble en ordentlig Mamma VS Treåring-krangel om til den fineste natta-samtalen jeg har hatt i hele mitt liv. Vet du hvorfor? Fordi jeg i stedet for å syntes synd på meg selv, satte meg ned og omfavnet situasjonen. Jeg tenkte meg om, og innså for sikkert tusende gang den kvelden, hvor uendelig heldig jeg er. Tenk at jeg har en datter som stoler så mye på meg at hun våger å rase mot meg med alt hun eier og har. Tenk at hun vet at det ikke skjer henne noe når hun setter seg så på bakbeina som enhver treåring kan finne på å gjøre. Tenk at hun føler seg så trygg på seg selv og sine meninger at hun ytrer det med all sin kraft – uten å gi seg før hun får en god forklaring og et holdbart argument imot. Tenk at vi kunne snu situasjonen, og hun endte opp med å servere meg noen av de vakreste ordene jeg noensinne har hørt. Så åpent. Så ærlig. Fordi hun våger. Fordi hun vet at jeg alltid er her, selv om jeg i enkelte øyeblikk kan være verdens verste mamma i hennes øyne. 

Tenk litt på det. Er det egentlig så viktig å styre så kraftig unna den velkjente rosemalingen av et hektisk småbarnsliv? Jo visst er det slitsomt, og selvfølgelig skal vi ikke lure noen til å tro at “jobben” som foreldre alltid er som en dans på roser – men er det så forbanna viktig å late som om det alltid er grusomt? Det er jo virkelig ikke det. Så langt, langt, langt, langt ifra. Og om du føler at det er det, er tiden inne for å få hjelp. Beklager – men sånn er det. Bare er ikke, og skal ikke være, en byrde for oss foreldre. De skal gi oss grå hår og sprut-tårer de dagene frustrasjonen slår til på sitt sterkeste – men det skal ikke være en byrde. Og det bør vi heller ikke ytre at det er. 

Om en venninne av meg spør meg om hvordan det for meg føltes å være gravid, svarer jeg ærlig. Jeg kan fint innrømme at det å gå gravid for meg føltes som en ni måneder lang matforgiftning kombinert med menstruasjon uten blod toppet med kraftig influensa, jeg. Om noen spør meg om hvordan det er å føde, vil jeg med glede fortelle om angsten for at det skulle bli uholdbart – slik alle fortalte meg at det ville bli. Om noen spør meg om hvordan barseltiden var, har jeg ikke det minste problem med å innrømme at det var en boble av frustrasjon, null søvn (niks, nada, null – at all, faktisk) og at det bare var de få minuttene med kos per dag som fikk meg gjennom det uten å bryte totalt sammen. Jeg er virkelig ikke redd for å si at det er krevende å være småbarnsforeldre. Det er klart at det er det! Men; det kan ikke sammenlignes med hvor “krevende” det ville ha vært å ikke få ha æren av å være i denne situasjonen i det hele tatt. Det hadde vært en sorg. Det hadde vært en byrde. Det hadde vært et levende mareritt. Å være mamma er en velsignelse. Glede. Ren og skjær lykke, fra innerst til ytterst. Jeg kunne bare så inderlig ønske at flere kunne se på det på samme måte – også når det stormer. 

Kjære alle vordende foreldre: bare vent! Bare vent til du ser hvor fantastisk dette livet virkelig er. Bare vent til du finner den selvsikkerheten i den nye rollen som foreldre, og virkelig kan nyte tilværelsen. Bare vent til all kosen, gleden og lykken du har i vente. Bare vent til du skjønner nøyaktig hva jeg snakker om. Bare vent, sier jeg bare! 

#ærlig #mamma #barn #småbarn #fødsel #foreldre #tanker #meninger #følelser #åpen #kjærlighet