Når man sovner stående

 

Er det mulig å være så trøtt som det jeg er for tiden? Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg antageligvis mistenkt en graviditet. HAHA! Nei uff, men seriøst – jeg tror jeg har presset grensene litt for hardt og litt for lenge her. Jeg skulle legge meg nedpå en liten time etter at Sienna var plassert i barnehagen i dag, men det gikk ikke helt etter planen.. Da den første alarmen ringte husker jeg at jeg tenkte “å nei, jeg skulle jo gifte meg i drømmen! Best å sove videre for å finne ut hva som skjer, om jeg stikker av fra alteret eller hva jeg gjør”. Haha, er det mulig? Så ja; en time ble til tre, og da jeg slo opp øynene igjen hadde jeg allerede rukket å drømme om giftermål, skilsmisse og å sove stående. I drømmen skulle jeg levere Sienna til pappaen sin, men sovnet stående da jeg stod og snakket med ham. Haha, når jeg drømmer om at jeg er trøtt altså… At det går an. 

Så joda, det var altså begynnelsen på min dag. Nå har jeg nettopp fått tilsendt ti artikkeloppdrag som jeg så vidt har rukket å snuse litt på, skrevet timeliste for jobb nummer to, vasket gulv, luftet hunder og planlagt den kommende helgen med tanke på både jobb og fritid. Så ja, jeg har heldigvis rukket å være litt fornuftig til tross for en altfor lang powernap. Takk og lov har jeg både Prison Break, Pretty little liars og Paradise Hotel å slå ihjel tiden med i kveld – sammen med jobben. Det kan nemlig bli en interessant og søvnløs natt etter det lille stuntet om å legge seg nedpå “litt”, haha. 

Om få strakser skal jeg suse ut dørene for å hente Sienna i barnehagen. Foreldrene mine kommer på besøk i kveld, og før den tid må vi få til å gå en skikkelig tur med voffsene. Tenk at det er sol i dag! Det er ikke verst bare det, altså. 

Jeg håper dere har hatt en hakket mer produktiv dag enn meg 🙂 

#onsdag #hverdag #blogg #mamma #barn #søvn #jobb #journalist #forfatter #frilans

Boktips: De syv søstre

 

Denne boken jeg rett og slett tipse om. Den er en deilig blanding av feelgood, romantikk, tårekanal-øyeblikk og nydelige endringer i tid og perspektiv. Normalt sett er jeg ikke så glad i bøker med “to hovedpersoner”, og særlig ikke der den ene av handlingen foregår i vel fortid, men i denne boken er det rett og slett helt fantastisk. Forfatteren, Lucinda Riley, tok meg med storm fra første øyeblikk. 


Boken som er avbildet er også verdt å sjekke ut – mer om den siden! 

“De syv søstre” er bok nummer én i serien med samme navn, og handler om den nokså forsiktige, men nysgjerrige, Maja. Da hennes adoptivfar dør, legger han igjen spor som leder henne tilbake til fortiden – og til sin opprinnelige slekt. Der blir hun møtt med en rekke gamle brev, og dermed også en stor innsikt i hennes oldemors spennende og fortvilende liv.. Jeg skal ikke røpe så mye mer enn at denne boken definitivt er verdt hvert eneste sekund, lov meg å sjekke den ut! 

Boken finnes som lydbok i Storytel, og er altså det jeg benytter meg av for øyeblikket. Jeg har dessverre ikke så god tid til å lese fysiske bøker, men TV-titting på kveldstid har nå blitt byttet ut med lydbøker; det er jo så genialt. Så ja; sjekk ut denne boken. Seriøst, lov meg det. 

#bok #bøker #tips #lese #lesehest #boktips #storytel 

Chillmode

 

Åh, jeg hadde så mange planer for denne dagen. Jeg skulle rydde, vaske, ordne, brette og fikse i hele kveld – men så ble det ikke helt slik, da. Jeg la meg sammen med Sienna i kveld, og våknet en smule fortumlet av en meget tissetrengt Felix klokka halv elleve. Ups! Jaja, jeg trengte det helt sikkert. Nå skal jeg med andre ord ordne kveldsmat til hundene, før jeg selv tusler i seng – og det uten så mye som å skifte på sengen slik jeg også hadde store planer om å gjøre i dag. 

I morgen har jeg hele dagen til sånt, så da får jeg heller komme meg i gang så snart Sienna er levert i barnehagen. Note to self; kjøp med deg en grønn Burn på vei hjem fra barnehagen. You’ll need it. 


 

Slik finner dere meg akkurat nå; i totalt chillmode med leker, pappesker (forresten, jeg syns jeg kan høre Sienna nå; “det er ikke pappesker mamma, det er pasienter som skal opereres!!”) og teddybjørner flytende over alt. Jaja, jeg har i det minste vasket over overflater i dag, selv om mye fremdeles gjenstår. Bombenedslaget av et lekeparadis får bare stå til i morgen; jeg er så usannsynlig trøtt i dag. Ikke har jeg gjort noe spesielt heller, vi valgte å ta en real inne-kosedag, som vi kaller det. Været har som vanlig vært like ustabilt som en nymfeparakitt på anabole steroider, så da fant vi ut at vi like gjerne skulle droppe den planlagte lufteturen med hundene. De voksne krabatene er uansett ikke så glad i noen andre værforhold enn strålende sol og haugevis av plussgrader likevel, så det passet dem nok utmerket. Felix på sin side har fått et langt tau på terrassen som han står i noen ganger per dag, og er strålende fornøyd med det. Lille “rottskyen” vår♥ 

Så, for min egen del; min to-do-liste for morgendagen: 
♥ Skift på begge sengene
♥ Vask og tørk minst 2 maskiner med klær (nei, jeg gidder ikke å nevne å brette dem en gang – det blir ikke gjort før det bugner over på tørkestativet likevel) 
♥ Støvsuge og vaske alle gulv 
♥ Rengjøre terrassen for gjenkjennelige valpespor.. 
♥ KJØP GRØNN BURN. 

Nå skal jeg hive meg rundt for å få skrevet ferdig og levert de tre siste artiklene jeg har på planen for denne uken. Tjohei, som det går! I helgen har jeg arbeidshelg, og det samme gjelder helgen etter det igjen; da starter jeg nemlig i min nye jobb! Æææh, jeg kan knapt vente! Det skal bli hektisk, men herlighet som jeg skal kose meg fremover. Til de som måtte lure på hvordan jeg gjør det med tanke på helgearbeid og Sienna; på enkelte arbeidsoppdrag kan hun bli med, i andre tilfeller er hun hos pappaen sin og noen ganger har vi barnevakter som stiller opp når jeg må jobbe. Per i dag har hun fri fra barnehagen to ukedager hver uke, i tillegg til at jeg vil ta henne oftere fri nå og da nå som jeg jobber de fleste helger. Tid med henne skal aldri byttes ut med jobb – vi bare omrokkerer litt♥ 

 

#hverdag #blogg #personlig #mamma #barn #småbarn #mandag #livet #jobb #arbeid

RAQ

 

Hvorfor viser du plutselig bilder av datteren din? Jeg trodde du var imot det, jeg? 
Det er veldig enkelt. Bildene jeg deler er fra den tiden hun var veldig liten – altså baby, eller rundt året. Hun er ikke til å kjenne igjen i dag, så derfor føler jeg at det er helt innenfor å dele denne typer bilder en sjelden gang. De viser et lite barn som ikke kan kjennes igjen i dag, og ikke minst viser de ikke hennes personlighet (noe jeg for øvrig mener er det skumleste med å eksponere barna på nettet). Og ja; jeg er imot det. Jeg er imot å “blottlegge” barn på Internett – både når det kommer til å dele bilder, og informasjon. Det skremmer meg at jeg vet “alt” om hvilke aktiviteter bloggbarna driver på med, hva favorittfargen deres er, hvem som stiller opp i både dåp og bursdag, hvor de bor og hva de foretar seg. Det er, som tidligere nevnt, ikke særlig skummelt å dele denne informasjonen med meg – men det er skummelt å vite at de også deler den med “resten av Norge” også. Jeg syns virkelig at alle foreldre bør tenke seg om én, to, ti og førtini ganger på barnas vegne. Jeg har til en viss grad forståelse for at enkelte kan tenke at det ikke kan direkte skade, men jeg kan ikke forstå at noen skal kunne mene at det er til det beste for dem heller. Og da er det strengt tatt ikke noe poeng i å gjøre det heller, spør du meg. 

Du vet vel at det er farlig at barnet har en slik himmelseng? 
Så klart. Derfor har jeg knyttet den svært godt fast i madrass-sprinklene, slik at det på alle tenkelige vis er umulig for henne å vikle seg inn i den. 

Ammet du ikke, siden du skrev i innlegget om at du var usikker og uerfaren, at du gav flaske? 
Jo, jeg ammet frem til hun nærmet seg året. Men; det gikk noen flasker også, ettersom jeg hadde hørt at det mettet bedre og fikk barnet til å sove lettere. Myth busted – i vårt tilfelle, vel å merke. 

Hvor stor leilighet har du? 
Den er 85 kvadratmeter. Stue, kjøkken, gang, bad, vaskerom og bod. Pluss en garasje og svær terrasse i tillegg. 

Hvordan har du plass til tre hunder, der to av dem er/blir store? 
Jeg vet ikke med andres hunder, men mine skal være så nærme meg som overhodet mulig til enhver tid. De ligger enten i sengene sine eller i sofaen. Det hadde ikke spilt noen rolle for dem om jeg så hadde en svær villa; de hadde vært klint inntil meg uansett. Og ja; både sofaen og sengen er stor nok for hele gjengen. Haha! 

Hvilke raser er hundene dine? Og hvorfor har du valgt akkurat de rasene? 
Dias er en Staffordshire Bull Terrier, Aqua er Chihuahua og Felix er blanding av Rottweiler og Alaska Husky. Dias valgte jeg og min daværende samboer fordi han ønsket seg en staff, rett og slett. Det er familievennlige hunder som elsker alt og alle, i tillegg til at de har litt størrelse. Den klovne-aktige oppførselen og det nydelige utseendet var hovedgrunnen her. Chihuahua er ikke en rase jeg personlig er så fryktelig begeistret for, men individet Aqua falt jeg pladask for. Hun har hatt en trøblete fortid, og er ikke den typiske “gneldrete” Chihuahuaen i det hele tatt. Hun er svært vennlig, kosete og glad i barn, så det var et enkelt valg å hente henne hjem. Felix’ kombinasjon passer meg utmerket nå som jeg er alenemor, og ikke akkurat har noe imot vaktinnstinktene. I tillegg er det fint for meg å ha en hund som blir med på alt; de to andre holder seg helst innendørs om været ikke er perfekt – og det er ikke alltid like gøy. Jeg syns også at tre hunder er helt perfekt; da kan jeg gå tur med én og én i tillegg til hele flokken, uten at den som blir værende igjen blir alene. Det er så mye enklere med tre – slik har de alltid selskap i hverandre om jeg skulle ønske å ta med bare den ene. Tar jeg med meg to kan jeg like gjerne ta alle tre, så det er utrolig greit. 

Hvor mange jobber har du egentlig, og hvorfor? 
1. Journalist. Rett og slett fordi dette er mitt kall, og det jeg virkelig er god på. Jeg elsker livet som journalist, og hadde det gått an å være forelsket i et yrke hadde jeg vært forelsket i journalistikken, haha. 
2. Forfatter. Det å skrive bøker har i hele mitt liv vært en drøm, og nå er det altså også en realitet. Jeg kombinerer bokskriving med journalistikken, og sammen går de to yrkene hånd i hånd føler jeg. Jeg kommer nok aldri til å bli forfatter på fulltid; jeg trenger litt realitet og det å bruke hodet på en mer utfyllende måte, men jeg kommer aldri til å slutte å skrive manus. 
3. Den jeg ikke snakker om. Haha, så hemmelighetsfull. Dette er i alle fall en liten ekstrajobb som jeg fikk med en tilfeldighet. Jeg har alltid ønsket å arbeide med mennesker i vanskelige situasjoner, og det gjør jeg her. Det er svært krevende og til tider frustrerende, men det er veldig, veldig verdt det. 
4. Den nye jobben! Her skal jeg arbeide med salg og markedsføring, noe som også passer meg utmerket. Jeg er jo veldig interessert i begge deler, så i tillegg til at dette er en svært sosial jobb føler jeg at det utvilsomt er det riktige for meg. 

Skal du søke enda flere jobber? 
Jeg er inne i en periode hvor jeg bare vil utvikles, utvikles, utvikles og utvikles – så ja, det er godt mulig. Journalistikken og bøkene går jo ingen steder; jeg kan jobbe med det når som helst og hvor som helst, så det legger jeg aldri fra meg. Som jeg alltid har sagt er det jo først og fremst en dyrebar hobby, og det at jeg tjener penger på det – og mer enn nok til å kunne leve av det – er rett og slett bare en bonus. Det er helt sant. Så ja; jeg vil utvilsomt prøve meg innen mye forskjellig, og det å stå i butikk er også noe jeg kunne tenke meg. Da helst i en deltid- eller ekstrastilling for å få alt til å gå opp. 

 

#raq #spørsmål #spørsmålogsvar #svar #hverdag #blogg #hund #hunder #mamma #barn #foreldre #personlig 

I got the job!

 

For en liten lykkerus jeg har levd på det siste døgnet! Som jeg fortalte om i forrige innlegg, søkte jeg på en ny jobb for et par dager siden. Jeg og det jeg håpte på skulle være min nye sjef hadde avtalt intervjurunde én over telefon i går, og da klokken nærmet seg det avtalte tidspunktet var jeg mildt sagt nervøs. Som dere vet startet jeg opp som selvstendig næringsdrivende med det samme sykdom var ute av bildet, og det å arbeide som journalist er overraskende nok ikke det mest sosiale yrket. Jeg treffer riktignok folk, men det er alltid i mer “pressede” situasjoner fra deres side. I alle fall; ønsket mitt om å arbeide med mennesker har bare vokst seg større med tiden, og min “jobb nummer to” som jeg aldri forteller om her inne dekker selvsagt en del av det – men det er ikke store stillingen jeg har der. 

Så, denne jobben ønsket jeg meg altså så inderlig. Den er fleksibel, i tillegg til at den har kundeservice som punkt nummer én. Det kunne ikke ha passet meg bedre, med andre ord. I løpet av samtalen sa sjefen noe sånt som “normalt sett pleier vi å kjøre en intervjurunde til ansikt til ansikt eller over Skype, men ut ifra CV’en din og det vi har snakket om til nå, kan jeg med glede tilby deg jobben med det samme”. Iiiiik! Er det mulig?! Jeg ble så gira at jeg glemte helt av arbeidstidene, så det måtte jeg sende en epost for å spørre om like etterpå, haha. Han tok det heldigvis med et smil – det er vel bare positivt at jeg ble overlykkelig for nyheten, antar jeg! 

Nå kan våren bare komme, med andre ord! Det har den for så vidt også gjort her på Sunnmøre. Eller, den hinter i alle fall om det. Sludd og hagl i det ene øyeblikket, og strålende sol med skyfri himmel det neste. Slik skal det nok fortsette ut april og et lite stykke ut i mai om jeg kjenner Sunnmøre riktig, men dere – så er våren i gang for fullt! 

Om dere ikke kan høre entusiasmen og gleden i skrivestemmen min nå så vet ikke jeg, haha. I dag skal vi tusle oss en liten tur med hundene, før vi skal i bursdagsselskap til en av Siennas små venninner. Så koselig lørdag!♥ I morgen skal jeg jobbe fra morgen til ettermiddag, så det gjelder å utnytte tiden godt i dag kjenner jeg. Det skal vi nok få til, særlig nå som solen har bestemt seg for å stråle i noen øyeblikk timer. 

Nå er jeg så glad, spent og motivert at det spørs om jeg ikke må slå til med en aldri så liten treningsøkt etter at Sienna har lagt seg for kvelden. Det skjer litt sånn sporadisk her og der, men det er alltid digg når jeg først får beveget meg litt. Vi får se! Jeg har i alle fall et par artikler som skal skrives og leveres, så kose meg skal jeg i hvert fall. 

Ha en nydelig lørdag! 

#vår #nyjobb #jobb #hverdag #personlig #lykkelig #glad #lykkerus #vårfølelse #mamma #barn #blogg
 

Fingers crossed

 

Hola! Dagene suser avsted som vanlig her hjemme, og brått har det gått nesten en uke uten oppdatering. Ups, sånn kan det gå! Jeg har ikke lagt på latsiden likevel; jobb har blitt satt som høyeste prioritering, sammen med søvn. Jeg merker tydelig at søvn har vært mangelvare for meg i så altfor lang tid, men slik er det jo når man har små barn som man desperat forsøker å kombinere med natt-arbeid..

Faktisk har jeg gått til et så stort sprang som å søke på en liten stilling i en mer “normal” jobb, for å kunne fokusere utelukkende på de artiklene jeg syns det er aller morsomst å skrive, og dermed ikke måtte tvinge meg selv til å være våken “døgnet rundt” lenger. Om jeg er så heldig at jeg får denne jobben gjenstår å se, men da blir det i alle fall aktuelt å arbeide de dagene Sienna er i barnehage, også kan jeg ha skrivingen av både bøker og artikler – i tillegg til den andre jobben jeg sjelden nevner her inne – litt mer på siden av det. Det hadde passet meg perfekt. 

Jeg kjenner jo veldig på det at mens de andre på min alder har vært innom jobb både her og der, satset jeg på drømmen med én gang og har holdt meg til det siden. Ikke misforstå; jeg elsker jo livet som journalist og forfatter, men jeg har så innmari lyst til å teste meg selv på andre områder innenfor yrkeslivet også. Jobben jeg har søkt later til å kunne gi meg akkurat den utfordringen jeg ønsker, så det skal bli fryktelig spennende å se om det blir noe av. Fingers crossed! 

I dag har vi bare tatt livet med ro og kost oss inne med lek, sang, dans og artige “konkurranser”, frem til vi pakket oss inn i varme klær og gikk ut for å lufte hundene. Dias og Felix i bånd, og Aqua pent plassert i Siennas dukkevogn (sammen med dukken hennes) etter at hun hadde vært flink som gikk i rundt ti minutter på egenhånd. Det var så elendig vær at det takk og pris knapt fantes mennesker å se, for jeg blir alltid så flau når vi finner slike “alternative løsninger” for Aqua. Jeg føler et sterkt behov for å forklare at jeg fikk henne for halvannet år siden, og at hun knapt hadde brukt kroppen sin de fire årene før det. Med andre ord; hun er ikke vant til å gå i bånd, og trives heller ikke med å gå tur. Men; ut må man alle som en, så da blir hun heller belønnet med å bli båret eller trillet (som hun er vant med fra der hun kommer fra…) når hun har vært flink et stykke. Så ja, min lille familie var nok litt av et syn for øyet i dag, haha! 

Nå skal jeg gjøre litt kosejobb, avtale mer for dagen i morgen og veldig, veldig snart hoppe rett til køys med lydboken jeg hører på for øyeblikket. Jeg er i gang med bok nummer to i serien “De syv søstre”, og er totalt oppslukt. Bok nummer én er blant de beste jeg har lest, så jeg er vanvittig spent på hvordan denne andre boken vil utforme seg. Lucinda Riley står i fare for å bli blant mine favoritter på den fronten, altså. 

#hverdag #personlig #mamma #barn #hund #tur #selfie #bok #bøker #lydbok 

Nytt familiemedlem

 

Mamma og jeg hadde tidenes hyggeligste dag i går, med lang biltur på til sammen rundt tretten timer. Det var da ikke helt uten mål og mening; et nytt, lite familiemedlem er nå vel plassert i flokken vår♥ Akkurat nå ligger alle de tre hundene sovende side om side – noe så herlig!

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til hvordan det skulle gå å introdusere de to voksne for den nye valpen, men det har virkelig gått over all forventning. Jeg var sikker på at Aqua skulle være kranglete og sint, og at Dias skulle være så hyperaktiv at han skremte den lille, men de har vært eksemplariske begge to. For ikke å snakke om valpen; han er så snill og rolig (enn så lenge), så jeg er ikke en gang utmattet etter dette døgnet – haha. Det blir nok bare verre jo tryggere han blir på oss og hjemmet sitt, men den tid – den sorg. 

Hils på lille Felix! Vel, “lille” og “lille” fru blom – dette er intet mindre enn en blanding av Rottweiler og Alaska Husky – eller “Rottsky” som de sier i USA. Han er liten og søt nå, men blir nok litt av en bamse om noen måneder. Navnet var det Sienna som fikk bestemme, forresten. Jeg var litt skeptisk til å la en treåring bestemme navnet, jeg mener, sist hun fikk døpe noen ble kaninene hetende Gutt og Kompis, men da hun bestemte seg for å kalle valpen det hun selv skulle hett om hun var en gutt, kjente jeg at det var helt greit likevel. 

Nå skal jeg nyte stillheten av at alle tre hundene sover søtt sammen, også skal jeg vaske leiligheten. Ja, og ikke minst; jeg lurer på om Påskeharen har lagt igjen et brev til Sienna, og påfølgende brev over alt i leiligheten frem til hun finner den store skatten.. Hmm! 

Ha en deilig påskeaften, alle sammen!♥

 

#hund #hunder #rottweiler #husky #valp #hverdag #mamma 

Sliten mamma

 

Sånn egentlig håper jeg at ingen klikker seg inn hit i dag; jeg regner med at påsken har begynt for fullt hos de fleste? Når sant skal sies er det såpass lenge siden jeg hadde en A4-hverdag, at jeg rett og slett ikke aner når de fleste tar ferier, haha. Sienna har i alle fall ferie fra barnehagen, så nå er det bare om å gjøre å fylle påsken med så mye koselig som overhodet mulig. 

I morgen skal vi til min yngste storebror på middag – og vipps, så er fredagen her! Jeg gleder meg så innmari til en hel dag sammen med den beste mammaen i hele verden, og ikke minst til å hente hjem en herlig liten valp. Sienna har allerede døpt ham for Felix, det samme navnet som hun selv skulle hatt dersom hun ble gutt, så det blir fryktelig stas. Med andre ord; påsken min kommer til å gå ut på å tørke tiss og miljøtrene en liten sprettert. Det skal bli så koselig, selv om jeg også er forberedt på at det vil bli uutholdelig slitsomt innimellom. Men – det er det verdt altså. 

Der har dere altså meg fra dagens lek før kveldstid; jeg var pasient, og Sienna var doktor. Etter å ha lagt henne har jeg knapt rørt på meg, og befinner meg i omtrent nøyaktig samme stilling som på dette bildet. Jeg skjønner ingenting, jeg er så forferdelig sliten om dagen. Jeg kunne ha sovnet stående, det er jeg sikker på! Derfor skal jeg gå inn for å gjøre et aldri så lite eksperiment med meg selv, for å se om det kan hjelpe å få en hakket mer normal døgnrytme.. Som dere kan se etter innlegget “Et døgn i mitt liv“, er det ikke særlig mye normalt med måten jeg lever på om dagen. 

Det eneste som holder meg våken, er å være ute – eller i full lek på stuegulvet. Ikke for det, jeg har prestert å sovne på gulvet før, jeg. Det var vel å merke da Sienna var en liten baby, haha. Jeg tipper på at det vil hjelpe å få mer enn noen få timers søvn innabords hver natt, så da får jeg bare omorganisere arbeidsrutinene mine litt. Det er kanskje ikke så dumt likevel – det blir så altfor fort til at jeg får en “litt her og litt der”-holdning til det hele, så det hadde nok vært på sin plass med bedre struktur i hverdagen. 

Nå skal jeg straks snurre dagens episode av Paradise over skjermen, så snakkes vi i morgen. Og ikke minst på lørdag; jeg må jo introdusere hjemmets “lillebror” til dere. Iiiihhh, jeg gleder meg så fælt! 

 

Jeg har også vært uerfaren og usikker

 

WOW, responsen på innlegget (“Foreldre i 2017: Dere er dømt til å mislykkes“) har virkelig vært over all forventning. De personlige meldingene så mange av dere har sendt, betyr uendelig mye for meg. Ikke bare fordi det er gøy å se at så mange leser budskapet mitt mellom linjene – men også fordi jeg vet at jeg har vært med på å gi mine “fellow parents” en bedre selvfølelse. For det – det fortjener vi. Alle sammen. Jeg skal svare alle som har sendt både epost og melding på Facebook så snart jeg får tid. Akkurat nå drukner innboksen min i en god blanding av private meldinger, jobb og prosjektrelaterte eposter, så tålmodighet må til 🙂 

I alle fall, årsaken til innlegget er såre enkel: Jeg har også vært uerfaren og usikker. Jeg har vært den mammaen som hele veien higet etter det jeg i dag innser var perfeksjon – selv om jeg også den gang var motstander av ordet. Men; samme hvor stor motstander jeg var av selve ordet, ser jeg jo at jeg ikke var imot selve betydningen av det. Jeg ville mestre mammarollen perfekt. Jeg ville være den perfekte mammaen. Og det var jeg også. I alle fall om man skal tro kommentarene og alle meldingene jeg fikk. 

Jeg husker spesielt da en bekjent tok kontakt, og skrev et langt og utfyllende, personlig brev til meg. Hun skrev blant annet om hvor mye hun beundret meg, og hvordan hun så opp til meg som mor. Hun ville være den mammaen jeg var, men fikk det ikke til. Hun var sliten. Hun var trøtt. Det var ikke alltid hun maktet å komme seg ut i frisk luft uansett vær og vind. Noen ganger maktet hun ikke en gang å stå opp ved det første skriket babyen gav, skrev hun. Hun ville så gjerne vite hva hemmeligheten min var – men det kunne jeg ikke fortelle henne. Ikke den gang. Jeg var for usikker, og tok i stedet stolthet i ordene. Det skulle jeg ikke ha gjort. 

Sannheten er at jeg slet selv. Selvsagt ikke med depresjoner eller lignende som jeg utvilsomt ville ha søkt hjelp for om det var tilfellet, men at babytiden var slitsom kjente jeg godt på. Riktignok aldri ovenfor Sienna, som den gang var en kolikkbaby som omtrent aldri sov. Jeg husker da jeg en gang møtte opp på helsestasjonen til kontroll, og helsesøsteren spurte hvordan det gikk med meg, og med oss. 

Meg: “Å joda, kjempefint! Jeg har det helt strålende, og kunne ikke ha vært lykkeligere. Men du? Er det farlig at babyen ikke sover særlig mye? Nå har hun vært våken i 25 timer uten så mye som en to minutters blund. Ikke at det gjør meg noe altså, men jeg tenker at det kanskje ikke er så bra for henne? Jeg har prøvd alt, så klart, men hun har visst rett og slett ikke hatt så lyst til å sove. HEHE”. Påtatt latter. Påtatt smil. “Påtatt” lykke. 

Ikke ville jeg fortelle henne at jeg ved et tilfelle slengte en flaske med morsmelkerstatning i veggen i ren frustrasjon, og at det fremdeles den dag i dag er et hull i kjøkkenveggen min. Jeg mener; hvem i alle verdens navn og rike gir morsmelkerstatning til en tre måneder gammel baby?! Det er uhørt. Perfekte mødre ammer jo. Det vet vi alle. 

Ikke kunne jeg fortelle om den voldsomme klumpen, nei, smerten, i magen hver gang datteren min lagde en lyd idet jeg holdt på å få noen sårt etterlengtede minutter på øyet – med henne liggende sprellende og lys våken i vippestolen ved siden av meg. Altså; hvem legger seg til å sove foran en våken baby – til tross for at du snart nærmer deg to døgn uten søvn? Og ikke minst; vippestol som barnevakt? Hah, jeg kunne føle blikkene alle ville gitt meg dersom de fant ut av det. 

At jeg hver eneste natt bruke timer på timer på timer til å prøve å få den vesle babyen til å sove, og at jeg like ofte sang, bysset, vugget og pratet med den mest silkemyke stemme var ikke særlig imponerende. Ikke med tanke på at jeg med det samme jeg dro ut fra rommet fant nærmeste pute eller pledd, og hylte så høyt jeg bare kunne inn i det. I dag er jeg sikker på at om jeg bare byttet ut de klassiske barnesangene med en mild versjon av “bæ, bæ, lille unge, vær så snill – sov. Ikke ligge våken, ikke ligg og hyl. So, ro, sov nå, før jeg klikker helt” en gang iblant – selvsagt med silkestemmen på – hadde det hjulpet betraktelig. Å hele tiden vise meg fra min “perfekte” side ovenfor babyen var én ting – det var jo ikke hennes feil. Noe annet var det at jeg ikke tillot meg å overhodet gjøre annet enn det pedagogisk korrekte i nærheten av henne. Aldri skulle hun se meg gråte av frustrasjon. Aldri skulle jeg snakke til henne med noe som helst annet enn en silkestemme – blid og glad. Aldri skulle hun høre meg mumle “sov for faen”. Selv om jeg er sikker på at det hadde hjulpet litt. Bittelitt. 

Jeg har vært der. Ung, usikker, uerfaren og ikke under noen som helst omstendigheter mottakelig for hjelp. Jeg har stått på og gjort alt i hele verden for å gi barnet mitt det perfekte liv. Den perfekte mammaen. Det perfekte hjemmet. Den perfekte økonomien. Jeg har ordet – og nå endelig også betydningen av det – “perfekt” så langt oppi vrangstrupen som overhodet mulig. Ikke fordi det er så innmari hardt å være mamma, selv om det til tider er det også, men fordi det er så forbanna vanskelig å innrømme at man feiler. Sliter litt. Ikke syns at det er så forferdelig rosenrødt absolutt hele tiden. 

For å ikke gi inntrykk av at tilværelsen som foreldre er forjævlig og at det eneste du kan forvente deg er en sliten kropp og et hode som ikke fungerer; den dag i dag har jeg det fantastisk. Ja, om det ikke hadde vært for at jeg fremdeles får mark av ordet “perfekt”, kunne jeg nesten ha brukt det. Men bare nesten, altså.

Sannheten er at så fort jeg la fra meg masken, så fort jeg åpnet meg opp og sa høyt “du, jeg syns ikke dette bestandig er så enkelt, jeg” til mine nærmeste når det stormet som verst rundt meg, roet alt seg. Jeg så at ingen mistenkte meg for å være en dårlig mor av den grunn. Jeg så at ingen dømte meg, og ingen kom med de hevede øyenbrynene jeg så sårt hadde fryktet. I stedet nikket de anerkjennende, og delte egne historier. Noen av dem langt verre enn mine egne, som ikke var verre enn den brutale sannheten om at jeg skulle ha gitt levra mi for å få tak i en “nattmamma” som kunne avlaste meg slik at jeg fikk sove.

Det var nemlig min dypeste, mørkeste hemmelighet. At jeg så inderlig kunne ønske at noen ville hjelpe meg noen få timer om natten, slik at jeg kunne fungere på dagtid. Jeg ler litt av meg selv. Ikke fordi ønsket var så teit, men fordi jeg syns det var så innmari hardt å innrømme det. Come on; la oss bare innrømme først som sist at enhver forelder med kolikkbaby som aldri sov i lengre intervaller enn ti minutter av gangen og som på toppen av det hele lett kunne være våken i over ett døgn i strekk, ville ha ønsket det samme. 

Poenget mitt med denne ekstremt lange teksten er helt enkelt; jeg har vært der – og det kan jeg banne på at hvilke som helst andre foreldre har, også. Ikke streb så hardt etter den forbaska “perfeksjonen” – du finner den ikke før du innser at den ikke eksisterer likevel. Det er ikke enkelt å bli foreldre. Det er et helt nytt liv du selv har skapt – og ikke minst blir det et nytt liv for deg selv også. At det til tider kan være hardt og vanskelig – særlig uten mer søvn enn maks 7 timer fordelt på en hel uke – er faktisk verken særlig rart eller ubegripelig for noen. Det er så innmari lov å si at man er sliten. 

Så til sist; en stor klem til alle dere foreldre der ute. Og en ekstra high five til knalltøffe kolikkforeldre. Og enda et klapp på skulderen til dere som våger å ta imot hjelp. Det er dere som er de ekte tøffingene – ikke de som bare later som. 

#mamma #personlig #helse #baby #svangerskap #gravid #fødsel #psykisk #psykiskhelse #meninger 

“Nytt” rom for vesla

 

Gooooooood morgen! Eller, skal man si formiddag når klokken er godt på vei mot å bli elleve? For oss som står opp ved nitiden kan det definitivt kalles morgen ennå – det kjennes i alle fall slik ut i kroppen. Sienna er levert i barnehagen som siste dag før en lengre påskeferie, og jeg venter på en spennende telefonsamtale. Jeg har så mange morsomme prosjekter på gang nå, og det vi skal snakke om i dag er virkelig stort. Jeg gleder meg til å se utviklingen, og ikke minst til å fortelle dere om det når tiden er inne. Det blir så bra! 

I går kveld hadde vi besøk av Siennas tante, Lillian, og det tok ikke lange tiden før lek og kos ble omgjort til ommøblering av Siennas rom. Hun har jo hatt et innebygd klesskap uten fronter på i en evighet, så vi bestemte oss like gjerne for å lage en kosekrok med sengen hennes i den. Det angret vi mildt sagt på da vi gikk i gang; sengen fikk ikke plass, så først demonterte vi hele den gamle enkeltsengen, før vi innså at den ikke fikk plass da heller. Fy søren, så irritert jeg ble et øyeblikk! Haha, da fikk vi den jo verken inn eller ut. Det endte med at vi tok av listene langs gulvet, så sengen passet til slutt akkurat på millimeteren – snakk om flaks. 

Det ble i det minste veldig verdt det når det omsider stod ferdig; se så koselig♥ Ikke så rart at Sienna sov som en prinsesse i natt, hihi. Det skal males hvitt der inne om et par uker, og klistremerker skal dekorere den lille sovealkoven. Det blir fint! Da skal jeg vise dere resten av rommet også, når detaljene kommer mer på plass enn det de er nå. 

Jeg har jo ikke ønsket å gjøre noe særlig mye med leiligheten ettersom planen alltid har vært å kjøpe hus innen kort tid, men nå som jeg er alene ser jeg for meg at jeg vil bli boende her i noen år til. Leiligheten er jo helt grei, og ikke minst passelig størrelse for Sienna, meg og en aldri så liten flokk firbente.

Nå skal jeg altså ta en telefon i hvert øyeblikk, før jeg skal ta turen til byen for å møte noen for en hyggelig tur med hundene. De kommer ikke til å få stort krevende turer fremover ettersom vi snart får en liten en til flokken som skal få slippe å være så mye alene, så de skal nok få slite seg ut lit i dag. Ikke for det, jeg finner alltids på løsninger for å få gitt de voksne hundene det de trenger også, men i begynnelsen er det alltid litt krevende. 

Vi snakkes senere – ha en ordentlig fin dag! 

#interiør #barnerom #soverom #barn #mamma #hverdag #inspirasjon #rosa #inspo #bilder