Eldrebølgen 2072

 

For et døgn! Ikke nok med at jeg hadde tidenes arbeidsdag i går hvor jeg var selve definisjonen av effektiviteten selv, men natten ble også hakket for lang med tanke på at vi stod klar for å starte dagen klokka åtte. Jeg vet ikke med dere, men jeg går i fullstendig Zombie-modus av for lite søvn. Søvnen kan jeg heller ikke ta igjen i dag; nå har jeg akkurat kommet meg hjem etter et jobboppdrag, og skal straks ut på dagens andre oppdrag før sofasliting med telefonintervju og tastetrykk på datamaskinen settes i gang. 

Jeg møtte på et knippe eldre på kafé tidligere i dag, noe som alltid er like hyggelig. Jeg vet ikke hvor alt gikk galt i generasjonen vår – vi hilser jo knapt på hverandre, mens de eldre på sin side alltid er enkle å komme i prat med. Jeg vil også være slik. 

Der de eldre hygget seg med sang, dans og nynning til gamle melodier de hørte på da de var unge, tok jeg meg i å tenke på hvordan det blir for oss i den alderen. Vil vi sitte med et nostalgisk blikk og nynne til låter som “Young, wild and free”, “Fuck you” og “Smack my bitch up” på samme måte? Det skal i så fall bli en interessant tid.. 

Okei, nå kaller jobben igjen – så jeg får etterlate dere med disse fantastiske Snap-bildene av meg selv om femti år. Og rytmen til “Smack my bitch up” spillende av i underbevisstheten din. Vær så god, forresten. 

Svar på spørsmål: Kjærlighet og singellivet

 

Etter at jeg startet å blogge igjen og holdt kommentarfeltet stengt i begynnelsen, har det dukket opp flere spørsmål både her, på Facebook og på mail som jeg tenkte å samle sammen til et innlegg her: 

Hvordan gjør dere det med boligen nå som du har blitt alenemamma?
Jeg har tatt over leiligheten vi eide sammen, og står nå med lånet alene. 

Hvor mange tatoveringer har du, og hva betyr de? 
1. “Poppy Love” skrevet på leggen. Det er navnet til min første hund, min lille “baby” som i over halve livet mitt før han døde betydde alt i verden for meg. Denne tok jeg da jeg var 14 og den dag i dag er det umulig å lese hva som står skrevet – men den betyr likevel aller mest for meg. 
2. “Stay” på venstre håndledd og “Strong” på høyre. Den er helt enkelt en påminnelse til meg om å holde meg sterk, og var av særlig betydning den gangen jeg slet med spiseforstyrrelser og angst. 
3. “Family comes first” skrevet langs ytterkanten av høyre underarm. Denne har også lillebroren min, men i en annen skrift enn meg. Den står for vårt vennskap sammen, og selvfølgelig det at familie kommer foran alt – alltid. 
4. “IFLU” i infinity-tegn på innsiden av venstre overarm. Denne tatoveringen deler jeg med bestevenninnen min, og er en intern greie. 
5. “Make a wish” står skrevet sammen med en løvetann med frø som diagnonalt langs hele ryggen min forvandles til fugler. Denne står for følelsen av frihet og oppriktig lykke. 
6. En ugle i nakken. Denne står for klokhet og visdom, i tillegg til at den er “intern med meg selv” (haha, tidenes singel-frase) ettersom jeg uten tvil er tidenes nattemenneske. 
7. En drømmefanger langs hele høyre underarm. Denne tok jeg fordi jeg nå har oppnådd alle de drømmene jeg har satt meg i livet, og for å alltid minne meg selv om at enhver drøm kan bli virkelig – bare man vil det nok. Det har jeg bevist. 
8. Tre roser med torner og falne blad langs store deler av høyre overarm. Denne er en påminnelse om at selv om noe tilsynelatende virker vakkert og perfekt, kan det ha torner du kan stikke deg på. Høhø. 
To av tatoveringene jeg tidligere hadde er nå dekket over av nytt blekk; det var en skorpion og et merke i nakken som jeg ikke lenger kan identifiseres med. 

Hvordan gjør dere det med dyrene nå? 
Hundene er mine, katten er K sin. 

Hvilken bil har du? 
En 2006-modell Mercedes B-klasse. Stasjonsvogn. 

Kan du skrive litt om hvilke samværsordninger dere har? 
Nei. Sienna har fast bosted hos meg, men noe utover det ønsker jeg ikke å legge ut om her. 

Hvilke prosjekter har du på gang nå? 
Mange! Om ikke lenge blir jeg aktuell med en helskjønn barnebok – jeg gleder meg fælt til å fortelle dere alt om det! 

Når ser du for deg å få kjæreste igjen? 
Akkurat nå gjør jeg bare nøyaktig som jeg føler for, uten å trenge å ta hensyn til andre enn Sienna og meg selv. Det er innmari deilig å kunne bestemme alt selv, så det nyter jeg til det fulleste. Jeg har absolutt ikke hastverk med noe som helst. Det blir som det blir 🙂 Han skal være rimelig bra for å kunne toppe singeltilværelsen, haha. Jeg trives altfor godt i eget selskap. 

Kan du skrive et innlegg om kjærlighetssorg? 
Det har jeg veldig lite (rettere sagt ingen) erfaring med, så det blir litt vanskelig. Jeg kan heller komme med innlegg om hvordan man kan takle ensomhet, om det skulle være et ønske? Der har jeg blitt temmelig rå nemlig. 

Er du sosial eller trives du best for deg selv? 
Jeg er totalt avhengig av begge deler. Jeg trenger absolutt egentiden for meg selv, men det å være sosial og tilbringe tid med mennesker som gir meg et påfyll av energi og en god følelse er også gull verdt. Nå er jeg jo i gang med såpass store prosjekter i tillegg til at jeg knapt har tid til å sove, så de jeg bruker tid på i denne perioden bør virkelig føle seg priviligert, haha. 

Hva er det vanskeligste med å være alenemor? 
Det er litt kjedelig å crave sjokolade uten å kunne suse avgårde på butikken klokka ti liksom, haha. Ellers syns jeg ikke at noe har vært utfordrende eller vanskelig hittil i alle fall 🙂 

Syns du det er skummelt å være alene? 
Nei. 

Hva er best med å være singel? 
Jeg kan ha det rotete om jeg føler for det, haha! Det er ingen som legger seg opp i det om det ligger klær fra dagen før på gulvet, eller om jeg dropper å brette tøy i en uke. Det. Er. Så. Deilig. Ellers er jeg veldig glad i å være for meg selv når jeg føler for det, og ikke minst kunne finne på ting uten å ta hensyn til andre enn Sienna og meg. Etter at jeg fikk sertifikatet har jeg vært veldig spontan og ikke minst rastløs, så da er det innmari greit å kunne styre som jeg selv føler for. Det er også utrolig greit å kunne bruke kvelder og netter på jobb fremfor en kjæreste, haha. Jeg er visst rimelig sær der. Jeg er ikke mannevond, altså. Enda. 

 

Vil DU tjene penger på å skrive?

 

Jeg elsker jobben min, det kan ikke sies nok. Om jeg så hadde vært mangemilliardær ville jeg ikke ha forandret noe med verken arbeidstider-, oppgaver eller mengder. Det sier alt! Det å skrive har alltid vært en lidenskap for meg, og er uten tvil det som gir aller mest sjelero i denne skrotten. Tenk så heldig jeg er! Jeg kan skrive om absolutt alle slags emner i hele verden – og leve av det. Det er helt utrolig! 

Om du er som meg vil jeg mer enn gjerne tipse deg om min nyeste e-bok; “Slik blir du frilansjournalist“. Her får du en komplett guide som forteller deg absolutt alt du trenger å vite for å starte opp som, og ikke minst tjene gode penger på å være frilansjournalist. Kribler det i magen av tanken på å kunne leve av å skrive? Da er denne e-boken investeringen for deg! 

Les mer om e-boken her: Bli frilansjournalist 

Boken kan kjøpes via lenken ovenfor, eller ved å vipse 349,- til mobilnummer 40079416.

Husk at jeg også har skrevet to små e-bøker til 99,- per stykk; “Slik lærer du å skrive med hjertet” og “Kunsten å skrive elendig“. Begge er e-bøker som tar for seg skrivekunst og lærer deg hvordan du kan bli en bedre skribent – samme hva du skriver. De er gull verdt for enhver blogger! Om du ønsker å kjøpe en av disse via Vipps, husk å merke overføringen med “Skrive med hjertet” eller “Skrive elendig” slik at jeg vet hvilken bok du ønsker å kjøpe. 

Work hard, play hard

 

Aaahh, det er så deilig å være 100% tilbake på jobbfronten! Jeg har jo tatt en aldri så liten “ferie” i to måneder nå, så jeg kjenner med hele kroppen at det virkelig gjør godt å være på plass med artikler, bøker og andre prosjekter. I dag skal jeg skrive videre på noen av sakene jeg skriver for Ledernytt denne måneden, en sak for lokalavisen og ikke minst fortsette på det ene bokprosjektet mitt. Gøy, gøy, gøy

Dagen i går gikk til å besøke foreldrene mine på Vigra, og en etterlengtet tur med voffsene. Stakkar, de har jo knapt fått dekket minimalbehovet sitt etter alle ukene jeg har hatt med sykdom i det siste. Den influensaen var hard altså, jeg kommer nok til å vaksinere meg til neste år for å si det slik.. 

Nei, nå skal fingrene trimmes over tastaturet – og hjernen skal få utløp for kreativitet og arbeidslyst. Hverdagen, altså. Det blir bare ikke bedre enn det! 

 

Ung igjen

Puuuuhhh, gjett om det var deilig å krasjlande i sofaen akkurat nå! En fyllesyke som ikke ligner grisen var vel egentlig å forvente etter nesten fem år (!!) uten å knapt ha rørt alkohol overhodet. Et av mine nyttårsforsett er uten tvil å være mer sosial, og ikke minst dra ut langt oftere enn det jeg har gjort de siste årene; sannsynligvis det motsatte av det de fleste har satt opp som sine forsett, haha. Nå har jeg akkurat vært på et jobboppdrag og hentet Sienna hjem igjen. Det er verdens fineste følelse♥ Det er godt å komme seg ut og være litt “ung” igjen (særlig når ingen gjettet at jeg var en dag over 18..), men det er jammen godt å komme hjem til min dyrebare skatt igjen også. Ingenting slår hverdagen! 


Linn og Lillian, kremen av kremen! Jeg er så heldig som har så fine mennesker i livet mitt, you’re the best!♥ 

Nå skal jeg jobbe litt mellom sløving og Farmen-titting før senga skal få finne meg relativt tidlig. Eventuelt motsatt. Jeg er definitivt ikke 18 år lenger, selv om jeg tydeligvis ser slik ut.. 

Hvor mye vil jeg utlevere barnet mitt?

Det har dukket opp utrolig mange spørsmål som omhandler Sienna her på bloggen, etter at jeg startet opp igjen. Da jeg tidligere blogget for flere tusen lesere var det selvsagt enda verre, men om mulig tenker jeg mer på det nå enn da. Jeg har alltid vært bevisst på å ikke vise henne offentlig på bloggen, og hadde derfor passordbeskyttede innlegg under både svangerskapet og i tiden etter den gangen. Denne gangen sikter jeg meg ikke inn mot et så stort publikum, og har heller ikke et stort behov for å dele så mye som det jeg hadde den gangen. Jeg vil selvfølgelig dele mer og mer etterhvert – men enkelte temaer holdes privat. Som det meste som omhandler datteren min. 

Så, hvor mye vil jeg utlevere barnet mitt? Spørsmålene som kommer inn omhandler ofte samarbeidet mitt med faren hennes, hvilken samværsordning vi har, hvor lange dager hun har i barnehagen, om hun har sluttet med bleie og hvordan språket hennes er. For mange ville dette ha vært helt naturlige spørsmål å besvare, men for meg er det litt annerledes. Jeg kan strekke meg så langt som å si at vi som foreldre har et flott samarbeid, at hun bor fast hos meg, at hun går tre dager i barnehagen hver uke og at hun sluttet med bleie før hun fylte tre. Mer spesifikk enn det ønsker jeg ikke å være, og ser heller ikke poenget med det. Ikke det at noen av disse spørsmålene vil kunne påvirke henne senere; det er ikke akkurat grunnlag til mobbing, slik mange andre “mammabloggere” indirekte legger opp til med sin utlevering…

Likevel blir det feil for meg å dele fra hennes liv, selv uskyldige opplysninger som hvordan hun ligger an språklig. Hvem har egentlig noe med det å gjøre? Vi trenger ikke flere barn å sammenligne våre egne med. Helsestasjon, barnehage og andre innsatser ville ha reagert dersom noe var utenfor normalen – og ferdig med det. Jeg husker at jeg skrev om dette da hun var baby også, og da fikk jeg høre at årsaken måtte være at hun ligger langt bak. Altså, unnskyld meg? Ikke bare er det fullstendig ulogisk når dette var et valg jeg tok lenge før hun overhodet var født, men det er også litt skummelt å tenke på. Når mennesker kan gjøre seg opp slike meninger uten ut ifra et prinsipp om å ikke ønske å utlevere henne, sier det ALT om hvor viktig det er å beskytte barna våre fra eksponering på nettet. Det viser bare hvor trangsynte enkelt er, og er et soleklart bevis på at det rett og slett ikke er verdt det. Ikke for høye lesertall, og ikke for penger.

Det er klart at det vil være naturlig for meg å også inkludere Sienna i bloggen; særlig når jeg etterhvert vil blogge mer om hverdagen, og enkelte meninger jeg har gjort meg opp i løpet av tiden som mor. Men; ingen skal kunne få et inntrykk av å kjenne mitt barn gjennom bloggen. Det at jeg vet såpass mye som det jeg gjør om “bloggbarna” i Norge bare ved å følge foreldrenes blogg, er direkte skummelt å tenke på. Ikke at jeg er særlig farlig; jeg syns selvsagt at barna er helskjønne og på den måten er det hyggelig å “følge” også barna. Men så tenker jeg; jeg vet hvilke leker bloggbarna foretrekker. Jeg vet hvilke familiemedlemmer som stiller opp og som møter opp i bursdager, dåp og konfirmasjoner. Jeg vet hvilke favorittfarger bloggbarna har, og hvilke dyr de har som sine favoritt-dyr. Jeg vet når de legger seg for kvelden, og når de blir hentet i barnehagen. Som sagt er det ikke særlig skummelt å dele denne type informasjon med meg, men det gjelder ikke alle andre i Norges land. Dessverre. 

Jeg holder en knapp på et sterkt beskyttelsesinstinkt ovenfor det mest dyrebare vi har. Utlevering og eksponering av barn på nett ligger i mine øyne langt utenfor det. 

Det er ikke mulig å kommentere dette innlegget. 

10 fakta om meg

1. Jeg elsker skrekkfilmer, men tørr ikke se dem alene. Det er så vidt jeg tørr å se “The Vampire Diaries” etter klokka tolv.. Ehe. 

2. Jeg er veldig lett å bli kjent med, men utrolig vanskelig å komme inn på. 

3. Det at jeg gråter av alt ifra søte Disney-filmer til enkelte reklamer på TV’en ser ut til å overraske de fleste. Jeg virker tydeligvis ikke som typen til det, haha. 

4. Da jeg først begynte å jobbe som journalist var jeg så sjenert at jeg måtte skrive ned absolutt alt jeg skulle si i forkant av et telefonintervju. “Hei, det er journalist Lizbeth Osnes som ringer”, inkludert. Det å oppsøke folk på jobb for lokalavisen var et mareritt uten like, men er definitivt det som har gjort at jeg per i dag ikke kan kalles sjenert overhodet. 

5. Alle tatoveringene mine har sterk betydning for meg, og hver enkelt av dem står for epoker i livet mitt – på godt og vondt. Det første jeg gjør i en ny fase av livet mitt er å bestille en time hos tatovøren min, haha. 

6. Jeg er et “det løser seg”-menneske. Jeg stresser tilnærmet aldri, og har en tankegang om at alt vil løse seg på et eller annet vis uansett. Det innebærer at jeg er evig tidsoptimist og at jeg alltid følger hjertet fremfor hodet. Ikke alltid like positivt, men det er i det minste spennende. 

7. Jeg har tre jobber, og gjør hver enkelt av dem fordi jeg elsker det. Om jeg så fikk flere titalls milliarder på konto hver måned ville jeg ikke ha endret verken yrkene mine eller arbeidsmengden. Det er en fantastisk følelse! 

8. Min største drøm i livet er å kunne være halvparten så god forelder som det mine foreldre er for meg. Det finnes ingen bedre enn dem. 

9. Jeg bruker ordene “hater” og “lover” ekstremt sjelden, og kun når jeg virkelig mener det. Jeg får fnatt av tanken på å love noe jeg av en eller annen grunn ikke kan holde likevel, så derfor styrer jeg unna ordet i det hele tatt. 

10. Jeg er hestejente by heart. Jeg kommer aldri til å gi opp drømmen om et sjarmerende småbruk med hester, geiter og en liten flokk høner! Ja, og en minigris. Og aller helst en lama. Kanskje et par rotter også? Ja, for ikke å snakke om alle hundene man får plass til på et småbruk, da. Aaahh

 

Tindertabber

Jeg innrømmer med glede (og en smule stolthet) at jeg definitivt kan kalles en Tinder-jomfru. Som voksen alenemamma hadde jeg nok ikke forventet å ramle inn på den siden med det første – men hey, hvorfor ikke? Og akkurat det, hvorfor ikke altså, skal jeg med glede fortelle deg. 


Om alternativet er Tinder-dates, holder jeg meg heller til han her. 
 

Det har seg nemlig slik at selv om Tinder helt sikkert er en flott arena for nye bekjentskaper (?), så er det også rimelig mye rart der ute. Etter et kvarter med sveiping frem og tilbake (vel, mest tilbake), har jeg notert meg 5 typer menn du høyst sannsynlig vil treffe på i løpet av din Tinder-karriére: 

1. Han som skriver “Dtf?” som om det skulle være 2017’s versjon av gamledagers “Asl?”. No comment needed. 

2. Han som klikker fullstendig når du ikke svarer… I løpet av fem minutter. Hørt om et liv ved siden av sveiping? Ikke det, nei. 

3. Han som er raskt ute med å fortelle om fetisjer og drømmer for fremtiden – som ikke akkurat ligger under kategorier som “familieliv” eller i det hele tatt ikke-seksuelle fremtidsplaner. “Hei, bruker du nettingstrømper? Eller lateks?” later til å være en helt okei måte å starte en samtale på Tinder på. 

4. Han som har altfor store komplekser med seg selv. “Hei, jeg vet at du sannsynligvis ikke er interessert i meg altså, det er du altfor pen til” kan kanskje tolkes som et kompliment for enkelte, men for meg (og resten av landets oppegående jenter) virker det i alle fall altfor desperat – og en smule patetisk. 

5. Han som har kyssebilder på profilen sin – og det uten å gjøre det klart at dere som par er interessert i en tredjepart. Altså, come on. 

For å si det hele på en langt kortere måte; min Tinder-karriére ble rimelig kort. The end.

Har dere noen rare Tinder-historier å dele? Shoot! 

 

Virrvarr

 

Også jeg som trodde at influensaen slapp taket ved forrige oppdatering.. Vel, it didn’t! Ikke i det hele tatt. I dag derimot, ser det endelig ut til å gå mot hakket lysere tider – og det kunne ikke ha passet meg bedre. Jeg har slukt Sanarol, paracet, flytende paracet, vitaminbjørner, brusetabletter med vitaminer og hostesaft til den store gullmedalje de siste dagene, så om ikke immunforsvaret mitt holder kroppen frisk i mange år fremover så vet neimen ikke jeg i alle fall. 

Om litt står pizzaen i ovnen, og i kveld er det på tide med et jobb-oppdrag igjen. Det skal bli skjønt å komme seg litt ut, skal jeg innrømme. Det å kjøre til og fra barnehagen med et mini-stopp på butikken mellom soving, sløving og serietitting er liksom ikke det mest givende jeg kan komme på, haha.

Senere i kveld blir det skriving for fulle seil; deadline er bare et par dager unna. Uæh! Litt journalistikk skal det også presses tid til, og ikke minst skal jeg gjøre litt skolearbeid på toppen av det hele. Det er i alle fall planen – om jeg rekker det eller ikke får heller tiden vise.

Her i hus er i vi i full sving med perling og smykkelaging. Det vil si; jeg fikk beskjed om å holde meg unna – så da så jeg mitt snitt til å oppdatere her inne i stedet, haha. Nå skal jeg sluke dagens tredje dose Sanasol (ikke til å anbefale, akkurat) og vaske litt over leiligheten før vi gjør oss klar til kveldens oppdrag. Tjohei, endelig i bedre form!
 

Nytt år, nytt liv

 

Jeg kunne ikke annet enn å nærmest hyle av glede da jeg våknet opp i dag tidlig (eh, klokka 14). Hvor ble det av vanndammen jeg har våknet i de siste morgenene, hvor var den intense hosten som fikk meg til å ønske meg langt ned i jorden for hvert åndedrag jeg forsøkte å få presset ned i lungene, og viktigst av alt; hvor var den skyhøye feberen som fikk meg til å ha både feberfantasier og det som nærmest kan kalle dødsønsker? Jeg var frisk! I alle fall 98%. Stemmen høres fremdeles ut som om den tilhører en full og utslitt gammel fisker, og hosten griper fremdeles tak i meg når den måtte føle for det. Hodet er tungt og kroppen er slapp – men det er ingenting i forhold til den intense influensaen som helt tydelig har herjet med meg de siste dagene. 

At årets influensa er den kraftigste på ti år tviler jeg overhodet ikke på, jeg var ikke i nærheten av så dårlig da vi alle mann lå utslått med svineinfluensa i 2014 – noe som forøvrig kunne ha vært fatalt for vesle Sienna om ikke morsinstinktet mitt var sterkere enn stemmen til den idiotiske dama i skranken på sykehuset. Takk og lov tok legen vi til slutt fikk lov til å komme inn til saken på alvor, så forhåpentligvis har hun enten fått en skjennepreken nok til å ville tilkalle barn med snørrete nese inn øyeblikkelig, eller så har hun rett og slett fått fyken. Uæh, det var fælt. Heldigvis har Sienna tidenes immunforsvar når det kommer til å kjempe av seg sykdommer, så årets influensa slo mammaen langt kraftigere ut av spill enn henne selv. 

Okei, så innser jeg at jeg har skrevet to lange avsnitt om sykdom. Kanskje ikke så rart når det er alt som har skjedd i det siste – bortsett fra litt jobb innimellom fryseøkter, svettebyger og “sa jeg det der høyt, eller tenkte jeg det bare?”-feberfantasier. Aaaanyway; nå er det endelig på tide med en ordentlig jobberunde igjen! Alt har gått så i slow motion her hjemme, og det er bare flaks at jeg ikke har hatt energi til å verken lage middag eller rote nevneverdig, jeg tørr ikke en gang tenke på hvordan det hadde sett ut her da..

Moppen skal likevel svinges om få strakser, og etter at både to- og firbeinte stilte seg entusiastiske med hopp og sprett ved terrassedøren da snøen dalte for noen dager siden, ser det ut til at også vinduer og karmer må til pers. Det kunne ikke ha passet meg bedre; ren kropp fri for basselusker, og ren leilighet klar til “julefeiring” hos foreldrene mine i morgen. Av diverse årsaker fikk vi ikke tatt “julefeiringen” på nyttårsaften slik planen egentlig var – men bedre sent enn aldri! Julemiddag, familietid, marsipan og pakkeåpning er like himmelsk uansett hvilken dato det er. 

Uansett; nå som jeg faktisk er så godt som frisk føler jeg virkelig at 2017 er starten på et helt nytt liv. På sett og vis er det jo det på mange måter – også om en ser bort ifra det faktum at hver gang man blir frisk fra herjende sykdom så kjennes det ut som om en har blitt født på ny. Åh, 2017 – NÅ er jeg klar.