FAQ – 1

Hva er dine arbeidsoppgaver som frilansjournalist? 
Dialog med oppdragsgivere, pitche artikler til ulike oppdragsgivere, research på alt innen ny forskning, kontakt med intervjuobjekter, leting etter kilder og case, intervjuer, skriving av artikler, redigering av bilder til de sakene hvor jeg også fotograferer, innsending av artikler og eventuelt etterarbeid dersom noe skal endres på i etterkant. Er det oppdrag for lokalavisen reiser jeg altså ut på oppdrag, snakker med spennende mennesker, er i kontakt med arrangører av ulike arrangement og lignende. Jeg jobber også som oversetter fra dansk til norsk, så det går også noen timer i måneden på denne jobben. I tillegg må jeg selvsagt også holde orden på regnskap, rydde i mail-innboksen flere ganger daglig og ellers holde meg oppdatert på alt som skjer innen de feltene jeg skriver mest om.

Går Sienna i barnehage nå? 
Ja, nå går hun deltid i barnehagen, etter eget valg fra hennes side 🙂 

Når sluttet Sienna med bleie? 
Jeg kommer ikke til å skrive så detaljert (eller detaljert i det hele tatt) om henne her på bloggen, så jeg vil ikke si noe mer enn at det er en god stund siden. Om du spør for å få tips, anbefaler jeg deg på det sterkeste å ta det hele i barnets tempo – stort mer enn det har jeg ikke å komme med uansett. 

Hva er det vanskeligste med å være mamma? 
De utallige bekymringene. Om ikke den jenta har påført meg flere hundretalls rynker og grå hår snart, så vet ikke jeg! Haha. 

Hvor lange dager har Sienna i barnehagen? 
3-5 timer, 2-3 dager i uken. 

Hvor lange arbeidsdager har du? 
6-8 timer hver kveld (ja, også lørdag og søndag – og for så vidt både Julaften og påskeaften, om enn noe reduserte timer), pluss cirka 15 timer timer ekstra per uke, avhengig av barnehage, barnevakt også videre. Ikke et minutt av det føles som jobb en gang, så der er jeg veldig heldig 🙂 

40 spørsmål og svar

Lånt fra skjønne Jessica 🙂 
 

1. Tre ord om meg: Omsorgsfull, ærlig og viljesterk. 

2. Det første jeg gjør om morgenen: Sjekker e-posten min, og går inn på Siennas rom for å hente henne. 

3. Når jeg hører på radio blir jeg: Skremt, fordi den eneste radioen jeg hører på er veiradioen som alltid skremmer vettet av meg når jeg kjører bil. 

4. Jeg gleder meg til: Mye! Jeg gleder meg til å kose meg med Sienna i morgen, til å ferdigstille det ene prosjektet jeg er i gang med (røper veldig snart! Dere skrivelystne bør følge nøye med!), til å gå tur når den verste vinden gir seg i løpet av morgendagen, til å se film sammen med Sienna (vi holder på med “Free Willy” for tiden), til å komme i gang med litt oppussing her hjemme og til å tilbringe tid med venner og familie. 

5. Klesskapet mitt er fullt av: Altfor små klær som jeg aldri noensinne vil passe inn i igjen. 

6. Når jeg skal pynte meg: Tar jeg, dersom det er kaldt nok ute, på meg verdens fineste Marius-sett som mamma har strikket til meg. Sienna har matchende, og det er så vakkert! Jeg er så stolt over det antrekket. 

7. Jeg brenner for: Veldig mye.

8. Etter dette blogginnlegget er publisert skal jeg: Jobbe videre med både noen artikler jeg er i gang med, og det vanvittig spennende prosjektet jeg har på gang. 

9: Jeg føler meg bra når: Sienna har det bra. 

10. I kaffebaren bestiller jeg: Kaffe Mocca. 

11. I baren bestiller jeg: Åh, hva var det det het igjen, da? Jeg har faktisk ikke peiling, jeg har tross alt ikke vært på byen siden begynnelsen av 2012 .. 

12. I vennegjengen er jeg: Den alle alltid kan komme til, hva enn det måtte være. Ingen av mine nærmeste har filter ovenfor meg. At all! 

13. Sent på kvelden i helgene er jeg: På jobb foran datamaskinen. Om Kenneth har fri hender det at vi legger oss tidlig for å se film. 

14. Jeg kan ikke leve uten: Sienna. 

15. Barn er: Det viktigste vi har her i verden. 

16. Om natten: Legger jeg meg som regel. For tiden sover jeg både tungt og godt når jeg først sover, det er så uendelig godt. 

17. I veska har jeg: Kameravesken (ja, i veska), notatblokker, penner, tyggegummi, bilnøkler, mobiltelefonen min og husnøklene mine, som regel. 

18. Trening er: For tiden veldig flink! 

19. Politikk er: Viktig.

20. Kjærlighet er: Verdens fineste følelse. 

21. I høst skal jeg unne meg: Solarium!! Og en ny tatovering. 

22. Ved sengekanten har jeg: Et glass Pepsi Max (jeg løy da jeg sa at jeg sover tungt når jeg først sover; jeg drikker alltid Pepsi Max sikkert 10 ganger i løpet av en natt, men det er som regel i søvne). 

23. På kjøkkenet er jeg: Klumsete. Jeg kan å følge en oppskrift, men noe mer enn det skal jeg ikke skryte på meg. 

24. Jeg er dårligst til: Å slappe av. 

25. Jeg er flinkest til: Å være mamma. 

26. Jeg elsker: Sienna, Kenneth, resten av familien min, jobben min og livet mitt i seg selv. Love is all around! 

27. Hva jeg vil med livet mitt: Først og fremst å gi Sienna en god oppvekst, og være den beste mammaen overhodet mulig. Deretter vil jeg være en dyktig journalist og forfatter, i tillegg til at jeg har en stor drøm om å få lov til å være foster- eller beredskapshjem for barn og ungdom i fremtiden. 

28. Jeg beundrer: Foreldrene mine. 

29. Det beste jeg vet: Er de små, fantastiske hverdagsøyeblikkene med min vesle familie. 

30. Uvane eller ikke uvane: Jeg har en hel haug av dem. 

31. Jeg er medlem i: Mye rart. 

32. Jeg tror på: Meg selv. 

33. Du visste kanskje ikke at jeg: Ikke har følelser i venstre hånd, men at jeg likevel skriver kjappere på tastaturet enn noen andre jeg kjenner? 

34. På kvelden er jeg: I jobb-modus. Det heter forresten “Om kvelden”. Ser du? Jobb-modus. 

35. Som venn er jeg: Alltid tilgjengelig. 

36. Når jeg har fri: Sover jeg. 

37. Når jeg jobber: Er jeg i mitt ess. Sånn utenom når jeg er sammen med Sienna, selvfølgelig. 

38. Det er lov å lyve hvis: Du sier “jeg bare rydder” når treåringen din spør hva du gjør, i det du befinner deg med hånda langt nedi godteposten på kjøkkenet. 

39. Om fem år er jeg: 29. Hjelp. 

40. Om ti år er jeg: 34. Dobbelt hjelp. 

Getting in shape in 3, 2 … Never mind

Den som trodde at spinning var som i “Desperate Housewives” hvor man faktisk har anledning til å prate over syklene, må bare tro om igjen. Om man mener å mumle heseblesende fraser som “jeg dør” mellom kraftige åndedrag og rennende svette, så ja, da kan man prate. Er det ikke helt det du legger i ordet, er du med andre ord på villspor. 

Kanskje ikke så rart at jeg stormet inn i dusjen og vekslet på å ha på altfor varmt og altfor kaldt vann under hele seansen, for så å falle pladask i sofaen etterpå. Om fem minutter har jeg et intervju, deretter skal jeg sende spørsmål til en annen sak ut til en kilde, for så å skrive to reportasjer og velge ut og redigere bilder til disse. Ja, og sende dem inn, da. Men først; totalt avslapping i fem hellige minutter. 

På et tidspunkt vet jeg helt ærlig ikke om jeg faktisk svettet fra øynene, eller om det bare var mine bitre tårer som falt i bakken. Haha, er det mulig?! Jeg er i alle fall mer enn klar for å bli bedre – det kan i det minste bare gå én vei. 

Men nå kaller jobben, og det gjør forhåpentligvis senga også snart. 

Permisjonstid i 3 år

Nå er Sienna inne i sin andre uke som barnehagebarn, og det skal sies at det så langt er langt verre for mammaen enn det er for henne. Nå er det så viktig for meg å fokusere på at dette var fullt og holdent hennes valg, og at det er noe hun selv ønsker. Jeg har jo levd i en “permisjon” i tre år nå, hvor mitt fulle fokus har lagt på henne, hennes behov, hennes ønsker og hennes utvikling. På et eller annet vis har jeg presset inn tid til jobb også, men noe annet har jeg ikke hatt sjanse til å få verken tid eller overskudd til. Det er klart at det er en helt ny verden som har åpnet seg for oss nå, etter over tre år som 100% hjemmeværende mor. 

Hadde det vært opp til meg, hadde jeg som nevnt holdt Sienna hjemme i minst ett år til, helst to. Likevel ser jeg nå utvilsomt fordelene ved å ha henne deltid i barnehagen (2-3 dager i uken). Det gjorde jeg ikke før jeg søkte henne inn, og heller ikke i forrige uke.

Jeg ser hvor uendelig stolt hun blir når hun med glitrende øyne forteller alle og enhver at hun går i barnehagen helt uten mamma og pappa, og at mamma eller pappa alltid henter henne igjen. Jeg ser gleden hun får av å kunne lære meg nye sanger som jeg aldri har hørt om, og lykken i det å stolt fortelle om dagen sin. Noen timer borte fra mamma og pappa, og vipps så har hun en hel ryggsekk full av opplevelser, tanker og følelser å dele med oss. Jeg ser så tydelig den enorme selvsikkerheten som har kommet i løpet av disse korte dagene i barnehagen, ja, allerede! Jeg ser beundringen i ansiktet hennes når hun ser at de andre barna kan skli baklengs på sklien, og den ufattelige stoltheten når hun klarer det samme.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si det, men det er noe magisk ved det å bringe og hente i barnehagen – og ikke minst de gode samtalene helt frem til leggetid. Jeg lover av hele mitt hjerte at jeg alltid har verdsatt hvert et eneste sekund med min lille skatt, men det er noe enda mer spesielt nå som vi “mister” flere timer i uken sammen. Å ta frem jobb-mailen under måltider, i lek eller når vi ser film i sofakroken før kvelden kunne ikke ha falt meg inn for alt i verden. Å si “nei, vent litt da” når hun vil leke og jeg er opptatt med husvask eller klesbretting skjer ikke. Om mulig, setter jeg faktisk enda større pris på det livet vi har sammen hver eneste dag, nå som vi har “mistet” deler av det – selvsagt til fordel for en helt ny og spennende verden for vår lille. 

Det som gjør meg trist er utsagn som “det må være fint for henne å leke med andre på sin egen alder” eller “nå får hun virkelig utviklet seg og lært mye!”. Jeg må innrømme at det brenner fra innerst til ytterst når jeg hører alt dette. Tror dere ikke at jeg har stått på pinner og omorganisert hele min verden for å kunne gi henne et like godt tilbud som det en barnehage kan? Tror dere ikke at hvert et eneste døgn jeg har, er tilrettelagt i forhold til sosialisering med andre barn? Det er klart at det er det – det har vært den aller største selvfølge i tre år nå. Jeg har virkelig stått på og gjort alt i min makt for at Sienna skal få et like godt utgangspunkt som et hvilket som helst barn – og det kan jeg med hånden på hjertet si at hun har fått. 

Hun er den mest sosiale, blide, høflige og harmoniske lille jenta jeg noensinne har møtt. Hun har en vilje så sterk at jeg er sikker på at om noens vilje kan flytte fjell, så er det nettopp hennes. Hun er så oppriktig glad at et smil fra henne kunne ha smittet over på et hvilket som helst annet menneske. Hele mitt liv har blitt satt fullstendig på vent, nettopp for å oppnå dette målet. Det har vi klart. Jeg føler meg 100% trygg på at det å være hjemmeværende, kan være vel så godt som å gå i barnehage. Men, for oss som for de fleste andre, finnes det en tid for alt. Nå har vesla bestemt seg for at tiden om barnehagebarn har kommet, og vi foreldre har ikke annet valg enn å forsøke å henge med. Og elske det. Jeg er heldigvis på god vei til det allerede. 
 

#mamma #mammablogg #hjemmemamma #hjemmeværende #barnehage #livet #hverdag

Lesson learned

Oookei, så skulle altså denne trøtte småbarnsmoren på kino i går kveld. Selv om det kanskje høres både hyggelig og uproblematisk ut å legge en liten skatt for natten, sparkle på seg et nogelunde presentabelt ansikt og trø i et par høyhælte sko, så er det faktisk ikke rent så enkelt som det. For herlighet – jeg kan ikke huske å ha sagt så mange stygge ord i en og samme setning noensinne. Kanskje fordi jeg for én gangs skyld satt alene i bilen uten en treåring med verdens mest glupske ører, men høyst sannsynlig fordi jeg hadde høyhælte sko og kjørte i mørket for aller første gang. Har jeg nevnt at jeg ikke er noen god sjåfør? Nå vel, det nevnes i klartekst her og nå. 

Lykken da jeg havnet bak en syklist som syklet i 20 kilometer i timen var enorm, men kortvarig. Selvfølgelig måtte han – som den eneste syklisten i hele verden, eller i alle fall i vår kommune – svinge av da han kom til en gang- og sykkelsti. Så klart. Allerede der steg panikken i meg; det betydde at jeg måtte kjøre hakket raskere, noe jeg ikke var særlig komfortabel med. 

Tre fløyte-tuter senere befant jeg meg endelig fremme hos min kjære svigerinne, og der fløy skoene mildt sagt veggimellom i bilen kjappere enn svint. Nevnte jeg at det var mørkt ute? Altså var bare et av mine to store problem tilintetgjort. 

Turen videre gikk overraskende greit, men jeg har lært tre viktige lekser: 

1. Aldri kjør i høye hæler i bekmørket. 
2. Aldri kjør i hæler period. 
3. Ikke kjør i mørket i det hele tatt. 

Sånn bortsett fra å være glad for å være i live, er jeg mest av alt takknemlig for at filmen vi skulle se var “Brigdet Jones’ baby”. Først og fremst fordi den filmen faktisk var mer enn verdt det, men mest av alt fordi å se en grøsser ville ha vært en skuffelse etter en grøsser-opplevelse på 45 minutter allerede før vi fikk plassert rumpene i kinosalen. 

Mørkt fra klokka 14 snart, sier du? Frilansere har heldigvis muligheten til å stikke av til Hellas. Eller Irak. 

Var valget mitt feil?

Vi valgte tidlig at jeg skulle være hjemmeværende med Sienna. Først frem til hun var to, deretter til hun var tre. I sommer tenkte jeg ikke på stort annet enn at det fikk bli når det ble – enten det var til neste år når hun fyller 4, eller året før skolestart. Likevel var det en liten jente som hadde snakket mye om barnehage og at hun gledet seg så fælt til å begynne hele sommeren igjennom, så da jeg så annonsen i lokalavisen jeg selv jobber for (like ved et arrangement-oppdrag jeg leste meg opp til), innså jeg at jeg hadde en telefon å ta.. 

Det at det var Siennas valg er utrolig godt for meg å vite. Det er ikke til å legge skjul på at jeg selv helst skulle ha vært hjemme med henne frem til skolestart – og enda lenger dersom hjemmeskole overhodet var normalt på vår side av landet, haha. Jeg er litt der, kan man si. 

Men, så er det altså ikke jeg som er sjefen i denne familien – det er det hun som er. I alle fall når det kommer til slike avgjørelser. Da barnehagen viste seg å fylle min uendelig lange liste over både krav og ønsker, hadde jeg ingen valg. Sienna er nå deltids-barnehagebarn. 

Et spørsmål jeg har blitt stilt et par ganger i ettertid, er om jeg nå innser at valget mitt om å være hjemmeværende mor var feil. Det er ikke det at jeg føler for å forsvare verken meg selv eller mitt valg – men det kan jeg trygt avfeie med det samme. For meg føles det helt fantastisk at dette var en avgjørelse min datter fikk ta helt selv, og at hun er såpass stor når hun entrer barnehagens ganger at hun vet nøyaktig hva det går ut på. Det er en enorm trygghet for meg, i tillegg til at jeg tydelig ser hvor godt hun har hatt av å være hjemme og ta våre “late” dager med ro frem til nå. 

Jeg står for det valget jeg har tatt, og hadde det vært opp til meg hadde hun som sagt vært hjemme enda lenger. Men; jeg ser tydelig hvor godt hun har det i barnehagen, og hvor mye hun storkoser seg der. Alt i alt er jeg bare så takknemlig for den muligheten vi hadde og fremdeles har, der vi på alle tenkelige vis får styre vår hverdag selv. Det er virkelig et privilegium! 

 

#mammablogg #mamma #mammablogger #barnehage #barn

Favorites

Jeg vet ikke om det er journalisten og den fremtidige barnebok-forfatteren i meg som snakker her eller om det er en viss fornuft bak det hele, men jeg syns det er så mye bedre å la barna høre på en god lydbok, fremfor å bli plassert foran TV’en. Det er klart; sistnevnte skjer for all del her i hus også, men jeg har blitt mer og mer glad i å snurre lydbok i stedet. 

I den anledning tenkte jeg å nok en gang tipse dere om magiske “Storytel” som både lar deg lese et bredt utvalg e-bøker over telefon eller nettbrett, men som også har en hel haug lydbøker til både barn og voksne klare til avspilling. 

Det er klart at det har blitt noen favoritter med tiden! Jeg har min egen liste som jeg tenkte å dele med dere senere en gang, men i første omgang kommer altså Siennas toppliste fra Storytel: 

♥ Pulverheksa og Plageånden
♥ Du er for liten, Albert Åberg 
♥ Bukkene bruse på badeland 
♥ Prompehunden Walter 
♥ LasseMaja 
♥ Barna i Møllebakken 
♥ Mamma Mø i svømmehallen 
♥ Pulverheksa og Skattesnusk 
♥ Pulverheksa og trollet 

Det er ekspertråd fra en treåring, altså! 

Bare vent – livet kommer til å suge!

“Bare vent til du kommer i tredje trimester du, da skal du få kjenne på sliten, da!” 

“Bare vent til babyen blir født, da skal du få ha søvnmangel å klage på, da!” 

“Bare vent til babyen begynner å løpe rundt, da får du kjørt deg, da!” 

“Bare vent til barnet kommer i trassalderen, du!” 

Bare vent! For det første kommer livet til å suge så hardt om få uker, måneder eller år at det du kjenner på i dag slett ikke er verdt å overhodet nevne – selv ikke for å lette skuldrene dine eller for å få et par trøstende ord. For det andre skal du bare vite at det du har begitt deg ut på, ved å bli forelder altså, suger så hardt at du hele veien bare kan grue deg. For bare vent, det blir verre! Åh, bare vent du…


Joda – tilværelsen var på mange måter kaotisk, søvn var mangelvare (mildt sagt!) og frustrasjonene til tider store. Men; det finnes ikke den minste tvil i hele verden om at denne nydeligheten var verdt alt – og langt mer til. /Bildet er av en cirka ett år gammel Sienna-bebiss. Bare vent du, tilværelsen som mor er fantastisk! 

Jeg er så lei! 

Da jeg gikk gravid skrev jeg tydeligvis en status om at jeg gledet meg til Sienna ble født, for da slapp jeg å stå opp ti ganger per natt for å tisse. Jeg må innrømme at jeg selv lo litt og i mitt stille tenkte “neimen søte deg, da” når denne statusen dukket opp som Facebook-minne, men likevel. Hva i alle verdens dager hadde vært poenget med å påpeke at når hun først blir født så slipper jeg kanskje de nattlige tisseturene, men at jeg i bytte mot det måtte opp femten ganger for å amme? Hva hadde vært poenget med å le hånlig over mitt lille gravid-i-siste-innspurt-klageutbrudd, bare fordi din erfaring tilsier at det blir verre?

Det samme gjelder når barnet først er født. Bare vent til det begynner å være mer våkent. Bare vent til det begynner å krabbe rundt. Bare vent til barnet løper. Bare vent til barnet skal rive ned alt i sin høyde. Bare vent til du ikke kan tisse i fred. Bare vent til barnet absolutt skal spise selv. Bare vent til barnet hyler når du leverer det hos bestemødre eller i barnehagen. Bare vent til barnet hyler på butikken fordi det ikke fikk is eller sjokolade. Bare vent til barnet nekter å legge seg. Bare vent til barnet “bare skal” noe hele tiden. Bare vent til barnet blir tenåring. Bare vent.. Hva med å nyte her og nå, og ikke minst leve her og nå? Det stemmer jeg et solid “ja” for. Jeg ville ikke ha gått glipp av “her og nå” for noe som helst i hele verden – selv om det både er krevende nå, og helt sikkert blir det om fem år også. 

Spar deg for den “bare vent”-greia. Det hjelper absolutt ingen, og særlig ikke en mamma eller vordende sådan som gjør så godt hun kan. 

Bare vent med det, du! 

Voksenpoeng

Aaahh, så deilig å ta en liten pust i bakk.. eh, sofaen! I dag har det vært barnehagedag for Sienna, så jeg har fått tatt en hel masse jobb og intervjuer gjennom hele dagen. Da er det innmari greit å koble litt av med Fantorangen på TV’en, og en bitteliten tur innom bloggen for mammaen. Som Sienna så fint sa da vi satt og tegnet; “du mamma? Du kan bare tegne alene litt du, jeg er så sliten at jeg må legge meg på sofaen litt”, haha! Søteste lille♥ Barnehage er slitsomt for en liten kropp. Godt at vi har fri i morgen! 

Bildet tok jeg i går på et jobboppdrag jeg var på. Det er så innmari inspirerende å jobbe for lokalavis! Det anbefaler jeg virkelig til enhver journalist- eller journalistikkstudent. Jeg kommer aldri til å bli lei, det er i alle fall sikkert 🙂 

Nå skal vi straks i foreldremøte her (hører vi “voksenpoeng” eller?!), så vi får komme oss avgårde. I morgen er det barnehage-fri og på tide med en tur til verdens aller beste mormor og morfar – altså mine foreldre. Jeg hører rykter om potetball, så det kan ikke bli noe annet enn veldig, veldig vellykket. 

Ha en strålende dag – det skal vi! 

Working nine to.. Eh, glem det

Klokken er elleve om kvelden, og jeg har bestemt meg for å gjøre noe jeg sånn cirka aldri gjør under kveldsarbeidet mitt; jeg tar en pause. Pizza og milkshake har plassert seg i magen min, og nå har jeg altså pause i tillegg. Jeg har nemlig bestemt meg for å bli litt flinkere til akkurat denne biten. Normalt jobber jeg i ett sett fra Sienna har lagt seg og til hodet mitt treffer puten, men da blir hodet så innmari fullt akkurat idet jeg skal til å sovne.

Skrev jeg alt jeg skulle nå? Fikk jeg med de viktigste stikkordene? Husket jeg å flytte det nederste avsnittet lenger opp? La jeg ved faktaboksen, og husket jeg egentlig å redigere bildene? Du skjønner tegninga. 

Så, da tar jeg pause, da. Og hva er det første på listen normale arbeidstakere gjør under pausen? Tar selfies, vel. Med filter


Egentlig gjorde jeg det bare fordi jeg er så innmari trøtt akkurat nå, at det å dele normale bilder uten en hel haug effekter på ville ha vært uegnet for Internett-bruk. Om du trodde at filteret la på de mørke ringene under øynene sånn helt av seg selv, så tar du med andre ord feil. 

Hvor denne trøttheten kommer fra aner jeg ikke. Jeg har vært plaget med det i noen dager nå; så snart jeg sitter i ro, blir jeg søvnig. Ikke sliten som i utmattet eller at jeg trenger en pause, men som i rett og slett trøtt. Dautrøtt, på ekte sunnmørsk. 

Det minner meg på å bestille meg time til blodprøver hos legen. Nå er det to år siden jeg sluttet å jevnlig ta prøvene for å kartlegge spiseforstyrrelsen og eventuelle fysiske mangler, men jeg velger likevel å sjekke tilstanden litt innimellom. Sist var i alle fall bare velstand, så jeg krysser fingrene for at det fremdeles er slik. Men; vi bor tross alt på Sunnmøre – skulle ikke forundre meg om jeg i alle fall manglet D-vitaminer i skrotten. Vi får se, forhåpentligvis er det bare en periode som til slutt går over. Tips mot “kronisk” trøtthet tas imot med takk! 

Nå skal jeg flakse tilbake til arbeidet mitt♥