Ingenting kommer gratis

Av og til, som akkurat nå, må jeg minne meg selv på at det meste i livet bare er perioder. Det er jo det dette er, denne hverdagen hvor fire jobber og to krevende studier kombineres med et liv som alenemor og valpe- og hundeeier. Med unntak av timene sammen med verdens beste datter, er det særdeles få minutter i løpet av et døgn som går til avslapping eller i det hele tatt meg selv i den forstand. Om jeg mener å klage? Overhodet ikke. Fy søren så mye jeg kommer til å få igjen for dette slitet! 

Det er uten tvil hardt, jeg legger ikke skjul på det. Jeg vil ikke bare pløye igjennom studiene og håpe på det beste; jeg sikter på Pluto – men blir (nesten) fornøyd om jeg havner på Uranus. Noe dårligere enn over gjennomsnittet godt er ikke akseptabelt i mine øyne, det er ikke mitt mål med disse studiene. Jeg skal gjennomføre, og jeg skal gjøre det godt – om ikke best i alle fag. Likevel er det så mye annet jeg må fokusere på; jobbene mine krever mye av meg, selv om det for all del er 99% morsomt, spennende og givende, er det ikke til å unngå at det er vanskelig å kombinere dem med krevende studier. Dette er ikke videregående, det kjenner jeg utvilsomt på nå. 


Et gammelt bilde; akkurat nå savner jeg nesten det brune, lange håret mitt litt… Note to self: Don’t do it. 

Om bare én uke går fristen for tilbakemeldingen på eksamenen ut, så innen den tid har jeg resultatet. Jeg er så spent, samtidig som jeg gruer meg voldsomt. Vi var jo midt i en prosess med å flytte butikken fra ett lokale til det andre – bare i den ene jobben min jobbet jeg jo langt over 100% uken før eksamen… Og da kommer det tre jobber, ett barn som selvfølgelig er topprioritet, hunder og alt annet på toppen av det hele, samtidig som jeg gjorde alt som stod i min makt for å få lest til eksamen. Om jeg blir glad bare jeg består? Nei. Jeg forventer, og forlanger, mer av meg selv enn det, og blir enormt skuffet dersom jeg skulle få en dårligere karakter enn C – altså 4. Herlighet, som jeg gruer meg. Det skal likevel bli innmari deilig å bli ferdig med det, og bare få resultatet slengt i trynet snart, haha. 

I lengre tid har tankegangen min vært at jeg har kjempet meg igjennom år med spiseforstyrrelser, og overlevd, og at jeg derfor kan takle absolutt alt. Selv om det så absolutt ligger mye i det, kjenner jeg på at det finnes grenser – og at ingenting kommer gratis. Jeg må hele veien minne meg selv på målene jeg har for det jeg gjør, og ikke minst finne frem den største motivasjonen noensinne. Jeg vet hvorfor jeg gjør det jeg gjør, jeg vet bare ikke alltid hvordan jeg skal klare å gjennomføre det… Jeg må jo bare. Og ikke minst; tenk så innmari deilig det blir når jeg er ferdig med studiene og “bare” trenger å fokusere på alt annet?! Det vil jo føles som rene ferien, haha! Om jeg ikke slenger meg på enda en utdannelse, da… Det surrer fortsatt litt i bakhodet, nemlig. 27 år og fire utdannelser på CV’en? Det hadde jo ikke vært så dumt.. 😉 

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg