Midtlivskrise

Kan man oppleve midtlivskrise når man “bare” er dager unna å fylle syvogtyve? Om ikke, hva i alle verdens dager er det som feiler meg, da? Jeg tror ikke jeg har grublet og tenkt, vurdert og revurdert så ofte som det jeg gjør i akkurat denne perioden. Spørsmålene er så mange, svarene så få. Vil jeg få flere biologiske barn? Vil jeg egentlig flytte fra denne nusselige leiligheten som kommer til å passe meg like perfekt om femti år, som det den gjør akkurat nå? Har jeg egentlig lyst til å studere til enda en utdannelse fra neste høst av? Er det så viktig om jeg kun sitter med toppkarakterer når jeg omsider blir ferdig med disse studiene? Skal jeg legge ned enkeltpersonsforetaket mitt, fortsette som jeg gjør eller pushe hardere? Skal jeg roe ned, gire opp? Skal jeg male hele stuen svart? 

Om det ikke akkurat kan kategoriseres som midtlivskrise, føler jeg definitivt på det å stå foran et veiskille. Det trygge, kjente og nokså forutsigbare – eller det skumle, utrygge – men så spennende – ukjente? Skal jeg hoppe i det, dyppe tærne eller trekke meg unna før bølgen inntreffer?

Jeg tror ikke noen har sagt det så godt som Britney Spears i sine glansdager; “I’m not a girl, not yet a woman”. Det var vel sikkert beregnet at noen i begynnelsen av tyveårene og ikke slutten av dem skulle kjenne seg igjen i teksten, men jeg har vel alltid valgt litt i motsatt rekkefølge enn det alle andre gjorde. Tar tenårene nå, jeg. Bortsett fra kviser, guttegalskap og sene nattetimer, da. Så ja, kanskje midtlivkrise passer litt bedre.

Hvor jeg vil med dette innlegget aner jeg selvfølgelig heller ikke. Det viktigste er på plass, da. Ikke i dette innlegget akkurat, men i livet. Jeg vet grunnverdiene mine og hva som er det viktigste for meg – men hva med alt annet? Det blir jo viktig det også, i alle fall sammenlagt. Som nå for eksempel; skal jeg ta fatt på innleveringsoppgaven jeg har latt drøye, eller skal jeg krype til køys så tidlig at tanken om tenåringskrisa i det minste kan fordufte? Jeg kommer til å lure på det samme om fem minutter. Og tre timer. Sannsynligvis ender jeg ikke opp med å verken sette nesa i studiebøkene, eller å legge meg til fornuftig tid. Fornuft, ja. Kanskje det er det jeg trenger? 

 

Siste innlegg