Jeg skammer meg

Noe av det jeg liker best ved meg selv er at jeg aldri dømmer noen ut ifra verken fortid eller hva andre sier om dem – heller ikke ut ifra enkeltepisoder. Jeg ble derfor ekstremt skuffet over meg selv for noen dager siden. Jeg har tenkt på det så ofte, den situasjonen som utspilte seg rundt meg der og da, og ikke minst mine egne tanker om det hele. Jeg hadde god tid før jobb, og vandret derfor rundt på senteret. Jeg så en mor med en liten gutt, antageligvis rundt syv-åtte år. Han spurte moren om hva som stod på et skilt han fikk øye på, og moren svarte strengt at han skulle slutte å mase. Hun hørtes sint ut, gutten ble trist. 

I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg håper at jeg aldri trenger å snakke slik til Sienna, at jeg håper at jeg aldri blir så lei av å svare på min datters mange spørsmål at jeg kan finne på å glefse til henne på denne måten. Jeg ville gå bort til gutten, lese på skiltet for og sammen med ham, fortelle ham hvor oppmerksom han var og hvor godt gjort det er å spørre om det man måtte lure på. Jeg syns synd på ham, samtidig som jeg i mitt stille sinn irriterte meg over moren. Jeg møtte guttens blikk, smilte og fikk et lite et tilbake. Deretter gikk moren med raske, faste skritt videre – og den lille gutten diltet etter. Det var det hele. 

Nå skammer jeg meg over tankegangen jeg hadde. Selvfølgelig kommer også jeg til å komme til et punkt der jeg svarer Sienna mer irritabelt enn det jeg burde. Kanskje dersom jeg gjennomgår en stressende periode av livet, nylig har mistet arbeidet eller har tusen ting å tenke på? Hva vet vel jeg om hvorfor denne moren svarte som hun gjorde, og om det i det hele tatt var “galt” av henne i situasjonen? 

Vi vet aldri hva som skjuler seg bak en irritert mamma, et slitent ansikt eller irritable tonefall. Vi vet ikke hva de ampre skrittene skyldes, det kan vi umulig vite. Nettopp derfor er det så viktig å aldri dømme, akkurat derfor lover jeg meg selv å aldri slutte å ta meg selv i disse tankene – og å dele dem når de måtte dukke opp. Jeg fremstår kanskje som naiv og godtroende, men jeg kommer aldri til å fullt ut dømme et fremmed menneske. Dersom slike tanker skulle dukke opp igjen, vet jeg at jeg vil ta meg i det og kjenne på den stikkende, dårlige samvittigheten over mine egne tanker, og dermed la det gå enda lengre tid mellom hver gang de skulle dukke opp. Jeg tror flere hadde hatt godt av å dele den samme oppfatningen. 

2 kommentarer
    1. Reagerer selv jeg på slike, men av erfaring skal en helst ikke blande seg inn i andres liv. Sett mye sprøtt jeg men kan ikke barna lese så syns jeg den voksne skal ta seg tid for så travelt har en det ikke at en skal kunne svare ett barn.
      Men likte innlegget ditt, men har du barn selv burde du gå inn som forbilde for andre.

    2. Hadde sjøl reagert, men som du sir så har jeg også svart barna mine på en irritert måte – men igjen tatt meg selv i nakken og sakt unnskyld til ungen min og forklart at mamma bare er litt sliten også svart på spørsmålet fra henne.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg