Hvordan går det med emetofobien?

Jeg har jo vært ganske åpen om min fobi (emetofobi) i alle år her på bloggen. Nå som livet mitt stort sett består av mammarollen, jobb og andre tanker og følelser som måtte dukke opp, er det ikke lenger like naturlig å skrive om psykisk helse – selv om det så absolutt er et utrolig viktig tema, og noe som alltid kommer til å berøre meg. Jeg har vært igjennom mye i løpet av mitt liv, jeg er fullt klar over at jeg er ekstremt heldig som i dag sitter med så få “arr” – jeg er så takknemlig for det. Det jeg derimot fremdeles “lider av” og som jeg nok for alltid vil bære preg av, er emetofobien. 

Om det har blitt bedre? Ja, uten tvil. Jeg lever et helt normalt liv (vel, det kan for så vidt diskuteres – men i alle fall så godt som!) med både barn, hjem, jobber i flertall, studier og alt annet som hører halvvoksen-livet til. Emetofobien hindrer meg aldri i hverdagen. Nei, jeg kommer nok aldri til å frivillig sette meg i en karusell, og selv om jeg så inderlig kunne tenke meg å reise på cruise vil det nok ikke skje med det første. Heldigvis har det ingen innvirkning på hverdagslivet mitt i annen grad enn at jeg blir redd dersom jeg eksponeres for det jeg er mest redd for; omgangssyke, kvalme eller oppkast i det hele tatt. 

Det er heller ikke slik at jeg blir lammet eller ute av stand til å oppføre meg som et normalt menneske når jeg blir utsatt for slike opplevelser. Jeg er mamma; jeg har tørket både det ene og det andre, trøstet og dullet, hehe. Det går helt fint. I forrige uke var jeg på jobb og fikk høre fra en kunde at noen hadde kastet opp noen meter unna butikken jeg arbeider i, og bare timer senere var jeg vitne til at vekterne tok seg av nok en runde rett utenfor butikken min. Om det gjorde noe med meg? Ja, selvfølgelig. Hjertet dundrer som ti ville hester, jeg blir klam og kald på samme tid og jeg må konsentrere meg for å puste normalt. Om jeg hadde lyst til å løpe? Uten tvil. Om jeg gjorde det? Selvfølgelig ikke. Jeg stod på, jobbet godt og var selvfølgelig den blide, hjelpsomme og serviceinnstilte butikkmedarbeideren som jeg alltid er. 

Jeg kjenner selvfølgelig på det i etterkant av slike situasjoner; jeg analyserer grundig mine sjanser for å ha fått smitten i meg, jeg går igjennom hva som faktisk må til for å bli smittet og jeg tar mine forhåndsregler. Jeg kommer ikke til å spise uten å vaske meg godt i morgen, og jeg skal heller tisse meg ut enn å bruke toalettet i fare for at den eller de stakkars syke rakk å stikke innom der før eller etter at kvalmen tok over for dem. Om det gjør meg noe? Nei, ikke noe særlig. Jeg er vant med det, det går fint. Helt ærlig. 

I slike situasjoner er det ingen tvil om at det kjennes godt på innsiden, men etter så mange år med denne fobien har jeg blitt nokså dyktig til å både skjule det for andre, og å dempe det for meg selv. Det sistnevnte er kanskje vel så viktig å lære seg. Man gjør som regel det med tiden. Jeg har fremdeles ikke kastet opp (siden februar 1998) så hvordan jeg eventuelt hadde reagert i den situasjonen aner jeg ikke. Jeg har ingen som helst planer om å noensinne finne ut av det, heller. Aldri i verden. Etter frykten for at noe skal skje med Sienna, er uten tvil dette det jeg frykter mest i absolutt hele verden. 

Så; kort fortalt går ikke fobien utover livet mitt i noen annen grad enn at jeg blir hindret fra å gjøre ting som kan øke risikoen for å selv bli dårlig, men hva gjør vel det? Ikke har jeg et brennende behov for å drikke meg full, ikke kan jeg se for meg at adrenalinrushet av karuseller er noe for meg – og helt ærlig er det fullt mulig å feriere på fantastiske måter, uten at det må inkludere risikoen for sjøsyke. 

Jeg vet også at mange lurer på om Sienna vet noe om angsten min, og nei; det gjør hun ikke. Ikke fordi jeg skammer meg over det, men fordi jeg vet at hun er i en lettpåvirkelig alder (og det vil hun være i mange år fremover), i tillegg til at det rett og slett er unødvendig for henne å vite. Dersom hun blir dårlig blir hun møtt av en trøstende mamma som ordner opp, koser og duller – hun merker ingenting av at jeg sniker meg til å vaske hendene i klorin når hun ikke ser på, eller at jeg vasker over både det ene og det andre med det samme vaskemiddelet. At jeg ikke tar meg til ansiktet i slike perioder er heller ikke noe som går utover henne – derfor er det på ingen måte verdt å fortelle om det, heller. 

Jeg valgte å bli gravid for snart seks år siden – det sier seg selv at når kjærligheten for mitt fremtidige barn allerede var sterk nok til å risikere å bli dårlig av svangerskapet eller fødselen, er også kjærligheten for Sienna sterk nok til at det utvilsomt er verdt å kjempe seg igjennom både det ene og det andre – med trøstende ord, klemmer og et heller slitent hode når kvelden først er her.

Alt i alt; vi har alle vårt å kjempe mot – min “greie” er bare litt teitere enn de flestes 🙂 

    1. Heisann. Kanskje på tide du får en liten kommentar. Har samme fobi som deg. Men for meg som er sykepleier ble dette verre med årene etterhvert som jeg nærmet meg overgangsalderen. Nå har jeg vært sykemeldt i snart et år fordi jeg ikke takler det i jobbsammenheng. Har små barn men har heldigvis en pappa der som ikke har problemer med det. Selv har jeg fått Zofran av legen som jeg har på lur om omgangssyke prøver seg. Har selv ikke kasta ordentlig opp siden 1994. Men jeg har kjent på et trykk i magen og harr hosta til jeg går fått opp litt ved et par anledninger med omgangssyke. Da har jeg på en måte litt kontroll. Tror denne frykten bunner i at man mister kontroll over kroppen, samt at det er fryktelig å både være kvalm og å kaste opp. Jeg har bare innsett at dette må jeg leve med.
      Jeg ville bare fortelle deg at du ikke er alene. Takk for det du delte. Ønsker deg en riktig fin uke.

    2. Solveigstrikk: Tusen takk for disse ordene, det gjorde uendelig godt å høre – samtidig som det selvfølgelig er utrolig vondt å vite at også du lider av det samme. Det er en grusom fobi på så uendelig mange måter, i mine øyne er det selvsagt noe av det verste man kan rammes av.

      Imponerende å høre at du har arbeidet som sykepleier! Jeg vurderte den samme utdannelsen selv, men innså at det ville bli å kreve altfor mye av meg selv. Det ville ikke ha gått, selv hvor inderlig jeg hadde ønsket det. At du ikke har kastet opp siden 1994 er også en enorm trøst, det er mulig! Det går an! Selv om det ikke har skjedd meg på så lang tid som det har, er det skremmende når jeg ikke har hørt om noen andre (nå deg <3 ) som har gått så lenge uten.. Det er en skremmende tanke, som om det MÅ skje en eller annen gang. For nei, det skal det rett og slett ikke 🙂

      Jeg håper at du har det fint, og at du klarer å leve så godt som overhodet mulig med dette marerittet av en fobi. Klem! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg