Det vanskelige med å være alenemor

Jeg ikke bare tror, men vet at et slikt innlegg raskt vil kunne skape reaksjoner – særlig hos “fellow alenemødre”. Jeg vet også at det overhodet ikke finnes noen fasit, at mange der ute er langt mer alene helt bokstavelig talt, enn det jeg er. Likevel ønsker jeg å drøfte mine personlige tanker, særlig ettersom jeg ikke helt klarer annet enn å vrenge meg litt på innsiden hver gang noen ser på meg med det blikket. Du vet, det, “stakkars deg, du må ha det tøft”-blikket. Jeg kan ikke fordra det. 

For min del er det ikke mye vanskelig ved det å være alenemamma. Jo, det er selvfølgelig helt grusomt å ikke få tilbringe hver eneste dag sammen med det aller mest dyrebare jeg har, men så lenge jeg vet at hun er i trygge hender og at det er viktig for henne å være sammen med pappaen også, går det fint. Det er til det beste for henne, derfor er det også den største selvfølge at jeg også har det godt med det. Når hun er hos pappaen sin tar jeg vare på meg selv slik jeg vet best; jobber mye og pleier mine egne interesser. Heldigvis går tiden fort, og det er tross alt – og takk og pris – hverdagen det er flest av. Det å måtte “dele på” henne, selv om det ikke er i like stor grad som det mange andre gjør, er selvfølgelig vondt – men så lenge det er til hennes beste, er det ikke så ille likevel. Hva er det da å syns synd på meg for? 

At det til tider kan være både krevende, slitsomt og vanskelig å være mamma er én ting. Det er aldri gøy å være vitne til at ens mest dyrebare skatt er syk, har det vondt, våkner av mareritt eller stiller store spørsmål som krever både tårer og tålmodighet. Men, disse tilfellene hadde vært like vanskeligere dersom vi var to. 

Jeg syns ikke at det er vanskelig å være alene i hverdagen. Joda, av og til kunne jeg tenke meg å ha muligheten til å suse på butikken etter smårollingers leggetid (særlig dersom jeg på idiotisk vis har prestert å glemme å kjøpe sjokolade til mamma-tiden), men det er også det eneste punktet verdt å nevne. Det finnes virkelig ikke synd på meg, ikke i det hele tatt. Jeg kunne ikke hatt en bedre hverdag enn den jeg har i dag; mesteparten av tiden er vi sammen og kan gjøre akkurat det vi ønsker uten en tredjeparts innblanding, og når hun er hos pappaen vet jeg at hun har det trygt og godt – og jeg kan dermed med god samvittighet gjøre akkurat det som måtte falle meg inn der og da. Kan det egentlig bli bedre enn det? I mine øyne; nei. 

 

#mamma #mammablogg #hverdag #tanker #meninger #alenemor #alenemamma #hverdagen #følelser #personlig

    1. Jeg må ærlig innrømme at jeg misunner deg den følelsen av å synes at det er greit å være alenemamma, for den skulle jeg så utrolig gjerne ha hatt da jeg var i den situasjonen! I mitt tilfelle var det å være alenemamma helt forferdelig. Jeg følte veldig på frykten av å ikke være god nok mamma (“det er mitt fulle ansvar om hun har det bra, og om jeg feiler blir hun skadelidende under min udugelighet”), ingen å dele bekymringer med om det var noe med henne i en spesiell situasjon, og følelsen av at ingenting var verdt det lenger når hun ikke var der (selv om jeg visste hun hadde det bra og storkoste seg rev det i hjertet av tanken på at hun ikke var med meg). Det var utrolig hardt… Så all respekt til deg som klarer å tenke annerledes enn hva jeg klarte, jeg misunner deg stort! ❤

    2. Anita L.: Åååhh, skjønneste deg! <3 Jeg forstår selvfølgelig at ikke alle kan føle det på samme måten, det ER utvilsomt skummelt å være alene om alt. Det er det klart at det er. Jeg tror jeg har hatt det såpass "enkelt" ettersom jeg for det første var vant med å for det meste være helt alene fra starten av, samt at Sienna var litt eldre da ting gikk som det gjorde. Det tror jeg har "reddet" situasjonen ganske mye.

      Jeg håper SÅ inderlig at du klarer å tenke på deg selv når lillevenn ikke er hos deg, det er så viktig. Jeg liker å si at jeg fyller dagene mine som en godteripose; det skal alltid ligge noen ordentlige godbiter der (som i mitt liv er tid til å lese bøker, sene kjøreturer, nattlige turer med hundene, solarium etc.), for å gjøre det hele litt enklere 🙂 En liten sak jeg har begynt med er å ALLTID starte hver barnefrie periode med bacalao til middag - det er ikke Sienna noe glad i, så det blir på en måte min "trøst", haha. En boks varer også som regel til den dagen hun kommer hjem igjen også, haha :p

    3. Jeg er for det meste enig med deg. Det jeg synes er tøft, som stort sett ikke de som er to merker på samme måten, er at du er alene i alt. Gjennom alle våkenetter, alle raseriutbrudd, alle sykt barn dager og netter med tannfrembrudd. Der de er to kan de fordele ting litt, det kan en ikke når en er alene. Nekter lillemor å legge seg er det jeg som må ta den kampen, og om den så varer til klokka bikker midnatt og mere til, er det jeg som må opp tidlig neste morgen. Uansett hvor sliten jeg er, er det jeg som må håndtere raseriutbruddene. Det er ingen andre som kan ta over når jeg er så sliten at jeg selv må kjempe mot tårene, jeg må likevel stå i situasjonen og løse den på best mulig måte. Når hun er syk, er det alltid jeg som tar meg av henne. Nå er jeg “heldig”, jeg er alene med et barn. Det er også det som stopper meg fra å ønske flere barn. Jeg vet hvor mye jobb det er med ett barn alene, og jeg er usikker på om jeg ville klart å være alene med flere. Nå har jeg vært alene fra dag en, så jeg vet jo ikke hvordan det er å være to 😅
      Nå ser jeg jo at dette ble veldig negativt og pessimistisk. Ikke misforstå, jeg elsker dattera mi! Hun gir så mye glede, så mye kjærlighet, så vanvittig mange smil og mye latter. Jeg ville absolutt aldri vært foruten henne! Men å være aleneforelder til et kronisk sykt barn er på ingen måte en dans på roser! 😊 Heldigvis har hun en far som stiller opp og har henne ei natt i uka og annenhver helg, og de to har et fantastisk godt og nært forhold!

    4. Rita: Tusen takk for en flott kommentar! Jeg er jo selvfølgelig enig med deg; det er hardt å “stå i det” når det herjer som verst, men der har jeg også alltid vært alene. Jeg vet jo ikke om noe annet, for meg blir det bare en del av det – rett og slett. Nå skal det sies at jeg sannsynligvis har “glemt” hvordan det er å ha små barn, haha. Sienna er så stor nå, det er ikke lenger våkne netter (og om det er det, kan hun fint leke seg rolig for seg selv), tannfrembrudd (de faller ut oftere og oftere her, men det er heldigvis ikke plagsomt på noen måte) eller annet som jeg vet var vanskelig da hun var yngre. Nå er liksom alt så enkelt, det har nok veldig mye med det å gjøre 🙂

      Jeg håper at du klarer å sette pris på egentiden du har for deg selv når jenta di er hos pappaen sin, det er SÅ gull verdt å klare å ta vare på seg selv i det hele. Jeg har, for å være helt ærlig, nettopp lært meg å nyte det selv 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg