Vi spiller bare roller i ubalanse

 

At en samtale i skolegruppen vår (verdens søteste gjeng som holder ut med meg, forresten) skulle føre til at jeg faktisk fikk noe å tenke på, hadde jeg vel ikke helt forventet med det første. Vi har samfunnsfag, et fag som i seg selv er ekstremt spennende og som også åpner for debatt og diskusjon på så mange nivå – også innad en selv. Det første kapittelet går på nettopp det; deg selv. Hvem er jeg, og hvorfor er jeg som jeg er? 

Der og da lo jeg det bort med at jeg ikke egentlig aner hvem jeg er, men jeg gjør vel strengt tatt ikke det. Jeg vet hvem jeg er i rollen som mamma. Som venninne. Som journalist, og som datter. Jeg vet at jeg er den støttende og oppmuntrende søsteren, som vil gjøre alt for å holde familien samlet og nære. Jeg vet at jeg er den venninnen som alltid står parat ved telefonen, klar til å håndtere enhver samtale. Jeg vet at jeg er den kjæresten som ville ha gjort absolutt alt i hele verden for at den personen jeg er nest mest glad i i verden skal ha det godt, og jeg vet at jeg er den datteren som heller vil gi enn å be om å få. Jeg vet at jeg er den eleven som forsøker å følge med så godt jeg kan, men som er klar over at livet noen ganger kommer i veien – uten at det egentlig gjør så mye. 

Jeg vet at jeg er genuint snill, ærlig, oppriktig og et engasjert menneske på så mange plan. Jeg vet at jeg jobber beinhardt for å nå målene mine, men at jeg samtidig sjelden lar meg stresse eller irritere. Jeg vet at jeg er et godt menneske, men så mye mer enn det vet jeg jo ikke. 

Hvem er jeg? Det er et spørsmål jeg aldri i livet trodde jeg ville stille meg selv som veletablert tjueseksåring. Det var sånt man stusset over for ti og femten år siden, det. Det var jo slike ting vi skulle ha visst til nå. For lenge siden, egentlig. Den gangen så vi jo på de som var på den alderen vi selv befinner oss i nå, som voksne. De visste alt. I alle fall hvem de selv var. 

Selv om vi alle spiller ulike roller i livet hver eneste dag, tror jeg det kan være lurt å gå dypere i seg selv. I alle fall av og til. Finne ut hva som helt oppriktig gir meg energi, og hva jeg vil med livet mitt. Ikke hva andre forventer, eller hva som vil ta seg best ut på Facebook-statusen. Det er så sykt at noe sånt som sosiale medier i det hele tatt blir nevnt i et innlegg som i bunn og grunn handler om usikkerhet og identitetsidentifikasjon, men slik er det jo faktisk. Det i seg selv får meg til å føle meg liten. Er det det jeg er? Liten? Jeg tror ikke det. Kanskje. 

Den siste tiden har jeg blitt langt flinkere til å stoppe opp og tenke over hva jeg faktisk ønsker, og hva jeg kan gjøre for at jeg skal få det bedre. Der kommer sannelig “modernismen” fra norsktimen inn, også. Kanskje ikke dumt å plassere rumpa på skolebenken likevel. Hittil har jeg ikke landet på stort annet enn det rent overfladiske. Jeg har tatt (for meg) store grep i leiligheten min, og gjort den om til noe som endelig kan føles som hjemme. Jeg er i alle fall på god vei til det. Jeg har fått et større fokus på det overfladiske ved utseendet mitt, og begynt med både hårpillere og jevnlig solarium. Det gir meg mer enn bare hudkreft, derfor er det verdt det. Akkurat nå, i alle fall. Det føles så rart, hvordan noe så enkelt kan gjøre meg glad. Betyr det at jeg er et lykkelig menneske? Jeg tror det. Helt oppriktig, fra innerst til ytterst. 

Et annet viktig fokus om dagen er egentiden. Tiden som bare er min. Der ingen ser meg, og der jeg heller ikke forholder meg til noen andre. Herregud, så viktig det er. I alle fall for meg. Det er en del av min identitet, egentlig. Det å føle på å være alene. Selvstendig. Bare… Meg. Ingen roller, ingen plikter. Ingen kaos. Bare meg. Det er noe befriende ved det. Samtidig er jeg et sosialt vesen som trenger andre rundt meg – andre som spiller både store og mindre roller i livet mitt. Jeg må le. Fjase. Tulle. Være seriøs og useriøs i en og samme setning. Den balansen er så viktig. Jeg lurer på om jeg finner den en gang, uten å føle at jeg vipper fra den ene siden til den andre hele tiden. Jeg lurer på om jeg noensinne finner meg, jeg. Eller om jeg bare spiller en rolle i ubalanse i mitt eget liv også. 

 

Siste innlegg