Nei, jeg savner ikke spiseforstyrrelsen

 

Spørsmålet kommer selvsagt ikke fra andre enn de som er, eller har vært, i den samme spiseforstyrrede fengselscellen som jeg selv har befunnet meg i i så mange år. Savner jeg noensinne å være syk? Jeg er ekstremt glad for at jeg helt oppriktig kan si nei. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men det er det virkelig ikke. Det å ha så fullstendig kontroll over kropp og psyke er en rus som ikke kan beskrives. Jeg har aldri testet narkotika, men jeg er sikker på at rusen sulting og overtrening gir kan sammenlignes med den villeste syrerus. Dønn seriøst. 

Det er så uendelig mange grunner til at jeg ikke savner å være syk. Så mye de fleste ikke en gang tenker over er et faktum for en spiseforstyrret. Derfor tenkte jeg å fortelle litt om “medaljens bakside” av det å være alvorlig spiseforstyrret. 

Jeg savner virkelig ikke… 

Følelsen av å være fullstendig fanget i min egen kropp. Jeg kunne ikke ha det gøy, kunne ikke være sosial, kunne ikke slappe av eller se film. Jeg måtte trene. Løpe. Løpe til stallen, ta stallarbeidet, løpe tilbake. Løpe på tur med hunden. Fokusere på å ikke spise. Ikke drikke. Det er så altoppslukende og så til de grader krevende at det – for meg – var komplett umulig å ha et liv ved siden av. Det var livet mitt. 

De bekymrede blikkene. Fremdeles kan foreldrene mine se på meg med bekymrede blikk dersom jeg ikke sluker maten i en voldsom fart, eller om vekten har svinget litt. “Du må aldri bli så tynn igjen”, sier særlig mamma omtrent hver gang jeg møter henne. Nå som jeg er mor selv, kan jeg bare forestille meg hvor forferdelig redd de har vært i alle disse årene.. Det er grusomt å vite at jeg har påført dem den smerten – og det med vilje. 

Konstante smerter. Jeg sliter selvfølgelig med etterskader av spiseforstyrrelsen, men nå går det i det minste for det meste utover rygg, mage og nakke – ikke hver eneste centimeter av kroppen, som tidligere. Det å alltid ha så vondt at det kjennes ut som om du er i ferd med å besvime bare du flytter litt på deg er fryktelig. 

Å ikke kunne ligge på ryggen eller siden uten å pakke meg inn i tepper og dyner. Det var så smertefullt for meg å ligge “rett på” ribbeina eller ryggraden min, at når jeg skulle sove måtte jeg for det første være fullt påkledd, og for det andre måtte jeg sørge for å pakke meg inn i tepper før jeg la meg i sengen. Jeg husker fremdeles rutinen for inntullingen i teppet; jeg stod med teppet utslått bak meg, langsidene pakket inn hvert av beina mine før jeg halvveis la meg ned og halvveis falt ned i sengen. Da gjenstod bare mesterverket det var å få på seg dynen uten at teppet skled til sides og ødela alt. Og ja; for ikke å snakke om i solarium eller andre steder som krevde hardt underlag! Jeg pleide alltid å ha med meg et langt skjerf som jeg brettet sammen tre ganger. Dette måtte ligge under ryggraden min for at jeg skulle klare å ta solarium. 

Blåmerker over alt. Jeg kunne ikke en gang få en klem eller håndhilse på noen uten å få blåmerker, det er ikke en overdrivelse. Jeg kan ikke si at jeg savner det! 

Tørr, gråblå hud. Det jeg får mest komplimenter for når det kommer til utseendet mitt den dag i dag, er definitivt huden min. Slik har det mildt sagt ikke alltid vært, særlig ikke den gangen huden min var så tørr at den bokstavelig talt flasset av og var blodig, og fargen i en ufyselig gråblå-aktig tone. Jeg husker at en av mine nærmeste en gang sa at det så ut som om jeg allerede var død, ikke bare i nærheten av å være det. 

Dun over hele kroppen. Ja, inkludert i ansiktet. Kroppen er en fascinerende sak, det har jeg i alle fall fått merke i løpet av disse årene. Et tynt, mykt lag med blondt dun har faktisk dekket så godt som hele kroppen min i de verste periodene. Virkelig ikke kult. 

Et ekstremt søvnbehov. Om jeg ikke trente, var i stallen eller gjorde et ytterst godt forsøk på å være på skolen, så sov jeg. Jeg kom hjem, la meg i pappas stressless og sov frem til kvelden. Noen ganger sov jeg videre på sofaen, andre ganget gikk jeg eller ble båret ned i min egen seng for natten. Jeg sov så mye at min første kjæreste sa rett ut at om jeg ikke gjorde noe med problemet slik at det ble mulig å i det hele tatt ha en samtale med meg uten at jeg sovnet, ville han slå opp med meg. 

Selvhatet. Det å aldri noensinne kunne føle seg god nok, selv ikke for en selv, er en grusom følelse. Selv om jeg visste at så snart jeg nådde det neste målet mitt ville jeg bare sette et nytt, var håpet om at jeg endelig skulle kunne godta meg selv stort nok til at jeg fortsatte. Om jeg bare gikk ned én kilo til, ville alt bli bra. Når den kiloen hadde forsvunnet, var alt annet bare enda verre. Det å hate seg selv så inderlig er så uendelig vondt. 

Ikke-eksisterende hår- eller neglvekst. Den dag i dag ser det fremdeles ut som om jeg biter negler på noen av fingrene mine, nettopp på grunn av spiseforstyrrelsen. Det gjør jeg ikke, og har heller ikke gjort på så lenge jeg kan huske, men likevel var neglene mine alltid tynne, slitte og fullstendig ødelagte. Håret mitt vokste heller nesten ikke i det hele tatt, men falt i stedet av og var så slitt at det kjentes ut som halm – til tross for mengder av dyre frisørprodukter og god pleie fra utsiden. 

Ødelagte tenner. Selv om min spiseforstyrrelse aldri gikk ut på å kaste opp, har sykdommen likevel gjort sitt med tennene mine. Jeg husker så godt da jeg skulle til tannlegen i tiende klasse, og kom ut igjen med streng beskjed om å ikke pusse tennene mine på en hel uke – og deretter kun 2-3 ganger ukentlig. Emaljen på tennene mine var helt borte, og store deler av tennene mine var gjennomsiktig. Det er helt utrolig! Jeg kan med stor glede endelig si at når jeg får tatt den siste operasjonen i munnen i slutten av denne måneden, er alt som det skal være i denne munnen – for første gang på mange, mange år. Det er deilig, det! 

 

Selv om alt dette er et tilbakelagt kapittel for min del, føler jeg at det er utrolig viktig å rette lys mot hvor altoppslukende, grusom og livsødeleggende denne sykdommen virkelig er. Det finnes ikke verdt det. Ikke for alt i hele verden, en gang. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at jeg klarte å løsrive meg fra spiseforstyrrelsens harde grep og klissete spindelvev – det er virkelig ingen selvfølge. 

 

#anoreksi #anoreksia #spiseforstyrrelse #spiseforstyrret #blogg #blogger #tanker #meninger #følelser #syk #psyk #psykiskhelse

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg