Å våge – og å satse

 

Jeg merker allerede nå at dette er et innlegg som det vil ta meg lang tid å skrive. Ikke fordi fingrene løper noe saktere over tastaturet nå som de har blitt pyntet med et par nye tilskudd til blekk-familien på kroppen, men fordi det er så innmari vanskelig å få frem de riktige ordene. Det igjen, er ikke fordi jeg ikke vet hva jeg tenker eller føler – det vet jeg så altfor godt. Det ville ha vært umulig å ikke kjenne igjen den kriblende, magiske følelsen som sprer seg over hele kroppen bare det tikker inn en melding, eller tankene flyr mot en spesifikk person. Jeg tror alle kan kjenne igjen denne følelsen, selv om de aldri noensinne har vært forelsket. Det ligger der, bare. Innebygd i oss. Kanskje. 

Det tar tid fordi jeg er redd. Redd for å våge. Redd for å satse. Redd for å gå så loddrett på trynet at det vil ta tid å stable meg opp på beina igjen. Aller mest er jeg vel kanskje redd for at alt dette, alt det skumle enhver person ville ha fryktet dersom hjertet var så åpent at selve sjelen var eksponert, aldri skal skje. At det er nå forandringen begynner. Et helt liv til og med. Kanskje. Man vet jo aldri, det har tross alt skjedd før. 

Forandringer og forpliktelse. Ikke akkurat to ord en småbarnsmor ikke allerede er vant med og lever i hver eneste dag, men likevel ord som setter frykten i meg her og nå. Så redd for å gå på trynet, så redd for å ikke gjøre det. 

Kjærlighet skal vel ikke føles så enkelt? Så naturlig? Så trygt, og så godt.. Skal det vel? Hvor er usikkerheten, den advarende magefølelsen eller følelsene som svinger fra overivrig fjortis-forelskelse til “faen heller, dette gidder jeg faktisk ikke”? Har det liksom bare blitt byttet ut med en visshet om at den følelsen jeg sitter med nå, ikke kommer til å svinge seg noen vei? Har usikkerheten blitt byttet ut med trygghet og en følelse av tilhørighet? Kan det være forelskelse – eller enda verre; kjærlighet – da, da? 

Det krever så mye å skrive disse ordene. Enda mer å skulle si dem høyt. 

 

4 kommentarer

Siste innlegg