Jeg hadde flaks da jeg ble mamma

 

Jeg var 11 uker på vei da jeg satt på venterommet på Medi3 med hulkene i halsen og tårene trillende nedover kinnet mitt. Kroppen skalv, og tanker og følelser har – med hånden på hjertet – aldri fått kjørt seg så hardt som den dagen. Jeg følte meg så sikker på at noe skulle være galt. Lå det en liten baby der inne? Om så, var det liv? Jeg følte meg nesten sikker på at vi aldri skulle få se et lite hjerte dunke, eller små føtter sprelle. Noe måtte jo være galt? Jeg hadde vært lykkelig vitende om at jeg bar på et mirakel i de dertil åtte mest fantastiske ukene i hele mitt liv. Jeg kunne vel ikke få beholde den lykken enda lenger? Det måtte jo snu, ikke sant? 

I forkant av denne ultralyden var spørsmålene mange, men for meg fullstendig uforståelige. Er det mulig å få vite kjønn i uke 11? Blir det ikke ubehagelig for deg om du må ta innvendig ultralyd? Er det ikke bedre å vente til du er lengre på vei, slik at de kan gjette kjønn med større sikkerhet? Du får jo ikke sett noe som helst så tidlig, hvorfor ta seg bryet? Er det sant at det vises allerede så tidlig dersom det er en guttebaby du bærer på? 

Jeg kunne ikke relatere meg til disse spørsmålene. Hvilket kjønn det lille barnet var spilte overhodet ingen rolle for meg. Jeg ville bare vite at det lille mennesket jeg allerede elsket høyere enn alt annet i hele verden, var i live. Ikke en gang om den vesle spiren var såkalt “frisk”, var i mine tanker. Det eneste jeg kjente på, var at jeg måtte vite om det aller mest dyrebare i hele verden, fremdeles levde. 

Tårene sluttet ikke å trille den dagen. Dagens første halvdel begynte med en nervøsitet og angst så kraftig at jeg ikke en gang husket hvordan jeg brått kunne befinne meg på venterommet. Den andre halvdelen av dagen, gråt jeg av ren og skjær lykkefølelse. Det vesle mirakelet kunne ikke bare vise oss et sterkt, dunkende hjerte, men hun fikk også vist frem et skøyeraktig aktivitetsnivå og detaljer jeg aldri hadde trodd var mulig å få se i uke 11. Ikke én gang verken tenkte jeg på eller nevnte hvilket kjønn den vesle hadde. Ikke fordi det ikke ville ha vært moro å vite allerede da, men fordi det ikke fantes i tankene mine. Ikke bare var den vesle spiren sprell levende – hun var også frisk. 

Den lettelsen, den uendelige lykkefølelsen jeg fikk av å vite at barnet mitt var frisk og sterk, har ikke sluppet taket. Hver eneste dag kjenner jeg på hele kroppen hvor uendelig takknemlig jeg er. Det å ha et barn i seg selv er et mirakel uten sidestykke, men at hun i tillegg er frisk… Det er ren og skjær flaks. Fy søren, så heldig jeg er. 

Ikke alle foreldre kan gå like lettet ut av gynekologens undersøkelsesrom som det vi gjorde denne gangen, og alle andre gangene vi forlot ultralydapparatet med de vakreste små bildene i hendene. Ikke alle kan lene seg tilbake og nyte tiden til det fulleste etter fødsel, vel vitende om at den lille er så frisk og sterk som det min datter var og nå, fire år senere, fremdeles er. Ikke alle kan sende barnet sitt på overnatting hos familiemedlemmer, i barnehagen eller på skolen uten den underliggende angsten om at noe kan gå galt, uten at de er der for å passe på. Det er ikke alle som kan forlate barnet sitt så mye som i en time uten å la det miste en viktig trygghet og sikkerhet – og i enkelte tilfeller bedre sjanser for å overleve. Det er ikke alle foreldre som kan legge seg i sin egen seng og nyte tiden alene eller med hverandre, vel vitende om at barnet deres sover trygt og godt på sitt eget rom. 

Ikke alle foreldre er så forbasket privilegert og heldig som det jeg er. Noen av oss, fellesskapet foreldre, lever med den samme angsten og frykten jeg selv følte på da jeg i uke 11 troppet opp på min første ultralydkontroll, usikker på om barnet mitt overhodet ville være i live. Noen av oss legger seg med denne altoppslukende angsten. Og noen av oss, må gi fra seg ansvaret for dette sårbare barnet de elsker så høyt og er så bunnløs bekymret for, rett og slett fordi de ikke har andre valg enn å møte opp på arbeid. Et arbeid som ikke kan føles som annet enn fullstendig meningsløst, når det kjæreste de har trenger foreldrene sine mer enn alt – der og da. 

Jeg kan ikke se at mine med-foreldre er så redde, så oppriktig bekymret og i så altoppslukende fortvilelse som det jeg selv var, og enda verre; med god grunn, uten å gjøre noe. Jeg kan ikke få sagt nok hvor uendelig takknemlig jeg er for at min angst ikke fantes rasjonell. Det er deres. I aller høyeste grad. Jeg kan ikke se på at dette marerittet får trone mine med-foreldres tanker og følelser døgnet rundt, uten å gjøre noe. Vi trenger en endring – og vi trenger det nå. Vi trenger en endring av pleiepengeordningen med det samme. 

Med dette vil jeg derfor oppfordre alle – enten du har barn selv, eller ei – å melde deg inn i Facebook-gruppen “Endring av pleiepengeordningen NÅ!” for å vise din støtte til alle disse foreldrene som hver eneste dag kjemper med og for sine mest dyrebare skatter. 

 

2 kommentarer

Siste innlegg