Trenger jeg en mann?

 

Okei, før jeg gir inntrykk av at dette er ment til å være et feministisk “girlpower”-innlegg; nei, jeg kan fortsatt ikke skifte lyspærer, oljen på bilen burde ha blitt byttet, jeg kjører altfor ofte med lite bensin kun fordi det er dritkjedelig å fylle, jeg har ikke rørt en gressklipper i hele mitt liv – og jeg har så visst ikke tenkt til å fikse alt småpirk som burde fikses i leiligheten min. Feminist? Nei. Virkelig ikke. 

Greit, da kan vi kjøre i gang med poenget. Jeg får nemlig altfor ofte høre at jeg trenger en mann. Kanskje ikke like ofte som spørsmålet “har du noen i kikkerten, eller?” dukker opp – men det er tross alt et hyggelig spørsmål, og ikke en nedverdigende kommentar. Selv om jeg så absolutt trenger noen, les: pappa, en av brødrene mine eller en hyggelig nabo (som han som står for 100% av plenklippingen her i huset..) til å ta seg av enkelte oppgaver jeg rett og slett ikke har planer om å ordne selv, er det langt ifra ensbetydende med at jeg trenger en mann. For ærlig talt – med mindre jeg er stormende forelsket og dette vidunderet av et menneske kan innfri alle mine (realistiske og et par passelig merkelige) krav – er det jo faktisk langt enklere å klare seg selv. 

Jeg sier selvfølgelig ikke at det aldri skal skje eller at jeg har satt meg en slags grense for når det overhodet blir aktuelt. Det skjer når det skjer, og jeg har så absolutt ikke blitt (så veldig) mannevond i løpet av min tid som singel. Saken er helt enkelt det at jeg får frysninger over hele meg når enkelte ser ut til å syns det er helt greit å påpeke hvor mye enklere alt hadde blitt med en voksenperson til å dele livet mitt med. For jo, jeg jo finne meg en mann snart. 

Og til det spør jeg; hvorfor i alle verdens dager jeg det? Fordi jeg er ubrukelig alene? Fordi livet mitt er mindre verdt slik det er nå? Fordi jeg er uselvstendig? Fordi jeg trenger en mann for å gjøre livet mitt komplett? Vel, la meg ha én ting ganske klart; jeg ingenting. Jeg trenger ingenting. 

En gang i tiden var det en som sa noe sånt som “du trenger noen til å hjelpe deg med alt”. Hva skjedde? Vel, det kapittelet avsluttet seg selv. Saken er nemlig det at jeg overhodet ikke trenger noe som helst. Jeg klarer meg helt utmerket, nemlig. Og ikke minst; hvor ekte hadde dette forholdet, eller denne kjærligheten, vært dersom jeg gikk inn i det med en innstilling om at jeg trenger dette? Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg bør? I mine øyne bør man ikke innlede et forhold før man har et 100% godt forhold til seg selv og livet slik det er her og nå.

En eventuell kjæreste skal være et pluss – ikke en brikke som må på plass for at livet mitt skal bli fint. Det er det nemlig ene og alene min oppgave å sørge for at det er – og det har jeg klart med glans. 

 

#singel #single #alenemor #alenemamma #mamma #mammablogg #mammablogger #tanker #meninger 

12 kommentarer

Siste innlegg