Ikke sy pute under NAV’erne

 

Jeg er fullstendig klar over at dette innlegget har potensiale til å provosere, så la meg ha dette sagt én gang for alle: Jeg skriver ut ifra mine egne erfaringer, og mine erfaringer alene. Jeg har “levd på NAV” i syv lange år, og stått på egne bein de drøye to siste årene. Med dette vet jeg så inderlig godt hvordan det er å være alvorlig syk, og ikke minst være avhengig av et velferdsnorge. Jeg vet også hvor uendelig viktig det er for både kropp og sjel å kunne føle at man er til nytte, at man bidrar til samfunnet og ikke minst til sitt eget liv. Jeg vet alt om hvor fryktelig det føles å nok en gang trappe opp på NAV-kontoret med enda en sykemelding fra fastlegen, som man gjerne må gå mange runder for å overhodet få. Jeg kjenner til nederlaget når man igjen og igjen må forklare seg, og fortelle hvorfor man ikke er i stand til å arbeide. Fungere. Bidra. Være noe

På de første møtene ble det snakket om hva jeg kunne tenke meg å jobbe med, hva jeg liker og ikke liker å gjøre, hvordan jeg ser for meg fremtiden og hva jeg er flink til. Jeg sa som jeg har sagt siden tidlig barneskolealder; jeg elsker å skrive. Jeg kan å skrive – og drømmen er å få jobbe med nettopp det. Å sitte på et NAV-kontor og fortelle at din største drøm er å bli journalist og forfatter var ikke spesielt kult. Derfor la jeg kjapt til at jeg svært gjerne kunne tenke meg å arbeide på kontor eller være assistent av et slag.

I stedet for å høre på meg og mine ønsker, ble jeg kastet ut i lærerassistent-jobb for SFO. Med min emetofobi og vanskeligheter med fysisk arbeid, sier det seg selv at det mildt sagt fungerte dårlig. Deretter ble jeg kastet ut i butikkjobb. Dyrebutikk. Blomsterbutikk. Dagligvarebutikk. Godteributikk. Jeg vet ikke om du noensinne har hatt en butikkjobb, men jeg kan love deg at det “å sitte i kassa på REMA 1000” rett og slett ikke skal tolkes bokstavelig. Vi snakker varepåfylling, kundebehandling, tunge løft, lagerarbeid og ofte svært høyt tempo. Det er virkelig ikke en jobb for lathanser, eller de som – på lik linje med meg den gangen – ikke bør eller skal anstrenge seg nevneverdig fysisk. Igjen; det fungerte dårlig. Nok et nederlag. Nok et bevis på hvor udugelig jeg er.

LES OGSÅ: HEI DU, NAVER! 

På nytt møtte jeg opp med et ønske. Denne gangen om utdannelse. I alle fall kurs. Vanlig skolegang var ikke noe for meg den gangen; det var for krevende. Å stå opp, møte opp, være i nærheten av mat, fungere sosialt, fokusere på skolearbeid og ikke minst henge med i svingene var rett og slett for mye forlangt for en som knapt nok klarte å fokusere på annet enn å puste, eksistere og trene. Og å unngå mat. Jeg ville studere over nettet, men fikk beskjed om at det ikke var mulig. Nei vel, kunne jeg gå deltidsskole, da? Nei. Det ville ta for lang tid. 

Behandlerne mine var også skeptisk til at jeg ønsket meg ut i arbeidslivet. “Det er ikke noe for alle, vet du. Du må ta den tiden du trenger, og ikke forhaste deg. Akkurat nå har du mer enn nok med deg selv”, var ordene jeg fikk servert. Det stemte kanskje også, det. Men hva når det man trenger mest i hele verden er å få en pause fra seg selv, og et fokus rettet mot oppgaver og gjøremål? Ingen hørte meg, og jeg ble etterhvert både vant og fornøyd med at livet mitt rett og slett ikke skulle inneholde arbeidstider og ansvar. 

Nå skal det sies at alt ordnet seg til slutt. Jeg ble frisk, og kunne ta fatt på drømmen. Samtidig som jeg var 100% hjemmeværende med min da ett år gamle datter, studerte jeg nettjournalistikk. Det de fleste bruker 3 år på å lære seg gangen i, gjorde jeg på ett år samtidig som jeg var hjemmemamma, tok to ulike kurs og startet opp eget firma. Ikke fordi jeg er tøff. Eller sterk. Eller skal bevise meg selv på noen måte. Rett og slett fordi jeg kunne. Jeg var frisk! Tiden etter dette har vært magisk. Jeg har lykkes. Jeg klarer meg svært godt, og kan leve at det jeg alltid har drømt om. Men, uansett hvor fornøyd jeg er med livet mitt nå, får jeg ikke tiet den lille stemmen som spør; “hvordan hadde det blitt om noen pushet meg i riktig retning, litt tidligere?”. Jeg får aldri vite om jeg hadde blitt frisk raskere eller begynt å arbeide tidligere dersom noen så meg og unngikk å sy puter under armene på meg, men sjansen er der. 

Nå som jeg er frisk, vet jeg hvor uendelig mye det hadde betydd for meg dersom det ble jobbet for at jeg skulle finne noe jeg mestret og trivdes med på et tidligere tidspunkt. Tenk så mye mer verdt jeg ville ha følt meg! Det ville ha vært gull verdt. 

Jeg personlig mener at de aller, aller fleste kan bidra til noe. Ikke fordi vi ikke skal “snylte på samfunnet” – men fordi verdien i det å bidra og vise seg selv at man kan, har så uendelig mye mer verdi enn man skulle tro. Å lytte til hver enkelt og arbeide hardt for å finne noe som kan passe til den enkelte, er så uendelig viktig. Om ikke fast ansettelse, så praksis gjennom NAV. Om ikke en “ordentlig” jobb, så som frivillig. Støttekontakt for noen, kanskje. Assistent. Ryddehjelp. Hva som helst! Det gir så mye, mye mer tilbake enn de ekstra kronene på konto. Ikke sy pute under armene på “NAV’erne” – lytt heller til dem, og vis dem at det finnes uendelige muligheter. Og ja, for all del; ikke kast en person uten arbeidserfaring inn i butikkjobb bare fordi det ser enkelt ut. Jeg driver eget firma, men kan med hånden på hjertet si at butikkjobb er langt tyngre. 

 

#personlig #tanker #jobb #arbeid #nav #naver #snylter #drømmejobb #drømmejobben #naving #inspirasjon #motivasjon 

4 kommentarer
    1. Syns kanskje ikke tittelen din passer til innlegget. Du snakker jo ikke om å sy puter under armene på NAVere, men heller å pushe dem i feil rettning, ikke høre på dem. Hadde noen hørt på deg, så hadde du jo kanskje blitt frisk raskere. Syns det blir feil å si de sydde puter under armene dine, av det du beskriver

    2. morellen: Jeg syns det passer veldig fint: “Behandlerne mine var også skeptisk til at jeg ønsket meg ut i arbeidslivet. “Det er ikke noe for alle, vet du. Du må ta den tiden du trenger, og ikke forhaste deg. Akkurat nå har du mer enn nok med deg selv”, var ordene jeg fikk servert. Det stemte kanskje også, det. Men hva når det man trenger mest i hele verden er å få en pause fra seg selv, og et fokus rettet mot oppgaver og gjøremål? Ingen hørte meg, og jeg ble etterhvert både vant og fornøyd med at livet mitt rett og slett ikke skulle inneholde arbeidstider og ansvar. “.

      Jeg følte at alle gav meg opp, og mente at jeg heller burde fokusere utelukkende på meg selv. Det er godt mulig at de hadde rett, men personlig mener jeg at jeg hadde hatt svært godt av å få prøve meg i arbeid – og det en annen type enn de mest fysisk krevende yrkene.

    3. Hei.
      Interessant innlegg om et engasjerende og svært aktuelt tema. Det er ingen hemmelighet at NAV ikke fungerer optimalt, noe jeg også selv, i likhet til deg, har erfart. Jeg vil likevel gi deg noen tilbakemeldinger (som du forhåpentligvis vil oppfatte som konstruktive) på dette innlegget, spesielt siden skriving er jobben din.
      Med en gang jeg begynte å lese denne teksten opplevde jeg at det var noe som skurret. For hvor er sammenhengen mellom tittelen og selve innholdet? Metaforen “å sy puter under armene på noen”, vil si at en tilrettelegger for en person i så stor grad at han/hun ikke blir i stand til å klare noe på egenhånd. Det henger ikke på greip med det du beskriver i teksten, som er et NAV som du ikke føler at lytter til deg.
      Videre er det en del selvmotsigende utsagn i teksten. For hvis dine behandlere (fastlege er også en behandler og samarbeider vanligvis med psykolog, mottar epikriser osv.) ikke mente at du var i stand til å arbeide og kom med utsagt som “akkurat nå har du mer enn nok med deg selv” (forøvrig synes jeg det er hårreisende hvis en behandler har sagt at “arbeid ikke er for alle”!), hvorfor skulle du da måtte “gå flere runder” for å få tak i en sykemelding?
      Og så vidt jeg har forstått har du hatt anoreksi. I såfall, hvordan kunne du bli plassert i fysisk krevende jobber om du var alvorlig syk og underernært (og jeg har selv arbeidet mye i butikk, så jeg vet at det kan være tungt)? Jeg antar at en av årsakene til at du var sykemeldt var på grunn av spiseforstyrrelsene.
      Når du skriver at det ikke var særlig populært at du ville bli forfatter, kan jeg jo til dels forstå det. Det er jo ikke akkurat et område med overflod av arbeidsplasser. Jeg lurer likevel på hva du konkret mener at NAV burde ha tilbudt deg. I andre avsnitt skriver du at du foreslo at du kunne være assistent av noe slag, mens i neste avsnitt skriver du at NAV valgte å ikke lytte til deg og plasserte deg i en lærerassistent-jobb på SFO. Dette er jo ganske selvmotsigende. Du sa du kunne tenke deg å være assistent og det ble du, men du mener at dem ikke lyttet til deg? Og visste ikke NAV om emotofobien heller…?
      I nest-siste avsnitt skriver du at du hadde følt deg mer verdt om noen hadde jobbet for at du skulle finne noe du mestret og trivdes med. Men i begynnelsen av teksten ramser du opp en rekke jobber (antar at det er en form for praksis) som du fikk prøve ut, mener du virkelig at ingen forsøkte å hjelpe deg til å finne noe du ville trives med?
      Og av ren nysgjerrighet: du skriver at du har mottatt ytelser fra NAV i syv år og klart deg selv de to siste årene. Men du er bare 25 år gammel (det er i hvert fall det du har skrevet)? Når man er under 18 år, noe du må ha vært om du mottok ytelser i syv år før du ble 23 år, er det foreldrene (eventuelt barnevernet) som betaler for en, ikke NAV.
      Forøvrig synes jeg det er trist at NAV ikke ville bidra til at du kunne ta en utdanning. Det burde det vært mer av. Men det er flott at du har tatt kurs og kan leve av å skrive i dag.
      Victoria

    4. Victoria: Hei!

      For å svare på spørsmålene dine; det stemmer at jeg følte at jeg ble sydd puter under armene på. Det kom ikke tydelig nok frem i teksten ser jeg, men det jeg ønsket med assistent-stilling var å jobbe som assistent på et kontor. Altså; kontorarbeid var det jeg anså som mest passende for meg. Å sitte i ro og skrive – samme hva jeg har skrevet om – har alltid vært det som passer meg aller best, og er også det jeg i hovedsak arbeider med nå som jeg kan velge fritt 🙂

      Jeg bad spesifikt om assistent på kontor, men det fikk jeg ikke. Jeg sa også at butikkjobb er for fysisk krevende for meg, men tidlig i forløpet måtte jeg altså teste ut dette likevel. Resultatet var selvsagt at jeg ikke mestret det, fikk dårlig selvtillit og følte meg udugelig gang på gang. Det er ikke slik det skal være når man først trygler og ber om å få komme ut i praksis – slik jeg gjorde.

      NAV visste om både emetofobien og spiseforstyrrelsene, men mente likevel at butikk- og lærerassistentjobb kunne passe, selv om jeg var uenig i det. Jeg ville som nevnt være assistent på et kontor.

      Jeg fullførte første året på videregående, men havnet i NAV-systemet etter det. Det stemmer ikke at det er foreldrene mine eller barnevernet som skal dekke dette (i alle fall ikke da jeg var ung). Jeg mottok stønader fra 2008 til 2015, når jeg da startet opp egen bedrift. De siste drøye to årene har jeg altså klart meg selv, uten andre kroner fra NAV enn barnetrygden alle foreldre får utbetalt 🙂

      Jeg er absolutt enig i at NAV burde lytte til mine ønsker om å jobbe med skriving – om det så bare var som assistent på et kontor. De burde også ha tipset meg om å være assistent i en lokalavis, det vet jeg at det er mange som har gjort gjennom NAV. De visste jo at drømmen var å bli journalist og forfatter (noe jeg i dag er), så det burde de ha tenkt på selv om jeg ikke kom på muligheten selv på det tidspunktet.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg