Er jeg stolt?

 

Jeg er takknemlig og svært ydmyk over alt jeg har fått, og fått til, i livet mitt. Jeg er ufattelig takknemlig over at jeg i en alder av 21 kunne kjøpe mitt første egne hjem, og for at jeg fremdeles – nå som jeg er alene – har muligheten til å bo her. Jeg er takknemlig over at jeg har muligheten til å jobbe, og ikke minst sjonglere mellom mine fire ulike arbeidsplasser som jeg er så glad i. Jeg er takknemlig for at helsen min godtar at jeg har de tre hundene jeg har, og for at jeg har alle muligheter til å gi dem det beste livet de kunne ha fått. Jeg blir ydmyk når jeg tenker over alt jeg har, og hvor godt jeg lever. Jeg er takknemlig, ydmyk og svært glad for å ha alt dette i livet mitt – men ikke stolt. Betyr det at jeg ikke er stolt over meg selv? Det er jeg. I aller høyeste grad. 

Jeg er stolt over at jeg har kjempet den tyngste kampen jeg kan forestille meg. Jeg er stolt over alle de dagene jeg kom meg opp av sengen og gikk på skolen – selv om jeg flere ganger dro hjem igjen etter kort tid, enn holdt ut gjennom hele skoledagen. Jeg er stolt over at jeg gjorde mitt beste for å holde på vennene mine, selv om jeg ikke fikk det til – og endte opp alene. Jeg er stolt over de dagene jeg innså at jeg ikke ville klare å gå på skolen selv om jeg hadde lyst, men i stedet brukte all min energi på å klare å ta en dusj. Jeg er stolt over de gangene jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg bare trengte å løpe noen få timer – ikke helt til jeg besvimte. Jeg er stolt over de dagene jeg klarte å spise, selv om det bare var en halv sjokoladeknekk. Jeg er stolt over at jeg brukte min stemme til å hjelpe andre i samme situasjon – selv om det bare var på en blogg som jeg skrev fra sengen. Jeg er stolt over de gangene jeg ærlig kunne svare “ja” på spørsmålet om jeg hadde spist. Jeg er fryktelig stolt over den jenta jeg var, og den kampen jeg kjempet for å komme hit jeg er i dag. Alt etter det, bortsett fra Sienna som jeg også er umåtelig stolt over, er jeg evig takknemlig for- men ikke stolt. 

Den virkelige kampen er ikke for meg å kunne sjonglere tilværelsen som alenemor med tre hunder, eget hjem, stasjonsvogn og fire jobber. Det er ingen kamp – det kalles livet. Et fantastisk liv. Kampen var å kunne finne glede når alt i hele kroppen skrek at det måtte ta slutt. Jeg er så stolt over at jeg fant mot til å kjempe med nebb og klør for å grave meg ut av en elendighet dypere og mørkere enn de fleste noensinne kan forestille seg. 

Jeg blir oppriktig trist når jeg tenker på hvordan folk så på meg før, kontra nå. Den dag i dag får jeg ofte skryt og komplimenter for at jeg “klarer” å leve det livet jeg gjør i dag.

“Er det ikke hardt å være alenemor? Er det ikke fryktelig krevende med fire jobber? Er det ikke vanvittig vanskelig å ha tre hunder?” – eller det som verre er: “Du er så vanvittig flink som får til alt dette! Du bør være stolt, det er ikke mange som hadde klart alt du klarer! Du må jo være et overmenneske som klarer å sjonglere alt!”. Det er klart at det gjør godt med skryt av og til, men det er ikke nå jeg trenger det. Tenk om noen skrøt av meg eller gav meg komplimenter for innsatsen den gangen jeg virkelig trengte det? Den gangen livet var en kamp – og ikke bare et fantastisk liv som jeg på alle måter har valgt selv? 

Tenk om noen sa “Du er så vanvittig tøff som klarte å møte opp til skolen i dag, det gjør ingenting at du ikke klarte å holde ut i mer enn en time! Du er knallflink som har klart å spise et helt knekkebrød til sammen denne uken! Bra jobba, du klarte å stå opp av sengen i dag! Fy søren så flink du er som klarer å holde en hel filmkveld med vennene dine uten å få panikk over at du heller burde trene!”. Tenk om noen kunne se kampen for det det var – en beinhardt, altoppslukende kamp for livet? Tenk om noen kunne vise meg den respekten jeg i dag får, den gangen? Det var da jeg virkelig fortjente det. Ikke nå. 

Jeg vet at det høres rart ut, men jeg blir oppriktig lei meg. Jeg skal ikke ha “creds” for at jeg klarer å leve et hakket mer hektisk liv enn de fleste; jeg har tross alt et langt tøffere liv bak meg enn det de fleste har, og det sier dermed seg selv at jeg sannsynligvis er enda bedre rustet til alt som måtte møte meg, enn de som aldri har opplevd større hindringer enn hva som vanlig er. Jeg vil at folk skal se meg for alt jeg gjorde for å komme nettopp hit – ikke for stedet jeg er på nå. Helt ærlig; når man har slitt med en så alvorlig diagnose som det jeg har, blir alt etter det lekende lett. 

Se på de rundt deg. Du vil kanskje skryte av stjerneeleven med toppkarakterer i alle fag? Eller de av vennene dine som har fått både én, to og tre bachelor- eller mastergrad? De fortjener det alle som en – selvfølgelig. Men se litt videre, også. Se på den venninnen din som hver eneste dag kjemper en indre kamp, men som likevel klarer å tusle avgårde til jobben på den lokale bensinstasjonen. Se på den mammaen som sender barna sine i barnehagen, men som selv legger seg på sofaen frem til det er tid for henting. Se på de som har valgt, eller har blitt tvungen til, å avslutte sitt yrkesaktive liv – til fordel for å “drive dank” og “nave” i sengen i stedet. Ta en ekstra titt. Sannsynligheten for at de fortjener, og trenger, akkurat like mye skryt, er nemlig veldig stor. 

 

HUSK: Konkurranse: Vinn et personlig smykke med valgfritt bildemotiv! 

#personlig #helse #psykiskhelse #psykisk #tanker #meninger #følelser #skryt #selvskryt #nav #naver #anoreksi #anoreksia #anorexianervosa #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #hjelp 

3 kommentarer

Siste innlegg