Blivende foreldre: Bare vent!

 

Jeg ble så inspirert av å tilbringe tid hos en venninne tidligere i uken, at det rett og slett måtte bli et eget innlegg av det. Vi har begge våre grunner til å mene litt av hvert om all klagingen rundt tilværelsen som småbarnsforeldre – hun langt mer enn meg, men likevel. Dette er noe som har plaget meg i lang tid; har vi egentlig rett til å klage? 

Det begynte allerede da jeg ble gravid. Hadde jeg vært åpen om prøvingen hadde det helt sikkert startet allerede da, men det er en annen sak. I alle fall; klagingen og kommentarene om hvor fælt det er, ville bli og kom til å være i lang tid fremover, var mange. “Bare vent” var frasen som tydeligvis så ut til å ligge lett og luftig på alles tunger. Bare vent til morgenkvalmen slår til. Bare vent til du må opp for å tisse hundre ganger om natta. Bare vent til bekkenet ditt bestemmer seg for å leke atomkrig med deg. Bare vent til samliv og kjæresteforhold går ad undas. Bare vent til magen blir i veien. Bare vent til du blir blytung og alt blir et ork. Bare vent til fødselen; det er fæle greier, det. Bare vent! Var det da jeg skulle fortelle at “bare vent” for meg hadde betydd “bare vent, en dag vil du kanskje, bare kanskje, stå med adopsjonspapirene i hånda – klar til å hente hjem ditt første og sannsynligvis eneste barn. I en alder av nærmere femti. Om du lever så lenge, da”. 

Det stoppet selvfølgelig ikke der. Bare vent til babyen får kolikk. Bare vent til hundre våkne netter på rappen. Bare vent til du blir så utmattet at du ikke vet opp-ned på deg selv en gang. Bare vent til babyen begynner å krype rundt – det blir slitsomt, det. Bare vent til kroppen din viser deg at du aldri noensinne vil se presentabel ut igjen. Bare vent til ungen biter puppene av deg. Bare vent til du får tette melkeganger og brystbetennelse. Bare vent! Er det nå jeg skal fortelle at jeg overhodet ikke hadde forventet at jeg noensinne kunne bli gravid, og at mitt “bare vent” en gang i tiden hadde vært “bare vent, en dag tar også ditt liv slutt”? 

Jeg ble drittlei allerede fra første stund. Hvorfor i huleste skulle jeg “bare vente” – når det jeg opplevde der og da var det største, sterkeste og det aller mest fantastiske jeg noensinne har vært gjennom? Under fødselen for eksempel. Det som på alle tenkelige måter var tidenes drømmefødsel ble ødelagt av én eneste tanke: “nå blir det snart verre. Nå blir det snart verre!”. Fordi; jeg skulle jo bare vente

I tillegg til forsøkene på å ødelegge enhver glede over situasjonen her og nå, ser det også ut til at en uskreven regel blant småbarnsforeldre er å selv klage. Masse. I bøtter og spann, faktisk! Det er jo så slitsomt å ikke få sove hele natten. Det er så fælt når ungen trasser dagen lang. Det er grusomt at ikke unger kommer med en av-knapp man selv kan styre. Det er så irriterende når unger ytrer sin mening – særlig i offentlighet. Det er helt forferdelig å være foreldre, fy søren. Det er nesten litt slik.


Bare vent, du! 

Altså; jeg er med glede den første til å innrømme at det å være mamma er knalltøft. Det er klart at det er slitsomt når ungen er våken til tre på natta, står opp klokka halv sju og skal krangle om absolutt alt fra A til Å i ekte trassalder-stil, men det er ikke det som gjør jobben som mamma tøff. Det er vanskelig å håndtere de uendelige bekymringene, og de evigvarende tankene om alt som kan gå galt og på hvilke måter det kan gjøre nettopp det. Det er dritvondt å tenk på at barnet ditt en eller annen gang vil gå gjennom en vanskelig periode. Det er fælt å tenke på at jeg som alenemor må “dele” på det kjæreste jeg har – selv om jeg på alle tenkelige måter er uendelig takknemlig for at jeg må nettopp det. Det er fryktelig hardt å hele tiden skulle være sikker på at man tar de riktige valgene for seg og sin familie. Det er knallhardt å være mamma – men ikke fordi du ikke nødvendigvis får åtte timer søvn hver natt. 

Tenk så mye enklere alt hadde blitt om en bare kunne stoppe opp og ta seg tid til å nyte det som skjer her og nå? Det er klart at jeg også kan bli sliten, trist, nedfor og irritert i mammarollen, men aldri utakknemlig. Her om dagen ble en ordentlig Mamma VS Treåring-krangel om til den fineste natta-samtalen jeg har hatt i hele mitt liv. Vet du hvorfor? Fordi jeg i stedet for å syntes synd på meg selv, satte meg ned og omfavnet situasjonen. Jeg tenkte meg om, og innså for sikkert tusende gang den kvelden, hvor uendelig heldig jeg er. Tenk at jeg har en datter som stoler så mye på meg at hun våger å rase mot meg med alt hun eier og har. Tenk at hun vet at det ikke skjer henne noe når hun setter seg så på bakbeina som enhver treåring kan finne på å gjøre. Tenk at hun føler seg så trygg på seg selv og sine meninger at hun ytrer det med all sin kraft – uten å gi seg før hun får en god forklaring og et holdbart argument imot. Tenk at vi kunne snu situasjonen, og hun endte opp med å servere meg noen av de vakreste ordene jeg noensinne har hørt. Så åpent. Så ærlig. Fordi hun våger. Fordi hun vet at jeg alltid er her, selv om jeg i enkelte øyeblikk kan være verdens verste mamma i hennes øyne. 

Tenk litt på det. Er det egentlig så viktig å styre så kraftig unna den velkjente rosemalingen av et hektisk småbarnsliv? Jo visst er det slitsomt, og selvfølgelig skal vi ikke lure noen til å tro at “jobben” som foreldre alltid er som en dans på roser – men er det så forbanna viktig å late som om det alltid er grusomt? Det er jo virkelig ikke det. Så langt, langt, langt, langt ifra. Og om du føler at det er det, er tiden inne for å få hjelp. Beklager – men sånn er det. Bare er ikke, og skal ikke være, en byrde for oss foreldre. De skal gi oss grå hår og sprut-tårer de dagene frustrasjonen slår til på sitt sterkeste – men det skal ikke være en byrde. Og det bør vi heller ikke ytre at det er. 

Om en venninne av meg spør meg om hvordan det for meg føltes å være gravid, svarer jeg ærlig. Jeg kan fint innrømme at det å gå gravid for meg føltes som en ni måneder lang matforgiftning kombinert med menstruasjon uten blod toppet med kraftig influensa, jeg. Om noen spør meg om hvordan det er å føde, vil jeg med glede fortelle om angsten for at det skulle bli uholdbart – slik alle fortalte meg at det ville bli. Om noen spør meg om hvordan barseltiden var, har jeg ikke det minste problem med å innrømme at det var en boble av frustrasjon, null søvn (niks, nada, null – at all, faktisk) og at det bare var de få minuttene med kos per dag som fikk meg gjennom det uten å bryte totalt sammen. Jeg er virkelig ikke redd for å si at det er krevende å være småbarnsforeldre. Det er klart at det er det! Men; det kan ikke sammenlignes med hvor “krevende” det ville ha vært å ikke få ha æren av å være i denne situasjonen i det hele tatt. Det hadde vært en sorg. Det hadde vært en byrde. Det hadde vært et levende mareritt. Å være mamma er en velsignelse. Glede. Ren og skjær lykke, fra innerst til ytterst. Jeg kunne bare så inderlig ønske at flere kunne se på det på samme måte – også når det stormer. 

Kjære alle vordende foreldre: bare vent! Bare vent til du ser hvor fantastisk dette livet virkelig er. Bare vent til du finner den selvsikkerheten i den nye rollen som foreldre, og virkelig kan nyte tilværelsen. Bare vent til all kosen, gleden og lykken du har i vente. Bare vent til du skjønner nøyaktig hva jeg snakker om. Bare vent, sier jeg bare! 

#ærlig #mamma #barn #småbarn #fødsel #foreldre #tanker #meninger #følelser #åpen #kjærlighet

6 kommentarer
    1. Har ikke barn selv, men synst det er så ufattelig unødvendig å spre sånn negativitet. Istedenfor “bare vent til *etterlannet negativt* skjer, hvorfor ikke si de positive tingene å glede seg til? Hvorfor skal folk prøve å skremme, når det er noen som kanskje har ønsket seg barn i kjempe lang tid endelig får oppfylt drømmen sin?
      Folk burde heller fokusere på de positive tingene med å få barn, istedenfor å “advare” parents to be.

    2. Anya Elice: Jeg er SÅ enig med deg. De aller, aller, aller fleste kommende foreldre er klar over at det kan være slitsomt – vi trenger ikke å fortelle det til dem. Det er klart at vi kan le litt innvendig når kommende mødre snakker om at de gleder seg til å endelig få sove hele natten når barnet kommer ut – men det skal skje innvendig i så fall 😉

    3. Endelig et posetivt innlegg om det å bli mamma! 😀 Begynner å kjenne på frustrasjonen om “bare vent” jeg også.. Men heldigvis så tenker jeg at det er ikke meg og ikke mitt barn, ingen har det likt i det hele tatt. Jeg kan ærlig si at jeg både gleder og gruer meg! Mest fordi alt er nytt, men jeg gleder meg til å ha ei lita ei som jeg allerede har den største kjærligheten som finnes for! Og jeg gleder meg til frustrasjonen, og dette innlegget gjorde også at jeg gleder meg automatisk mer! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg