Barnehage eller ikke?

 

Jeg får mange spørsmål fra både kjente og ukjente, om hva jeg nå tenker om barn i barnehage. Som de fleste er klar over var min datter 100% hjemme hos meg frem til hun hadde bikket tre år. I utgangspunktet var planen å sende henne deltid i barnehage som ettåring, men jeg kjente raskt på at det ikke var noe jeg ønsket eller ville føle meg komfortabel med. Ett år ble til to år, og to år ble som kjent til tre. Etter at hun bikket to ønsket jeg å være hjemme med henne til skolestart; det føltes riktig for meg, og jeg visste at jeg ville gå 100% inn for å gi henne det beste utgangspunktet før skolestart.

Men, som kjent er man ikke lenger sjefen når det kommer et barn inn i bildet. Man kan gjerne tro det, men til syvende og sist er det barnet som bestemmer – i alle fall på enkelte punkter. Sienna har alltid vært ei bestemt frøken, og da hun sommeren før hun fylte tre begynte å snakke om at hun ville begynne i barnehage, måtte jeg kaste inn håndkleet da jeg la merke til at den desidert beste barnehagen i kommunen (i mine øyne) hadde ledig plass. Jeg ringte dem og møtte opp med en liste like lang som Bibelen selv i hodet mitt, og tenkte at dersom absolutt alle disse punktene ville passe – så skulle hun få plass. Jeg sa ifra til pappaen hennes at dette var planen min, men han lo av meg. “Det kommer ikke til å skje uansett, en barnehage har ikke sjanse i havet til å dekke alle de kravene du har”, lo han. Du kan tro han var sjokkert da jeg kom hjem og fortalte at jeg hadde bestilt plass til henne. Han var så skråsikker på at barnehagen ikke kunne oppnå kravene mine at han ikke en gang hadde fått med seg hvilken barnehage det var snakk om, haha! Det sier sitt, altså. 

Så ja; for meg føltes det riktig å sende henne i barnehage når Sienna selv standhaftig fortalte at det var dette hun ønsket, og ikke minst når denne barnehagen oppfylte alle mine krav og ønsker – og vel så det. Jeg kunne ikke ha valgt en bedre barnehage til henne, og jeg kunne virkelig ikke ha vært mer fornøyd med personalet der. Som både jeg og pappaen hennes gang på gang har sagt; vi kan ikke se for oss at noen av de som jobber der kunne ha jobbet med noe annet enn det de gjør. Dette er de skapt til, det er det ingen tvil om. 

For å svare på spørsmålet som så ofte dukker opp; jeg angrer overhodet ikke på at jeg holdt henne hjemme så lenge som det jeg gjorde. I mine øyne kunne jeg gjerne ha vært hjemme med henne til skolestart, og jeg vet at det hadde gått knirkefritt for henne. Jeg gikk “all in” for å gi henne det beste av det beste, og hver eneste dag var lagt opp til å kunne sørge for å dekke alle hennes behov på alle tenkelige måter. Slitsomt for meg? Ja visst, men det var det verdt.

Heldigvis er jeg også helt sikker på at det var det riktige valget for oss å la henne begynne da hun gjorde det. Først og fremst fordi hun ønsket det selv, men også fordi jeg da kunne fokusere på å være 100% mamma når hun er hjemme med meg, og i 100% jobbmodus når hun er der. Det sier seg selv at det var fryktelig slitsomt den perioden jeg kombinerte det å være hjemmemamma med å være student, ta to ulike kurs, starte opp egen bedrift og ta meg av hus og hjem helt alene over i 50% av tiden. Om ikke annet har den tiden i det minste gjort at jeg overhodet ikke syns at overgangen fra å være to sammen til å være alenemor er stor i det hele tatt, haha! 

Mine råd er klare; om du har mulighet og ønsker å være hjemme med barnet ditt utover permisjonstiden – gjør det. Om det så er ett år eller to år; du vil ikke angre. Ikke i det hele tatt. Overgangen fra å være hjemmeværende med foreldrene sine til å begynne i enten barnehage eller skole er stor uansett; jeg vil ikke påstå at det er vanskeligere for en treåring enn en ettåring. Heller motsatt, om noe. 

Med det sagt er jeg også fullstendig klar over at ikke alle ønsker eller har mulighet til å ta dette valget, og det har jeg full forståelse for. Det er klart at det ikke er det beste dersom det skaper stressende situasjoner. Jeg holder en knapp på at alle foreldre bør ta de valgene som føles riktig for sitt barn, og sin familie. Det er ingen andre i hele verden som sitter med fasiten; det er det du som gjør. Og ja; det er fullt lov å prøve og feile. Det gjør vi alle. For husk; foreldre i 2017 er dømt til å mislykkes uansett. 
 

#mamma #barn #småbarn #barnehage #tanker #meninger #følelser #søndag #hjemmemamma #permisjon #mammaperm #mammapermisjon #pappaperm #pappapermisjon #foreldre #familie #familieliv 
 

4 kommentarer

Siste innlegg