Angst eller frykt?

Jeg har inntrykk av at ordet “angst” brukes like fritt som ordet “hei”. For oss som virkelig har kjent angst på kroppen er det nesten som et slag i magen. Jeg mener; hvordan i alle verdens dager kan folk forvente seg at ens medmennesker er sykemeldt, eller kanskje til og med permanent uføre, på grunn av angst dersom folket har inntrykk av at angst er det samme som redsel, eller normal frykt? 

Til tross for at jeg selv ikke er plaget med emetofobien i den grad jeg tidligere var, husker jeg så altfor godt de hevede øyenbrynene og himlingen med øynene dersom jeg sa ting som “jeg har for mye angst til å klare dette akkurat nå” eller “jeg kan ikke komme likevel, har angst”. Kom igjen – hvor seriøst blir man egentlig tatt? Hos de fleste; ikke litt en gang. 

Nettopp derfor tenkte jeg å ta en aldri så liten repost av en av mine tidligere artikler, som tydelig viser forskjellen mellom angst og redsel. Ettersom araknofobi, eller angst for edderkopper, er en angst mange kjenner til, tar jeg det som eksempel her. 


 

Person 1 er redd for/frykter edderkopper. Vedkommende blir livredd idet han eller hun ser en edderkopp. Frykten kan føles lammende, hjertet banker i vill galopp og symptomer som pustevansker, hyperventilering, kaldsvette og svimmelhet er helt normalt. Noen klarer å ta grep rundt situasjonen og drepe/fjerne edderkoppen, mens andre stenger seg selv eller edderkoppen ute/inne for å slippe å hanskes med den.

Når edderkoppen ikke lenger er i syne, fungerer vedkommende som normalt. Denne personen lider ikke av angst – men frykt. Det er ille nok det, men skal ikke sammenlignes med angstlidelse – en alvorlig psykisk lidelse.  

 


 

Person 2 har angst for edderkopper. I hver eneste situasjon hvor det kan tenkes å dukke opp en edderkopp, er vedkommende på vakt. Før nøkkelen settes i nøkkelhullet, har han eller hun allerede sørget for at det ikke befinner seg en eneste edderkopp ved døren, eller i nærheten av den. Når hun kommer inn tas skoene av, og hun nærmest hopper unna for å forsikre seg om at det ikke har havnet en edderkopp under skoen langs veien fra bilen til ytterdøren. Vel hjemme, med alle dører og vinduer lukket og låst for å unngå de hersens krypene, er hun likevel på vakt. Når hun skal sette seg i sofaen. Sette på kaffe. Pusse tennene. Sette seg på toalettet. Legge seg i sengen. Er det edderkopper der? For hvert eneste rom vedkommende entrer, føles det som om sjansen for at en edderkopp skal dukke opp fra intet, er enorm. Tanken er grusom. Hva skjer dersom jeg treffer på en edderkopp nå? Jeg holder ikke ut tanken. Hjertet dundrer som ti hester i vill galopp, og hun forsøker å roe seg ned. Slapp av, det er ingen edderkopp her. Jeg vet aldri når de kan dukke opp, men her og nå er det ingen.

Det velkjente mantraet går i ett, og sakte men sikkert blir hun mindre urolig. Det å møte på en edderkopp føles som verdens undergang. Hva skjer egentlig den dagen jeg møter en, eller blir nødt til å hanskes med synet av en? Vil jeg overleve? Til tross for at all logikk i verden tilsier at det vil gå helt fint og at livet sannsynligvis vil fortsette som normalt bare minutter senere, føles det umulig. Det kan ikke skje. Aldri. Det får ikke skje!

Varmen fra den stekende sommersolen er ikke nok til å sjanse på å la verken vinduer eller verandadører stå så mye som på gløtt. Alle klær ristes omhyggelig før bruk, og hver gang det viser seg å ikke befinne seg en edderkopp eller to i tøyet føles som en enorm seier. Jeg kan puste igjen. Å legge seg med lyset av er en umulighet. Tenker på alle de som kan gå rett til køys, legge seg og finne drømmeland med det samme trøttheten gjør tegn til ankomst. Det er umulig her. Først må dynene ristes. Helst skal sengetøyet av og ristes før det på nytt kan legges på. Madrassen bankes, og hver minste millimeter undersøkes nøye. Støvsugeren tas frem, men ikke uten å ha fått nytt filter. Hva om det havnet en edderkopp i filteret jeg brukte i går? Grøsser av tanken.

Det støvsuges. Over alt. Støv på hjernen? Ikke det smule. Angst for edderkopper, kalles det. Madrassen støvsuges. Den lille, skumle glippen mellom madrass og seng støvsuges nøye. Det samme gjør vinduskarmer, hjørner og listene langs gulvet. Om mulig, dras også moppen over både gulv og lister. Ingen edderkopper. Ikke i dag. Kan puste ut igjen. Sengen føles trygg. Frem til i morgen, i alle fall – når tvangstankene på ny tar overhånd, og en ny kamp begynner. Denne personen har angst. 

 

Så det, så. 

Jeg er selvsagt klar over at angst, fobier og panikkangst har ulike alvorlighetsgrader og ulik påvirkninger på forskjellige personer – men dette er et godt eksempel på forskjellene mellom de to. Jeg har emetofobi. Jeg er ikke redd idet jeg spyr, eller når jeg kjenner kvalme i kroppen. Jeg har angst hver eneste dag, og frykter alltid at det jeg er aller mest redd for i hele verden, skal skje. Og det til tross for at jeg ikke har kastet opp siden februar 1998. Det er angst, det. 

#angst #psykisk #psykiskhelse #psyk #helse #personlig #fobi 

4 kommentarer

Siste innlegg