Fra anoreksimareritt til mammalivet

 

Jeg husker så godt den gangen flere i klassen hadde rottet seg sammen mot meg. Ord som “anoreksivrak” og “du burde bare dø med én gang” stod skrevet i skolebøkene mine, i busskuret ved skolen og på pulten min. Det meste innendørs var skrevet med blyant, og busskuret fikk et strøk maling etter noen uker. Det gikk altså bort fra synet etter en stund, men fra hjertet har det liksom aldri helt sluppet taket. Selv ikke nå, ti år senere. 

Jeg visste jo at jeg var syk. Selvfølgelig visste jeg det, når både leger, psykologer, familiemedlemmer og lærere rettet bekymrede blikk mot meg, og flere enn én gang forsøkte å ta tak i problemet. Jeg visste at BMI på elleve – og i perioder også under det – ikke var normalt, og jeg visste godt at det ikke er meningen at en fjortenåring skal kunne handle topper beregnet på femåringer. Takk og lov for at det var i perioden hvor små barn slett ikke skulle gå kledd i pastellfargede klær med søte mønstre, men at de i stedet skulle gå kledd som små voksne. Det fikk meg i alle fall til å føle meg hakket mer normal, når klærne mine kunne være både svarte og nøytrale. 

Det holdt med andre ord ikke å vite at jeg var syk. Alle snakker om vissheten rundt det som et tegn på at man begynner å bli frisk – eller i verste fall allerede er det. Slik er det jo ikke. Ikke i det hele tatt. Det å vite, og det å ha styrke til å gjøre noe med problemet, er så to vidt forskjellige ting som en bare kan få det til å være. 

Jeg visste lenge, jeg. Jeg visste at legenes ord om at jeg aldri kunne bli gravid, høyst sannsynlig var sanne. Jeg visste at det å være syk så lenge som det jeg var, sjelden går overens med en fremtid som frisk eller overhodet i live. Jeg visste at sannsynligheten for at jeg ville ende opp på NAV var større enn muligheten for at jeg noen gang fikk tatt en utdannelse, og jeg visste at sjansen for at mine foreldre en dag måtte begrave meg – var langt større enn motsatt. 

Likevel var det ikke nok til å få meg frisk. Ikke en gang i nærheten. For min del var det tanken på å bli mor – biologisk eller ei – som ble det avgjørende for meg. Planen var soleklar, det har VG allerede skrevet en sak om. Jeg ville bli mamma. Det var mitt aller største ønske, og min største drøm. Og for meg, like uoppnåelig som det er for de med drømmer om mangfoldige millioner på konto uten å verken tippe eller jobbe for det. Til tross for vissheten om at det høyst sannsynlig aldri ville skje, kunne jeg ikke gi meg uten å vite at jeg hadde gjort alt i verden for å nå drømmen.

Needless to say; som mamma til verdens vakreste tre-og-et-halvt-åring, ble drømmen gjort om til min hverdag. En hverdag jeg for alltid vil komme til å sette pris på, og være takknemlig for. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på hvor heldig jeg er. Ikke en eneste trass-kamp fra datteren min flyr forbi uten at jeg – selv i de mest irriterende øyeblikk – tar meg tid til å absorbere hvor lykkelig det gjør meg. Jeg er verdens heldigste – og det skal aldri gå en eneste dag uten at jeg virkelig tar innover meg akkurat det. 

Man kan kanskje si at redningen for meg var tanken på å få barn. Jeg tror ikke det. Ikke i seg selv. 

Redningen for meg lå i å finne noe verdt å kjempe for. Noe som føltes viktigere, og riktigere, enn rusen av å sulte seg selv. Noe som føltes mer givende enn å se de lave tallene på vekten. Noe som gav mer kjærlighet enn å la fingerspissene gli over altfor synlige ribbein. Noe verdt å kjempe mer for enn døden. Noe større og sterkere enn meg selv. Jeg fant min indre motivasjon, min drivkraft og viljestyrke i det livet jeg så for meg – langt der fremme. Til syvende og sist var det ikke kister, roser og tårevåte – men lettede – ansikt som fristet mest. Det var tanken på det livet fremtiden kanskje, men bare kanskje, kunne gi meg. Og det gjorde den.

Dette innlegget kan ikke kommenteres. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg