hits

Jeg skammer meg

21.10.2018
14:34

Noe av det jeg liker best ved meg selv er at jeg aldri dmmer noen ut ifra verken fortid eller hva andre sier om dem - heller ikke ut ifra enkeltepisoder. Jeg ble derfor ekstremt skuffet over meg selv for noen dager siden. Jeg har tenkt p det s ofte, den situasjonen som utspilte seg rundt meg der og da, og ikke minst mine egne tanker om det hele. Jeg hadde god tid fr jobb, og vandret derfor rundt p senteret. Jeg s en mor med en liten gutt, antageligvis rundt syv-tte r. Han spurte moren om hva som stod p et skilt han fikk ye p, og moren svarte strengt at han skulle slutte mase. Hun hrtes sint ut, gutten ble trist. 

I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg hper at jeg aldri trenger snakke slik til Sienna, at jeg hper at jeg aldri blir s lei av svare p min datters mange sprsml at jeg kan finne p glefse til henne p denne mten. Jeg ville g bort til gutten, lese p skiltet for og sammen med ham, fortelle ham hvor oppmerksom han var og hvor godt gjort det er sprre om det man mtte lure p. Jeg syns synd p ham, samtidig som jeg i mitt stille sinn irriterte meg over moren. Jeg mtte guttens blikk, smilte og fikk et lite et tilbake. Deretter gikk moren med raske, faste skritt videre - og den lille gutten diltet etter. Det var det hele. 

N skammer jeg meg over tankegangen jeg hadde. Selvflgelig kommer ogs jeg til komme til et punkt der jeg svarer Sienna mer irritabelt enn det jeg burde. Kanskje dersom jeg gjennomgr en stressende periode av livet, nylig har mistet arbeidet eller har tusen ting tenke p? Hva vet vel jeg om hvorfor denne moren svarte som hun gjorde, og om det i det hele tatt var "galt" av henne i situasjonen? 

Vi vet aldri hva som skjuler seg bak en irritert mamma, et slitent ansikt eller irritable tonefall. Vi vet ikke hva de ampre skrittene skyldes, det kan vi umulig vite. Nettopp derfor er det s viktig aldri dmme, akkurat derfor lover jeg meg selv aldri slutte ta meg selv i disse tankene - og dele dem nr de mtte dukke opp. Jeg fremstr kanskje som naiv og godtroende, men jeg kommer aldri til fullt ut dmme et fremmed menneske. Dersom slike tanker skulle dukke opp igjen, vet jeg at jeg vil ta meg i det og kjenne p den stikkende, drlige samvittigheten over mine egne tanker, og dermed la det g enda lengre tid mellom hver gang de skulle dukke opp. Jeg tror flere hadde hatt godt av dele den samme oppfatningen. 

2 kommentarer

Eli Heggelund Westgrd 21.10.2018 15:23
Reagerer selv jeg p slike, men av erfaring skal en helst ikke blande seg inn i andres liv. Sett mye sprtt jeg men kan ikke barna lese s syns jeg den voksne skal ta seg tid for s travelt har en det ikke at en skal kunne svare ett barn.

Men likte innlegget ditt, men har du barn selv burde du g inn som forbilde for andre.
Frkovre 21.10.2018 18:10
Hadde sjl reagert, men som du sir s har jeg ogs svart barna mine p en irritert mte - men igjen tatt meg selv i nakken og sakt unnskyld til ungen min og forklart at mamma bare er litt sliten ogs svart p sprsmlet fra henne.

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna p 5 r. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig yeblikk. Jeg har nylig utgitt min frste barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men ogs fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om nskelig.

Bla i bloggen

Sk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker