hits

Vi spiller bare roller i ubalanse

08.02.2018
23:28

 

At en samtale i skolegruppen vr (verdens steste gjeng som holder ut med meg, forresten) skulle fre til at jeg faktisk fikk noe tenke p, hadde jeg vel ikke helt forventet med det frste. Vi har samfunnsfag, et fag som i seg selv er ekstremt spennende og som ogs pner for debatt og diskusjon p s mange niv - ogs innad en selv. Det frste kapittelet gr p nettopp det; deg selv. Hvem er jeg, og hvorfor er jeg som jeg er? 

Der og da lo jeg det bort med at jeg ikke egentlig aner hvem jeg er, men jeg gjr vel strengt tatt ikke det. Jeg vet hvem jeg er i rollen som mamma. Som venninne. Som journalist, og som datter. Jeg vet at jeg er den stttende og oppmuntrende ssteren, som vil gjre alt for holde familien samlet og nre. Jeg vet at jeg er den venninnen som alltid str parat ved telefonen, klar til hndtere enhver samtale. Jeg vet at jeg er den kjresten som ville ha gjort absolutt alt i hele verden for at den personen jeg er nest mest glad i i verden skal ha det godt, og jeg vet at jeg er den datteren som heller vil gi enn be om f. Jeg vet at jeg er den eleven som forsker flge med s godt jeg kan, men som er klar over at livet noen ganger kommer i veien - uten at det egentlig gjr s mye. 

Jeg vet at jeg er genuint snill, rlig, oppriktig og et engasjert menneske p s mange plan. Jeg vet at jeg jobber beinhardt for n mlene mine, men at jeg samtidig sjelden lar meg stresse eller irritere. Jeg vet at jeg er et godt menneske, men s mye mer enn det vet jeg jo ikke. 

Hvem er jeg? Det er et sprsml jeg aldri i livet trodde jeg ville stille meg selv som veletablert tjueseksring. Det var snt man stusset over for ti og femten r siden, det. Det var jo slike ting vi skulle ha visst til n. For lenge siden, egentlig. Den gangen s vi jo p de som var p den alderen vi selv befinner oss i n, som voksne. De visste alt. I alle fall hvem de selv var. 

Selv om vi alle spiller ulike roller i livet hver eneste dag, tror jeg det kan vre lurt g dypere i seg selv. I alle fall av og til. Finne ut hva som helt oppriktig gir meg energi, og hva jeg vil med livet mitt. Ikke hva andre forventer, eller hva som vil ta seg best ut p Facebook-statusen. Det er s sykt at noe snt som sosiale medier i det hele tatt blir nevnt i et innlegg som i bunn og grunn handler om usikkerhet og identitetsidentifikasjon, men slik er det jo faktisk. Det i seg selv fr meg til fle meg liten. Er det det jeg er? Liten? Jeg tror ikke det. Kanskje. 

Den siste tiden har jeg blitt langt flinkere til stoppe opp og tenke over hva jeg faktisk nsker, og hva jeg kan gjre for at jeg skal f det bedre. Der kommer sannelig "modernismen" fra norsktimen inn, ogs. Kanskje ikke dumt plassere rumpa p skolebenken likevel. Hittil har jeg ikke landet p stort annet enn det rent overfladiske. Jeg har tatt (for meg) store grep i leiligheten min, og gjort den om til noe som endelig kan fles som hjemme. Jeg er i alle fall p god vei til det. Jeg har ftt et strre fokus p det overfladiske ved utseendet mitt, og begynt med bde hrpillere og jevnlig solarium. Det gir meg mer enn bare hudkreft, derfor er det verdt det. Akkurat n, i alle fall. Det fles s rart, hvordan noe s enkelt kan gjre meg glad. Betyr det at jeg er et lykkelig menneske? Jeg tror det. Helt oppriktig, fra innerst til ytterst. 

Et annet viktig fokus om dagen er egentiden. Tiden som bare er min. Der ingen ser meg, og der jeg heller ikke forholder meg til noen andre. Herregud, s viktig det er. I alle fall for meg. Det er en del av min identitet, egentlig. Det fle p vre alene. Selvstendig. Bare... Meg. Ingen roller, ingen plikter. Ingen kaos. Bare meg. Det er noe befriende ved det. Samtidig er jeg et sosialt vesen som trenger andre rundt meg - andre som spiller bde store og mindre roller i livet mitt. Jeg m le. Fjase. Tulle. Vre seris og useris i en og samme setning. Den balansen er s viktig. Jeg lurer p om jeg finner den en gang, uten fle at jeg vipper fra den ene siden til den andre hele tiden. Jeg lurer p om jeg noensinne finner meg, jeg. Eller om jeg bare spiller en rolle i ubalanse i mitt eget liv ogs. 

 

2 kommentarer

Elza E. 15.02.2018 23:13
s fint skrevet!
Lizbeth Osnes 19.02.2018 15:50
Elza E.: Takk skal du ha =)

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna p 5 r. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig yeblikk. Jeg har nylig utgitt min frste barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men ogs fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om nskelig.

Bla i bloggen

Sk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker