hits

Nei, jeg savner ikke spiseforstyrrelsen

24.10.2017
17:38

 

Sprsmlet kommer selvsagt ikke fra andre enn de som er, eller har vrt, i den samme spiseforstyrrede fengselscellen som jeg selv har befunnet meg i i s mange r. Savner jeg noensinne vre syk? Jeg er ekstremt glad for at jeg helt oppriktig kan si nei. Det hres kanskje ut som en selvflge, men det er det virkelig ikke. Det ha s fullstendig kontroll over kropp og psyke er en rus som ikke kan beskrives. Jeg har aldri testet narkotika, men jeg er sikker p at rusen sulting og overtrening gir kan sammenlignes med den villeste syrerus. Dnn serist. 

Det er s uendelig mange grunner til at jeg ikke savner vre syk. S mye de fleste ikke en gang tenker over er et faktum for en spiseforstyrret. Derfor tenkte jeg fortelle litt om "medaljens bakside" av det vre alvorlig spiseforstyrret. 

Jeg savner virkelig ikke... 

Flelsen av vre fullstendig fanget i min egen kropp. Jeg kunne ikke ha det gy, kunne ikke vre sosial, kunne ikke slappe av eller se film. Jeg mtte trene. Lpe. Lpe til stallen, ta stallarbeidet, lpe tilbake. Lpe p tur med hunden. Fokusere p ikke spise. Ikke drikke. Det er s altoppslukende og s til de grader krevende at det - for meg - var komplett umulig ha et liv ved siden av. Det var livet mitt. 

De bekymrede blikkene. Fremdeles kan foreldrene mine se p meg med bekymrede blikk dersom jeg ikke sluker maten i en voldsom fart, eller om vekten har svinget litt. "Du m aldri bli s tynn igjen", sier srlig mamma omtrent hver gang jeg mter henne. N som jeg er mor selv, kan jeg bare forestille meg hvor forferdelig redd de har vrt i alle disse rene.. Det er grusomt vite at jeg har pfrt dem den smerten - og det med vilje. 

Konstante smerter. Jeg sliter selvflgelig med etterskader av spiseforstyrrelsen, men n gr det i det minste for det meste utover rygg, mage og nakke - ikke hver eneste centimeter av kroppen, som tidligere. Det alltid ha s vondt at det kjennes ut som om du er i ferd med besvime bare du flytter litt p deg er fryktelig. 

ikke kunne ligge p ryggen eller siden uten pakke meg inn i tepper og dyner. Det var s smertefullt for meg ligge "rett p" ribbeina eller ryggraden min, at nr jeg skulle sove mtte jeg for det frste vre fullt pkledd, og for det andre mtte jeg srge for pakke meg inn i tepper fr jeg la meg i sengen. Jeg husker fremdeles rutinen for inntullingen i teppet; jeg stod med teppet utsltt bak meg, langsidene pakket inn hvert av beina mine fr jeg halvveis la meg ned og halvveis falt ned i sengen. Da gjenstod bare mesterverket det var f p seg dynen uten at teppet skled til sides og dela alt. Og ja; for ikke snakke om i solarium eller andre steder som krevde hardt underlag! Jeg pleide alltid ha med meg et langt skjerf som jeg brettet sammen tre ganger. Dette mtte ligge under ryggraden min for at jeg skulle klare ta solarium. 

Blmerker over alt. Jeg kunne ikke en gang f en klem eller hndhilse p noen uten f blmerker, det er ikke en overdrivelse. Jeg kan ikke si at jeg savner det! 

Trr, grbl hud. Det jeg fr mest komplimenter for nr det kommer til utseendet mitt den dag i dag, er definitivt huden min. Slik har det mildt sagt ikke alltid vrt, srlig ikke den gangen huden min var s trr at den bokstavelig talt flasset av og var blodig, og fargen i en ufyselig grbl-aktig tone. Jeg husker at en av mine nrmeste en gang sa at det s ut som om jeg allerede var dd, ikke bare i nrheten av vre det. 

Dun over hele kroppen. Ja, inkludert i ansiktet. Kroppen er en fascinerende sak, det har jeg i alle fall ftt merke i lpet av disse rene. Et tynt, mykt lag med blondt dun har faktisk dekket s godt som hele kroppen min i de verste periodene. Virkelig ikke kult. 

Et ekstremt svnbehov. Om jeg ikke trente, var i stallen eller gjorde et ytterst godt forsk p vre p skolen, s sov jeg. Jeg kom hjem, la meg i pappas stressless og sov frem til kvelden. Noen ganger sov jeg videre p sofaen, andre ganget gikk jeg eller ble bret ned i min egen seng for natten. Jeg sov s mye at min frste kjreste sa rett ut at om jeg ikke gjorde noe med problemet slik at det ble mulig i det hele tatt ha en samtale med meg uten at jeg sovnet, ville han sl opp med meg. 

Selvhatet. Det aldri noensinne kunne fle seg god nok, selv ikke for en selv, er en grusom flelse. Selv om jeg visste at s snart jeg ndde det neste mlet mitt ville jeg bare sette et nytt, var hpet om at jeg endelig skulle kunne godta meg selv stort nok til at jeg fortsatte. Om jeg bare gikk ned n kilo til, ville alt bli bra. Nr den kiloen hadde forsvunnet, var alt annet bare enda verre. Det hate seg selv s inderlig er s uendelig vondt. 

Ikke-eksisterende hr- eller neglvekst. Den dag i dag ser det fremdeles ut som om jeg biter negler p noen av fingrene mine, nettopp p grunn av spiseforstyrrelsen. Det gjr jeg ikke, og har heller ikke gjort p s lenge jeg kan huske, men likevel var neglene mine alltid tynne, slitte og fullstendig delagte. Hret mitt vokste heller nesten ikke i det hele tatt, men falt i stedet av og var s slitt at det kjentes ut som halm - til tross for mengder av dyre frisrprodukter og god pleie fra utsiden. 

delagte tenner. Selv om min spiseforstyrrelse aldri gikk ut p kaste opp, har sykdommen likevel gjort sitt med tennene mine. Jeg husker s godt da jeg skulle til tannlegen i tiende klasse, og kom ut igjen med streng beskjed om ikke pusse tennene mine p en hel uke - og deretter kun 2-3 ganger ukentlig. Emaljen p tennene mine var helt borte, og store deler av tennene mine var gjennomsiktig. Det er helt utrolig! Jeg kan med stor glede endelig si at nr jeg fr tatt den siste operasjonen i munnen i slutten av denne mneden, er alt som det skal vre i denne munnen - for frste gang p mange, mange r. Det er deilig, det! 

 

Selv om alt dette er et tilbakelagt kapittel for min del, fler jeg at det er utrolig viktig rette lys mot hvor altoppslukende, grusom og livsdeleggende denne sykdommen virkelig er. Det finnes ikke verdt det. Ikke for alt i hele verden, en gang. Jeg er s uendelig glad og takknemlig for at jeg klarte lsrive meg fra spiseforstyrrelsens harde grep og klissete spindelvev - det er virkelig ingen selvflge. 

 

#anoreksi #anoreksia #spiseforstyrrelse #spiseforstyrret #blogg #blogger #tanker #meninger #flelser #syk #psyk #psykiskhelse

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna p 5 r. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig yeblikk. Jeg har nylig utgitt min frste barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men ogs fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om nskelig.

Bla i bloggen

Sk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker