hits

Jeg hadde flaks da jeg ble mamma

01.10.2017
10:50

 

Jeg var 11 uker p vei da jeg satt p venterommet p Medi3 med hulkene i halsen og trene trillende nedover kinnet mitt. Kroppen skalv, og tanker og flelser har - med hnden p hjertet - aldri ftt kjrt seg s hardt som den dagen. Jeg flte meg s sikker p at noe skulle vre galt. L det en liten baby der inne? Om s, var det liv? Jeg flte meg nesten sikker p at vi aldri skulle f se et lite hjerte dunke, eller sm ftter sprelle. Noe mtte jo vre galt? Jeg hadde vrt lykkelig vitende om at jeg bar p et mirakel i de dertil tte mest fantastiske ukene i hele mitt liv. Jeg kunne vel ikke f beholde den lykken enda lenger? Det mtte jo snu, ikke sant? 

I forkant av denne ultralyden var sprsmlene mange, men for meg fullstendig uforstelige. Er det mulig f vite kjnn i uke 11? Blir det ikke ubehagelig for deg om du m ta innvendig ultralyd? Er det ikke bedre vente til du er lengre p vei, slik at de kan gjette kjnn med strre sikkerhet? Du fr jo ikke sett noe som helst s tidlig, hvorfor ta seg bryet? Er det sant at det vises allerede s tidlig dersom det er en guttebaby du brer p? 

Jeg kunne ikke relatere meg til disse sprsmlene. Hvilket kjnn det lille barnet var spilte overhodet ingen rolle for meg. Jeg ville bare vite at det lille mennesket jeg allerede elsket hyere enn alt annet i hele verden, var i live. Ikke en gang om den vesle spiren var skalt "frisk", var i mine tanker. Det eneste jeg kjente p, var at jeg mtte vite om det aller mest dyrebare i hele verden, fremdeles levde. 

Trene sluttet ikke trille den dagen. Dagens frste halvdel begynte med en nervsitet og angst s kraftig at jeg ikke en gang husket hvordan jeg brtt kunne befinne meg p venterommet. Den andre halvdelen av dagen, grt jeg av ren og skjr lykkeflelse. Det vesle mirakelet kunne ikke bare vise oss et sterkt, dunkende hjerte, men hun fikk ogs vist frem et skyeraktig aktivitetsniv og detaljer jeg aldri hadde trodd var mulig f se i uke 11. Ikke n gang verken tenkte jeg p eller nevnte hvilket kjnn den vesle hadde. Ikke fordi det ikke ville ha vrt moro vite allerede da, men fordi det ikke fantes i tankene mine. Ikke bare var den vesle spiren sprell levende - hun var ogs frisk. 

Den lettelsen, den uendelige lykkeflelsen jeg fikk av vite at barnet mitt var frisk og sterk, har ikke sluppet taket. Hver eneste dag kjenner jeg p hele kroppen hvor uendelig takknemlig jeg er. Det ha et barn i seg selv er et mirakel uten sidestykke, men at hun i tillegg er frisk... Det er ren og skjr flaks. Fy sren, s heldig jeg er. 

Ikke alle foreldre kan g like lettet ut av gynekologens underskelsesrom som det vi gjorde denne gangen, og alle andre gangene vi forlot ultralydapparatet med de vakreste sm bildene i hendene. Ikke alle kan lene seg tilbake og nyte tiden til det fulleste etter fdsel, vel vitende om at den lille er s frisk og sterk som det min datter var og n, fire r senere, fremdeles er. Ikke alle kan sende barnet sitt p overnatting hos familiemedlemmer, i barnehagen eller p skolen uten den underliggende angsten om at noe kan g galt, uten at de er der for passe p. Det er ikke alle som kan forlate barnet sitt s mye som i en time uten la det miste en viktig trygghet og sikkerhet - og i enkelte tilfeller bedre sjanser for overleve. Det er ikke alle foreldre som kan legge seg i sin egen seng og nyte tiden alene eller med hverandre, vel vitende om at barnet deres sover trygt og godt p sitt eget rom. 

Ikke alle foreldre er s forbasket privilegert og heldig som det jeg er. Noen av oss, fellesskapet foreldre, lever med den samme angsten og frykten jeg selv flte p da jeg i uke 11 troppet opp p min frste ultralydkontroll, usikker p om barnet mitt overhodet ville vre i live. Noen av oss legger seg med denne altoppslukende angsten. Og noen av oss, m gi fra seg ansvaret for dette srbare barnet de elsker s hyt og er s bunnls bekymret for, rett og slett fordi de ikke har andre valg enn mte opp p arbeid. Et arbeid som ikke kan fles som annet enn fullstendig meningslst, nr det kjreste de har trenger foreldrene sine mer enn alt - der og da. 

Jeg kan ikke se at mine med-foreldre er s redde, s oppriktig bekymret og i s altoppslukende fortvilelse som det jeg selv var, og enda verre; med god grunn, uten gjre noe. Jeg kan ikke f sagt nok hvor uendelig takknemlig jeg er for at min angst ikke fantes rasjonell. Det er deres. I aller hyeste grad. Jeg kan ikke se p at dette marerittet fr trone mine med-foreldres tanker og flelser dgnet rundt, uten gjre noe. Vi trenger en endring - og vi trenger det n. Vi trenger en endring av pleiepengeordningen med det samme. 

Med dette vil jeg derfor oppfordre alle - enten du har barn selv, eller ei - melde deg inn i Facebook-gruppen "Endring av pleiepengeordningen N!" for vise din sttte til alle disse foreldrene som hver eneste dag kjemper med og for sine mest dyrebare skatter. 

 

2 kommentarer

Victoria Larsen 01.10.2017 11:15
S flott innlegg og nydelige bilder <3
Lizbeth Osnes 05.10.2017 09:23
Victoria Larsen: <3 <3

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna p 5 r. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig yeblikk. Jeg har nylig utgitt min frste barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men ogs fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om nskelig.

Bla i bloggen

Sk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker