hits

Hva med å feie for sin egen dør?

11.09.2017
22:29

 

Dette har hele veien vært en tema jeg hadde planer om å la ligge, men ettersom det stadig hagler inn spørsmål både på bloggen og ellers - ser jeg meg nødt til å svare for meg. Ikke nødvendigvis på vegne av meg selv, men for alle de som sitter i samme og lignende situasjon - uten å ha en plattform å blåse ut av seg på, slik jeg har.

Etter at jeg ble alenemor for snart ett år siden, har det mildt sagt ikke vært få spørsmål, sideblikk og merkelige kommentarer fra både nettet og i det virkelige liv. Jeg så for meg mye rart den gangen det gikk opp for meg at det beste for meg og oss ville være at jeg ble nettopp alenemor. Jeg lurte på hvordan Sienna ville takle det hele, om hvordan vår nye hverdag ville bli og om hva i alle dager jeg skulle gjøre når strømmen skulle leses av eller om datamaskinen min skulle komme til å klikke. Jeg lurte på hvordan det ville bli å legge seg alene, og om det kom til å bli rart å se en film alene. Det var mange spørsmål som surret rundt i hodet mitt, men allerede etter kort tid fikk jeg svaret på dem alle; det kom til å gå strålende, og valget var definitivt det riktige.

Et spørsmål som aldri noensinne pirket i verken hjertet eller hodet, var om det kom til å gå bra med meg og oss. Jeg var aldri i tvil om at jeg ville klare meg utmerket som alenemor, ei heller om jeg ville kunne fortsette i det samme tempoet med å kombinere mine roller i arbeidslivet, som en engasjert og oppriktig entusiastisk og god mamma, tre hunder som krever sitt og en leilighet alene. Det fantes ingen tvil om at alt dette ville gå helt fint. Helt ærlig, har det vanskeligste med min situasjon vært å ikke ha sett en eneste skrekkfilm i løpet av disse månedene, ettersom jeg syns det er for skummelt å se denne type film alene, samtidig som det er denne sjangeren jeg er mest glad i. Det sier vel kanskje sitt om hvor fint denne overgangen har gått.

I alle fall; selv om jeg aldri tenkte i disse baner, merker jeg at det samme ikke gjelder for mennesker rundt. Mine nærmeste, de som kjenner meg, har selvsagt aldri tvilt på meg. Selvfølgelig ville dette gå helt fint, jeg har tross alt vært utfor verre enn å legge meg alene om kvelden. Når det kommer til ukjente, og da særlig her på bloggen, er saken imidlertid en helt annen.

Spørsmål som går på om jeg klarer meg, om jeg ikke er utslitt, om det i det hele tatt er mulig å ta vare på tre hunder samtidig som alt annet skal være på stell, er det mange av. Det overrasker meg, egentlig. For meg sier det seg selv at jeg ikke ville ha gjort min egen situasjon vanskeligere enn den hadde trengt å vært. Hadde hundene vært en belastning for meg, hadde jeg ikke hatt dem. Hadde jeg ikke orket å jobbe så mye som det jeg gjør, hadde jeg funnet meg en jobb som ikke krever så mye av meg. Hadde jeg hatt det vanskelig økonomisk, ville jeg ha funnet et billigere sted å bo eller kvittet meg med bilen - for å ta noen eksempler. Jeg har valgt å leve mitt liv slik jeg alltid har levd det; omringet av hundene som for meg er mer som en familie og livsstil enn en belastning, og med et arbeid jeg virkelig elsker - selv om det betyr mindre tid til film (kanskje like greit, når jeg likevel ikke får sett mine elskede grøsserfilmer). 

Er det én ting jeg har lært i løpet av mitt nokså korte liv, så er det å fylle hver eneste dag som om det var en godtepose. Livet er rett og slett for kort til annet. Vi må riktignok få plass til de små, røde og blå kulene ingen av oss (?) egentlig liker så godt, som for meg er metaforen for å brette sammen og legge på plass klær og å ta oppvasken. Det er jeg rett og slett ikke noe glad i, men det gjøres likevel hver dag. Alt annet jeg fyller dagene mine med, gir meg mer enn det tar fra meg. 

Resten av godteriposen skal bestå av alle de deilige bitene i de fristende smågodt-hyllene. For meg er det så mye, og takknemlig er jeg for det. Lek, kos og hygge med datteren min. Å lese for henne, og å dikte opp våre egne, små fortellinger. Turer, lek og trening med hundene - tilrettelagt for hver deres personlighet og behov. Lukten av en konstant nyvasket leilighet (neida, jeg er ikke fanatisk - men med tre hunder du faktisk støvsuge og vaske hver eneste dag, heldigvis syns jeg det er koselig og gir et deilig avbrekk). Synet av to hunder som stadig lærer noe nytt, for la oss innse det en gang for alle; Aqua er og forblir en pusekatt, hun eier lite interesse for trening og triks. Så godt som daglige playdates med naboen og valpene våre. Lange turer i skog og mark - noen ganger med bare Sienna, andre ganger kun med hundene og noen ganger som den lille-store familien vi er, sammen. Å lage deilige middagsretter som både smaker godt, og gjør godt for kroppen. Styrketrening der jeg kan kjenne at kroppen får presset seg litt, uten annen grunn enn for å ta vare på helsen. Skrivingen som gjør så inderlig godt for kropp og sjel, og som også gjør meg bedre i arbeidet mitt. Skolegangen som gir så uendelig mye i form av ny kunnskap, oppfriskning av gamle kunster og ikke minst som starten på min vei mot nok et nytt mål jeg har satt meg. Og igjen; alle de fantastiske stundene med datteren min, som virkelig gjør livet mitt komplett. 

Det sier seg selv at jeg lever akkurat det livet jeg ønsker å leve; om jeg ikke gjorde det, ville jeg ha endret på noe. Det som for andre kan se ut som en hektisk hverdag og altfor mange baller i luften, er for meg ren og skjær lykke. Jeg vet at jeg gir alt jeg eier og har til både datteren min og hundene mine - samtidig som jeg er såpass glad i både arbeidet mitt og å lære noe nytt, at både jobb og skolegang går som det suser. Jeg sliter meg ikke ut ved å holde på som jeg gjør, jeg gir meg selv påfyll av både energi, styrke og kunnskap. 

Jeg kan ikke se for meg et verre liv enn å stresse om morgenen for å gjøre alle klare, kjøre i hui og hast til barnehage for å bruke ett minutt på å levere min dyrebare skatt for så å være på en helt normal A4-jobb i syv og en halv time før kaoset gjentar seg med henting, middag og leggetid - gjerne med krangling innabords, grunnet tidsklemma og dårlig tid til de gode stundene. Jeg kan ikke se for meg et kjedeligere liv enn et liv uten en hund, to eller tre til å lyse opp dagen min og gi meg så mye i form av både mosjon, hodebry, kos og lattermildt kaos.

Jeg får rett og slett fnatt av tanken på å ikke ha mye å gjøre, og mye å henge fingrene i. For meg er det dette som er det ultimate livet. Det du ser på som en hyggelig og rolig hverdag, gir meg fullstendig mark. Jeg ville ha blitt utslitt av å ikke ha nok gøy og kos å fylle dagene mine med, samtidig som du kanskje syns det høres mye ut å gå to lange turer hver eneste dag, samtidig som en skal fungere godt på jobb, skole og i den viktigste rollen av alle; som mamma. Det jeg verdsetter høyest med meg selv, er nettopp det at jeg har evnen til å skape det livet jeg ønsker å leve. I stedet for å klage, gjør jeg noe med problemene som måtte dukke opp. I stedet for å sutre over for mye å gjøre, lager jeg plass til å ta det med ro. Fremfor å klage over å være alene, finner jeg på noe med de mange som er glad i meg - og oss. 

Det hadde kanskje vært en god idé for de som måtte være kritisk til alle andre enn de typiske A4-menneskene, som meg. For tro meg, når du først har skapt det livet du alltid har drømt om - har du verken tid eller lyst til å dømme andre. Det kunne i alle fall ikke ha falt meg inn å gjøre det samme, så det er vel kanskje nettopp der den magiske oppskriften befinner seg? Ingen andre enn deg kan gjøre livet ditt godt for deg. Sannsynligvis får du bare denne ene sjansen. Bruk den på ditt eget liv, fremfor på å studere - og stille spørsmål ved - andres. 
 

Del gjerne om også du er utenfor den elskede, men for meg svært fryktede, A4-boksen.

 

 

3 kommentarer

Victoria Larsen 12.09.2017 05:48
Flott skrevet! :-)
12.09.2017 10:18
Det er tydeligvis forskjellig hva man anser som A4.. Alenemor, hjemmeværende/freelancer som fortsatt prøver å fullføre vgs. er ganske vanlig i mine øyne. Å kombinere jobb, skole og barn er vel også relativt vanlig?

Nb: sier ikke at du ikke gjør en god jobb i de ulike rollene! Bare litt rart å fremstille det som noe utenfor boksen. Er ikke dette en ganske stor boks?
Lizbeth Osnes 12.09.2017 10:36
Anonym: Jeg er HELT enig med deg. Jeg syns ikke at det er noe "rart" med noe av det jeg gjør, sånn egentlig. Jeg har tatt en del valg som ikke har vært helt "vanlige", som for eksempel å være 100% hjemme med datteren min til hun fylte 3 år, men bortsett fra det ser jeg i alle fall ikke selv at jeg lever et spesielt "sært" eller uvanlig liv. Mange reagerer på at jeg har såpass mange dyr som alenemor, men det er da vel ikke SÅ uvanlig å ha 3 hunder? Man kan jo nesten si at bare to av dem teller som hund - Chihuahua'en ligger stort sett bare der ;-)

Du ANER ikke hvor godt det er å høre at andre mener det samme, hehe. Grunnen til at jeg fremstiller det slik er fordi det er slik andre ser på det. Javel, så syns "du" kanskje ikke at jeg ha et helt vanlig liv - men gir det deg rett til å snoke så voldsomt, om du skjønner? :-) Jeg er absolutt enig med deg altså, jeg syns livet mitt er ytterst normalt på alle områder.

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna på 5 år. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg har nylig utgitt min første barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men også fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om ønskelig.

Bla i bloggen

Søk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker