hits

Slik redder dere parforholdet i småbarnstiden

26.08.2017
23:56

 

Ganske ironisk at dette innlegget kommer fra en alenemor, ikke sant? Vel, jeg føler at jeg har en del å bidra med i denne sammenheng. Kanskje nettopp fordi jeg ble alenemor da datteren min var like over tre år gammel. Det er ingen tvil om at mange parforhold skranter i småbarnstiden, det er ikke uten grunn at flere eksperter fraråder småbarnsforeldre å gjøre det slutt i nettopp denne perioden, ettersom det ofte er en periode som vil by på mange utfordringer en kanskje vil overvinne med tiden. 

I alle fall; jeg sitter ikke med en fasit, men en klar og tydelig "oppskrift" på hvilke grep jeg vil ønske å ta i et eventuelt fremtidig forhold som jeg helt klart mener vil kunne styrke forholdet i en hektisk periode: 

♥ Sett av tid til hverandre 

Dette er uten tvil det viktigste - men også det vanskeligste - punktet for meg. Jeg var blant dem som sjelden hadde barnevakt og som overhodet ikke ønsket barnevakt til "unødvendige" ting som egen- eller kjærestetid. Skulle jeg ha barnevakt skulle det jo være av en viktig grunn, som jobb, sykdom eller lignende. Vel, om du vil at et parforhold skal vare - er det viktig å prioritere det. Jeg forstår for alt i verden deg som ikke kan forestille deg å sende bort babyen eller barnet ditt "bare" for å gå på kino, spise middag eller bare ha en hyggelig kveld hjemme. Tro meg, jeg har vært der. Men; det bør definitivt prioriteres oftere av mange. Min erfaring nå som jeg har blitt alenemor og dermed logisk nok ikke har datteren min hos meg hvert eneste sekund av hvert et døgn i året, er at det blir enklere med tiden. Det føles ikke slik i begynnelsen, og selv når du blir "vant" med det vil det kjennes ut som om du mangler en arm, en fot eller en del av hjertet ditt. Likevel, det er så verdt det. Prøv så snart dere føler dere klar for det, og dere vil ikke angre (etterhvert - første kvelden vil dere sannsynligvis det). 


Bruk kveldene sammen 

Jeg jobber om kveldene. Hver eneste kveld, hver eneste uke, hver måned - året rundt. Jeg setter av minst fem timer til jobb hver kveld, det har jeg gjort siden jeg startet opp firmaet mitt i begynnelsen av 2015. Det ville være enkelt for meg å avfeie enhver anledning til å finne på noe annet; jeg må jo jobbe. For andre kan det dreie seg om andre ting; hobbyer, serier eller sosiale medier, for eksempel. Det er så altfor lett å synke ned i hver sin sofakrok når kvelden kommer, og bli der til søvnen inntar dere. Den fellen kommer jeg aldri til å falle i igjen. Nå som jeg er student i tillegg til å drive firmaet sier det seg selv at jeg ikke kan slenge bort datamaskinen til fordel for timevis med seriemaraton, men også jeg kan prioritere når den tid kommer. Jeg kan velge å sette av to eller tre timer til noe hyggelig med en fremtidig kjæreste. Det betyr bare at jeg må ta igjen tiden for meg selv en annen gang. Og det er det vel verdt! Om det ikke føles verdt det, er heller ikke forholdet det etter min mening. I begynnelsen kan det være greit å fastsette et tidspunkt for egentid i hver deres sofakrok, før dere finner på noe dere begge har lyst til å gjøre sammen når klokken bikker det avtalte tidspunktet. Ikke at hverdagen bør være så strukturert som det i all evighet, men det får i alle fall ballen til å rulle (ut av skjermen). 


♥ Vær enige om ansvarsfordelingen 

Dette er et sårt punkt for mange. Særlig førstegangsforeldre aner jo virkelig ikke hva de begir seg ut på i rollen som foreldre - det gjelder oss alle før vi står i det. For meg er det så innmari viktig å tidlig bli enig om hvem som gjør hva, og hvilke forventninger man har til hverandre. Skulle jeg noensinne få et barn til skjer det ikke for alt i verden at jeg drar lasset alene. Aldri i livet. Her vil det være 50-50 arbeidsfordeling fra det sekundet min andre halvdel kommer hjem fra jobb, og slik vil det være til morgenen etter. Og slik fortsetter det. Døgnet rundt. Man er to om å bli foreldre sammen, og man skal være to om det som følger med det. Selv om det sier seg selv at jeg er den som må opp for å amme midt på natten, betyr ikke det at pappaen nødvendigvis kan snorke videre. Bleier skal skiftes og baby skal fås i søvn igjen. Om dette er noe jeg eventuelt vil komme til å ta alene dersom det kjennes greit for meg, både forlanger og forventer jeg ekstra tid til å ta igjen søvn morgenen etter. Da får han eventuelt stå opp om morgenen, levere en sulten baby til puppen og deretter ta seg av alt av morgenstell før han vekker meg med en fornøyd baby og et kyss på kinnet. Storforlangende? Kanskje, men slik skal det bli. Ellers er jeg strålende fornøyd med ett barn som jeg i over tre år tok meg av alene 50% av tiden, og som jeg i ettertid har hatt hovedomsorgen for alene. Da blir det opp til ham, da. Uansett; poenget mitt er ikke at alle skal leve etter mine strenge regler for et eventuelt nytt barn. Min tanke bak det hele er å tidlig være enig om hvem som gjør hva og når, og hvilke forventninger det settes til begge parter. I mine øyne kan det å være hjemme med et barn definitivt sammenlignes som å gå på jobb med tanke på at man blir sliten og har behov for å koble av i noen minutter. Skal én slenge seg på sofaen mens den andre tar seg av babyen eller husarbeidet, skal den andre få samme mulighet senere - og det før babyen sover søtt i sengen sin. 


♥ Vit at dette er en periode 

Småbarnslivet er en periode og særlig babytiden går rasende fort - selv om det overhodet ikke kjennes slik ut når man står midt i bleieskiftet av en kolikkbaby og med alt ifra morsmelk til gulp til snørr og andre raritetet fra topp til tå. Det går over! Dette er en periode, en relativt kort en også. Ja, det vil være slitsomt. Det vil føles ut som om det aldri noensinne blir bedre og at livet ditt for alltid vil bestå av å utelukkende gjøre "mammating" døgnet rundt. En dag vil du savne det. Kanskje ikke med det første og kanskje ikke så fryktelig intens, men det kommer en tid hvor alt du kunne ønske deg var å få oppleve én eneste kveldsamming til, eller et eneste lite gurglende, siklende babysmil fra en liten skatt. En dag vil du ha all tid i verden til å tenke på deg selv, og jeg kan bare forestille meg hvor tomt det må føles den dagen du innser at livet har blitt nettopp slik. 

 

Og du? Hang in there. 

 

 

4 kommentarer

suttung 27.08.2017 09:37
Vi har vært kjærester snart i 50 år for hun var 13 da vi ble sammen. 3 barn har vi fått og vår metode for å få beholde hverandre har vært å bygge et sterkt vennskap. Det har vi gjordt ved å være deltagere i hverandres interesser og det er ikke få timer jeg har hatt utenfor et prøverom. Hun har brukt minst like mange timer ute under åpen himmel i de mest utilgjenglige plasser du kan tenke deg. Slik blir vennskap til og det flyter man på i perioder når forholdet kanskje ikke har vært så varmt. Når jeg var hjemme var barna mitt ansvarsområde og da ble det 50/50.

En god venn og kjæreste har jeg hatt alle disse årene og derfor tar jeg hånd om henne nå når Alzheimer har stjålet litt av henne fra meg.

Hva er det hun så husker ? Jo ikke alltid navnet mitt, men vennskapet vårt og derfor blir hun urolig om jeg ikke er i nærheten.
Lizbeth Osnes 27.08.2017 13:26
suttung: Åååååhh, tårer i øynene <3 <3 <3
suttung 27.08.2017 13:32
Takk for det, men vi har hatt et fint liv sammen og skal nok ha det litt til så lenge hun er i vår felles mentale verden. Gråt heller for de som aldri opplever samlivet selv om de bor under samme tak. De er det synd på, ikke oss <3
Lizbeth Osnes 27.08.2017 13:33
suttung: Det var nydelig sagt <3

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna på 5 år. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg har nylig utgitt min første barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men også fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om ønskelig.

Bla i bloggen

Søk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker