hits

Viljestyrke, eller kjæresten til Chris Brown?

18.08.2017
13:48

 

Er det mulig å være så sinnsykt sta som det jeg er? Vel.. Det startet med at jeg kjøpte en ny kommode til Siennas rom. Brukt, selvfølgelig, både fordi jeg har blitt mer miljøbevisst den siste tiden men også fordi jeg overhodet ikke evner å skru opp noe som helst fra en flat pakke. Jeg burde ha skjønt tegningen da vi var tre personer som slet med å få kommoden 5 meter fremover og inn i den lille bilen min. Om jeg skulle ha hjelp til å flytte kommoden de mange meterne (i oppoverbakke og opp trapper!) fra bilen og inn? Absolutt ikke. Om jeg skulle få kommoden inn natt til i dag, koste hva det koste ville? Definitivt. 

Det endte selvfølgelig som det måtte gå. Jeg er glad for at det ikke er bikinivær på Sunnmøre for tiden. Hadde noen sett lårene, armene eller magen min her og nå, ville de ha ringt krisesenteret for mishandlede kvinner. No doubt. Det ser rett og slett ut som om jeg er kjæresten til selveste Chris Brown. Kroppen min er stappfull av svære, hissige blåmerker og jeg er ganske sikker på at naboene mine tror at en pensjonert, nordlandsk fisker streifet rundt i området i natt. Språkbruken min tilhørte ikke akkurat en blond, liten småbarnsmor. 


Sånn cirka 4 av rundt regnet 100 blåmerker. Vær så god. 

Men joda, den rundt 80-90 kilos tunge kommoden skulle opp bakken, opp trappen, gjennom stue og kjøkken og inn på Siennas rom. Det var ikke snakk om annet. Hvor jeg får styrken fra med mine nesten halvparten så mange kilo som det denne kommoden selv har, vet jeg ikke. Men, det gikk! Og fy søren, så stolt jeg var. Det er klart at sånt måtte dokumenteres både på snap og på bloggen. Førstnevnte med haugevis av kommentarer som "Herregud, du er håpløs" eller "Seriøst? Du kunne bare ha spurt om hjelp". Ikke sjanse. Skal man klare seg selv, så skal man gjøre det 100%. Bortsett fra når det kommer til å klippe plenen eller å skifte lyspærer, da. Etter denne innsatsen begynner jeg nesten å lure på om jeg kanskje kan være i stand til sånt likevel... Det finner vi aldri ut av. 

Uansett; nå ligger jeg syk og svak på sofaen. Årstidsskifte og nytt barnehageår kjennes på kroppen. Når jeg ikke er i ferd med å hoste opp lungene eller famle i blinde etter nesesprayen fordi øynene er for såre til å kunne åpnes, prøver jeg å gjøre unna litt jobb. Nå er det bare litt over en uke til jeg begynner på skolen igjen, så det hadde vært innmari greit å få unnagjort de fleste oppdragene jeg har liggende for øyeblikket.

Litt mer hostesaft, enda flere spruter med nesesprayen og enda flere vitaminer skal inntas - så skal jeg nok være i form til bryllup i morgen. Tjohei! En av mine barndomsvenninner skal traske ned alteret i morgen, og jeg kan ikke hjelpe for at det får meg til å føle meg litt... Gammel? Haha. Det skal nok bli hyggelig, selv om denne formen tilsier at det blir alkoholfritt på meg. 

Og ja; en dag skal jeg lære at det er helt i orden å be om hjelp. Bare ikke når det er snakk om en teit kommode. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna på 5 år. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg har nylig utgitt min første barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men også fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om ønskelig.

Bla i bloggen

Søk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker