Slik har jeg lært å trives alene (lizbeth)
Hjem Add Om meg Mine utgitte bøker

2

Slik har jeg lært å trives alene

 

Jeg tror ikke det går en eneste uke uten at familie, venner eller bekjente spør om hvordan det går på kjærlighetsfronten. Dater jeg noen nå? Har jeg noen i kikkerten? Er jeg på leting? Hva gjør jeg for å finne kjærligheten? Jeg blir litt satt ut, egentlig. Ikke er jeg eldre enn 26, og ikke burde det være slik at man higer etter å finne den rette heller. Jeg mener, skjer det så skjer det. Å jakte på kjærlighet har jeg personlig ingen tro på. 

Helt ærlig trives jeg utrolig godt akkurat slik jeg har det nå. Jeg er overhodet ikke "alene" (så beklager for den nokså uskyldige "clickbait'en") ettersom jeg har datteren min, familie og venner rundt meg så ofte jeg bare ønsker det. Faktisk føler jeg meg mindre alene enn noen gang, men nok om det.. Uansett; det å lære seg å trives i eget selskap og ikke minst uten en kjæreste er så utrolig viktig. Med mindre man tar til takke med det første som dukker opp langs veien har man jo helt ærlig ikke et valg, heller. 

For meg har omveltningen fra å være i et over fireårig langt forhold til å bli alenemor gått smertefritt. Sannsynligvis fordi jeg allerede var vant med å være alene med både barn, hjem, hund, arbeid og plikter over 50% av tiden - men også fordi jeg var innstilt på det. Dette skulle jeg fikse. Selvfølgelig skulle jeg det! 

LES GJERNE: 10 fordeler med å være singel
 

Slik lærte jeg å trives alene: 

Jeg vet at dette bare er midlertidig - eller for kun så lenge jeg måtte ønske det. En noe narsissistisk tankegang kanskje, men like fullt sant. Det er ikke et problem å "finne noen" så lenge man går inn for det, det er i alle fall min oppfatning både etter dette godt over halve året som singel, men også fra tidligere erfaringer. Det finnes virkelig plenty av fisk i havet, og det er derfor ikke verdt å stresse med det. Å tenke på den måten gjør det langt enklere å nyte og sette pris på denne tiden som 100% uavhengig. 

Jeg gjør det jeg liker aller best. Jeg er virkelig heldig, som ser på hverdagen min som selve definisjonen av et fantastisk liv. Jeg får være 100% mamma for datteren min, jeg jobber med det jeg elsker å gjøre og jeg styrer dagene mine akkurat som jeg ønsker selv. Fritiden min kan jeg bruke på interesser og egenpleie, og jeg har all verdens mulighet til å være så spontan som jeg bare vil. Det er ganske herlig, det! Jeg har alltid vært flink til å ha det gøy sammen med datteren min, men ikke like flink til å nyte alenetiden. Der har jeg absolutt skjerpet meg, og vet at det bare kan bli enda bedre. 

Jeg setter pris på alenetiden. Dette henger med i punktet ovenfor, men er såpass viktig at det fortjener et eget, lite hjerte. Som alenemor følger det - i alle fall for meg - med langt mer alenetid kun for meg selv enn hva jeg hadde da jeg var i et forhold. De timene utnytter jeg til det fulleste, og bruker til nøyaktig det jeg måtte føle for der og da. Som regel ender det opp med mer jobb, skriving av nye prosjekter, solarium, å lese bøker eller en sjelden gang å titte på serier. Jeg forsøker også å være sosial - men må innrømme at det kommer i siste rekke; Sienna og jeg er så sosial sammen at det behovet blir rimelig dekket bare der, haha. Jeg har virkelig lært at det å sture for seg selv ikke er godt for verken noe eller noen, så jeg gjør mitt beste for å lade batteriene med påfyll av alt som gjør meg glad, lettet eller uthvilt når anledningen byr seg. 

Jeg fokuserte på det positive. Ikke bare har jeg nå fått mulighet til en utrolig spennende og ny hverdag med omskolering i fokus de neste årene, men jeg har også lært meg å bli langt mer selvstendig enn tidligere. Jeg har bodd "for meg selv" siden jeg var atten, noe som nå er straks åtte år siden, men jeg vil våge å påstå at det først er nå jeg virkelig klarer meg på egenhånd. Ikke at jeg har tatt det til så ekstreme skritt at jeg har klippet plenen eller skiftet lyspærer ennå (.... ehe....), men jeg har absolutt scoret noen selvstendighetspoeng likevel. Det å vite at jeg klarer meg selv på alle tenkelige vis og at jeg kan forsørge meg selv og datteren min uten en ekstra inntekt som sikkerhet er en utrolig god følelse. Jeg mestrer det, rett og slett. Om jeg så skulle møte drømmekjæresten i morgen ville jeg aldri i livet ha tenkt at jeg burde ha møtt vedkommende på et tidligere tidspunkt; jeg er så glad for at jeg har fått denne erfaringen. 

Jeg lærte at jeg aldri egentlig er alene. Jeg har verdens beste familie, fantastiske venner og herlige hunder som virkelig aldri lar meg få følelsen av at jeg er mutters alene. Er det noe i veien, har jeg alltid noen å ringe for å prate. Er jeg trist eller nedfor vet jeg i alle fall om et lite knippe herlige mennesker som hadde kommet meg til unnsetning på flekken. Dørene hos de fleste jeg er glad i står alltid åpne, og jeg setter så enormt stor pris på det. Ikke minst har jeg en flott eks som stiller opp til det meste - senest i dag fikset han koblingen til varmekablene på badet mitt, haha! Så nei, jeg er egentlig ikke alene. På noen som helst måte. 


Mitt beste råd til fellow single og alenemødre er nok som følger; embrace it! Nyt det! Det gjør i alle fall jeg. 


#singel #single #alene #alenemor #ensom #ensomhet #alenemamma #foreldre #forelder #mamma #mammablogg #mammablogger #barn #bloggombarn #personlig #privat #selfie #tips #råd 



  • Kitty
    10.07.2017 kl.19:16
    Hvorfor ble det slutt med eksen? Tror du dere vil finne sammen igjen en dag siden dere er så gode venner? :) <3
    11.07.2017 kl.11:04
    Kitty: Det holdes privat :-) Nei, absolutt ikke. Vi har det kjempefint sammen som gode venner, men noe mer enn det blir det aldri igjen :-)



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta
    hits