Veien ut av mørket


 

Dette innlegget har jeg gruet meg lenge til å skrive. Jeg vet at jeg har vært uendelig heldig som har fått en ny sjanse i livet, samtidig som jeg også vet at jeg har jobbet for det. Hardt. Beinhardt. Flere ganger har kampen virket uutholdelig, på så mange måter. Jeg tror ikke man kan ane hvor mye enklere det føles å bare gi opp, når det er det hele kroppen - hele hjertet - skriker at man bør gjøre. 

Det fantes ingen garantier for at jeg ville bli frisk, eller for at jeg i det hele tatt ville få et liv verdt å leve. Det var ingen som kunne fortelle meg at alt ville bli bedre, eller at jeg en dag ville elske livet igjen. Og om noen hadde sagt det, ville de ha brutt min tillit til dem for alltid. Det kunne nemlig ingen vite. 

For meg handlet min vei mot å bli frisk, like mye om tilfeldigheter som tøffe valg og harde kamper. En støttende familie. Få, men gode venner. Én spesiell venn som viste meg at jeg var verdt så uendelig mye mer enn jeg trodde jeg var, en venn jeg fremdeles, den dag i dag, har alt i hele verden å takke for - selv om han ikke vet det selv. En fortid som gang på gang viste meg at jeg var i stand til å ta de riktige valgene for meg selv, og som viste at jeg kunne overleve det meste. Valgene om å spise, om så bare litt. Valget om å snu før jeg hadde nådd målet om å løpe til jeg besvimte. I alle fall noen dager. Valget om å satse på en fremtid - selv om jeg ikke visste hva den ville bringe. 

Jeg hadde ingen garantier for hvordan fremtiden min ville vise seg å bli. Likevel valgte jeg å satse på den. Jeg gav meg selv én måned. Jeg skulle leve som om jeg var frisk i én liten måned. Deretter kunne jeg gå tilbake til å telle kalorier, løpe til jeg stupte og gjøre sport i det å gå lengre og lengre uten en eneste matbit. En liten måned var det som skulle til for å forandre livet mitt for alltid. Jeg visste nemlig at tanken på å skulle være frisk for alltid, var for skummel til at jeg ville takle det. Skulle jeg aldri mer få kjenne den uendelige rusen av tilfredsstillelse når vekten vist et lavere tall enn dagen før? Skulle jeg aldri få kjenne på følelsen av å være så utsultet at magen hadde gitt opp å lage en eneste lyd? Skulle jeg aldri mer få oppleve den selvkontrollen jeg visste jeg hadde, når huden var så uttørket at den sprakk? Skulle jeg ikke noen gang igjen få kjenne på hvor lykkelig sykdommen gjorde meg? Jo. Selvfølgelig skulle jeg det. Om en liten måned. Jeg skulle bare teste det å være frisk, først. Det var min tankegang. 

Én måned som frisk. En måned med mat. En måned uten å løpe. En måned uten vekten. Jeg skulle jo gå tilbake til årevis med sulting og strenge rutiner om bare tretti små dager. Det skulle jeg klare. 


Disse bildene ble tatt i min "prøveperiode", som jeg kaller det. Den perioden hvor jeg skulle teste ut det å leve som frisk. Den kritiske perioden hvor jeg skulle bestemme meg for å satse, eller krype tilbake. Leve eller dø. Jeg elsker disse bildene, mest av alt fordi smilene endelig var ekte. 
 

En måned ble til to, og i løpet av den tiden ble jeg sikrere enn noen gang på hva min aller største drøm var. Jeg ville bli mamma. Ikke på naturlig vis, selvsagt, jeg hadde jo fått beskjed om at det ville være umulig. Jeg så frem mot en tid med prøverør, eller eventuell adopsjon. Det var min aller største drøm i hele verden. For at den drømmen en dag - om fem, ti eller tjue år - skulle gå i oppfyllelse, måtte jeg ta et valg. Skulle jeg fortsette å leve som om jeg var frisk, eller skulle jeg velge å gå tilbake til sykdommens harde grep? 

Man skulle tro at valget var enkelt, men det var det ikke. Jeg hadde valget mellom en fjern drøm, eller den trygge, stabile hverdagen jeg kjente til. For meg var det i alle fall slik, selv om jeg den dag i dag ikke kan begripe hvordan jeg overhodet kunne se på mitt tidligere "liv" som et liv overhodet. Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg tok valget i slutten av året 2011. Jeg hadde så mange forsøk på å bli frisk bak meg. Så mange tilbakefall. Så mange runder med meg selv at det nærmest var et under at jeg ikke ble svimmel av hele opplegget. Denne gangen føltes det annerledes. Denne gangen visste jeg at det ikke ville finnes noen vei tilbake; det var nå eller aldri. Om jeg valgte å bli frisk denne gangen, ville jeg være frisk for alltid. Om jeg valgte å tråkke tilbake til gamle spor.. Vel, da ville jeg sette meg fast. Også det, sannsynligvis for alltid. 

Jeg ville aldri i verden ha risikert å bringe et barn inn i livet mitt, med mindre jeg visste at det var til en mamma som for alltid skulle være frisk fra spiseforstyrrelser og angst. Det var det som var det skremmende. Skulle jeg virkelig gi opp alt jeg hadde bygget opp, kun for en drøm jeg ikke ante om jeg noensinne ville nå? Jeg hoppet i det. Med begge føttene landet jeg pladask i det som skulle vise seg å være et forhold som ville gi meg min store drøm. Mitt drømmeliv. Det er kanskje unødvendig å si, men jeg har aldri angret et eneste sekund. Fra det øyeblikket jeg bestemte meg for å bli frisk, ett år før en liten Sienna-spire landet i magen min, har jeg aldri sett meg tilbake. Og det vet jeg at jeg aldri vil gjøre heller. Det som tidligere var min største frykt - å vite at jeg aldri kunne gå tilbake til spiseforstyrrelsens maktgrep om jeg ønsket - er i dag min drømmetilværelse. Jeg vil aldri tilbake dit, og sikkerheten i det å vite at det aldri noensinne vil skje heller, er fantastisk. 

For meg handlet det om å bytte ut sikkerhet, trygghet og "stabilitet" med drømmer. Nei, jeg visste ikke at jeg kom til å bli mamma - og i alle fall ikke etter så kort tid. Jeg visste heller ikke at jeg ville lande drømmeyrkene, eller at jeg ville sitte i min helt egen, nydelige leilighet bare kort tid etter. Jeg visste ikke at jeg kom til å leve selve definisjonen av drømmelivet. Men; jeg håpte. Jeg ønsket. Jeg drømte om det. Og for meg, var det nok. For meg, var drømmene så tydelige og så uendelig meningsfulle, at de alene - selv om jeg ikke visste om jeg ville oppnå dem - var verdt det. Alt sammen. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg fikk sperret øynene opp på denne måten, og ikke minst for veien som har ført meg hit. 

Ville jeg ha vært en like god mor, om det ikke var for at det å få være nettopp en mamma, var det største jeg noensinne kunne forestille meg? Ville jeg ha vært en like tålmodig, kjærlig, omsorgsfull og gøyal mamma, om jeg ikke hadde opplevd motgang tidligere? Kanskje. Sannsynligvis ikke. Det at jeg har fått denne gaven er noe jeg aldri har gått en eneste dag uten å prise meg overlykkelig for. I svangerskapet gikk det ikke én eneste dag uten at jeg sovnet med hånden på magen, og tanker om hvor ubeskrivelig heldig jeg var. Etter at min datter ble født, har det ikke gått en eneste dag hvor jeg virkelig, fra innerst til ytterst, har tenkt på hvor fantastisk ydmyk og takknemlig jeg er. Selv i de mest stormende "trassperioder" har jeg smilt og tenkt hvor inderlig ønsket alt dette er, og hvor evig takknemlig jeg er for at jeg får oppleve det. For meg er min fortid verdt alt sammen. Den har ført meg til hit jeg er i dag, og den har gjort meg til den beste mammaen jeg noensinne kunne ha vært. Og for meg, betyr det alt. For meg er dette drømmen. 

 

For øyeblikket er jeg i gang med en roman som forespeiler det livet jeg ser for meg at jeg ville ha hatt dersom jeg tok det andre valget den gangen. Valget om å bli værende i det trygge, og la drømmen slippe. Jeg aner ikke om jeg i det hele tatt hadde levd så lenge, eller om det hadde endt slik som i romanen, men det er det jeg tror det ville ha gjort. Denne boken kommer sannsynligvis til å være mitt mest krevende og langsiktige bokprosjekt noensinne, men jeg vil så gjerne ta dere med gjennom det. Jeg kommer derfor til å dele utdrag og tanker rundt dette manuset i mine nyhetsbrev fremover, så følg meg gjerne: Nyhetsbrev, Lizbeth Osnes

 

#sykdom #anoreksi #fortid #fortiden #blogg #mamma #mammablogg #anoreksia #spiseforstyrrelser #psykisk #psykiskhelse #helse #tanker #meninger #forfatter





4 kommentarer

Victoria Larsen

16.06.2017 kl.14:14

For en sterk historie du deler! Wow.

sissel

16.06.2017 kl.15:04

skal følge med ,les gjerne min blogg og ha en fin dag.

Statera Marit Ebeltoft

16.06.2017 kl.15:28

Så utrolig stolt av deg <3 Får tårer i øynene av å lese om veien din..:)

Anya Elice

16.06.2017 kl.20:45

Jeg har vore så "heldig" at jeg har fulgt bloggen din i mange år nå, og kommer til å forsatte med idet. Du er dyktig i å skrive, og jeg er megaspent og stolt på dine vegne av det du har oppnådd, og jeg er veldig spent på denne boken. Masse lykke til <3



Skriv en ny kommentar



Hei! Jeg heter Lizbeth Osnes, er 25 år gammel og alenemor til Sienna født i september 2013. Denne bloggen er en solid dose hverdagsprat, tanker, meninger og mitt arbeidsliv som journalist og forfatter. Følg meg gjerne!



hits