hits
Mamma - Journalist - Forfatter - Student

Veien ut av mrket

  • Publisert: 16.06.2017, 13:00
  • Kategori: Tanker og meninger
  •  

    Dette innlegget har jeg gruet meg lenge til skrive. Jeg vet at jeg har vrt uendelig heldig som har ftt en ny sjanse i livet, samtidig som jeg ogs vet at jeg har jobbet for det. Hardt. Beinhardt. Flere ganger har kampen virket uutholdelig, p s mange mter. Jeg tror ikke man kan ane hvor mye enklere det fles bare gi opp, nr det er det hele kroppen - hele hjertet - skriker at man br gjre. 

    Det fantes ingen garantier for at jeg ville bli frisk, eller for at jeg i det hele tatt ville f et liv verdt leve. Det var ingen som kunne fortelle meg at alt ville bli bedre, eller at jeg en dag ville elske livet igjen. Og om noen hadde sagt det, ville de ha brutt min tillit til dem for alltid. Det kunne nemlig ingen vite. 

    For meg handlet min vei mot bli frisk, like mye om tilfeldigheter som tffe valg og harde kamper. En stttende familie. F, men gode venner. n spesiell venn som viste meg at jeg var verdt s uendelig mye mer enn jeg trodde jeg var, en venn jeg fremdeles, den dag i dag, har alt i hele verden takke for - selv om han ikke vet det selv. En fortid som gang p gang viste meg at jeg var i stand til ta de riktige valgene for meg selv, og som viste at jeg kunne overleve det meste. Valgene om spise, om s bare litt. Valget om snu fr jeg hadde ndd mlet om lpe til jeg besvimte. I alle fall noen dager. Valget om satse p en fremtid - selv om jeg ikke visste hva den ville bringe. 

    Jeg hadde ingen garantier for hvordan fremtiden min ville vise seg bli. Likevel valgte jeg satse p den. Jeg gav meg selv n mned. Jeg skulle leve som om jeg var frisk i n liten mned. Deretter kunne jeg g tilbake til telle kalorier, lpe til jeg stupte og gjre sport i det g lengre og lengre uten en eneste matbit. En liten mned var det som skulle til for forandre livet mitt for alltid. Jeg visste nemlig at tanken p skulle vre frisk for alltid, var for skummel til at jeg ville takle det. Skulle jeg aldri mer f kjenne den uendelige rusen av tilfredsstillelse nr vekten vist et lavere tall enn dagen fr? Skulle jeg aldri f kjenne p flelsen av vre s utsultet at magen hadde gitt opp lage en eneste lyd? Skulle jeg aldri mer f oppleve den selvkontrollen jeg visste jeg hadde, nr huden var s uttrket at den sprakk? Skulle jeg ikke noen gang igjen f kjenne p hvor lykkelig sykdommen gjorde meg? Jo. Selvflgelig skulle jeg det. Om en liten mned. Jeg skulle bare teste det vre frisk, frst. Det var min tankegang. 

    n mned som frisk. En mned med mat. En mned uten lpe. En mned uten vekten. Jeg skulle jo g tilbake til revis med sulting og strenge rutiner om bare tretti sm dager. Det skulle jeg klare. 


    Disse bildene ble tatt i min "prveperiode", som jeg kaller det. Den perioden hvor jeg skulle teste ut det leve som frisk. Den kritiske perioden hvor jeg skulle bestemme meg for satse, eller krype tilbake. Leve eller d. Jeg elsker disse bildene, mest av alt fordi smilene endelig var ekte. 
     

    En mned ble til to, og i lpet av den tiden ble jeg sikrere enn noen gang p hva min aller strste drm var. Jeg ville bli mamma. Ikke p naturlig vis, selvsagt, jeg hadde jo ftt beskjed om at det ville vre umulig. Jeg s frem mot en tid med prverr, eller eventuell adopsjon. Det var min aller strste drm i hele verden. For at den drmmen en dag - om fem, ti eller tjue r - skulle g i oppfyllelse, mtte jeg ta et valg. Skulle jeg fortsette leve som om jeg var frisk, eller skulle jeg velge g tilbake til sykdommens harde grep? 

    Man skulle tro at valget var enkelt, men det var det ikke. Jeg hadde valget mellom en fjern drm, eller den trygge, stabile hverdagen jeg kjente til. For meg var det i alle fall slik, selv om jeg den dag i dag ikke kan begripe hvordan jeg overhodet kunne se p mitt tidligere "liv" som et liv overhodet. Jeg gikk mange runder med meg selv fr jeg tok valget i slutten av ret 2011. Jeg hadde s mange forsk p bli frisk bak meg. S mange tilbakefall. S mange runder med meg selv at det nrmest var et under at jeg ikke ble svimmel av hele opplegget. Denne gangen fltes det annerledes. Denne gangen visste jeg at det ikke ville finnes noen vei tilbake; det var n eller aldri. Om jeg valgte bli frisk denne gangen, ville jeg vre frisk for alltid. Om jeg valgte trkke tilbake til gamle spor.. Vel, da ville jeg sette meg fast. Ogs det, sannsynligvis for alltid. 

    Jeg ville aldri i verden ha risikert bringe et barn inn i livet mitt, med mindre jeg visste at det var til en mamma som for alltid skulle vre frisk fra spiseforstyrrelser og angst. Det var det som var det skremmende. Skulle jeg virkelig gi opp alt jeg hadde bygget opp, kun for en drm jeg ikke ante om jeg noensinne ville n? Jeg hoppet i det. Med begge fttene landet jeg pladask i det som skulle vise seg vre et forhold som ville gi meg min store drm. Mitt drmmeliv. Det er kanskje undvendig si, men jeg har aldri angret et eneste sekund. Fra det yeblikket jeg bestemte meg for bli frisk, ett r fr en liten Sienna-spire landet i magen min, har jeg aldri sett meg tilbake. Og det vet jeg at jeg aldri vil gjre heller. Det som tidligere var min strste frykt - vite at jeg aldri kunne g tilbake til spiseforstyrrelsens maktgrep om jeg nsket - er i dag min drmmetilvrelse. Jeg vil aldri tilbake dit, og sikkerheten i det vite at det aldri noensinne vil skje heller, er fantastisk. 

    For meg handlet det om bytte ut sikkerhet, trygghet og "stabilitet" med drmmer. Nei, jeg visste ikke at jeg kom til bli mamma - og i alle fall ikke etter s kort tid. Jeg visste heller ikke at jeg ville lande drmmeyrkene, eller at jeg ville sitte i min helt egen, nydelige leilighet bare kort tid etter. Jeg visste ikke at jeg kom til leve selve definisjonen av drmmelivet. Men; jeg hpte. Jeg nsket. Jeg drmte om det. Og for meg, var det nok. For meg, var drmmene s tydelige og s uendelig meningsfulle, at de alene - selv om jeg ikke visste om jeg ville oppn dem - var verdt det. Alt sammen. Jeg er s uendelig takknemlig for at jeg fikk sperret ynene opp p denne mten, og ikke minst for veien som har frt meg hit. 

    Ville jeg ha vrt en like god mor, om det ikke var for at det f vre nettopp en mamma, var det strste jeg noensinne kunne forestille meg? Ville jeg ha vrt en like tlmodig, kjrlig, omsorgsfull og gyal mamma, om jeg ikke hadde opplevd motgang tidligere? Kanskje. Sannsynligvis ikke. Det at jeg har ftt denne gaven er noe jeg aldri har gtt en eneste dag uten prise meg overlykkelig for. I svangerskapet gikk det ikke n eneste dag uten at jeg sovnet med hnden p magen, og tanker om hvor ubeskrivelig heldig jeg var. Etter at min datter ble fdt, har det ikke gtt en eneste dag hvor jeg virkelig, fra innerst til ytterst, har tenkt p hvor fantastisk ydmyk og takknemlig jeg er. Selv i de mest stormende "trassperioder" har jeg smilt og tenkt hvor inderlig nsket alt dette er, og hvor evig takknemlig jeg er for at jeg fr oppleve det. For meg er min fortid verdt alt sammen. Den har frt meg til hit jeg er i dag, og den har gjort meg til den beste mammaen jeg noensinne kunne ha vrt. Og for meg, betyr det alt. For meg er dette drmmen. 

     

    For yeblikket er jeg i gang med en roman som forespeiler det livet jeg ser for meg at jeg ville ha hatt dersom jeg tok det andre valget den gangen. Valget om bli vrende i det trygge, og la drmmen slippe. Jeg aner ikke om jeg i det hele tatt hadde levd s lenge, eller om det hadde endt slik som i romanen, men det er det jeg tror det ville ha gjort. Denne boken kommer sannsynligvis til vre mitt mest krevende og langsiktige bokprosjekt noensinne, men jeg vil s gjerne ta dere med gjennom det. Jeg kommer derfor til dele utdrag og tanker rundt dette manuset i mine nyhetsbrev fremover, s flg meg gjerne: Nyhetsbrev, Lizbeth Osnes

     

    #sykdom #anoreksi #fortid #fortiden #blogg #mamma #mammablogg #anoreksia #spiseforstyrrelser #psykisk #psykiskhelse #helse #tanker #meninger #forfatter

    4 kommentarer

    Victoria Larsen

    16.06.2017 kl.14:14

    For en sterk historie du deler! Wow.

    sissel

    16.06.2017 kl.15:04

    skal flge med ,les gjerne min blogg og ha en fin dag.

    Statera Marit Ebeltoft

    16.06.2017 kl.15:28

    S utrolig stolt av deg <3 Fr trer i ynene av lese om veien din..:)

    Anya Elice

    16.06.2017 kl.20:45

    Jeg har vore s "heldig" at jeg har fulgt bloggen din i mange r n, og kommer til forsatte med idet. Du er dyktig i skrive, og jeg er megaspent og stolt p dine vegne av det du har oppndd, og jeg er veldig spent p denne boken. Masse lykke til <3

    Skriv en ny kommentar