hits

Ikke sy pute under NAV'erne

07.06.2017
17:38

 

Jeg er fullstendig klar over at dette innlegget har potensiale til provosere, s la meg ha dette sagt n gang for alle: Jeg skriver ut ifra mine egne erfaringer, og mine erfaringer alene. Jeg har "levd p NAV" i syv lange r, og sttt p egne bein de drye to siste rene. Med dette vet jeg s inderlig godt hvordan det er vre alvorlig syk, og ikke minst vre avhengig av et velferdsnorge. Jeg vet ogs hvor uendelig viktig det er for bde kropp og sjel kunne fle at man er til nytte, at man bidrar til samfunnet og ikke minst til sitt eget liv. Jeg vet alt om hvor fryktelig det fles nok en gang trappe opp p NAV-kontoret med enda en sykemelding fra fastlegen, som man gjerne m g mange runder for overhodet f. Jeg kjenner til nederlaget nr man igjen og igjen m forklare seg, og fortelle hvorfor man ikke er i stand til arbeide. Fungere. Bidra. Vre noe

P de frste mtene ble det snakket om hva jeg kunne tenke meg jobbe med, hva jeg liker og ikke liker gjre, hvordan jeg ser for meg fremtiden og hva jeg er flink til. Jeg sa som jeg har sagt siden tidlig barneskolealder; jeg elsker skrive. Jeg kan skrive - og drmmen er f jobbe med nettopp det. sitte p et NAV-kontor og fortelle at din strste drm er bli journalist og forfatter var ikke spesielt kult. Derfor la jeg kjapt til at jeg svrt gjerne kunne tenke meg arbeide p kontor eller vre assistent av et slag.

I stedet for hre p meg og mine nsker, ble jeg kastet ut i lrerassistent-jobb for SFO. Med min emetofobi og vanskeligheter med fysisk arbeid, sier det seg selv at det mildt sagt fungerte drlig. Deretter ble jeg kastet ut i butikkjobb. Dyrebutikk. Blomsterbutikk. Dagligvarebutikk. Godteributikk. Jeg vet ikke om du noensinne har hatt en butikkjobb, men jeg kan love deg at det " sitte i kassa p REMA 1000" rett og slett ikke skal tolkes bokstavelig. Vi snakker varepfylling, kundebehandling, tunge lft, lagerarbeid og ofte svrt hyt tempo. Det er virkelig ikke en jobb for lathanser, eller de som - p lik linje med meg den gangen - ikke br eller skal anstrenge seg nevneverdig fysisk. Igjen; det fungerte drlig. Nok et nederlag. Nok et bevis p hvor udugelig jeg er.

LES OGS: HEI DU, NAVER! 

P nytt mtte jeg opp med et nske. Denne gangen om utdannelse. I alle fall kurs. Vanlig skolegang var ikke noe for meg den gangen; det var for krevende. st opp, mte opp, vre i nrheten av mat, fungere sosialt, fokusere p skolearbeid og ikke minst henge med i svingene var rett og slett for mye forlangt for en som knapt nok klarte fokusere p annet enn puste, eksistere og trene. Og unng mat. Jeg ville studere over nettet, men fikk beskjed om at det ikke var mulig. Nei vel, kunne jeg g deltidsskole, da? Nei. Det ville ta for lang tid. 

Behandlerne mine var ogs skeptisk til at jeg nsket meg ut i arbeidslivet. "Det er ikke noe for alle, vet du. Du m ta den tiden du trenger, og ikke forhaste deg. Akkurat n har du mer enn nok med deg selv", var ordene jeg fikk servert. Det stemte kanskje ogs, det. Men hva nr det man trenger mest i hele verden er f en pause fra seg selv, og et fokus rettet mot oppgaver og gjreml? Ingen hrte meg, og jeg ble etterhvert bde vant og fornyd med at livet mitt rett og slett ikke skulle inneholde arbeidstider og ansvar. 

N skal det sies at alt ordnet seg til slutt. Jeg ble frisk, og kunne ta fatt p drmmen. Samtidig som jeg var 100% hjemmevrende med min da ett r gamle datter, studerte jeg nettjournalistikk. Det de fleste bruker 3 r p lre seg gangen i, gjorde jeg p ett r samtidig som jeg var hjemmemamma, tok to ulike kurs og startet opp eget firma. Ikke fordi jeg er tff. Eller sterk. Eller skal bevise meg selv p noen mte. Rett og slett fordi jeg kunne. Jeg var frisk! Tiden etter dette har vrt magisk. Jeg har lykkes. Jeg klarer meg svrt godt, og kan leve at det jeg alltid har drmt om. Men, uansett hvor fornyd jeg er med livet mitt n, fr jeg ikke tiet den lille stemmen som spr; "hvordan hadde det blitt om noen pushet meg i riktig retning, litt tidligere?". Jeg fr aldri vite om jeg hadde blitt frisk raskere eller begynt arbeide tidligere dersom noen s meg og unngikk sy puter under armene p meg, men sjansen er der. 

N som jeg er frisk, vet jeg hvor uendelig mye det hadde betydd for meg dersom det ble jobbet for at jeg skulle finne noe jeg mestret og trivdes med p et tidligere tidspunkt. Tenk s mye mer verdt jeg ville ha flt meg! Det ville ha vrt gull verdt. 

Jeg personlig mener at de aller, aller fleste kan bidra til noe. Ikke fordi vi ikke skal "snylte p samfunnet" - men fordi verdien i det bidra og vise seg selv at man kan, har s uendelig mye mer verdi enn man skulle tro. lytte til hver enkelt og arbeide hardt for finne noe som kan passe til den enkelte, er s uendelig viktig. Om ikke fast ansettelse, s praksis gjennom NAV. Om ikke en "ordentlig" jobb, s som frivillig. Stttekontakt for noen, kanskje. Assistent. Ryddehjelp. Hva som helst! Det gir s mye, mye mer tilbake enn de ekstra kronene p konto. Ikke sy pute under armene p "NAV'erne" - lytt heller til dem, og vis dem at det finnes uendelige muligheter. Og ja, for all del; ikke kast en person uten arbeidserfaring inn i butikkjobb bare fordi det ser enkelt ut. Jeg driver eget firma, men kan med hnden p hjertet si at butikkjobb er langt tyngre. 

 

#personlig #tanker #jobb #arbeid #nav #naver #snylter #drmmejobb #drmmejobben #naving #inspirasjon #motivasjon 

4 kommentarer

morellen 07.06.2017 19:18
Syns kanskje ikke tittelen din passer til innlegget. Du snakker jo ikke om sy puter under armene p NAVere, men heller pushe dem i feil rettning, ikke hre p dem. Hadde noen hrt p deg, s hadde du jo kanskje blitt frisk raskere. Syns det blir feil si de sydde puter under armene dine, av det du beskriver
Lizbeth Osnes 07.06.2017 19:52
morellen: Jeg syns det passer veldig fint: "Behandlerne mine var ogs skeptisk til at jeg nsket meg ut i arbeidslivet. "Det er ikke noe for alle, vet du. Du m ta den tiden du trenger, og ikke forhaste deg. Akkurat n har du mer enn nok med deg selv", var ordene jeg fikk servert. Det stemte kanskje ogs, det. Men hva nr det man trenger mest i hele verden er f en pause fra seg selv, og et fokus rettet mot oppgaver og gjreml? Ingen hrte meg, og jeg ble etterhvert bde vant og fornyd med at livet mitt rett og slett ikke skulle inneholde arbeidstider og ansvar. ".

Jeg flte at alle gav meg opp, og mente at jeg heller burde fokusere utelukkende p meg selv. Det er godt mulig at de hadde rett, men personlig mener jeg at jeg hadde hatt svrt godt av f prve meg i arbeid - og det en annen type enn de mest fysisk krevende yrkene.
Victoria 14.06.2017 01:46
Hei.

Interessant innlegg om et engasjerende og svrt aktuelt tema. Det er ingen hemmelighet at NAV ikke fungerer optimalt, noe jeg ogs selv, i likhet til deg, har erfart. Jeg vil likevel gi deg noen tilbakemeldinger (som du forhpentligvis vil oppfatte som konstruktive) p dette innlegget, spesielt siden skriving er jobben din.

Med en gang jeg begynte lese denne teksten opplevde jeg at det var noe som skurret. For hvor er sammenhengen mellom tittelen og selve innholdet? Metaforen " sy puter under armene p noen", vil si at en tilrettelegger for en person i s stor grad at han/hun ikke blir i stand til klare noe p egenhnd. Det henger ikke p greip med det du beskriver i teksten, som er et NAV som du ikke fler at lytter til deg.

Videre er det en del selvmotsigende utsagn i teksten. For hvis dine behandlere (fastlege er ogs en behandler og samarbeider vanligvis med psykolog, mottar epikriser osv.) ikke mente at du var i stand til arbeide og kom med utsagt som "akkurat n har du mer enn nok med deg selv" (forvrig synes jeg det er hrreisende hvis en behandler har sagt at "arbeid ikke er for alle"!), hvorfor skulle du da mtte "g flere runder" for f tak i en sykemelding?

Og s vidt jeg har forsttt har du hatt anoreksi. I sfall, hvordan kunne du bli plassert i fysisk krevende jobber om du var alvorlig syk og underernrt (og jeg har selv arbeidet mye i butikk, s jeg vet at det kan vre tungt)? Jeg antar at en av rsakene til at du var sykemeldt var p grunn av spiseforstyrrelsene.

Nr du skriver at det ikke var srlig populrt at du ville bli forfatter, kan jeg jo til dels forst det. Det er jo ikke akkurat et omrde med overflod av arbeidsplasser. Jeg lurer likevel p hva du konkret mener at NAV burde ha tilbudt deg. I andre avsnitt skriver du at du foreslo at du kunne vre assistent av noe slag, mens i neste avsnitt skriver du at NAV valgte ikke lytte til deg og plasserte deg i en lrerassistent-jobb p SFO. Dette er jo ganske selvmotsigende. Du sa du kunne tenke deg vre assistent og det ble du, men du mener at dem ikke lyttet til deg? Og visste ikke NAV om emotofobien heller...?

I nest-siste avsnitt skriver du at du hadde flt deg mer verdt om noen hadde jobbet for at du skulle finne noe du mestret og trivdes med. Men i begynnelsen av teksten ramser du opp en rekke jobber (antar at det er en form for praksis) som du fikk prve ut, mener du virkelig at ingen forskte hjelpe deg til finne noe du ville trives med?

Og av ren nysgjerrighet: du skriver at du har mottatt ytelser fra NAV i syv r og klart deg selv de to siste rene. Men du er bare 25 r gammel (det er i hvert fall det du har skrevet)? Nr man er under 18 r, noe du m ha vrt om du mottok ytelser i syv r fr du ble 23 r, er det foreldrene (eventuelt barnevernet) som betaler for en, ikke NAV.

Forvrig synes jeg det er trist at NAV ikke ville bidra til at du kunne ta en utdanning. Det burde det vrt mer av. Men det er flott at du har tatt kurs og kan leve av skrive i dag.

Victoria
Lizbeth Osnes 14.06.2017 09:42
Victoria: Hei!

For svare p sprsmlene dine; det stemmer at jeg flte at jeg ble sydd puter under armene p. Det kom ikke tydelig nok frem i teksten ser jeg, men det jeg nsket med assistent-stilling var jobbe som assistent p et kontor. Alts; kontorarbeid var det jeg ans som mest passende for meg. sitte i ro og skrive - samme hva jeg har skrevet om - har alltid vrt det som passer meg aller best, og er ogs det jeg i hovedsak arbeider med n som jeg kan velge fritt :-)

Jeg bad spesifikt om assistent p kontor, men det fikk jeg ikke. Jeg sa ogs at butikkjobb er for fysisk krevende for meg, men tidlig i forlpet mtte jeg alts teste ut dette likevel. Resultatet var selvsagt at jeg ikke mestret det, fikk drlig selvtillit og flte meg udugelig gang p gang. Det er ikke slik det skal vre nr man frst trygler og ber om f komme ut i praksis - slik jeg gjorde.

NAV visste om bde emetofobien og spiseforstyrrelsene, men mente likevel at butikk- og lrerassistentjobb kunne passe, selv om jeg var uenig i det. Jeg ville som nevnt vre assistent p et kontor.

Jeg fullfrte frste ret p videregende, men havnet i NAV-systemet etter det. Det stemmer ikke at det er foreldrene mine eller barnevernet som skal dekke dette (i alle fall ikke da jeg var ung). Jeg mottok stnader fra 2008 til 2015, nr jeg da startet opp egen bedrift. De siste drye to rene har jeg alts klart meg selv, uten andre kroner fra NAV enn barnetrygden alle foreldre fr utbetalt :-)

Jeg er absolutt enig i at NAV burde lytte til mine nsker om jobbe med skriving - om det s bare var som assistent p et kontor. De burde ogs ha tipset meg om vre assistent i en lokalavis, det vet jeg at det er mange som har gjort gjennom NAV. De visste jo at drmmen var bli journalist og forfatter (noe jeg i dag er), s det burde de ha tenkt p selv om jeg ikke kom p muligheten selv p det tidspunktet.

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna p 5 r. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig yeblikk. Jeg har nylig utgitt min frste barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men ogs fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om nskelig.

Bla i bloggen

Sk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker