hits

Jeg har også vært uerfaren og usikker

11.04.2017
21:19

 

WOW, responsen på innlegget ("Foreldre i 2017: Dere er dømt til å mislykkes") har virkelig vært over all forventning. De personlige meldingene så mange av dere har sendt, betyr uendelig mye for meg. Ikke bare fordi det er gøy å se at så mange leser budskapet mitt mellom linjene - men også fordi jeg vet at jeg har vært med på å gi mine "fellow parents" en bedre selvfølelse. For det - det fortjener vi. Alle sammen. Jeg skal svare alle som har sendt både epost og melding på Facebook så snart jeg får tid. Akkurat nå drukner innboksen min i en god blanding av private meldinger, jobb og prosjektrelaterte eposter, så tålmodighet må til :-) 

I alle fall, årsaken til innlegget er såre enkel: Jeg har også vært uerfaren og usikker. Jeg har vært den mammaen som hele veien higet etter det jeg i dag innser var perfeksjon - selv om jeg også den gang var motstander av ordet. Men; samme hvor stor motstander jeg var av selve ordet, ser jeg jo at jeg ikke var imot selve betydningen av det. Jeg ville mestre mammarollen perfekt. Jeg ville være den perfekte mammaen. Og det var jeg også. I alle fall om man skal tro kommentarene og alle meldingene jeg fikk. 

Jeg husker spesielt da en bekjent tok kontakt, og skrev et langt og utfyllende, personlig brev til meg. Hun skrev blant annet om hvor mye hun beundret meg, og hvordan hun så opp til meg som mor. Hun ville være den mammaen jeg var, men fikk det ikke til. Hun var sliten. Hun var trøtt. Det var ikke alltid hun maktet å komme seg ut i frisk luft uansett vær og vind. Noen ganger maktet hun ikke en gang å stå opp ved det første skriket babyen gav, skrev hun. Hun ville så gjerne vite hva hemmeligheten min var - men det kunne jeg ikke fortelle henne. Ikke den gang. Jeg var for usikker, og tok i stedet stolthet i ordene. Det skulle jeg ikke ha gjort. 

Sannheten er at jeg slet selv. Selvsagt ikke med depresjoner eller lignende som jeg utvilsomt ville ha søkt hjelp for om det var tilfellet, men at babytiden var slitsom kjente jeg godt på. Riktignok aldri ovenfor Sienna, som den gang var en kolikkbaby som omtrent aldri sov. Jeg husker da jeg en gang møtte opp på helsestasjonen til kontroll, og helsesøsteren spurte hvordan det gikk med meg, og med oss. 

Meg: "Å joda, kjempefint! Jeg har det helt strålende, og kunne ikke ha vært lykkeligere. Men du? Er det farlig at babyen ikke sover særlig mye? Nå har hun vært våken i 25 timer uten så mye som en to minutters blund. Ikke at det gjør meg noe altså, men jeg tenker at det kanskje ikke er så bra for henne? Jeg har prøvd alt, så klart, men hun har visst rett og slett ikke hatt så lyst til å sove. HEHE". Påtatt latter. Påtatt smil. "Påtatt" lykke. 

Ikke ville jeg fortelle henne at jeg ved et tilfelle slengte en flaske med morsmelkerstatning i veggen i ren frustrasjon, og at det fremdeles den dag i dag er et hull i kjøkkenveggen min. Jeg mener; hvem i alle verdens navn og rike gir morsmelkerstatning til en tre måneder gammel baby?! Det er uhørt. Perfekte mødre ammer jo. Det vet vi alle. 

Ikke kunne jeg fortelle om den voldsomme klumpen, nei, smerten, i magen hver gang datteren min lagde en lyd idet jeg holdt på å få noen sårt etterlengtede minutter på øyet - med henne liggende sprellende og lys våken i vippestolen ved siden av meg. Altså; hvem legger seg til å sove foran en våken baby - til tross for at du snart nærmer deg to døgn uten søvn? Og ikke minst; vippestol som barnevakt? Hah, jeg kunne føle blikkene alle ville gitt meg dersom de fant ut av det. 

At jeg hver eneste natt bruke timer på timer på timer til å prøve å få den vesle babyen til å sove, og at jeg like ofte sang, bysset, vugget og pratet med den mest silkemyke stemme var ikke særlig imponerende. Ikke med tanke på at jeg med det samme jeg dro ut fra rommet fant nærmeste pute eller pledd, og hylte så høyt jeg bare kunne inn i det. I dag er jeg sikker på at om jeg bare byttet ut de klassiske barnesangene med en mild versjon av "bæ, bæ, lille unge, vær så snill - sov. Ikke ligge våken, ikke ligg og hyl. So, ro, sov nå, før jeg klikker helt" en gang iblant - selvsagt med silkestemmen på - hadde det hjulpet betraktelig. Å hele tiden vise meg fra min "perfekte" side ovenfor babyen var én ting - det var jo ikke hennes feil. Noe annet var det at jeg ikke tillot meg å overhodet gjøre annet enn det pedagogisk korrekte i nærheten av henne. Aldri skulle hun se meg gråte av frustrasjon. Aldri skulle jeg snakke til henne med noe som helst annet enn en silkestemme - blid og glad. Aldri skulle hun høre meg mumle "sov for faen". Selv om jeg er sikker på at det hadde hjulpet litt. Bittelitt. 

Jeg har vært der. Ung, usikker, uerfaren og ikke under noen som helst omstendigheter mottakelig for hjelp. Jeg har stått på og gjort alt i hele verden for å gi barnet mitt det perfekte liv. Den perfekte mammaen. Det perfekte hjemmet. Den perfekte økonomien. Jeg har ordet - og nå endelig også betydningen av det - "perfekt" så langt oppi vrangstrupen som overhodet mulig. Ikke fordi det er så innmari hardt å være mamma, selv om det til tider er det også, men fordi det er så forbanna vanskelig å innrømme at man feiler. Sliter litt. Ikke syns at det er så forferdelig rosenrødt absolutt hele tiden. 

For å ikke gi inntrykk av at tilværelsen som foreldre er forjævlig og at det eneste du kan forvente deg er en sliten kropp og et hode som ikke fungerer; den dag i dag har jeg det fantastisk. Ja, om det ikke hadde vært for at jeg fremdeles får mark av ordet "perfekt", kunne jeg nesten ha brukt det. Men bare nesten, altså.

Sannheten er at så fort jeg la fra meg masken, så fort jeg åpnet meg opp og sa høyt "du, jeg syns ikke dette bestandig er så enkelt, jeg" til mine nærmeste når det stormet som verst rundt meg, roet alt seg. Jeg så at ingen mistenkte meg for å være en dårlig mor av den grunn. Jeg så at ingen dømte meg, og ingen kom med de hevede øyenbrynene jeg så sårt hadde fryktet. I stedet nikket de anerkjennende, og delte egne historier. Noen av dem langt verre enn mine egne, som ikke var verre enn den brutale sannheten om at jeg skulle ha gitt levra mi for å få tak i en "nattmamma" som kunne avlaste meg slik at jeg fikk sove.

Det var nemlig min dypeste, mørkeste hemmelighet. At jeg så inderlig kunne ønske at noen ville hjelpe meg noen få timer om natten, slik at jeg kunne fungere på dagtid. Jeg ler litt av meg selv. Ikke fordi ønsket var så teit, men fordi jeg syns det var så innmari hardt å innrømme det. Come on; la oss bare innrømme først som sist at enhver forelder med kolikkbaby som aldri sov i lengre intervaller enn ti minutter av gangen og som på toppen av det hele lett kunne være våken i over ett døgn i strekk, ville ha ønsket det samme. 

Poenget mitt med denne ekstremt lange teksten er helt enkelt; jeg har vært der - og det kan jeg banne på at hvilke som helst andre foreldre har, også. Ikke streb så hardt etter den forbaska "perfeksjonen" - du finner den ikke før du innser at den ikke eksisterer likevel. Det er ikke enkelt å bli foreldre. Det er et helt nytt liv du selv har skapt - og ikke minst blir det et nytt liv for deg selv også. At det til tider kan være hardt og vanskelig - særlig uten mer søvn enn maks 7 timer fordelt på en hel uke - er faktisk verken særlig rart eller ubegripelig for noen. Det er så innmari lov å si at man er sliten. 

Så til sist; en stor klem til alle dere foreldre der ute. Og en ekstra high five til knalltøffe kolikkforeldre. Og enda et klapp på skulderen til dere som våger å ta imot hjelp. Det er dere som er de ekte tøffingene - ikke de som bare later som. 


#mamma #personlig #helse #baby #svangerskap #gravid #fødsel #psykisk #psykiskhelse #meninger 

3 kommentarer

Victoria Larsen 11.04.2017 21:24
Flott du er!
Lizbeth Osnes 11.04.2017 21:28
Victoria Larsen: Tusen takk <3
Statera Marit Ebeltoft 11.04.2017 23:00
Så tøff du er som sier det som det er, jeg og har vært der og det er jaggu ikke lett å be om hjelp eller gi et skikkelig svar på hvordan det egentlig går :) <3

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna på 5 år. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg har nylig utgitt min første barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men også fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om ønskelig.

Bla i bloggen

Søk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker