hits

Spørsmål og svar: Fra anorektiker til mamma

10.03.2017
10:42

 

Ettersom jeg ikke ønsket å godkjenne kommentarer til innlegget "Fra anoreksimareritt til mammalivet", tenkte jeg å svare på noen spørsmål her: 

Hvor stor er sannsynligheten for tilbakefall? 
Jeg vet at risikoen for tilbakefall er stor på det generelle plan, men hos meg er det ikke-eksisterende. Det finnes ikke én eneste celle i kroppen min som har den minste tvil; spiseforstyrrelsene er et tilbakelagt kapittel, og det finnes heller ingenting i verden som kan trigge meg tilbake til der jeg var. Så, 0% sannsynlighet. 

Hva var det verste med å ha spiseforstyrrelser? 
Det å vite hvor vondt det gjorde for mine nærmeste. Lillebroren min skulle ha vært den som spurte meg om råd, som fortalte sine hemmeligheter til meg og som diltet etter meg i alle mine rare påfunn. Han var alt det, men på samme tid var han også den eneste som virkelig nådde gjennom. Jeg husker særlig én julaften. Foreldrene mine stod på kjøkkenet og gjorde i stand julemiddagen, og resten av familien vår hadde ikke kommet enda. Han så alvorlig ut. Med tårer i øynene så han rett inn i mine, og sa; "vet du hva jeg ønsker meg til jul? At du spiser. Bare litt. Bare i dag. Uten å hate deg selv for det". Jeg var tom for ord. For sjokkert til å kunne gråte. Der og da kunne jeg blitt utsatt for all verdens tortur, uten at noe kunne ha målt seg med den smerten jeg kjente innvendig.

Var det vanskelig å se kroppen vokse da du gikk gravid? 
Nei, det var utelukkende fantastisk. Jeg hadde alltid hatt 45 kilo som hat-tall; jeg kunne helt oppriktig ikke se for meg at livet noensinne kunne gå videre etter å ha landet på det tallet. Det var som om det i seg selv ville bety døden. Da vekten steg til det tallet gikk det en slags merkelig følelse i meg. Jeg kan huske at tårene trillet av lettelse. En slags surrealistisk "oi, det er mulig å leve med det"-følelse. Det er den eneste gangen jeg har reagert på noe som hadde med vektoppgang eller kroppens utseende i graviditeten - og det sier sitt; jeg ble enorm. Haha! 


Fremdeles en del måneder igjen her, haha! Fine, fine magen. 

Får du behandling i dag? 
Nei, det trenger jeg ikke. Jeg er til kontroller hos legen innimellom for å sjekke verdier, blodprosent, blodtrykk også videre for å følge med på at kroppen klarer seg greit (den har tross alt vært ute et par vinternetter etter så mange år med spiseforstyrrelser), men noe utover det er ikke nødvendig. Jeg har ikke hatt dårlige resultater på noe som helst siden 2013, så det er deilig! 

Hvor mye veier du nå? 
Det er ikke så viktig, men langt mer enn mitt tidligere hat-tall, i alle fall. Vekten kunne ikke ha brydd meg mindre, og hadde det ikke vært for at jeg nylig var til kontroll igjen hadde jeg ikke visst hvor mye den lå på selv, heller. Jeg er i alle fall innenfor normalen, selv om kroppen min tydeligvis trives best som slank. Jeg spiser ikke akkurat lite, haha. 

Hvilket forhold har du til mat i dag? 
Jeg elsker mat! Jeg har et utrolig avslappet forhold til både mat og søtsaker i dag. Kanskje litt for glad i sistnevnte, haha. Livet er for kort til tørre knekkebrød og avokado. 

Måtte du ha ekstra oppfølging under svangerskapet på grunn av spiseforstyrrelsen? 
Ja, det måtte jeg. Jeg var inne til ekstra kontroller gjennom hele svangerskapet for å hele tiden vurdere risikoen ettersom det var så kort tid siden jeg ble frisk, og vekten min fremdeles var veldig lav da jeg ble gravid. Jeg måtte i tillegg ha ekstra ultralyd for å passe på babyens vekt og vekst. Selv om det på mange måter føltes som et nederlag at jordmor og leger overhodet tenkte at jeg ville gjøre noe som helst for å risikere babyens helse, er jeg sjeleglad for at det er rutiner på sånt. Man vet jo faktisk aldri, og de kjente meg jo heller ikke. 

Hvordan er det å se tilbake på det "livet" du hadde før? 
Jeg elsker at du bruker anførselstegn her. Det var nemlig ikke et liv i det hele tatt.. For å svare på spørsmålet ditt, føles det helt ærlig veldig fjernt. Det er som om det ikke var meg overhodet - det kan jo ikke være den samme jenta som sitter her i dag? Når jeg forteller om det er det som å fortelle fra utsiden. Jeg kan ikke på noen måter relateres til det i dag. 

Hvordan gikk det da du skulle jobbe og studere igjen etter å ha vært syk? 
Det gikk som en drøm. Jeg var hjemmeværende mamma, studerte, tok to ulike kurs i tillegg til å starte for meg selv som frilansjournalist på én og samme tid, og det kunne ikke ha gått bedre enn det gjorde. Jeg var ekstremt klar for å komme ut i arbeidslivet etter lang tid som syk, og det har virkelig gått som en drøm. Det har selvfølgelig vært perioder hvor jeg har stoppet opp og tenkt "shit, når skjedde egentlig alt dette?" når jeg tenker over hvordan livet mitt er nå, men det er en deilig befriende følelse. Det er begrenset hva som kan slite deg ut når du er vant med et liv med anoreksi, for å si det slik. 

Du gikk veldig kjapt fra å være syk til å plutselig ha "alt"; jobb, hjem, barn, utdannelse også videre. Hvordan gikk det seg til?
Jeg ble frisk. Da kunne - og kan - jeg klare det meste. Det er langt enklere å sjonglere alt dette enn å ligge på sofaen og være syk, for å si det mildt. 

Angrer du på at du ble gravid så tidlig etter å ha blitt frisk? 
Nei, på ingen måte. Det var 100% riktig for meg å få barn da jeg fikk det, og jeg har aldri følt meg som noen "ung mor" til tross for at jeg ikke var eldre enn 21 da Siennas øyne møtte mine for første gang. At vekten fremdeles var veldig lav tenkte jeg ikke over på den tiden - jeg hadde fremdeles ikke kommet dit hvor jeg hadde et normalt syn på tall og vekt. For meg veide jeg jo mye (og godt var det), så det lå ikke i tankene mine en gang. Planen vår i forhold til graviditet gikk jo ikke helt som vi hadde sett for oss heller ettersom jeg var sikker på at vi ville trenge assistert befruktning ett år etter p-pilleslutt, men alt i alt gikk det kjempefint. Kroppen min ble helt tydelig utslitt og hadde nok ikke så godt av å bære på et barn allerede da, men det har aldri gått utover verken Sienna eller meg på noen måte likevel, så nei, jeg angrer overhodet ikke på det. Men; jeg var så sikker på at dette var slutten for spiseforstyrrelsene for min del. Hadde jeg hatt et eneste, ørlite snev av tvil ville jeg aldri i livet ha risikert å bli gravid. 

Hvorfor gikk du på p-piller dersom du "ikke kunne bli gravid" uansett? 
Fordi jeg ønsket å fungere som en "normal kvinne" med alt det fører med seg, rett og slett. Kroppen fungerte ikke som den ellers skal uten. Rart å tenke på at det de aller fleste helst ville ha betalt store summer for å unngå, var det jeg betalte litt for å få. Haha :-) 

Hvor mye (lite) veide du på det minste? 
3500 gram. Eller, sannsynligvis mindre ettersom babyer som regel går ned i vekt etter fødselen før de tar igjen fødselsvekten sin. Neida, jeg forstår hva du mener. Nøyaktige tall er jeg ikke særlig fan av, så det utelater jeg her. Jeg husker en gang at legevakten så oppgitt på meg og sa "du vet at om du går ned én eneste kilo til, så dør du?". Så; jeg gikk ned en kilo. Og ytterligere tre til. Det er direkte farlig å oppgi vekt på denne måten, så det unngår jeg. 

 

6 kommentarer

Mia 10.03.2017 20:44
Jeg digger deg :)
Lizbeth Osnes 10.03.2017 22:30
Mia: Åååh, TAKK <3
Statera Marit Ebeltoft 12.03.2017 14:49
SuperLiz <3
Lizbeth Osnes 12.03.2017 20:00
Marit: <3
Anya Elice 14.03.2017 11:29
Det å få lov å "følge" deg fra veien fra du har vært syk fram til nå, har vært helt fantastisk (riktig nok bare via sosiale medier men likevell) Jeg kjenner jeg blir så glad på dine vegne på alt du har oppnådd nå, og ønsker deg virkelig all lykke til videre<3

Hilsen en bloggleser gjennom flere år:)
Lizbeth Osnes 14.03.2017 11:35
Anya Elice: Ååååh, så herlig å høre <3 Tusen, tusen takk! Det er SÅ gøy å fremdeles ha deg med langs veien, skal du vite <3

Skriv en ny kommentar

Lizbeth Osnes 26, Sula
Alenemor til Sienna på 5 år. Sjonglerer fire jobber, to fagskoleutdannelser, to hunder og et hjem - med andre ord; aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg har nylig utgitt min første barnebok: Den ulykkelige Smokkefeen! Den kan bestilles fra landets bokhandlere, men også fra meg personlig - selvsagt med signatur eller en spesiell hilsen, om ønskelig.

Bla i bloggen

Søk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Banners  for  Mammablogger-awards  2018

Lenker